Stikkord: Kaptein Corellis mandolin

Partisanens datter

Louis de Bernières har vært en av mine favorittforfattere siden jeg leste Kaptein Corellis mandolin for tolv år siden. Senere har jeg lest og likt Fugler uten vinger og debutromanen med den fantastiske tittelen The War of Don Emmanuel’s Nether Parts. Felles for bøkene er det store og fargerike persongalleriet, vekslingen mellom storpolitiske og hverdagslige hendelser, og krig i det en nordmann vil oppfatte som eksotiske omgivelser. Partisanens datter skiller seg ut fra de andre bøkene blant annet ved at den sentrale handlingen foregår i fredelige England i 1979, og romanen bare har to hovedpersoner – førti år gamle Chris og serbiske Roza. Perspektivet veksler mellom de to, og vi får innblikk i begges minner fra den gangen de forelsket seg i hverandre i 1979. Rammefortellingen tilhører imidlertid bare Chris. I romanens nåtid er han blitt en gammel enkemann med skrantende helse. Ut fra melankolien han forteller med, skjønner vi raskt at forholdet mellom Chris og Roza neppe fikk noen lykkelig slutt.

“Jeg er ikke en slik mann som går til prostituerte”

Slik begynner boken når Chris i desperasjon over mangel på sex og kjærlighet fra kona for første gang tar seg i å innlede en samtale med en fremmed kvinne på et gatehjørne i den tro at hun er prostituert. Chris er ensom og ulykkelig i forholdet til kona som er “en sånn fargeløs engelsk kvinne med skummet melk i blodårene […] omtrent så het og lidenskapelig som en torsk”. Han er legemiddelselger, og lever et begivenhetsløst og ensformig liv.

Kvinnen på gatehjørnet begynner å le når hun skjønner hva Chris er ute etter. Hun sier at hun ikke prostituerer seg lenger, men at han godt kan få lov til å kjøre henne hjem. Chris er flau og skamfull over å ha tatt feil av henne, og for i det hele tatt å ha tenkt på å kjøpe sex. Roza synes han er sjarmerende og tillitvekkende, og inviterer ham spontant på kaffe hvis han skulle være i nabolaget en annen gang. Chris tar henne på ordet og de innleder et noe spesielt forhold.

Roza er ulovlig innvandrer fra Jugoslavia, og bor i et slags kollektiv i en falleferdig rønne. Hun er ung og vakker, datter av en av Titos partisaner, og har opplevd mer enn de fleste. Hver gang Chris kommer på besøk, forteller Roza ham historier fra sitt eventyrlige liv. Chris er en glimrende lytter. Ikke bare er Rozas liv en spennende kontrast til det han selv har opplevd, men han blir helt oppslukt av å betrakte henne mens hun forteller. Snart ligger han søvnløs og tenker på henne, mens hun sørger for å holde nysgjerrigheten hans ved like gjennom gåtefulle og sjokkerende avsløringer fra livet sitt.

“Poenget er at hvis du vil virke interessant, må du ikke være forutsigbar”

Allerede tidlig i boken blir leseren usikker på hva som er sant og hva som er oppdiktet av det Roza forteller. Chris sluker alt rått, men leseren er mer skeptisk. Kapittelet hvor hun forteller om sin far innledes slik: “Faren min var partisan sammen med Tito. Det sa jeg til ham. Jeg likte å snakke med ham om denne faren min”. Formuleringen skiller tydelig mellom noe som er og noe som sies, og er et enkelt og effektivt grep forfatteren bruker for å skape tvil rundt Rozas troverdighet. Chris overrasker Roza på det lokale biblioteket en gang, og Roza føler seg tatt på fersk gjerning der hun sitter og leser i en bok om Kosovo. Chris synes ikke det er noe påfallende ved at hun leser om sitt eget lands historie, men Roza blir nervøs likevel.

Roza avslører for leseren at hun har et bevisst forhold til de mange historiene hun forteller Chris: “Når jeg først hadde avslørt alt sammen, ble jeg nødt til å fortelle ham andre historier”. Målet hennes er simpelthen å holde Chris interessert, slik at han fortsetter å komme på besøk. Hun vet at han er forelsket i henne, men hun er ikke helt sikker på hva hun skal gjøre med det. Etter hvert blir Roza svært glad i den snille og omtenksomme Chris, blant annet fordi han får henne til å føle seg interessant. Hun har derfor mer enn nok motiver til å kunne lyve for ham. Drivkraften i romanen minner ikke så rent lite om Scheherazade i Tusen og en natt, som må fortelle spennende historier hver kveld for å berge livet. Roza forteller for å holde kjærligheten varm.

Samtidig har Rozas fortellinger egenverdi, og som leser blir jeg like fascinert som Chris. Interessant nok er det slik at man aldri betviler Rozas følelser for Chris, selv om hun kanskje lyver om alt annet. De er et umake par, med forskjellig bakgrunn og livssituasjon, men kjærligheten mellom dem oppleves likevel som helt riktig. At det samtidig pekes frem mot en ulykkelig slutt, tilfører skildringen en kledelig melankolsk undertone. Slutten er både vakker og sørgelig, og skildrer de store konsekvensene et ulykksalig feiltrinn kan føre til. Den er godt motivert, men likevel ikke forutsigbar.

Partisanens datter er langt fra noen typisk kjærlighetsroman. Først og fremst handler den om å gripe de sjansene livet gir en. Chris har gjort det motsatte, og må leve med bitterheten et bortkastet liv fører til. Hva Roza har gjort, får vi aldri vite. Har hun virkelig levd så eventyrlig som hun sier, eller dikter hun opp en fargerik livshistorie for å flykte fra kjedsomheten?

Roza valgte denne anledningen til å fortelle meg hvordan det ble slik at hun begynte å selge seg. Jeg lurer ofte på hvordan folk ender opp med å gjøre det de gjør. Hvordan blir du innehaver av en godtebutikk, eller skatteinspektør? Hvordan blir man legemiddelselger, for den saks skyld? Vel, aller først må man legge drømmene sine på is. Det neste er at man så ufrivillig gir opp drømmene sine helt, og livet bare går sin gang til døden kommer og henter deg, og da får du en siste sjanse til å kaste et blikk tilbake og se at det ikke er annet enn tomhet bak deg

Partisanens datter er en klok og gripende roman, velskrevet og underholdende. Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull.

Jeg har fått en award

Jeg har fått en flott og rosa award fra Bokelskerinnen! Det synes jeg er veldig stas, og jeg satte særlig stor pris på å få den fra en av mine favorittbloggere. Tusen takk! På Bokelskerinnens blogg finner jeg alltid mye interessant stoff om bøker, og jeg har lagt meg flere av hennes anbefalinger på minnet.

For ikke å gjenta meg selv når det gjelder yndlingsforfattere og -bøker, starter jeg med en favoritt som jeg ikke tror jeg har nevnt tidligere, nemlig Margaret Atwood. Den første boken jeg leste av henne var Lady Oracle, som handler om en kvinne, Joan Foster, som iscenesetter sitt eget selvmord og flykter til Italia. Joan er en tafatt og usikker kvinne som aldri har tatt et standpunkt i sitt liv, men latt andre bruke henne som de vil. Den dramatiske flukten står i en noe lattervekkende kontrast til kvinnens unnvikende personlighet, og Atwood skildrer både henne og livet hun har levd med et fandenivoldsk glimt i øyet. Boken er en perfekt kombinasjon av humor, innsikt og skarpe observasjoner.

Charles Dickens er en annen stor favoritt. Jeg er ikke spesielt glad i korte romaner, fordi jeg aldri rekker å leve meg ordentlig inn i boken før den er ferdiglest. Dickens er derfor herlig å lese, siden mursteinene hans føles som om de aldri vil ta slutt. Romanene har en helt særegen atmosfære, og karakterene hans er uforglemmelige. Bleak House er regnet som en av de beste bøkene han skrev, også av meg, selv om jeg riktignok bare har sett tv-serien – foreløpig. Den vrimler av de sære og forunderlige bifigurene som Dickens er så kjent for, og har flere mindre plott som tangerer hovedplottet. Charles Dickens er en av de få forfatterne jeg vet om som klarer å beskrive regnet i Londons skitne gater på en så levende måte at jeg lengter etter å oppleve det.

Louis de Bernières har jeg nevnt flere ganger allerede, og fremfor Kaptein Corellis mandolin vil jeg derfor heller trekke frem debutbøkene hans – en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika. Bøkene har helt fantastiske navn, og er like fargerike som titlene antyder: The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, Señor Vivo and the Coca Lord og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Louis de Bernières har et eget talent for å skrive episke skildringer fra land i krig hvor både de store «offisielle» historiene og de små hverdagslige fortellingene fra vanlige mennesker får like stor plass og settes i sammenheng med hverandre. Romanene er brutale, sentimentale, komiske, absurde, ironiske og tragiske på en gang, og han formidler en innsikt i mennesker og samfunnsmekanismer som er utrolig fascinerende. Jeg lærer alltid noe nytt av å lese bøkene hans, og føler at det er lærdom for både hjerte og hjerne.

Jeg begrenser meg til å gi videre tre awards, men tar det igjen ved å begrunne valgene. Disse tre bloggerne skriver ofte om bøker som jeg enten har lest, eller har på skal lese-listen min.

1. Ellikkens bokhylle (stort pluss for humor, begeistring og innlevelse)

2. Migrating Coconuts (stort pluss for innlegg om klassikere, som jeg synes det er altfor lite av ellers)

3. Fløy en liten blåhval (stort pluss for lange, grundige innlegg og nydelige bilder av utrolig skjønn kattunge)

Jeg leser, altså er jeg

Norunns bibliotek og Dipsolitteraten har tagget meg – mange takk! – og her er mine svar på de seks spørsmålene om litteratur og lesevaner.

Hvilke bøker leser du akkurat nå?

Jeg har nettopp begynt på Patricia Cornwells The Scarpetta Factor. Foreløpig er jeg positivt overrasket, for Cornwell har kommet til poenget allerede i første kapittel.

Hvor liker du best å lese?

Under parasollen på en strand, med sand mellom tærne. Ellers foretrekker jeg å lese hjemme, aller helst i horisontalen med en katt i armene. Selv om det nesten er umulig å holde seg våken. Snork.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Krimbøkene til Janet Evanovich. De er en absurd blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park, og er verdens morsomste bøker. Heldigvis er drømmen min i ferd med å gå i oppfyllelse; etter at Columbia Pictures kjøpte filmrettighetene for en mannsalder siden, er innspillingen av første film «One for the Money» nå endelig i gang. Jeg er dessuten fornøyd med at Katherine Heigl fra Grey’s Anatomy skal spille hovedrollen som Stephanie Plum, så alt er bare velstand.

Hva er favorittboken din?

Kaptein Corellis Mandolin av Louis de Bernières. Den har alt! Livet, døden og havet, verdenskrig, kjærlighet, tragedie, godt språk, massevis av humor og uforglemmelige karakterer. Jeg fikk brukt hele spekteret av tanker og følelser da jeg leste den, og den gjorde et uforglemmelig inntrykk.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?

Jeg gleder meg til å lese Edward Trencom’s Nose av Giles Milton (en roman om nese og ost, merkelig nok, men det må jo bare bli bra), Stemmen av Hilde Brunsvik, Steinar Opstads Avhymninger, og ikke minst Evighetsarbeid, debutsamlingen til min kjære samboer Dan Aleksander Andersen som kommer nå i august.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Hard konkurranse, men The Penelopiad av Margaret Atwood (bildet over) går av med seieren.

Jeg kan ikke se at Fløy en liten blåhval har svart på disse spørsmålene ennå, så stafettpinnen er herved overlevert!

Min leserpersonlighet – hva er din?

Jeg hadde egentlig aldri tenkt over at jeg hadde en leserpersonlighet før Norunn la ut en hjemmesnekret test på bloggen sin. Jeg trodde rett og slett at jeg var en leser, punktum, og at alle leste som meg. Så feil kan man ta. Jeg må ha sovet meg gjennom alle forelesningene om leserrespons-teori. Ut fra Norunns kriterier er jeg en kantiansk leser (plikt, samvittighet, struktur). Du kan ta testen her.

1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?

Aldri. Livet er for kort, jeg leser for nøye, og det er for mange bøker å lese. Jeg har imidlertid tenkt å gjøre et unntak en eller annen gang i fremtiden for min favorittbok Kaptein Corellis mandolin av Louis de Bernières. Må sjekke om jeg liker den ti år++ etter første gang jeg leste den.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?

Definitivt. Jeg er Bokklubbenes verste mareritt, og krever nye omslag tilsendt hvis de er blitt ødelagt i frakt (Jeg vet: Jeg er gal. Men VIP-kunde, tross alt). Jeg liker imidlertid at bøker har noen skrammer ETTER at jeg har lest dem, som bevis på anstrengelsen.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?

Går det an å lese uten? Ordnung muss sein. Men jeg blir bekymret over å se at jeg har over tre hundre bøker på listen, og det er bare bøkene jeg allerede eier som jeg ikke har lest. Kommer jeg til å rekke alt i løpet av et liv? Jeg utsetter å lese Tolstojs Krig og fred så lenge jeg kan, for jeg skal ha på gravsteinen min at jeg har lest den. Og så lenge jeg ikke leser den, kan jeg jo ikke dø.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?

Det er like vanskelig hver gang. Prøver å variere sjangre, forfatterens nasjonalitet, kjønn og epoke slik at det blir noenlunde balanse. Men lar meg overtale av tiltrekkende omslag og behagelig font.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?

Niks. Men hvis anmeldere med sans for smal, ny, norsk litteratur er vill av begeistring, mister jeg interessen. Helt.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?

Alltid. Koste hva det koste vil. Jeg har gjort kun fem unntak så langt i mitt liv: Sølvhingstens arv (hvem pokker skriver barnebok med en hest som hovedfigur?), Iliaden av Homer (kom halvveis. For mye krig. For lange stamtavler), Den guddommelige komedie av Dante (Inferno bra. Skjærsilden kjedelig. Paradis helt krise) Virginia Woolfs debutroman The Voyage Out. Og Thomas Hardys Jude the Obscure. Utover det er min samvittighet ren.

7) Hvor mye leser du hver dag?

Altfor lite. Sukk.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?

Nei. Men jeg tenker ofte at jeg burde spise sunnere og trene oftere. Eller, jo: Jeg burde lese mer. Og fortere.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.

Handling, helt klart. Godt språk er en bonus, men er ikke verdt å lese uten bra handling/prosjekt. På den andre siden er det mye bra handling/gode prosjekter som går i vasken på grunn av elendig språk. Opplagt, ikke absurd spørsmål.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Nei, dessverre. Jeg er en yrkesskadet litteraturviter og er alltid på jobb.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?

Alle tre samtidig, takk! Når alle tre er på plass, er jeg overlykkelig. Hvis jeg skal være presis, foretrekker jeg dannelsen som underholder meg så mye at jeg ikke merker at den kommer snikende. Flukt tolker jeg som total innlevelse, og jeg liker det når det en sjelden gang skjer.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?

Nei. Margit Sandemos Sagaen om Isfolket er grunnen til at jeg ble lidenskapelig bokelsker og litteraturviter, og det innrømmer jeg gladelig. Om jeg hadde likt den i dag, er en annen sak.