Stikkord: Et eget rom

Et eget rom

Et-eget-rom_Cover_300-dpi«Hennes fulle navn var Anna Louisa Germaine Millisdotter, hun hadde penger på konto, et eget rom, og var forsvunnet i en gigantisk dobbeltdyne. Hun hadde valgt bort verden til fordel for flere års bedagelig søvn.»

Det slo meg da jeg leste de første linjene i Lotta Elstads Et eget rom, at det nå er fem måneder siden sist jeg anmeldte en bok. Det viser bare hvor fort gjort det er å velge bort verden når man har penger på konto, et eget rom og en gigantisk dobbeltdyne. Jeg er med andre ord ikke den rette til å dømme Anna Louisa, selv om hun har sovet bort hele femten år av sitt liv når hun i prologen bråvåkner klokken tre på natten, lørdag 7. desember 2013.

Romanen følger Anna Louisa denne lørdagen, som på slutten viser seg å være en overraskende spesiell dag i hennes liv. Men det er først på kvelden. Tidlig på morgenen rystes hun ut av dvalen idet hun intetanende åpner lørdagsavisen og finner en kronikk av sin akademiske erkefiende Katarina Ulv – kvinnen som fikk Anna Louisa til å velge eksil fra offentligheten for femten år siden. Katarina Ulv kritiserer Femens Inna Sjevtsjenko for at hennes toppløse stunts for å stanse sexturisme i Ukraina i beste fall er meningsløs, i verste fall er direkte skadelig for feminismen. Det blir for mye for Anna Louisa, som elsker Inna Sjevtsjenko og hater Katarina Ulv. Hun klarer ikke engang å lese hele kronikken. Et sted går grensen for hva Anna Louisa Germaine Millisdotter kan finne seg i. Spørsmålet er: Skal hun svare Katarina Ulv, eller skal hun la det passere? To be or not to be.

Tittelen Et eget rom viser selvfølgelig til Virginia Woolfs klassiske essay om kvinnelige forfattere, og Woolfs påstand om at en kvinne må ha minst 500 pund i året og et eget rom for å kunne skrive. Rommet kan også tolkes i videre forstand, som å ha et rom i offentligheten og frihet til å uttrykke seg. Anna Louisa er nylig pensjonert professor med en leilighet på 250 kvadrat på Frogner, som lever godt på pensjon fra staten og arv fra faren. Men skrive gjør hun ikke. Man kan nok snu på Woolfs påstand og si at det krever mer enn 500 pund og et eget rom for å skrive.

Istedet jakter Anna Louisa begjærlig på rommet for sin egen del, og ser ikke på leiligheten, pengene, utdannelsen eller friheten som et utgangspunkt for å utrette noe. Woolfs midler for å kunne skape stor litteratur har for Anna Louisa blitt et mål i seg selv. I den grad hun tidligere hadde et politisk engasjement, skyldtes det en trang til å gå mot strømmen på pur faen. Professortittelens gjeveste funksjon er visst at den kan føyes til navnet hennes på flybilletter og lister i borettslaget. Leiligheten tusket hun til seg gjennom et drøyt bedrag av både borettslag og samboer, og ble kjøpt for penger hun smuglet inn i landet. Anna Louisa setter frihet, makt og et eget rom ekstremt høyt. Men så fort hun oppnådde det, satte hun seg til foran tv-en.

«Tv-tittingen hadde begynt som et antropologisk studium av såpeserien Glamour, og endt i avhengighet. Jo mer hun forsket på tv-mediet, desto mer likte hun dets programtilbud, enten det dreide seg om Fangene på fortet (særlig den svenske, der skiløperen Gunde Svan var programleder) eller Ally McBeal (som egentlig handlet om troen på kjærlighet og retten til å være annerledes). Selv Hverdagsliv kunne gi innsikter.»

Selv for en professor emeritus er det jammen ikke enkelt å holde sin kulturelle sti ren når Get-boksen med opptaksfunksjon er så tilgjengelig. Spørsmålet er om Anna Louisa hadde stort å bidra med før Katarina Ulv satte henne ut av spill, eller om hun i bunn og grunn bare er enda en nordmann som tilbringer livet med å sløve foran tv-en. Men som Anna Louisa selv slår fast: Genialitet stråler sporadisk.

Forlaget beskriver Et eget rom som (blant annet) en feministisk satire, og Anna Louisas variant av feminismen er spesielt interessant. Hun har riktignok lært seg å bytte ut «oi, unnskyld» med «faen heller», og tenker at hun med sine 70 år så visst ikke er forhindret fra å være verken sexy eller en stemme å regne med. Samtidig er alle tv-serieheltinnene hennes mistenkelig unge, vakre og veldreide, og Anna Louisa irriterer seg over at disse feministene alltid skal krangle på alt når laissez-faire jo er et reelt alternativ. Og for all del, hvorfor ikke underordne feminismen etter patriarkalske prinsipper hvis det gir bedre flyt.

Det er lett å le av Anna Louisa. Romanen innbyr til det, siden spotten i hovedsak er rettet mot henne. Men det er ingen ubarmhjertig spott, og Elstad balanserer den med et sympatisk blikk på en kvinne som tiden har løpt fra. Internett forstår Anna Louisa seg ikke på, og det byr på problemer når hun skal sende inn svaret sitt på Katarina Ulvs kronikk pr epost. Hun prøver å finne en måte å spørre stesønnen Adrian, som hun tror er på face space, om hvordan hun kobler skriveprogram og elektronisk post. Men hun lar være å spørre, fordi hun allerede vet hva svaret hans vil bli: «Spørsmålet ditt gir ikke mening.» Tiden venter ikke på noen, selv om «Time is on my side» optimistisk nok er favorittsangen aldri så mye.

I likhet med alle andre dødelige lever Anna Louisa i en passe grad av selvbedrag. Man bør som kjent ikke ta livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, og kanskje er det det som skal til for å beholde verdigheten? Kanskje også for å bevare en glødende indre begeistring over livets potensial for magiske øyeblikk og den sporadisk strålende genialitet?

Et eget rom åpner for ulike tolkninger, og jeg vil tro at leserens referanseramme, erfaring og personlighet har mye å si for hva man opplever som romanens silver lining. For min del ble det den blandede velsignelsen et eget rom kan være. Anna Louisa har muligheten til å låse døren bak seg og la livet og historien utspille seg i hennes eget indre rom. Men er det frihet eller isolasjon?

Anna Louisa kan mene akkurat hva hun vil, for hun møter ingen motstand i sin isolerte tilværelse. Avstanden til andre mennesker er for stor. Hun har ingen venner, og diskuterer minst mulig med samboeren Harold, den ortopediske kirurgen hun regner som ganske enkel og derfor sjelden lytter til når han snakker. Harold gjentar seg selv for mye, og har dessuten en kjedelig tendens til å punktere de flotte teoriene hennes ved å vise til fakta. Et sted tenker hun indignert: «Sannhet? Sannhet? Hva i helvete er sannhet?» Et spørsmål det er vanskelig å besvare når dialogen med fellesskapet er stengt. Men desto større kraft får Anna Louisas endelige avgjørelse om å svare på kronikken fra Katarina Ulv.

Et eget rom har mye jeg liker: Satire, tredjepersonsforteller, distanse til hovedpersonen og ikke minst preteritum. I tillegg til underfundige analyser av Mad Men, Anne Boleyn, politiske aktivister, dødsstraff og tillatte måter for avlivning av mink. Elstad skriver best når hun harselerer lekent og overlegent med menneskelig skrøpelighet. Svakest er de mer hverdagslige partiene tidlig i boken der karakterene tråkker rundt i sokkelesten, før vi vet hvem de er.

Elstad er en intelligent og underholdende forteller, og beviser at en forfatter fint kan skape dybde og menneskelighet i karakterer selv når de i hovedsak ikke får snakke for seg selv. Til en viss grad forblir Anna Louisa like gåtefull for meg som for samboeren Harold.

«Anna Louisa hadde vært som Ikea på Furuset for ham. Den Ikea-en med en inngang som han aldri hadde forstått hvor var. Hvor svingte man inn? […] Han hadde aldri forstått hvor man fant hovedinngangen, og nå føltes det som om han hadde kjørt rundt på Alnabru i fjorten år.»

Romanen er skrevet i en munter stil og appellerer i utgangspunktet mer til hjernen enn følelsene. Likevel er den overraskende vemodig. Vittig og vemodig på en gang.

Et eget rom fikk jeg fra Flamme Forlag.

Bokhøsten hos Flamme

AmbjørnsenJeg var ganske muggen i innlegget mitt i går fordi forlagenes høstpressekonferansener begynner klokken 10 om morgenen. Takket være to stk malende kattevekkerklokker kom jeg meg mot alle odds tidsnok til Flammes presentasjon i Tronsmo bokhandel i dag tidlig/sen natt. Og hva fikk jeg høre der? Jo, at Ingvar Ambjørnsen gir ut bok der i høst om å slutte som romanforfatter, at han er i Oslo og gjerne skulle vært der selv for å lese, MEN at han syntes klokken 10 ble litt for tidlig. See? My case rests.

Ambjørnsens bok heter Farvel til romanen og høres ut som obligatorisk lesning for alle Ambjørnsen-fans. Siden jeg i det siste er blitt (mer enn vanlig) anklaget for spoiling, skal jeg ikke si så mye mer om boken og dermed røpe hvordan det gikk. Eller jo: I tilfelle det ikke er åpenbart, er det altså en sakprosabok. Det ville nok ha vært vanskelig å si farvel til romanen i romanform.

Mine andre stalltips fra dagen er nøye utvalgt ut fra hva jeg tror at jeg selv kan like, og hva folk som liker meg derfor burde like. Først ut er Lotta Elstad og romanen Et eget rom – en feministisk satire om penger, pupper og professorater. Snakk om helgardering. Woolf, satire, feminisme, alliterasjon – herregud! Jeg blir svært overrasket og fryktelig skuffet hvis jeg ikke liker denne romanen. Elstad har tidligere utgitt en dokumentarbok og en roman. Et eget rom utgis i slutten av september.

Forlagets omtale: Anna Louisa Millisdotter bor i en herskapsleilighet som hun en gang forførte seg til med sitronpaier og en kysseteknikk hun lærte i marinen. Siden har hun sovet i 15 år. Helt til hun våkner 7. desember 2013. En kronikk i landets nest største avis får tekoppen til å skjelve, leiligheten til å riste og minner henne om Nietzsches advarsel: Stirrer du for lenge ned i avgrunnen, begynner avgrunnen å stirre tilbake på deg. Offentligheten er full av nek, innser hun. Og verden trenger henne – tross alt. Et eget rom er et moderne kammerspill med plass til både bitcoins, salongpistoler og Pussy Riot.

Victoria Durnak er født i 1989, men har allerede rukket å utgi to diktsamlinger og en roman siden 2010. Hennes fjerde bok og andre roman utgis i slutten av oktober og har den foreløpige tittelen Jeg og du. Jeg blir generelt nysgjerrig når så unge mennesker får til så mye på så kort tid. Dessuten ble romanen beskrevet som «krimaktig» på pressekonferansen, og jeg er minst like nysgjerrig på hva som ligger i begrepet når det kommer fra Flamme. Basert på det Durnak leste, var den litt nifse krim-feelingen i alle fall tilstede. Ikke minst ble jeg svært nysgjerrig på hva hovedpersonen Nora egentlig lever av?

Forlagets omtale: Nora, en arbeidsløs gartner, bestemmer seg for å kontakte folk som gir bort ting på Finn.no. Hun tilbyr seg å levere tingene til dem som vil ha dem, og møter vinterhalvåret som en ulønnet budbringer. En bokhylle gir blåmerker, et eggeglass forsvinner og en bunke kjøkkenhåndklær ligger uklanderlig i en hvit plastpose. Nesten alt kommer fram, men det er usikkert hvem som egentlig får hjelp. Når Nora skal hente en plakat hjemme hos en ukjent mann, finner hun et fotoalbum med barnebilder av hennes beste venninne, Siri. Dette forlanger han å få noe i bytte for. Har Nora noe som frister ham?

Nils Chr. Moe-Repstad ble nominert til Brageprisen med fjorårets diktsamling i to deler, Teori om det eneste. Jeg kjøpte den i julegave til meg selv, men har ikke lest den ennå. Likevel har jeg hørt og lest så overveldende mye om hvor fantastisk samlingen er, at det føles som om den er en av favorittbøkene mine allerede. Dette må jeg komme til bunns i før årets samling, 19 forgiftninger, utgis i midten av september. Jeg føler at IQ-en min vokser med et par poeng bare ved å lese om bøkene hans.

Forlagets omtale: Nils Chr. Moe-Repstads nye diktsamling handler om forgiftninger i vid forstand – om infeksjoner, virus og epidemier, men også om miljøforurensning, politisk korrupsjon og økonomisk utbytting. Diktene foretar store sprang i tid og rom: Vi forflytter oss fra Zambezi til Brennerpasset; fra Noahs ark til Kirkegaten i Kristiansand; fra selotenes kollektive selvmord på Masada-platået i år 73 e.Kr. til havstigningen og slyngplantenes utbredelse i en tenkt framtid. Det dreier seg om forpestede legemer, skrøpelige sjeler og infiserte samfunnsorganer.

Mannen-er-vakker_Cover_300dpiNest siste tips fra Flamme er en diktsamling som allerede er utkommet, Mannen er vakker fra livet og opp. Eller som jeg hele tre ganger i dag ved en feiltakelse har kalt samlingen: «Mannen er naken fra livet og ned». En av de mer interessante Freudian slips jeg har hatt i nyere tid. Diktsamlingen er skrevet av Linda Therese K. Utstøl og Unnveig Aas, begge født i 1990.

Forlagets omtale: Mannen er vakker fra livet og opp er en blanding av enkeltdikt og hverdagslige dialoger poetene imellom, om og omkring kjærlighet, dating og begjær. Holdningen i diktene er bevisst nedbrytende. Tidvis tøvete, tidvis grotesk, men med en genuin og smått nostalgisk undring i bånn. Det er ikke dikt som har bestemt seg på forhånd, ikke helt, i alle fall.

Apropos Freud fant jeg dette da jeg bladde gjennom samlingen: «Jeg skulle skrive oss inn i en tekst en gang, men da han sugde på brystvortene mine, tenkte jeg bare på Freud. De runde brillene, månen og det hvite skjegget.» Freud er dessverre som måsen, han finnes overalt.

Jeg abonnerer på Flammesinglene som kommer i posten med ujevne mellomrom. Hvert øyeblikk får jeg «Dyr sortert etter alder» av Frøydis Sollid Simonsen. Jeg leste debuten hennes Hver morgen kryper jeg opp fra havet (2013) i vår, og anbefaler den helhjertet. I midten av september kommer «Å» av Synne Lea, som jeg hørte henne lese fra både i dag og under festivalen på Lillehammer. I begynnelsen av november kommer «Kjærlighet, et register» av den amerikanske poeten Rebecca Lindenberg. Jeg kikket så vidt på originalen i forrige uke, og gleder meg til å lese på norsk.

Alt i alt var dette en lovende start på både uken og bokhøsten. På onsdag går turen til Tiden og Vigmostad og Bjørke. Hele katalogen til Flamme Forlag finner du her.