Rosa

Rosa er andre bok i dobbeltromanen om Benoni og Rosa. Handlingen begynner der Benoni sluttet: Rosas ektemann Nikolai Arentsen har forlatt henne, og Macks datter baronesse Edvarda kommer hjem fra Finland med sine to små døtre etter at mannen hennes er død. Benoni er blitt Macks kompanjong på Sirilund, og brisker seg i det uendelige med sin store formue. Mens perspektivet i Benoni tilhørte en allvitende tredjepersonsforteller, introduseres det i Rosa en jeg-forteller; en ung student som tilfeldigvis havner i bygda på en reise nordover, og flytter inn hos Benoni for å male bilder for ham en sommer.

Forviklingene lar ikke vente på seg. Studenten forelsker dypt og håpløst i den noe eldre Rosa, som er blitt formelt skilt fra Nikolai. Rosa forelsker seg på sin side i Benoni, som nå er mer opptatt av å treffe Edvarda på nattestid enn å benytte sjansen nå når Rosa endelig er fri. Mens Edvarda lengter seg gal og deprimert etter den forsvunne løytnant Glahn (hovedpersonen i romanen Pan) som Edvarda aldri har glemt. Benoni og Rosa gifter seg likevel raskt av grunner som jeg aldri helt får tak i. Ekteskapet er ikke spesielt lykkelig. Rosa føler seg fortsatt lenket til Nikolai, og insisterer plutselig på at man aldri bør gifte seg to ganger. I mangel på lykkelige minner fra ekteskapet med Nikolai, dyrker hun i stedet lykkelige minner fra deres oppvekst sammen. Benoni bruker mesteparten av tiden på å være brautende, vulgær og styrtrik, og enser knapt hendelser som ikke er direkte relatert til hans ego. Edvarda veksler rastløst mellom å være lett på tråden og dypt religiøs, og finner ikke roen med noen av delene. Mack bedriver åpenlyst hor med alle damer han har lyst på, gjerne flere samtidig, uten tanke for hvem sin kone eller datter han ligger med. Resten av bygdas bifigurer opptrer i diverse dramaer om sjalusi og utroskap. Og den unge studenten piner seg med å dyrke Rosa hemningsløst.

Til tross for alle lidenskapelige og lengtende følelser er Rosa nesten så langt unna en kjærlighetsroman det går an å komme. Det florerer av forhold mellom kvinner og menn, men ingen er basert på kjærlighet. Alt handler om besettelse, drifter, lengsel, nesegrus dyrkelse, utroskap, galskap, egen tilfredsstillelse og sjalusi. Den unge studenten som leseren er bundet til som jeg-forteller, blir fort utålelig kjedelig å lese om. Han er av typen overfølsom ung mann uten spesielle kjennetegn, og som kompenserer for det ved å sverme innbitt og inderlig for den idealiserte Madonna-skikkelsen Rosa. Studenten minner meg mye om Werther fra Goethes Unge Werthers lidelser, som tror at svermeri og ømme følelser er selve meningen med livet, og at det er edelt og stort å elske seg ulykkelig. Han har mer bakkekontakt enn Werther, men ikke nok til at det fjerner følelsen av å lese i dagboken til en naivt forelsket guttunge.

Sturm und Drang

Sammenlikningen med Unge Werthers lidelser er fruktbar også på romannivå. Mens Werther elsker sin Lotte med glød og besettelse, omgir han seg med mennesker som har et mer prosaisk forhold til livet. Dynamikken i romanen oppstår i spennet mellom Werthers altoppslukende lidenskap, og de andre karakterenes mer praktiske holdning til livet. Goethe valgte dessuten å skildre Werthers selvmord på en så brutal måte at det fungerte som et moralsk korreks; hvis du vil ta livet av deg på grunn av ulykkelig kjærlighet, er det fordi du selv har gått for langt i å dyrke det uoppnåelige. Rosa mangler et slikt korreks, fordi alle karakterene elsker på en helt forstyrret måte. Det som gjør romanen uinteressant og lite vesentlig i mine øyne, er at den helt mangler kontraster. Selv romanens mange bifigurer er begrenset og ensporet i sin omgang med det motsatte kjønn, enten lidenskapen ødelegger dem eller de bedriver ren hor. Alt er Sturm und Drang, overdrevne følelser, og til syvende og sist bare tomhet. Karakterene klarer heller ikke å se lenger enn sin egen nese. Studenten blir for eksempel nedlatende provosert over Benonis måte å ta Rosa for gitt på, men avslører samtidig at hans egen beundring for Rosa er betinget av at hun tilfredsstiller hans eget ego og oppfører seg slik han har forestilt seg henne:

Rosa har stilt seg i et noe nytt lys, hennes sentimentale syslen med sin avdøde mann som hadde vært intet uten foraktelig gjorde henne ukjennelig for meg. Hun hadde dessuten vært for åpen og snakket så vidt og bredt, hun som før var fin og taus; jeg var dog en fremmed for henne. Hadde hun ikke også litt for likefrem gått ut fra at jeg elsket henne over alle grenser? Og barn! hadde hun kalt meg.

Rosa har selvsagt rett i å kalle ham et barn, men det skjønner han aldri selv. Likevel klarer han ikke å frigjøre seg fra henne; han trekker seg heller unna og slikker sin såre stolthet i ensom selvmedlidenhet.

Forholdsvis lykkelig slutt

Jeg synes det er vanskelig å skulle hente noe sentralt budskap ut av boken. Hvis jeg legger godviljen til, kan jeg kanskje hevde at boken handler om å gå videre. Likevel må jeg moderere meg. Boken handler ikke nødvendigvis om å gå videre; det skjer bare tilfeldigvis med de to kvinnelige hovedpersonene. Edvarda får endelig bekreftet at løytnant Glahn er død, og kan legge lengselen etter ham bak seg. Hun finner seg en annen mann, ulykkelig han også selvfølgelig, og resonnerer at «jeg har en liten urørt sum av ømhet i meg, nu kan jeg bruke den opp!»

For Rosa kommer redningen noe uventet i form av Nikolai Arentsen. Mack har innbilt både henne og Benoni at Nikolai har drukket seg i hjel av pengene han fikk for å skille seg fra Rosa. Inntil han dukker lys levende opp i Sirilund fordi han ikke har fått hele pengesummen han ble lovet. Overraskende nok er det Nikolai som står for den eneste uselviske og kjærlige handlingen i boken. Han kjenner Rosa godt nok til å vite at hun ikke klarer å legge ham bak seg. Derfor møter han henne som den største, mest kyniske og perfekte drittsekk, og avslører hånlig hennes hang til sentimental dyrkelse av forholdet deres:

Når du gidder gå å leske deg med dette ungdomsminne så vær så god! Egentlig så du vel også helst at jeg nu stod for deg som en mann du kunne røres litt over og få litt medlidenhet med. At jeg presset en tåre ut for det jeg har tapt i deg. Ville det ikke gjøre deg godt om jeg imøtekom din sentimentalitet og vaklet i knærne og falt forover mot dine sko? […] Du har ikke fått nok for ditt hjerte, det er saken. Og hvorledes skal du nu få pint av deg en liten hukommelsens tåre om meg når du kommer hjem?

Både leseren og studenten forstår at dette er Nikolais måte å tvinge Rosa til å glemme ham på. Men Rosa skjønner ikke det. Hun går snurt og såret hjem, og klarer endelig å glemme båndet til Nikolai og føle komplett tilfredshet med Benoni og deres nyfødte sønn. Benoni skjønner selvsagt ingenting av hva som har skjedd, men forandringen i Rosa gjør ham lykkelig. I det stille begynner hun å påvirke ham til å dempe sitt jag etter anerkjennelse, og Benoni lar seg villig styre. Studenten forlater Benoni, Rosa og Sirilund i denne hverdagslykken, noe fornærmet over at hans avskjed ikke avstedkommer noen større reaksjoner. Boken avsluttes med det høytidelige utsagnet «disse blade handler om mange, men for meg bare om en». Joda, jeg fikk med meg det.

Det er lite å hente av noe i denne romanen. Bortsett fra all svermingen, sytingen og latterlig dramatiske kjærlighetsscener, er det lite igjen av skarpsindigheten, humoren og samfunnsanalysen som jeg likte i Benoni. Visst er det fortsatt mange småhistorier som fortelles underveis, men tematikken blir for ensidig og følelsesladet. Hamsun glimter til innimellom med noen treffende observasjoner og morsomme skråblikk på situasjoner, men gode partier drukner stort sett i generell Sturm und Drang. Jeg vil fortsatt anbefale Benoni som en underholdende og god nordlandsroman, men Rosa bør man holde seg unna. Det eneste man trenger å vite, er at det ender godt for Benoni og Rosa.