En enkel sjel

“En enkel sjel” er tredje novelle ut i årets novelleutfordring, og andre novelle i Karavane. Den ble opprinnelig publisert i samlingen Trois contes (1877), eller Tre fortellinger, som samlingen heter på norsk. Jeg har tidligere lest boken de fleste vil regne som Gustave Flauberts hovedverk, romanen Madame Bovary, og likte den godt. Likevel ble jeg sånn passe irritert over redaktør Gordon Hølmebakks bombastiske innledning til novellen og Flaubert: “For den som tar til motmæle mot ‛smak og behag kan ikke diskuteres’, ligger et godt argument klar – Gustave Flauberts Madame Bovary. Det er romanen hvor man på nær sagt matematisk vis kan føre bevis for mesterskapsstatus”. Jeg liker generelt dårlig at noen prøver å heve kvaliteten ved enkelte forfatterskap eller bøker over enhver diskusjon. Men etter å ha lest “En enkel sjel” lar jeg det fare. Flaubert fortjener all den mesterskapsstatus han kan få. Novellen er utrolig vakker og sjeldent velskrevet.

“Hennes hjertes godhet utfoldet seg”

“En enkel sjel” er en lang novelle, og omfatter tjenestejenta Félicités liv fra barndom til død. Utad er det et lite bemerkelsesverdig liv. Hun er arbeidsom og sparsommelig, ydmyk og beskjeden. “Gjennom et halvt århundre hadde husmødrene i Pont-l’Evêque misunt fru Aubain hennes tjenestepike”. Likevel har Félicité et helt spesielt trekk, nemlig at hun er den personifiserte nestekjærlighet. Hun elsker andre høyere enn seg selv, og hun er blottet for egeninteresse. Kristne idealer om godhet, kjærlighet og nøysomhet blir tematisert både implisitt og eksplisitt gjennom novellen, men jeg falt spesielt for de delene hvor Félicités enkle sinn bryner seg på kristendommens mysterier. Hun får sitt første møte med katekismen når hun som voksen følger fru Aubains datter Virginie til konfirmasjonsundervisningen:

Først gav presten en kort fremstilling av bibelhistorien. Hun syntes hun så for seg Eden have, Syndfloden, Babels tårn, brennende byer, utdøende folkeslag, avguder som ble styrtet. Denne åpenbaringen fylte henne med ærbødighet for Den Høyeste og frykt for hans vrede. Siden gråt hun over Jesu lidelse og død. Hvorfor hadde de korsfestet ham, han som elsket barna og gav menneskemengden å spise, helbredet blinde og av kjærlighet hadde latt seg føde blant de fattige i en stall full av gjødsel? Såing og høsting, vinpresser, og alle de dagligdagse tingene som det stod om i Evangeliet, fantes i hennes eget liv. Guds nærvær hadde gjort dem hellige. Hun elsket lammene høyere for Lammets skyld, og duene på grunn av den Hellige Ånd. Ham hadde hun vanskelig for å forestille seg. Han var ikke bare en fugl, men også en ild, og noen ganger et åndepust. Det er kanskje hans lys som flakker over utkanten av myrene om natten, hans ånde som driver skyene, hans røst som gjør klokkenes klang så harmonisk? Hun satt i stille tilbedelse og nøt kjærligheten fra murene og stillheten i kirken. Dogmene forstod hun ikke noe av, forsøkte ikke engang å forstå.

Dogmer er selvsagt også overflødige for et menneske som allerede har forstått essensen i kristendommens budskap, og ser Gud og Den Hellige Ånd overalt rundt seg. Novellen har en gjennomført og fin ironi i at det er den enkle sjelen som ubevisst klarer å leve etter de idealene som mer ærgjerrige eller utdannede mennesker bare ser stykkevis og delt. For Félicité er katekismen like sann og virkelig som hun er det selv. Hun får en papegøye ved navn Loulou som blir hennes nøkkel til mysteriet om Den Hellige Ånd:

I kirken betraktet hun alltid Den Hellige Ånd, og så at den minnet om papegøyen. Likheten forekom henne enda tydeligere på et trykk som forestilte Jesu dåp. Med sine purpurrøde vinger og sin smaragdgrønne kropp var det virkelig Loulous uttrykte bilde […] De vokste sammen i tankene hennes. Papegøyen ble hellig på grunn av sin forbindelse med Den Hellige Ånd, og Den Hellige Ånd ble mer levende i hennes øyne, og forståelig. Vårherre hadde ikke kunnet velge en due som sendebud, for duer har ingen stemme, men heller en av Loulous forfedre. Og Félicité bad sine bønner med blikket festet på bildet, men innimellom snudde hun seg litt mot fuglen.

Jeg synes det er fascinerende hvordan Félicité kan kombinere en feilslutning med en annen, og likevel ende opp med et riktig resultat. Man trenger likevel ikke være spesielt opptatt av religiøse problemstillinger for å like novellen, for tematikken er ikke begrenset av dette. Novellen bør dessuten være obligatorisk lesning for den som liker godt og stilsikkert språk, for dette er realismen på sitt ypperste. Jeg avslutter med min favorittlinje fra novellen, som er en treffende naturbeskrivelse fra den dagen Félicité mottar dødsbudskapet om sin høyt elskede nevø, matrosen Victor:

Markene var tomme, vinden laget bølger på elven. På bunnen bøyde de lange sivene seg som hår på et lik i vannet.

8 thoughts on “En enkel sjel”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s