Et eget rom

Et-eget-rom_Cover_300-dpi«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.

16 thoughts on “Et eget rom”

  1. Kvalitet istedet for kvantitet. Selv om jeg håper du skriver nye innlegg igjen før fem måneder har gått. Du skriver så godt om denne boka at jeg bare må bestille denne på bib med en gang. Den virker interessant, og at den også er morsom , men ikke krampemorsom hvis jeg tolker deg rett, er et godt tegn. Jeg har startet på Schades Drammens rekordbok, men den tar det ut for mye, i alle for meg akkurat nå. Men Ingalill liker den nok bedre..

    «Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv» Dybde og menneskelighet —- akkurat det greide Rune C så godt i romanen om Lydia også..

    1. Takk, Anita! Det er så lenge siden jeg anmeldte noe sist at jeg slet skikkelig med skrivingen. Heretter skal jeg prøve å få til én anmeldelse i uken, det er enda et nyttårsforsett:) Ja, Et eget rom er morsom, men den er fornøyelig skrevet mer enn en bok jeg ler av. Jeg hørte Schade lese under debutantdagene, og er enig i at hun tar det mye lenger. Men jeg liker det også, og kommer til å lese den etter hvert.

      Jeg leste innlegget ditt om Christiansens roman, og vurderer å gi den en sjanse. Jeg leste en roman av ham for ca ti år siden, og fant ut at det ikke var noe for meg. Men mye har jo skjedd på ti år; med meg og formodentlig også med Christiansens forfatterskap.

      1. Selv om du slet, så ble resultatet veldig bra! Schades bok er nok en bok det ikke passer å lese når som helst for meg, hvis jeg skal ha utbytte av humoren/satiren. Ang Christiansen tror jeg helt sikkert det har skjedd mye. Ifølge kjennere av hans forfatterskap så tar han stadig nye vendinger. Men man vet jo aldri.. Tror sikkert det er forskjell på å lese den boka alt etter hvor man er i livet, men det gjelder sikkert de fleste bøker.. Er mest spent på om du synes den har nok tydelig plott, eller om det funker uten i denne boka??

      2. Jeg er ikke så opptatt av et handlingsdrevet plott så lenge det skjer en eller annen form for utvikling. Jeg skal kikke nærmere på boken neste gang jeg er innom Eldorado, hvis det er sånn at forfatterskapet hans stadig tar nye vendinger. Den boken jeg leste (husker ikke tittelen) var enda en av disse «ung, forvirret mann»-bøkene jeg aldri har interessert meg nevneverdig for. En kvinnelig hovedperson er sånn sett lovende. Etter mye nøktern realisme og hverdag i den norske bokhøsten er jeg nok veldig klar for bøker à la Schade. Men aller først blir det lesesirkel og klassikere! Og takk:)

      3. Ung-forvirret mann handler ikke Christiansens bok om, nei. Man merker at det er en moden forfatter som skriver boka, en med livsvisdom, og det liker jeg. Og så er det noe den den sugende stilen han skriver i, veldig bra.Pst en annen ting: Et eller annet sted snakket vi om Litteraturfestivalen og Atwood. Jeg finner det ikke igjen, men husker du spurte om jeg skulle dit. Det satser jeg på at jeg får til. (penger og tid, – har to tantebarn som konfirmeres i mai, og den ene i Bodø, så det fyker vel avgårde litt penger.. men det er tidlig i mai, og festivalen sent, så det må da gå an å få med seg begge deler med litt planlegging)

      4. Jeg sjekket nå, og vi diskuterte Atwood & Lillehammer under innlegget mitt om bøkhøsten hos Samlaget (ikke det mest opplagte stedet å lete) – via en diskusjon om lesesirkelen og hvor treig jeg er til å svare. Og her er jeg igjen, treig til å svare… Jeg begynner å føle meg som en slags parodi på noen, og kan bare skylde på mye jobb og generell internettallergi. Men til mitt forsvar har jeg lest ferdig Persuasion, og det er da noe. Jeg håper du får tid og råd til Lillehammer! Det hadde vært stas med en delegasjon bokbloggere der.

  2. Alltid en fryd å lese de gode innleggene dine selv om jeg sjelden gir lyd fra meg før jeg går videre. Denne boken er neste ut for min del og kanskje den siste jeg rekker før nomineringen.Her er det full innsats til siste stund og enda er det mange bøker igjen som jeg ikke har fått lest, men sånn er det jo. Gleder meg til å ta fatt på denne. Må nesten takk deg for tipset om «Hekla myter» tror det var du som nevnte den et eller annet sted.

    1. Så hyggelig å høre, Beathe:) Jeg har også et par bøker igjen som jeg håper å komme gjennom før fristen, og gir meg ikke før klokka nærmer seg midnatt på onsdag. Akkurat nå leser jeg Simon Stranger, som er veldig god, og tror Aina Basso blir min siste bok. Så gøy at du også likte Hekla myter! Jeg tror jeg nevnte den i forumet på Facebook, basert på opplesninger jeg hadde hørt. Jeg likte boken så godt at jeg leste den to ganger i helgen.

  3. Jeg svarer i dette innlegget, jeg. Fikk e-post om at du hadde svart på det fra august, hehe. Og takk for påminnelsen av boken «Hver morgen kryper jeg opp fra havet» , som jeg nok en gang har glemt. Men åååh, jeg rekker jo ikke å lese noe før nomineringen i morgen kveld. Det er så mye som skjer nå, og jeg som har så lyst til å nominere nyeste Simon Stranger (antakeligvis da) og mange andre. Søren! I fjor oppdaget jeg mange norske bøker jeg garantert hadde nominert, hadde jeg bare rukket å lese dem før..

    1. Hehe! Ja, det var et lovlig sent svar. Jeg falt jo helt av lasset med bloggingen i høst, inkludert kommentarene. Hver morgen kryper jeg opp fra havet er en av bøkene jeg angrer på at jeg ikke leste tidsnok til å nominere. Jeg likte den kjempegodt, og den var ikke mange poeng fra å havne på longlist. Simon Stranger leste jeg nok av til å kunne nominere, så den fikk i alle fall en stemme fra meg. Det er tydelig at det er en ungdomsroman, men tematikken er så sterk at det ikke gjør meg noe at målgruppen åpenbart er ungdom. I år får vi prøve å være enda flinkere til å lese mye bra norsk tidsnok, selv om jeg egentlig synes vi var flinke til det i høst.

  4. Jeg måtte vente med lesing/kommentering av dette innlegget til nominasjonene var sendt avsted, så jeg slapp å falle i staver over enda ei bok jeg ikke rakk over. Og jeg hadde selvfølgelig rett, denne hadde passet meg som hånd i – regntrekkspolvotter (hansker er ubrukelige i dalen) – og hadde noen bare tipset meg tidligere, ev, hadde jeg vært litt bedre til å følge med selv, kunne jeg spart meg både Krø og Baugstø og lest Lotta istedet. Nå har jeg allerede ødelagt alt. Etter Drammens Rekordbok kommer det til å ta år før jeg er klar for ny satire. Den er så ellevill og trekker alt så langt at alle andre forsøk på satirisk virksomhet blekner til halvhjertet knøvleri. Klarer ikke mer enn 10s i gangen før hjernen slår krøll på seg.

    Godt og overbevisende som vanlig – og jeg skal selvfølgelig lese. Som Lena sier – ifjor leste jeg flere bøker i etterkant som var nomineringsverdige – blant annet Sollie Simonsen, som nevnes over her. Tror det skjedde med mange – den boka ville garantert havnet på, ihvertfall langlista, hadde flere fått ut fingern. I all sin spennende-het – er dette med nominering meget frustrerende.

    1. Aller først: Tusen takk for julegaven! Den ankom endelig i går, og du hadde rett, det er den perfekte gave. Så perfekt, faktisk, at jeg har den allerede. Great minds osv. Vil du ha den? Så kan vi lese den samtidig og krangle over detaljene? Same procedure as Jacobsen og Lund. Jeg tar den med i morgen.

      Nominasjoner er et mareritt. Jeg ble så stresset da jeg skulle rangere bøkene at jeg endte opp med ubevisst (og dette er pinlig) å rangere dem ut fra siste bok lest er best-prinsippet. Herregud, så klønete. Men jeg fikk i alle fall med meg Kaldhol, i motsetning til visse andre. Nå skal jeg fullføre Sveen, Basso og Stranger, som var de siste jeg rakk å halvlese på spreng før fristen gikk ut. Deretter er det totalforbud mot 2014-bøker det neste halve året, for å unngå å oppdage bøker jeg burde ha nominert.

      Er rekordboken noe for meg, tror du? Ellevill satire høres ut som et potensielt unntak fra totalforbudet. Kjenner jeg deg rett, ler du deg i hjel over Lotta der jeg i beste fall småhumret diskret.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s