Louis de Bernières har vært en av mine favorittforfattere siden jeg leste Kaptein Corellis mandolin for tolv år siden. Senere har jeg lest og likt Fugler uten vinger og debutromanen med den fantastiske tittelen The War of Don Emmanuel’s Nether Parts. Felles for bøkene er det store og fargerike persongalleriet, vekslingen mellom storpolitiske og hverdagslige hendelser, og krig i det en nordmann vil oppfatte som eksotiske omgivelser. Partisanens datter skiller seg ut fra de andre bøkene blant annet ved at den sentrale handlingen foregår i fredelige England i 1979, og romanen bare har to hovedpersoner – førti år gamle Chris og serbiske Roza. Perspektivet veksler mellom de to, og vi får innblikk i begges minner fra den gangen de forelsket seg i hverandre i 1979. Rammefortellingen tilhører imidlertid bare Chris. I romanens nåtid er han blitt en gammel enkemann med skrantende helse. Ut fra melankolien han forteller med, skjønner vi raskt at forholdet mellom Chris og Roza neppe fikk noen lykkelig slutt.
“Jeg er ikke en slik mann som går til prostituerte”
Slik begynner boken når Chris i desperasjon over mangel på sex og kjærlighet fra kona for første gang tar seg i å innlede en samtale med en fremmed kvinne på et gatehjørne i den tro at hun er prostituert. Chris er ensom og ulykkelig i forholdet til kona som er “en sånn fargeløs engelsk kvinne med skummet melk i blodårene […] omtrent så het og lidenskapelig som en torsk”. Han er legemiddelselger, og lever et begivenhetsløst og ensformig liv.
Kvinnen på gatehjørnet begynner å le når hun skjønner hva Chris er ute etter. Hun sier at hun ikke prostituerer seg lenger, men at han godt kan få lov til å kjøre henne hjem. Chris er flau og skamfull over å ha tatt feil av henne, og for i det hele tatt å ha tenkt på å kjøpe sex. Roza synes han er sjarmerende og tillitvekkende, og inviterer ham spontant på kaffe hvis han skulle være i nabolaget en annen gang. Chris tar henne på ordet og de innleder et noe spesielt forhold.
Roza er ulovlig innvandrer fra Jugoslavia, og bor i et slags kollektiv i en falleferdig rønne. Hun er ung og vakker, datter av en av Titos partisaner, og har opplevd mer enn de fleste. Hver gang Chris kommer på besøk, forteller Roza ham historier fra sitt eventyrlige liv. Chris er en glimrende lytter. Ikke bare er Rozas liv en spennende kontrast til det han selv har opplevd, men han blir helt oppslukt av å betrakte henne mens hun forteller. Snart ligger han søvnløs og tenker på henne, mens hun sørger for å holde nysgjerrigheten hans ved like gjennom gåtefulle og sjokkerende avsløringer fra livet sitt.
“Poenget er at hvis du vil virke interessant, må du ikke være forutsigbar”
Allerede tidlig i boken blir leseren usikker på hva som er sant og hva som er oppdiktet av det Roza forteller. Chris sluker alt rått, men leseren er mer skeptisk. Kapittelet hvor hun forteller om sin far innledes slik: “Faren min var partisan sammen med Tito. Det sa jeg til ham. Jeg likte å snakke med ham om denne faren min”. Formuleringen skiller tydelig mellom noe som er og noe som sies, og er et enkelt og effektivt grep forfatteren bruker for å skape tvil rundt Rozas troverdighet. Chris overrasker Roza på det lokale biblioteket en gang, og Roza føler seg tatt på fersk gjerning der hun sitter og leser i en bok om Kosovo. Chris synes ikke det er noe påfallende ved at hun leser om sitt eget lands historie, men Roza blir nervøs likevel.
Roza avslører for leseren at hun har et bevisst forhold til de mange historiene hun forteller Chris: “Når jeg først hadde avslørt alt sammen, ble jeg nødt til å fortelle ham andre historier”. Målet hennes er simpelthen å holde Chris interessert, slik at han fortsetter å komme på besøk. Hun vet at han er forelsket i henne, men hun er ikke helt sikker på hva hun skal gjøre med det. Etter hvert blir Roza svært glad i den snille og omtenksomme Chris, blant annet fordi han får henne til å føle seg interessant. Hun har derfor mer enn nok motiver til å kunne lyve for ham. Drivkraften i romanen minner ikke så rent lite om Scheherazade i Tusen og en natt, som må fortelle spennende historier hver kveld for å berge livet. Roza forteller for å holde kjærligheten varm.
Samtidig har Rozas fortellinger egenverdi, og som leser blir jeg like fascinert som Chris. Interessant nok er det slik at man aldri betviler Rozas følelser for Chris, selv om hun kanskje lyver om alt annet. De er et umake par, med forskjellig bakgrunn og livssituasjon, men kjærligheten mellom dem oppleves likevel som helt riktig. At det samtidig pekes frem mot en ulykkelig slutt, tilfører skildringen en kledelig melankolsk undertone. Slutten er både vakker og sørgelig, og skildrer de store konsekvensene et ulykksalig feiltrinn kan føre til. Den er godt motivert, men likevel ikke forutsigbar.
Partisanens datter er langt fra noen typisk kjærlighetsroman. Først og fremst handler den om å gripe de sjansene livet gir en. Chris har gjort det motsatte, og må leve med bitterheten et bortkastet liv fører til. Hva Roza har gjort, får vi aldri vite. Har hun virkelig levd så eventyrlig som hun sier, eller dikter hun opp en fargerik livshistorie for å flykte fra kjedsomheten?
Roza valgte denne anledningen til å fortelle meg hvordan det ble slik at hun begynte å selge seg. Jeg lurer ofte på hvordan folk ender opp med å gjøre det de gjør. Hvordan blir du innehaver av en godtebutikk, eller skatteinspektør? Hvordan blir man legemiddelselger, for den saks skyld? Vel, aller først må man legge drømmene sine på is. Det neste er at man så ufrivillig gir opp drømmene sine helt, og livet bare går sin gang til døden kommer og henter deg, og da får du en siste sjanse til å kaste et blikk tilbake og se at det ikke er annet enn tomhet bak deg
Partisanens datter er en klok og gripende roman, velskrevet og underholdende. Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull.
Lines bibliotek 