Merkelapp: Arundhati Roy

Lesesirkel 1001 bøker: Guden for små ting

Guden for små tingArundhati Roys roman Guden for små ting (1997) har vært lesesirkelboken i august, men jeg har visst utsatt innlegget til månedens siste dag. Roy vant Bookerprisen for romanen som så langt har vært hennes første og eneste. I stedet for å skrive flere romaner, har hun viet tiden sin til politisk aktivisme. Det virker som en nokså fornuftig prioritering, sånn bortsett fra at mange romanlesere verden over gjerne kunne tenke seg å lese mer av henne. Meg selv inkludert; jeg synes Guden for små ting er en herlig roman.

Jeg har lest ca en tredjedel av boken innimellom nye norske bøker, og tar den frem når jeg føler meg mettet på førstepersonsfortellinger i presens. Det føles som å gå fra sorthvitt- til farge-tv. Norsk samtidslitteratur er stort sett holdt i grått og brunt, mens Guden for små ting eksploderer i farger, smak, lukt og sanselighet på første side. Jeg har aldri vært i India, men føler meg tydeligvis mer hjemme i deres litteratur enn i min egen. De har temperament, snurrige karakterer, fantasi, sans for humor og tragedie, kaos, støy og god mat. Og så stirrer folk relativt sjelden ut vinduet mens de gnurer på ting. De som trenger tips til flere indiske bøker kan lese innlegget mitt om fem indiske romaner fra i fjor. Innlegget er blant mine mest delte, så det er nok flere enn meg som liker indisk litteratur.

Den norske utgaven er utgitt av Pax og oversatt av Ragnfrid Stokke. Forlagets omtale på baksiden er ganske nøktern og deskriptiv, men 1001-boken har følgende beskrivelse:

«Handlingen, som foregår i Kerala i 1960-årene, følger Ammus familie gjennom både vanlige og tragiske hendelser. Mest minneverdig er konsentrasjonen om hennes ‘toeggede tvillinger’ Estha og Rahel. Da en engelsk slektning som er på besøk drukner ved en ulykke, får det avgjørende innvirkning på deres unge liv. Romanen fortelles i ikke-lineær tid gjennom et puslespill av livlige møter og skildringer […] Arundhati Roys prosa er utpreget rytmisk og lyrisk, og helhetsvirkningen er enestående i all sin sensualitet. Romanens politiske innhold dreier seg om ‘hvem man bør elske, og hvor mye’. Roys fantasirike overskridelser er ikke først og fremst ment å sjokkere, men snarere å bevege leseren […] Boken er en utfordring for andre som har forsøkt å fortelle oss hva kjærlighet egentlig er.

Utdrag fra åpningen av romanen:

«Mai i Ayemenem er en het, knugende måned. Dagene er lange og fuktige. Elva krymper, og svarte kråker mesker seg med klarrøde mangoer i stille, støvgrønne trær. Røde bananer modner. Jakkfrukter revner. Overstadige spyfluer summer tanketomt i den fruktdunstende luften. Så slår de seg i svime mot klare vindusglass og dør, dvaskt desorienterte i solen.

Nettene er klare, men gjennomsyret av sløvhet og mutt forventning.

Men tidlig i juni er sørvestmonsunen der, tre måneder med vind og vann og korte avbrekk med skarpt, glitrende solskinn, som oppspilte unger hiver seg lekende ut i. Landskapet blir uanstendig grønt. Hagegrenser sløres der tapioka-gjerder slår rot og blomstrer. Teglmurer blir mosegrønne. Pepperranker snor seg opp telefonstolper. Ville slyngplanter bryter gjennom diker av laterittmasse og skyller over de oversvømte veiene. Båter går i skytteltrafikk i basarene. Og småfisk dukker opp i dammene som fyller hullene på hovedveiene.»

Til lesesirkeldeltakerne: Når du har skrevet om boken, legger du igjen lenke til innlegget ditt i kommentarfeltet under. Hvis du har skrevet om boken tidligere kan du også lenke til innlegget nå, for å invitere flere lesere på besøk. Dere som har lest boken, men ikke blogget om den, kan gjerne legge igjen en kommentar om hva dere synes om boken, for å skru forventningene våre opp eller ned.

Fem indiske romaner

Moshin HamidJeg begynte på Mohsin Hamids Slik blir du styrtrik i Asia til frokost i dag, og kommer til å lese den ferdig før jeg sovner i kveld. Den er kort (169 sider), lettlest og veldig fengende. Romanen ble utgitt tidligere i år under tittelen How to Get Filthy Rich in Rising Asia, og er allerede oversatt til norsk. Jeg fikk boken tilsendt uoppfordret fra Cappelen Damm; det eneste forlaget som så langt har fått med seg hvilke bøker jeg liker å lese, og sparer meg for alt rælet.

Slik blir du styrtrik i Asia er skrevet i du-form, etter modell av de oppskriftsmessige selvhjelpsbøkene som oversvømmer alle deler av verden. Den navnløse hovedpersonen vokser opp i en fattig familie på et navnløst sted i Asia. Baksideteksten avslører at han går fra å være fattig til å bli styrtrik forretningsmann. Jeg er svært begeistret over kontrasten mellom den slentrende og optimistiske tonen i fortellingen, og den beinharde realiteten i det kyniske samfunnet hovedpersonen lever i.

Det er mye ved romanen som minner meg om Vikas Swarups Gutten som hadde svar på alt (Slumdog Millionaire), som var en av de første bøkene jeg blogget om. Den fattige hovedpersonen som via tilfeldigheter ender opp som styrtrik, og den romantiske og rørende kjærlighetshistorien til en jevngammel jente som selger kroppen sin for å overleve. Livets harde realiteter er virkelig harde, men tonen i romanene er så varm, humoren så naivt optimistisk, og samfunnskritikken så treffende, at bøkene er fine leseropplevelser likevel.

Jeg kjenner derfor at jeg vil ha mer etter at jeg har lest ferdig Hamids roman. Jeg klarer ikke å engasjere meg i bøker om vestlige menneskers luksusproblemer, og er sulteforet på bøker om mennesker som lever i en verden jeg ikke kjenner til. Jeg vil ha mer indisk litteratur, selv om jeg er usikker på om Hamids roman er lagt til India eller Pakistan. Hamid er opprinnelig fra Lahore i Pakistan, men uvitenheten min er for stor til at jeg klarer å identifisere det navnløse samfunnet i Slik blir du styrtrik i Asia. Det er muligens meningen.

Nå kommer boksamlemanien min til sin rett, for jeg har klart å finne fire romaner i bokhyllen som er lagt til det moderne India. Jeg hopper over mursteinene til Rohinton Mistry og Vikram Seth i denne omgang, og leser så mange jeg orker av de kortere romanene.

Adiga-HvitTigerAravind Adiga vant Booker-prisen i 2008 for Hvit tiger. Den handler – selvfølgelig – om en fattig ung gutt som er født på landsbygda i India, og gjør det han må for å komme seg opp og fram her i verden. Balram Halwai får kallenavnet Den hvite tigeren, som er det sjeldneste av alle dyr og bare fødes én gang i hver generasjon. Halwai setter seg ned og skriver sin historie i løpet av syv netter, om klassereisen han har tatt fra fattigdommen på landsbygda, via jobben som sjåfør for landsbygdas rikeste, til rikdom i Bangalore. Baksideteksten er mer kryptisk her enn på Hamids roman, men underteksten tyder på at Halwai er av det nokså kyniske slaget som går over lik for å skaffe seg det han mener å ha krav på. Jeg har hørt mye pent om Hvit tiger av de som har lest den. Hvit tiger er 1001-bok.

tapets barnKiran Desais Tapets barn har jeg aldri hørt noe om, og jeg husker ikke når og hvorfor jeg kjøpte den. Det blir med andre ord spennende å lese. Tapets barn vant Booker-prisen i 2006, og er også på 1001-listen. Romanen har en litt annerledes vri enn fattigguttens klassereise til rikdom, da bokens hovedperson Sai er av det mer idealistiske/politiske/nasjonalistiske slaget. Sai bor sammen med bestefaren i en avkrok i India, som klamrer seg til sin fordums storhet som en av de første indiskfødte dommerne. Det er turbulente tider med opprør i anmarsj, og de er begge utsatte som representanter for den mer privilegerte klassen. Sammenliknet med de andre indiske romanene jeg har lest og skal lese, virker denne mer kontekstualiserende – både politisk og historisk.

Guden for små ting Enda en 1001-bok, og enda en Bookerprisvinner – denne gangen fra 1997. Arundhati Roys Guden for små ting har jeg inntrykk av er selve den indiske romanen for vestlige lesere, og den som flest kjenner til. Av en eller annen grunn er det den romanen jeg har minst lyst til å lese av disse, og derfor den jeg sparer til slutt. Guden for små ting er den eneste indiske romanen i min samling som handler om karakterer fra det øvre sosiale sjiktet. Det er også den eneste som foregir å handle om familie og kjærlighet snarere enn individer og økonomi/status. Men den skal visstnok også handle om kastesystemet i India, så noen klasseperspektiver finner man vel her også. Jeg har bladd litt i boken og synes at den ser nokså vestlig ut i formen. Typisk roman, bare lagt til India. Time will show.

NarcopolisNarcopolis vant ingen Booker-pris, men kom så langt som til shortlisten i fjor. Om den kommer med på 1001-listen i neste omgang, vil tiden vise. Denne er jeg aller mest spent på av bøkene, for den virker som en slags indisk versjon av Irvine Welsh’ Trainspotting; en roman jeg leste i fjor og elsket i all sin grellhet. Romanen handler om opiumsbulene i Bombay på 1970-tallet, og rusmiljøets utvikling frem til i dag. Thayil er selv tidligere rusmisbruker. Narcopolis er Thayils debutroman, men han har tidligere utgitt lyrikk. Og det er nettopp det språklige jeg gleder meg mest til her, for de utdragene jeg har lest så langt lover et hypnotisk og særdeles stilbevisst språk. Boken fikk ifølge forfatteren tittelen Narcopolis «because Bombay seemed to me a city of intoxication, where the substances on offer were drugs and alcohol, of course, but also god, glamour, power, money and sex». Det vil si alle de nødvendige ingrediensene i en god roman.

Hvor langt jeg kommer i min indiske safari, får tiden vise. Jeg leser til jeg går lei og begynner å lengte etter Synnøve Solbakken eller damer i store kjoler. Men aller først må jeg ut og kjøpe indisk take away. Indisk litteratur blir ikke helt det samme uten.