Lesesirkel 1001 bøker: Guden for små ting

Arundhati Roys roman Guden for små ting (1997) har vært lesesirkelboken i august, men jeg har visst utsatt innlegget til månedens siste dag. Roy vant Bookerprisen for romanen som så langt har vært hennes første og eneste. I stedet for å skrive flere romaner, har hun viet tiden sin til politisk aktivisme. Det virker som en nokså fornuftig prioritering, sånn bortsett fra at mange romanlesere verden over gjerne kunne tenke seg å lese mer av henne. Meg selv inkludert; jeg synes Guden for små ting er en herlig roman.

Jeg har lest ca en tredjedel av boken innimellom nye norske bøker, og tar den frem når jeg føler meg mettet på førstepersonsfortellinger i presens. Det føles som å gå fra sorthvitt- til farge-tv. Norsk samtidslitteratur er stort sett holdt i grått og brunt, mens Guden for små ting eksploderer i farger, smak, lukt og sanselighet på første side. Jeg har aldri vært i India, men føler meg tydeligvis mer hjemme i deres litteratur enn i min egen. De har temperament, snurrige karakterer, fantasi, sans for humor og tragedie, kaos, støy og god mat. Og så stirrer folk relativt sjelden ut vinduet mens de gnurer på ting. De som trenger tips til flere indiske bøker kan lese innlegget mitt om fem indiske romaner fra i fjor. Innlegget er blant mine mest delte, så det er nok flere enn meg som liker indisk litteratur.

Den norske utgaven er utgitt av Pax og oversatt av Ragnfrid Stokke. Forlagets omtale på baksiden er ganske nøktern og deskriptiv, men 1001-boken har følgende beskrivelse:

«Handlingen, som foregår i Kerala i 1960-årene, følger Ammus familie gjennom både vanlige og tragiske hendelser. Mest minneverdig er konsentrasjonen om hennes ‘toeggede tvillinger’ Estha og Rahel. Da en engelsk slektning som er på besøk drukner ved en ulykke, får det avgjørende innvirkning på deres unge liv. Romanen fortelles i ikke-lineær tid gjennom et puslespill av livlige møter og skildringer […] Arundhati Roys prosa er utpreget rytmisk og lyrisk, og helhetsvirkningen er enestående i all sin sensualitet. Romanens politiske innhold dreier seg om ‘hvem man bør elske, og hvor mye’. Roys fantasirike overskridelser er ikke først og fremst ment å sjokkere, men snarere å bevege leseren […] Boken er en utfordring for andre som har forsøkt å fortelle oss hva kjærlighet egentlig er.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Mai i Ayemenem er en het, knugende måned. Dagene er lange og fuktige. Elva krymper, og svarte kråker mesker seg med klarrøde mangoer i stille, støvgrønne trær. Røde bananer modner. Jakkfrukter revner. Overstadige spyfluer summer tanketomt i den fruktdunstende luften. Så slår de seg i svime mot klare vindusglass og dør, dvaskt desorienterte i solen.

Nettene er klare, men gjennomsyret av sløvhet og mutt forventning.

Men tidlig i juni er sørvestmonsunen der, tre måneder med vind og vann og korte avbrekk med skarpt, glitrende solskinn, som oppspilte unger hiver seg lekende ut i. Landskapet blir uanstendig grønt. Hagegrenser sløres der tapioka-gjerder slår rot og blomstrer. Teglmurer blir mosegrønne. Pepperranker snor seg opp telefonstolper. Ville slyngplanter bryter gjennom diker av laterittmasse og skyller over de oversvømte veiene. Båter går i skytteltrafikk i basarene. Og småfisk dukker opp i dammene som fyller hullene på hovedveiene.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.