Bloggkåring, Biblioteket og nye bøker

I går kom jeg hjem fra en bedre middag til en hyggelig melding om at bloggen min er blitt rangert av Cision som tredje beste norske bokblogg. Hva skal man si til sånt? Annet enn det obligatoriske ‘hipp, hipp hurra!’? Jeg er kjempestolt over å være på listen sammen med så mange av mine favorittbokbloggere, selv om andre var dypt savnet og kriteriene som er lagt til grunn for vurderingen ikke er angitt. Listen finner du her.

Det er kjempegøy at noen utenfor Blogglandia legger merke til hva vi gjør. Forhåpentligvis blir det en inspirasjonskilde, og ikke en kilde til prestasjonsangst. Jeg måtte forresten le litt av min egen reaksjon etter at den første overraskelsen hadde gitt seg. Tanken på at noen jeg ikke kjenner leser bloggen min har hittil bare vært en vag hypotese i bakhodet. Når jeg legger ut innlegg ser jeg som regel for meg et publikum som består av de faste leserne jeg vet at jeg har, og jeg tenker aldri over at mange av leserne mine er mennesker jeg ikke aner hvem er.

Særlig kommentarfeltet tenker jeg på som et sosialt og uformelt sted hvor man kan diskutere eller fleipe, alt etter som. Samtidig er det den uformelle tonen som gjør bokblogging så gøy, og da får jeg heller bare undertrykke den nevrotiske impulsen til å redigere vekk alskens merkverdige, ironiske og useriøse innfall jeg har gitt uttrykk for i min illusjon om at Blogglandia var en mer isolert og idyllisk nettenklave. Først og fremst må jeg forsone meg med at jeg i lengre tid og i all offentlighet har utlevert meg selv som kronisk og uhelbredelig bokshopoholiker. Oh, the horror.

Men jeg har også gjort andre ting i det siste enn å vinne kåringer og glise fra øre til øre. Etter mye om og men er årets tredje nummer av Biblioteket endelig klart til distribusjon, og jeg pådrar meg snart senebetennelse og frimerkelimforgiftning for å få flest mulig tidsskrifter sendt i posten fortest mulig. Denne gangen er jeg ekstra stolt over resultatet, ikke minst fordi jeg synes designeren vår har laget et usedvanlig lekkert omslag for anledningen. Men innholdet tror jeg også er blitt spennende.

Temaet denne gangen er tragedie og komedie, og her skal det være lesestoff man både kan le og gråte av. Forfatterne Are Kalvø og Magne Hovden har skrevet om humoristisk litteratur, og Inger Størseth Haarr gir leseren et kræsjkurs i ny nynorsk humor. Silje fra Siljes skriblerier har skrevet om Marit Kaldhols billedbok Farvel, Rune, og jeg har skrevet om nyere barnebøker som tar opp alvorlige temaer som sorg, sykdom og død. Og Bokelskerinnen har intervjuet den danske forfatteren Mathilde Walter Clark under Oslo bokfestival. Andre forfattere i fokus er Carl Frode Tiller, Henrik Ibsen, Molière, Euripides og Anton Tsjekhov. For den nysgjerrige som ikke allerede abonnerer og (snart) har blad på vei i posten, har vi for tiden kampanje hvor nummeret selges for kun kr 69 (ordinær pris kr 109). Send epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com hvis du vil ha!

Jeg har fått to bokgaver siden sist, og det er få ting som er hyggeligere å få i gave enn bøker. Spesielt når man ikke engang har bursdag og begge bøker står på ønskelisten allerede. Fra verdens snilleste ekssvigermor fikk jeg DBC Pierres Vernon God Little, tidenes kanskje mest omstridte Bookerprisvinner og 1001-listerepresentant. Verdig prisvinner eller ikke, baksideteksten lover en saftig leseropplevelse:

«Sannheten svir. Det er som om alle dem som pleide å forbanne de avdøde nå stiller seg i kø for å fortelle hvilke perfekte Guds engler de var. Det jeg lærer er at verden ler med ræva hver eneste dag, og så bare lyver dobbelt når dritten glir ned. Jeg mener – hva slags fuckings liv er dette?»

Inni boken leser jeg:

«Vernon God Little er høyst sannsynlig den første romanen fra Amerikas grillsaushovedstad i hjertet av Texas. I tillegg til Vernon er byen befolket av en horde overvektige, shoppinggale, kaldblodige kvinner med Doris, Vernons mor, hjelpeløst vaklende i spissen. I et nyskapende og nesten dysfunksjonelt språk har DBC Pierre skrevet en historie om uskyld i en ond verden. Han serverer oss et sårt og hylende morsomt eventyr som gir vår samtid et satirisk nådestøt midt i hjertet.»

Det høres ut som min kopp te, og boken føk rett inn på prioriteringslisten min. Den andre boken fikk jeg av verdens snilleste mamma, som er på besøk og impulsshoppet Lucy M. Montgomerys Anne fra Bjørkely til meg på Fretex. Boken kostet latterlige 19 kroner, for en praktfull illustrert bokklubbutgave fra 1982. Jeg kommer aldri til å slutte å fryde meg over at de bøkene jeg verdsetter høyest, er de bøkene andre ser på som verdiløse nok til skjødesløst og/eller usentimentalt å donere dem til veldedighet. Anne fra Bjørkely husker jeg godt fra barne-tv, men jeg kom meg aldri så langt at jeg fikk lest bøkene. Det skal jeg snart gjøre noe med.

Boken har ingen baksidetekst, men jeg har stjålet fra wikipedia:

«Foreldreløse 11-årige Anne blir ved en feiltakelse sendt fra barnehjemmet til søsknene Marilla og Matthew Cuthbert på gården Bjørkely i den oppdiktede småbyen Avonlea i den canadiske provisen Prince Edward Island. Cuthbert-familien hadde bedt om en gutt som kunne hjelpe til med arbeidet på gården. Anne opplever mange eventyr på gården og boken følger henne fram til hun er 16 år. Romanserien følger Anne gjennom oppveksten, utdanning til lærer, ekteskap og samliv.»

Jeg gleder meg til å mimre over barndommens gode tv-opplevelser gjennom boken, og vet at den er mye morsommere enn den lunkne wikipedia-omtalen tilsier.

Men før det skal det blogges om Greven av Monte Christo, og jeg må lese på spreng denne uken for å bli ferdig i tide. Bloggdato i lesesirkelen er førstkommende søndag, og jeg er spent på å lese andres omtaler av boken. Neste uke er lesesirkelbøkene for 2012 klar, så du kan bare glede deg! Hvis du ennå ikke har stemt på hvilke bøker vi skal lese, eller du vil stemme på flere, kan du gjøre det her.

Until then… God les!