Unnskyld

unnskyldUnnskyld er Ida Hegazi Høyers tredje roman, og lest i forbindelse med nominasjonen til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman. Etter å ha hørt og lest mye om hvor fantastisk Unnskyld er det siste halvåret, er det kanskje naturlig at jeg ble skuffet? For selv om romanen har sine kvaliteter, er svakhetene like påfallende.

Utgangspunktet for handlingen er dramatisk: En ung kvinne kommer hjem fra fest og finner sengen hun deler med samboeren Sebastian stående oppredd utenfor inngangspartiet. Hun låser seg inn i leiligheten og finner ham hengt på soverommet. Andre kapittel er nesten like illevarslende. To år tidligere møtes de for første gang, og før kvelden er over er de forlovet med en ring Sebastian lager av fiskesnøre.

«Jeg kjente med det samme at det var en ubehagelig ring, en ring som kom til å gnage, men du sa jo den var sterk, sterkere enn gull, sterkere enn blod, at det ikke lenger fantes noe deg eller meg. Denne ringen kommer aldri til å ryke, det var dine ord, og du fikk rett. Vi forlova oss sånn, med fisketråd. Og jeg husker denne dagen. Hvordan vi gjorde hverandre større. Hvordan vi insisterte på ikke å være en tilfeldighet. Den første natta. De første orda etterpå. Hvordan ingenting virka tilfeldig lenger.»

Så. Unnskyld er altså ingen trivelig kjærlighetshistorie. Spørsmålet er hvorfor det går så galt til slutt. Stygt må det være, for som hun oppdager på første side: «Du hadde låst. Og dette kom jeg aldri til å glemme – du visste jeg var den eneste med nøkkel.»

Hun nærmer seg et slags svar i ettertid, gjennom en kronologisk fortelling om forholdet deres fra første til siste kveld. I første omgang – og litt for lenge – er det en fortelling om blind forelskelse, ønsket om at kjærligheten skal være altoppslukende, og troen på et liv hevet over hverdagens trivialiteter. Hun henvender seg direkte til Sebastian – du – en inderlig fortellerform som også understreker betydningen av tittelen «Unnskyld». Skyld er romanens viktigste, men også mest uforløste tema. Å skulle leve videre når den man trenger å be om unnskyldning ikke lenger er i live, og man selv har skyld i det.

«Jeg så det ordet, jeg tror det. Som en bjørk på vei bak sola i en blå dags skygge, noe sånt. Jeg så det ordet, og jeg hadde det nesten. Men jeg visste ikke hvem av oss det skulle komme fra, og heller ikke visste jeg at dette ordet, selv dette sanneste riktigste ordet, ikke bare var feil, men også altfor lite.»

Godt sett, godt sagt, og Unnskyld på sitt sterkeste. Ellers er romanen mest vellykket litterært når grensen mellom det bokstavelige og metaforiske blir utydelig, og sklir over i hverandre. Forlovelsesringen av fiskesnøre gnager seg inn i fingeren hennes og blir betent. Fingeren må dekkes til før ny hud dannes og skjuler ringen. Da er fingeren deformert.

Ringen er et ekkelt symbol på ambivalensen i kjærlighetsforholdet som hun selv vegrer seg for å formulere. Samtidig er den en del av handlingen, et symbol som også diskuteres av karakterene. Som Sebastian sier når han gir henne ringen første kveld: «Venstre ringfinger, vena amoris, herfra går det rett til hjertet.» I siste kapittel, etter at Sebastian er død, er ringen i ferd med å gå i oppløsning i blodet hennes og på vei mot hjertet: «Men jeg vet, og jeg vil at du skal vite, når du kommer til hjertet, så dør jeg.»

Et annet eksempel er hemmeligheten som er skjult i leiligheten, en del av plottet der hun hakker løs på gulvet for å komme til det Sebastian har skjult under overflaten. Konflikten mellom henne og Sebastian har en like symbolsk dimensjon, der hun hakker løs og tvinger seg ubarmhjertig inn i traumer han ikke klarer å forholde seg til. Denne dobbelte funksjonen til plottelementer og symbolikk minner meg om Ibsens teknikker i Vildanden. At funksjonen er så umiskjennelig symbolsk, svekker ikke effekten det aller minste.

Romanen har mange velskrevne og innsiktsfulle partier med sofistikerte virkemidler som fungerer helt utmerket på egenhånd. Det er ubehagelig lesning, blant annet fordi Høyer vet akkurat hvor hun skal trykke for å utløse smerte – både hos karakterer og lesere. Samtidig er det her problemene med Unnskyld dukker opp. Teksten refererer tungt til seg selv og sin egen litteraritet. Men under tekstens forseggjorte overflate skorter det hardt på karakterenes troverdighet.

Fortellerstemmen er ment å tilhøre en ung kvinne som jeg ikke kan mistenke for å være smart eller moden nok til å være den egentlige fortelleren. Hun er 21 år, Sebastian kaller henne banal med rette, og hun er så ordinær at hun egentlig er genuint uinteressant både som karakter og forteller i en roman. Likevel er hun avsenderen for en lang rekke dyptpløyende og velformulerte refleksjoner som et langt voksnere og klokere menneske bare kan misunne henne. Umodenheten forklarer de plottmessige valgene hennes, men utfordrer troverdigheten i selve fortellingen. Fordi det selvfølgelig ikke er hun som forteller historien, men forfatter Høyer, en godt over gjennomsnittlig språklig bevisst forteller som også befinner seg på en annen planet enn jeg-personen hva refleksjonsevne angår.

Men ok, jeg kunne kanskje ha klart å tiltro en umoden karakter evnen til å transformere seg kjapt til en moden forteller etter Sebastians selvmord, forutsatt at karakteren Sebastian var mer troverdig. I stedet tror jeg enda mindre på ham enn fortelleren, rett og slett fordi han er ubegripelig som noe annet enn hennes konstruerte kjærlighetsobjekt.

Unnskyld legger opp til at jeg som leser kan forvente meg noen ideer om hvem Sebastian egentlig var. Men Sebastian mangler sammenheng. Den traumatiserte niåringen vi til slutt får vite at han en gang var, er troverdig i seg selv, og svært interessant. Jeg skjønner imidlertid ikke hva han har med den voksne Sebastian å gjøre. Det finnes ingen fellesnevner mellom den lille gutten og den voksne mannen annet enn at fortelleren påstår at de er samme person. Men jeg tror henne ikke. Avstanden mellom de to versjonene av Sebastian er altfor stor.

Uten en fellesnevner jeg kan tro på, virker bakgrunnen hans mer som forfatterens nødløsning for å få plottet til å gå opp. Kosekosekose-forholdet de har i starten, og kontrasten til de underliggende traumene stemmer ikke overens med noe jeg gjenkjenner som menneskelig. Det er omtrent like interessant som krimromaner der morderen bare er gal. Jeg forstår derfor ikke hvorfor Høyer brukte store deler av romanen på å dvele ved en forelskelse som likner alle andre forelskelser, mens hun ikke brukte plass på å utforske den delen av historien som ikke er til forveksling lik alle andre historier. Det var der det egentlige stoffet hennes – og karakterenes troverdighet – lå. Sånn sett kan man sikkert si at Unnskyld fungerer litterært, men den er psykologisk uinteressant. For de som har tro på sånne distinksjoner.

I så fall bør man nok også ha sansen for Høyers repetative og kompakt rytmiske stil. Noe jeg vil tro at mange har, siden denne stilen er relativt poppis i norsk samtidslitteratur. Jeg ble derimot mer sliten enn begeistret over de mange setningene à la «Det var umulig å forestille seg, eller det var umulig å tenke seg til, hvem du var, hva du drev med», og fikk hyppige assosiasjoner til Askeladdens «Å, jeg har slikt å gjøre, jeg har slikt å føre, jeg fører vel den». Selv foretrekker jeg å lese setninger som bestreber seg på glassklar presisjon fremfor den klangskapende, men famlende multiple choice-varianten.

Unnskyld er nominert til Bokbloggerprisen 2014 i kategorien Årets roman, sammen med Marit Kaldhol det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz og Aina Basso Finne ly. Flere synspunkter på boken finner du her.

Boken fikk jeg fra Tiden.

3 thoughts on “Unnskyld”

  1. På tide:
    Etter all panegyrien det siste året trengte boka litt mer balanse.

    Alt det jeg bare må si – så fort som mulig – på innpust.
    Jeg har i høyeste grad sansen for Høyers repetative og rytmiske stil, så til de grader at jeg lot alt annet gli mellom fingrene. Ikke føler jeg at denne stilen er speseilt poppis eller – bortsett fra hos Tiller, der den er både mer framtredende og presis. Jeg ville sagt lyrisk, men synes vel ikke egentlig Høyer er der.
    Uansett, det kan kanskje virke som vi er svært uengie når det gjelder Unnskyld. Det er vi ikke. Til tross for diskusjoner og krangling, der fillene fyker og tårene spretter, blant annet rundt Sebastians eventuelle diagnoser. Etter å ha lest innlegget ditt innser jeg at vi egentlig mener akkurat det samme, det har bare forskjellig betydning for oss. (jmf diskusjonen om The Marriage Plot og Leonard)

    Eg. Jeg er enig i at det ikke er noe sammenheng mellom 9-årige Sebastian og den voksne utgaven, noe jeg feide raskt under teppet – struntet i, og egentlig ikke føler det bør være – det samme med mange av de andre uforklarlighetene, vi kan være enige/uengie om – jeg brydde meg/bryr meg ikke, om hvorvidt disse er ment, eller gjør en dårlig jobb på å forklare dagens unge mann – (det gjør de jo siden jeg ikke forstår hvordan, som deg), men jeg var under lesing alt for lullet inn i språk og rytme til å stoppe og tenke. Etterpå, altfor fascinert av språklige vendinger. Jeg liker slik – famlende multiple choice – skribling.
    (Nå føler jeg at jeg helst ikke vil minnes på alt jeg kan ha gått glipp av -)

    Når det gjelder troverdigheten til jeg-et – og Sebastian er jeg mer uenig.
    Jeg har kjent, kjenner forsåvidt fremdeles, mennesker nøyaktig som Sebastian, og kommer de for nært innpå, er det nesten så du blir tvunget inn i en tafatt stillstand, som fortelleren. Det er umulig å overgå i energi, snakke høyt nok, trenge gjennom, og man ender ofte opp i en observerende negasjon – (ok, jeg fant på det selv) – en deltakende observatør, som ser den andre veien, for å slippe å lage riper i glansbildet. Når man til slutt ikke orker/makter mer – dreper man livsløgnene, også egne (takk for den Villanden påminnelsen) og ødelegger alt = et sterkt behov for å unnskylde. Unnskyld.
    Jeg tror på de begge, selv om de irriterer meg.
    Jeg elsket språket, selv om det skapte distanse og dekket over alt det andre.
    Jeg gir blaffen i bakhistorien.

    (nå må jeg puste igjen -)
    , glemte: liker sammenlikningen mellom hakking i gulv og for sannhet.

  2. Jeg har også veldig sansen for stilen til Høyer, som for meg fremstod som original, og ble rett og slett betatt av den og boken. Like betatt ble jeg nok ikke av karakterene og er enig i at den nok er mindre psykologisk interessant enn litterært interessant. Og jeg som vanligvis er mer interessert i plott og karakterer enn språk! Jeg må innrømme at jeg ikke har reflektert så mye over denne romanen i etterkant og heller ikke utforsket den i noen anmeldelse. Men jeg husker at Høyer mistet meg litt i midtpartiet. Jeg husker og at scenen som skal forklare Sebastians oppførsel, som nesten fikk meg til å kaste fra meg boken, i etterkant virket noe tendensiøs, som om den var der mest for å sjokkere. Dette kan jo passe med at hun dveler for lenge ved forelskelsen og utforsker Sebastians psyke for lite. Ofte så forklares de gale morderne i krimlitteraturen du nevner med en tidligere traumatisk hendelse, men når det ikke forklares ytterligere blir det lite troverdig. Alle blir jo ikke «gal» av den grunn. Fortelleren opplevde jeg ikke som like lite troverdig, og er enig med Ingalill. Det er mulig Høyers språk forførte oss på samme måte som Sebastian forførte fortelleren;-)

    Når vi snakker om troverdige karakterer har jeg akkurat hørt Den tomme stolen av J.K.Rowling, og det er nesten som jeg tror Krystal eller Fats skal dukke opp i gangene på skolen (jobben).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s