Stikkord: Partisanens datter

Partisanens datter

Louis de Bernières har vært en av mine favorittforfattere siden jeg leste Kaptein Corellis mandolin for tolv år siden. Senere har jeg lest og likt Fugler uten vinger og debutromanen med den fantastiske tittelen The War of Don Emmanuel’s Nether Parts. Felles for bøkene er det store og fargerike persongalleriet, vekslingen mellom storpolitiske og hverdagslige hendelser, og krig i det en nordmann vil oppfatte som eksotiske omgivelser. Partisanens datter skiller seg ut fra de andre bøkene blant annet ved at den sentrale handlingen foregår i fredelige England i 1979, og romanen bare har to hovedpersoner – førti år gamle Chris og serbiske Roza. Perspektivet veksler mellom de to, og vi får innblikk i begges minner fra den gangen de forelsket seg i hverandre i 1979. Rammefortellingen tilhører imidlertid bare Chris. I romanens nåtid er han blitt en gammel enkemann med skrantende helse. Ut fra melankolien han forteller med, skjønner vi raskt at forholdet mellom Chris og Roza neppe fikk noen lykkelig slutt.

“Jeg er ikke en slik mann som går til prostituerte”

Slik begynner boken når Chris i desperasjon over mangel på sex og kjærlighet fra kona for første gang tar seg i å innlede en samtale med en fremmed kvinne på et gatehjørne i den tro at hun er prostituert. Chris er ensom og ulykkelig i forholdet til kona som er “en sånn fargeløs engelsk kvinne med skummet melk i blodårene […] omtrent så het og lidenskapelig som en torsk”. Han er legemiddelselger, og lever et begivenhetsløst og ensformig liv.

Kvinnen på gatehjørnet begynner å le når hun skjønner hva Chris er ute etter. Hun sier at hun ikke prostituerer seg lenger, men at han godt kan få lov til å kjøre henne hjem. Chris er flau og skamfull over å ha tatt feil av henne, og for i det hele tatt å ha tenkt på å kjøpe sex. Roza synes han er sjarmerende og tillitvekkende, og inviterer ham spontant på kaffe hvis han skulle være i nabolaget en annen gang. Chris tar henne på ordet og de innleder et noe spesielt forhold.

Roza er ulovlig innvandrer fra Jugoslavia, og bor i et slags kollektiv i en falleferdig rønne. Hun er ung og vakker, datter av en av Titos partisaner, og har opplevd mer enn de fleste. Hver gang Chris kommer på besøk, forteller Roza ham historier fra sitt eventyrlige liv. Chris er en glimrende lytter. Ikke bare er Rozas liv en spennende kontrast til det han selv har opplevd, men han blir helt oppslukt av å betrakte henne mens hun forteller. Snart ligger han søvnløs og tenker på henne, mens hun sørger for å holde nysgjerrigheten hans ved like gjennom gåtefulle og sjokkerende avsløringer fra livet sitt.

“Poenget er at hvis du vil virke interessant, må du ikke være forutsigbar”

Allerede tidlig i boken blir leseren usikker på hva som er sant og hva som er oppdiktet av det Roza forteller. Chris sluker alt rått, men leseren er mer skeptisk. Kapittelet hvor hun forteller om sin far innledes slik: “Faren min var partisan sammen med Tito. Det sa jeg til ham. Jeg likte å snakke med ham om denne faren min”. Formuleringen skiller tydelig mellom noe som er og noe som sies, og er et enkelt og effektivt grep forfatteren bruker for å skape tvil rundt Rozas troverdighet. Chris overrasker Roza på det lokale biblioteket en gang, og Roza føler seg tatt på fersk gjerning der hun sitter og leser i en bok om Kosovo. Chris synes ikke det er noe påfallende ved at hun leser om sitt eget lands historie, men Roza blir nervøs likevel.

Roza avslører for leseren at hun har et bevisst forhold til de mange historiene hun forteller Chris: “Når jeg først hadde avslørt alt sammen, ble jeg nødt til å fortelle ham andre historier”. Målet hennes er simpelthen å holde Chris interessert, slik at han fortsetter å komme på besøk. Hun vet at han er forelsket i henne, men hun er ikke helt sikker på hva hun skal gjøre med det. Etter hvert blir Roza svært glad i den snille og omtenksomme Chris, blant annet fordi han får henne til å føle seg interessant. Hun har derfor mer enn nok motiver til å kunne lyve for ham. Drivkraften i romanen minner ikke så rent lite om Scheherazade i Tusen og en natt, som må fortelle spennende historier hver kveld for å berge livet. Roza forteller for å holde kjærligheten varm.

Samtidig har Rozas fortellinger egenverdi, og som leser blir jeg like fascinert som Chris. Interessant nok er det slik at man aldri betviler Rozas følelser for Chris, selv om hun kanskje lyver om alt annet. De er et umake par, med forskjellig bakgrunn og livssituasjon, men kjærligheten mellom dem oppleves likevel som helt riktig. At det samtidig pekes frem mot en ulykkelig slutt, tilfører skildringen en kledelig melankolsk undertone. Slutten er både vakker og sørgelig, og skildrer de store konsekvensene et ulykksalig feiltrinn kan føre til. Den er godt motivert, men likevel ikke forutsigbar.

Partisanens datter er langt fra noen typisk kjærlighetsroman. Først og fremst handler den om å gripe de sjansene livet gir en. Chris har gjort det motsatte, og må leve med bitterheten et bortkastet liv fører til. Hva Roza har gjort, får vi aldri vite. Har hun virkelig levd så eventyrlig som hun sier, eller dikter hun opp en fargerik livshistorie for å flykte fra kjedsomheten?

Roza valgte denne anledningen til å fortelle meg hvordan det ble slik at hun begynte å selge seg. Jeg lurer ofte på hvordan folk ender opp med å gjøre det de gjør. Hvordan blir du innehaver av en godtebutikk, eller skatteinspektør? Hvordan blir man legemiddelselger, for den saks skyld? Vel, aller først må man legge drømmene sine på is. Det neste er at man så ufrivillig gir opp drømmene sine helt, og livet bare går sin gang til døden kommer og henter deg, og da får du en siste sjanse til å kaste et blikk tilbake og se at det ikke er annet enn tomhet bak deg

Partisanens datter er en klok og gripende roman, velskrevet og underholdende. Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull.

Ukens lesning og klassikere fra Norilana

Nå begynner det å ta seg litt mer opp med lesingen, og jeg har hatt flaks med de to siste bøkene jeg har begynt på. Jeg leste Louis de Bernières Partisanens datter i forrige uke, og det var en morsom, rørende og annerledes bok som jeg likte kjempegodt. Innlegg om den kommer i løpet av uken. Deretter begynte jeg på Lisa Genovas Alltid Alice, nysgjerrig etter å ha lest så mange lovord og hederlige omtaler av den. Jeg har bare lest ca hundre sider av den foreløpig, men vil allerede si: Fy fader, for en bok!! Hvis du har den, les den. Hvis du ikke har den, skaff den og les den. MED EN GANG!!

Novelleutfordringen går det saktere med for tiden, men det skyldes at jeg holder på med en novelle av Leo Tolstoj, “Herre og dreng”, som er lang som et ondt år. Selv om jeg har lest tretten sider av den, føler jeg at jeg ikke helt er kommet inn i handlingen ennå. Man kan si hva man vil om Tolstoj, men han var ikke særlig glad i å fatte seg i korthet. Likevel er den ikke kjedelig; den kan bare ikke konkurrere med Alltid Alice.

Forrige ukes nyanskaffelse er jeg ekstra godt fornøyd med, nemlig Elizabeth Gaskells The Moorland Cottage. Mrs. Gaskell, som hun ble kalt i gamle dager, skrev samtidig med søstrene Brontë (ca 1850) og det er hennes romaner BBC-serien “Cranford” er basert på. Jeg leste romanen Cranford i fjor, og den var like herlig som tv-serien. Det eneste som er litt forvirrende, er at tv-serien består at en salig blanding innslag fra Gaskells bøker. The Moorland Cottage ser for eksempel ikke ut til å være lagt til Cranford, men hovedpersonene figurerte i “Return to Cranford” som gikk på NRK i julen. Søsknene Maggie og Edward Browne er svært forskjellige og lever sammen med sin mor, en sørgende enke. Hun foretrekker sønnen fremfor datteren uansett hvor snill og pliktoppfyllende Maggie er, mens Edward er en egoistisk slyngel og skurk. Hvis handlingen i boken noenlunde tilsvarer den i serien, vil dette bli en fornøyelse å lese.

Grunnen til at jeg er ekstra godt fornøyd med kjøpet, er at boken er utgitt av Norilana Books, min yndlingsutgiver av klassikere. Bøkene er pent og solid innbundet, og latterlig billige. Denne kostet bare 134 kr, selv om den måtte bestilles fra utlandet. Jeg bestilte boken gjennom Bokklubbene, og da slapp jeg dessuten å betale frakt fra utlandet eller styre med kredittkort. Uimotståelig enkelt og greit, og svært belastende for bokhyllene mine på sikt.

Hva leser så du denne uken?

Hamsun, Bernières og nytt i bokhyllen

Forrige uke leste jeg ut Knut Hamsuns Rosa, og er strålende fornøyd med allerede i januar å ha lest to av mine seks off the shelf-bøker for i år. Boken var overhodet ikke verdt slitet, men sånt vet man jo aldri på forhånd. Det ble ingen novelle på meg forrige uke, så da leser jeg heller to denne uken.

Om ikke lesetempoet mitt er spesielt imponerende, er det ingenting å utsette på min evne til stadig å utvide boksamlingen. Forrige uke tyvstartet jeg på Mammutsalget ved å kjøpe to bøker på vanlig salg, Partisanens datter av Louis de Bernières og Søstrene Boleyn av Philippa Gregory. Pluss at jeg har skaffet meg Margaret Atwoods første novellesamling Dancing Girls, siden noveller jo skal leses i år.

For å feire at jeg var ferdig med Hamsun, begynte jeg på Partisanens datter i går. Solgunn har skrevet om den her, og jeg liker den godt allerede etter et par sider. Jeg synes å huske at det er flere bloggere som har skrevet om denne? Men jeg fant ingenting gjennom google. Louis de Bernières er uansett en av mine absolutte favorittforfattere, så jeg har store forventninger.

Philippa Gregory – Søstrene Boleyn:

Fjorten år gammel blir Mary Boleyn elskerinnen til Henrik VIII – en kvinnebedårer og tyrann som regjerte England med jernhånd på 1500-tallet. Hun blir nærmest beordret ned i kongens seng av sin maktsyke familie. Bak hoffets pomp og prakt skjuler det seg et intenst intrigemakeri hvor Henriks favoritter får adelstitler og rikdom, mens en dødsdom venter den som faller i unåde.

Blendet av kongens sjarm og makt elsker unge, naive Mary ham av hele sitt hjerte. Men kongens interesse kjølner. Hun blir tvunget til å la søsteren Anne ta sin plass. I denne uutholdelige situasjonen forstår Mary at hun må kjempe mot sin familie og kongen, og ta skjebnen i egne hender.

Anne Boleyn, Henrik VIIIs andre hustru, er en berømt historisk person, mens søsteren Mary er mindre kjent for de fleste. Søstrene Boleyn er historien om Marys liv. Romanen er basert på virkeligheten og er et resultat av forfatterens grundige studier av denne viljesterke kvinnen som overlevde en hensynsløs konge ved å følge sitt hjerte.

Denne boken er jeg litt spent på. Enten er den en sånn klissete dameroman som bruker historiske hendelser som påskudd for romantikk, eller så er den (forhåpentligvis) mer opptatt av å formidle komplekse karakterer i et spennende århundre. Jeg hadde en baktanke med å kjøpe den. Jeg skal nemlig lese Shakespeares King Henry VIII en eller annen gang, og da skader det ikke å ha en roman om samme tema liggende. Sånn i tilfelle jeg blir helt bergtatt av det elisabethanske England, noe jeg går sterkt ut fra at jeg blir.

Louis de Bernières – Partisanens datter:

Chris kjenner seg ensom. Hjemme sitter kona, som er like uinteressert i ham som hun er i sex. En kveld på vei hjem stopper Chris på impuls for å plukke opp en prostituert. Men Roza er ikke prostituert, ikke nå lenger. Hun er fra Jugoslavia, datter av en av Titos partisaner, og illegal innvandrer. Selv om hun bare er i tjueårene, har hun allerede levd et dramatisk og omflakkende liv. Hun får Chris til å kjøre seg hjem, og det blir begynnelsen på et spesielt vennskap. I løpet av de neste månedene besøker Chris Roza så ofte han kan. Hun serverer kruttsterk kaffe og forteller ham utrolige og fantastiske historier fra livet sitt. Sakte utvikler det seg en egen nærhet mellom de to. Men forteller Roza egentlig sannheten?

Partisanens datter er en morsom, vakker og bevegende historie om kjærlighet og om historiefortellingens forførende og uunngåelige kraft.

Margaret Atwood – Dancing Girls:

Students and journalists; farmers and birdwatchers, ex-wives, adolescent lovers – and dancing girls. All ordinary people or are they? In this splendid collection of short stories, Margaret Atwood maps the human motivation we scarcely know we have in a startlingly original voice, full of a rare intensity and exceptional intelligence. With brilliant flashes of fantasy, humour, and unexpected violence, these stories reveal the complexities of human relationships and bring to life characters who evoke laughter, compassion, terror and recognition and dramatically demonstrate why Atwood is one of the most important writers in English today.

Hva leser du denne uken?