Høstbøker fra Flamme Forlag

Bokhøsten er her igjen, og Flamme Forlag var som vanlig først ute med sin pressekonferanse mandag morgen. De får alltid full bokhøstdekning her på bloggen på grunn av timingen deres, før jeg har rukket å gå i svart etter de fullstendig overveldende pressekonferansene fra andre, stort sett større, forlag. Jeg kom meg helskinnet og tørrskodd gjennom Flamme og Tiden denne uken, og så regner jeg med at alt raser sammen et eller annet sted mellom Oktober, Samlaget og Gyldendal neste uke.

Mamma kone slaveØverst på ønskelisten fra Flamme står Linda Klakkens tredje diktsamling, Åtte minutter, som utgis i begynnelsen av september. Hennes første diktsamling Mamma, kone, slave fra 2013 har jeg lest opptil flere ganger, og det har blitt en av diktsamlingene jeg henter frem fra bokhyllen med jevne mellomrom for å lese i. Jeg får ofte spørsmål om hvilke diktsamlinger man kan lese uten å ha spesialkompetanse på lyrikk, gjerne som et sted å begynne for å bli kjent med sjangeren. Da kan du godt begynne med Linda Klakken. Diktenes kompleksitet ligger først og fremst i innholdet, i den forstand at språket ikke er en uoverkommelig symbolsk barriere som sperrer for erkjennelsen.

I Mamma, kone, slave skriver Klakken om livet i en skeiv familie, der perspektivet understreker normaliteten, ikke annerledesheten, ved å være to mødre og en liten datter. Diktene kombinerer det hverdagslige og politiske, stort og smått, og lykkes så godt med å vise hvordan alt henger sammen. Kjernefamilien får brukbar dekning i norsk litteratur, men premisset er vanligvis det heterofile samlivet, noe man kanskje ikke blir fullt ut klar over før man leser tekster som denne. Det er sårt og provoserende å lese om hvordan denne lille familien likner alle andre familier, men likevel angripes utenfra og på politisk nivå, og anklages for å være feil. Samlingens siste dikt – «jeg venter» – var det som dro meg inn i Klakkens forfatterskap etter en opplesning, og er fremdeles blant mine favoritter.

Omslaget på Mamma, kone, slave får være stand in-illustrasjon til Åtte minutter kommer i salg. Tittelen viser til tiden det tar for sollyset å reise fra sola til jorda – åtte minutter og tjue sekunder. Hvis (eller når) solen dør, vil det ta åtte minutter før det blir mørkt på jorden. Fra forlagets omtale: «Her går vi ikke en sort sol i møte, men forfatteren skriver om en mor-datter-relasjon, beskjeden i sitt slag, altovergripende i sin enkelthet – et bevis for at livet faktisk lever, selv om det alltid og allerede er dødsdømt.»

Jeg blir morsk og utålmodig av for mange eksperimentelle krumspring i lyrikken, men er tilsvarende positiv når krumspringene gjøres i krimbøker – særlig av forfattere som kan mer om dikt enn drapsvåpen. Krimsjangeren er ellers så formelpreget og tidvis selvhøytidelig at den har godt av å bli røsket litt opp i. Under årets krimfestival var et sju minutters bokbad med Jon Øistein Flink festivalens høydepunkt, da han snakket om sin krimroman fra i fjor, Mord i oppgangen. Det virker som Flink i likhet med de fleste andre rekruttene til krimsjangeren tenkte «Krim – hvor vanskelig kan det være?», og satte i gang. Men Flink er et godt eksempel på at resultatet nok blir annerledes i hendene på en (unnskyld uttrykket) ordentlig forfatter som ellers skriver noe helt annet enn krim, enn menn i femtiårene som etter en lang karriere i næringslivet får lyst til å realisere guttedrømmen om å tjene fett på mord og mysterier.

samlerenDa Audun Mortensen debuterte med diktsamlingen Alle forteller meg hvor bra jeg er i tilfelle jeg blir det, ble han utropt til årets diktdebutant i Aftenposten. Det var det delte meninger om her i gården, for å si det pent. Men alt som irriterte meg med Mortensens konseptuelle diktsamling, er det som gjør meg nysgjerrig på årets roman Samleren, som utgis i slutten av august. Romanen beskrives (med et ironisk smil) av forlaget som en thriller, og en blanding av Da Vinci-koden og Hodejegerne. Jeg gleder meg til å se hvordan en konseptuell forfatter som Mortensen håndterer det überkommersielle pageturner-konseptet.

Forlagets omtale av Samleren: Norges mest lovende kunstkritiker, Jan Solheim, får et tilbud han ikke kan avslå. En eksentrisk kunstsamler holder verdens største kunstner skjult i en avsondret hytte på Østlandet, og lar Solheim treffe den gamle mesteren, Amalie Caridi, på én betingelse: Han får ikke forlate Caridi uten å ha stjålet med seg et maleri. Oppdraget er ikke bare sjokkerende og absurd. Det skal også vise seg umulig. Med mindre Solheim går fra konseptene, og ofrer alt for å sikre seg og sin favorittkunstner et navn i historiebøkene …

To sakprosabøker utmerker seg som svært interessante på Flammes høstliste. Den første er Å forsvinne i teksten, en samtalebok av Hans Petter Blad og Liv Køltzow. Aschehoug utgir senere i høst Køltzows første roman siden 2002, samme år som Køltzow fikk diagnosen Parkinson. Å forsvinne i teksten handler blant annet om skriveprosessen bak den nye romanen, men boken beskrives som like deler biografi, litterær dialog, sykdomsbeskrivelse og tilblivelseshistorie. I samtale med Hans Petter Blad går Køltzow gjennom alle sine utgivelser, overskuer sitt livsløp og forankrer forfatterskapet i en modernistisk tradisjon. Toril Moi har skrevet forordet til boken, og der gjør hun en lesning av hele Køltzows forfatterskap. Boken utgis i slutten av september.

Siste bok ut handler også om skriving. I Skrivehistorier har forlaget samlet tekster fra ca 60-70 forfattere om skriveprosessen, blant andre Jan Kjærstad, Brit Bildøen, Tor Åge Bringsværd og Gro Dahle. Ovennevte Linda Klakken og Hans Petter Blad er også med. Forlagssjef Nils-Øivind Haagensen er redaktør, og boken utgis i begynnelsen av oktober. Jeg er ellers ikke så opptatt av hva forfattere driver med før de ender opp med et publiserbart resultat, men blir unektelig nysgjerrig når en hel bråte tekster samles på ett sted. Kanskje finner jeg til og med noen tips om hva jeg kan gjøre når bloggskrivesperren min når morbide, destruktive høyder.

Forlagets omtale av Skrivehistorier: Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Disse spørsmålene – og mange, mange andre – får du svaret på i Skrivehistorier, en samling små og mellomstore tekster fra et stort utvalg norske forfattere, samt et par utenlandske. Vi får historier om forfattere og bøker vi allerede har lest – eller nå må skynde oss å lese.

Hele katalogen fra Flamme finner du her. Deres egen presentasjon av bokhøsten finner du her. Hvis du foretrekker mine kvalitetssikrede anbefalinger, får du nøye deg med å lese om en av fjorårets bøker, Lotta Elstads roman Et eget rom, som jeg skrev om her.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s