Stikkord: The War of Don Emmanuel’s Nether Parts

Krise, bursdag og en anbefaling

Jeg kan like gjerne bryte sammen og tilstå først som sist: Jeg har ikke kjøpt en eneste bok siden sist. Ikke en eneste. Og nå begynner jeg å tvile på at det er tilfeldigheter ute og går. Jeg mener, det pleier jo ikke å kreve anstrengelse å få bøker i hus? Ellers dukker de jo bare opp i postkassen helt uten videre? Men altså ikke nå lenger. Jeg må virkelig gjennomgå bestillingsrutinene mine på nytt, for her er det noe som ikke stemmer.

Det mest umiddelbare tiltaket jeg har iverksatt, er en panikkbestilling jeg sendte av gårde i dag tidlig; tre bøker fra bokklubben som forhåpentligvis kan fylle det gapende kapitalisteksistensielle tomrommet i sjelen min. Tre bøker som jeg må ha for at det skal bli sommerferie, og for at jeg skal føle meg levende igjen. Leveringstid er 4-7 dager (takk og pris!), så neste uke bør jeg være i rute igjen.

Forresten, når jeg tenker meg om henger mangelen på bokkjøp kanskje sammen med mangelen på entusiasme over litteratur generelt for tiden. Jeg kommer liksom ikke videre i noen av bøkene jeg leser, og da frister det ikke spesielt mye å utvide boksamlingen heller. Hva er vitsen, liksom? Jeg er desillusjonert og forvirret. Men Ingalill nevnte i dag at hun bare leser om vampyrkrigersex for tiden, så kanskje det kan være en måte å komme over kneika på.

Men. Nå på søndag skal det blogges om første bok av de 1001 bøkene, Marguerite Duras’ Elskeren. Så hvis du har glemt det, er du herved påminnet. Neste bok ut er Raymond Chandlers krimroman The Big Sleep/Den lange søvnen, med bloggdato 19. juni. Det er fortsatt ikke for sent å samlese noen av bøkene, for begge er korte.

Siden jeg ikke har noen nye kjøp å boltre meg med denne uken, tenkte jeg å gjøre alvor ut av ideen min fra forrige uke om å skrive om bøker jeg eier allerede, selv om de har stått i bokhyllen en stund. Jeg kombinerer det med en oppfordring om å bli med i samlesingen av lesesirkelens tredje bok, Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Romanen er nummer to i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika, og etter min mening burde trilogien hatt navnet “The Wonderful Title Trilogy”, siden første og tredje bok heter henholdsvis The War of Don Emmanuel’s Nether Parts og The Troublesome Offspring of General Guzman.

Señor Vivo and the Coca Lord har følgende baksidetekst:

Dionisio Vivo, a young South American lecturer in philosophy, is puzzled by the hideously mutilated corpses that keep turning up outside his front door. To his friend, Ramon, one of the few honest policemen in town, the message is all too clear: Dionisio’s letters to the press, exposing the drug barons, must stop; and although Dionisio manages to escape the hit-men sent to get him, he soon realizes that others are more vulnerable, and his love for them leads him to take a colossal revenge.

Dette høres kanskje ut som en beskjeden bok, men ikke la deg lure av baksideteksten. Boken er fenomenal, jeg bare vet det. Selv om mange av trilogiene på 1001 bøker-listen ikke anbefales lest i sin helhet av redaktørene, anbefaler jeg at du leser alle disse bøkene likevel. Man bør starte med The War of Don Emmanuel’s Nether Parts før man starter på bok nummer to. Allerede den første karakteren man møter i Señor Vivo and the Coca Lord er blitt introdusert i første bok, og det kan være greit å ha lest den for å henge med. Men den viktigste grunnen til å lese boken, er at det er fantastisk god litteratur. For en mer detaljert anmeldelse av The War of Don Emmanuel’s Nether Parts henviser jeg til Labben, som med rette ga den terningkast seks. Vanligvis anbefaler jeg bøker med forbehold, men denne kan jeg anbefale helhjertet til alle. Du kommer neppe til å angre.

Og før jeg glemmer det: Jeg har bursdag i dag!! Hurra for meg!!

Partisanens datter

Louis de Bernières har vært en av mine favorittforfattere siden jeg leste Kaptein Corellis mandolin for tolv år siden. Senere har jeg lest og likt Fugler uten vinger og debutromanen med den fantastiske tittelen The War of Don Emmanuel’s Nether Parts. Felles for bøkene er det store og fargerike persongalleriet, vekslingen mellom storpolitiske og hverdagslige hendelser, og krig i det en nordmann vil oppfatte som eksotiske omgivelser. Partisanens datter skiller seg ut fra de andre bøkene blant annet ved at den sentrale handlingen foregår i fredelige England i 1979, og romanen bare har to hovedpersoner – førti år gamle Chris og serbiske Roza. Perspektivet veksler mellom de to, og vi får innblikk i begges minner fra den gangen de forelsket seg i hverandre i 1979. Rammefortellingen tilhører imidlertid bare Chris. I romanens nåtid er han blitt en gammel enkemann med skrantende helse. Ut fra melankolien han forteller med, skjønner vi raskt at forholdet mellom Chris og Roza neppe fikk noen lykkelig slutt.

“Jeg er ikke en slik mann som går til prostituerte”

Slik begynner boken når Chris i desperasjon over mangel på sex og kjærlighet fra kona for første gang tar seg i å innlede en samtale med en fremmed kvinne på et gatehjørne i den tro at hun er prostituert. Chris er ensom og ulykkelig i forholdet til kona som er “en sånn fargeløs engelsk kvinne med skummet melk i blodårene […] omtrent så het og lidenskapelig som en torsk”. Han er legemiddelselger, og lever et begivenhetsløst og ensformig liv.

Kvinnen på gatehjørnet begynner å le når hun skjønner hva Chris er ute etter. Hun sier at hun ikke prostituerer seg lenger, men at han godt kan få lov til å kjøre henne hjem. Chris er flau og skamfull over å ha tatt feil av henne, og for i det hele tatt å ha tenkt på å kjøpe sex. Roza synes han er sjarmerende og tillitvekkende, og inviterer ham spontant på kaffe hvis han skulle være i nabolaget en annen gang. Chris tar henne på ordet og de innleder et noe spesielt forhold.

Roza er ulovlig innvandrer fra Jugoslavia, og bor i et slags kollektiv i en falleferdig rønne. Hun er ung og vakker, datter av en av Titos partisaner, og har opplevd mer enn de fleste. Hver gang Chris kommer på besøk, forteller Roza ham historier fra sitt eventyrlige liv. Chris er en glimrende lytter. Ikke bare er Rozas liv en spennende kontrast til det han selv har opplevd, men han blir helt oppslukt av å betrakte henne mens hun forteller. Snart ligger han søvnløs og tenker på henne, mens hun sørger for å holde nysgjerrigheten hans ved like gjennom gåtefulle og sjokkerende avsløringer fra livet sitt.

“Poenget er at hvis du vil virke interessant, må du ikke være forutsigbar”

Allerede tidlig i boken blir leseren usikker på hva som er sant og hva som er oppdiktet av det Roza forteller. Chris sluker alt rått, men leseren er mer skeptisk. Kapittelet hvor hun forteller om sin far innledes slik: “Faren min var partisan sammen med Tito. Det sa jeg til ham. Jeg likte å snakke med ham om denne faren min”. Formuleringen skiller tydelig mellom noe som er og noe som sies, og er et enkelt og effektivt grep forfatteren bruker for å skape tvil rundt Rozas troverdighet. Chris overrasker Roza på det lokale biblioteket en gang, og Roza føler seg tatt på fersk gjerning der hun sitter og leser i en bok om Kosovo. Chris synes ikke det er noe påfallende ved at hun leser om sitt eget lands historie, men Roza blir nervøs likevel.

Roza avslører for leseren at hun har et bevisst forhold til de mange historiene hun forteller Chris: “Når jeg først hadde avslørt alt sammen, ble jeg nødt til å fortelle ham andre historier”. Målet hennes er simpelthen å holde Chris interessert, slik at han fortsetter å komme på besøk. Hun vet at han er forelsket i henne, men hun er ikke helt sikker på hva hun skal gjøre med det. Etter hvert blir Roza svært glad i den snille og omtenksomme Chris, blant annet fordi han får henne til å føle seg interessant. Hun har derfor mer enn nok motiver til å kunne lyve for ham. Drivkraften i romanen minner ikke så rent lite om Scheherazade i Tusen og en natt, som må fortelle spennende historier hver kveld for å berge livet. Roza forteller for å holde kjærligheten varm.

Samtidig har Rozas fortellinger egenverdi, og som leser blir jeg like fascinert som Chris. Interessant nok er det slik at man aldri betviler Rozas følelser for Chris, selv om hun kanskje lyver om alt annet. De er et umake par, med forskjellig bakgrunn og livssituasjon, men kjærligheten mellom dem oppleves likevel som helt riktig. At det samtidig pekes frem mot en ulykkelig slutt, tilfører skildringen en kledelig melankolsk undertone. Slutten er både vakker og sørgelig, og skildrer de store konsekvensene et ulykksalig feiltrinn kan føre til. Den er godt motivert, men likevel ikke forutsigbar.

Partisanens datter er langt fra noen typisk kjærlighetsroman. Først og fremst handler den om å gripe de sjansene livet gir en. Chris har gjort det motsatte, og må leve med bitterheten et bortkastet liv fører til. Hva Roza har gjort, får vi aldri vite. Har hun virkelig levd så eventyrlig som hun sier, eller dikter hun opp en fargerik livshistorie for å flykte fra kjedsomheten?

Roza valgte denne anledningen til å fortelle meg hvordan det ble slik at hun begynte å selge seg. Jeg lurer ofte på hvordan folk ender opp med å gjøre det de gjør. Hvordan blir du innehaver av en godtebutikk, eller skatteinspektør? Hvordan blir man legemiddelselger, for den saks skyld? Vel, aller først må man legge drømmene sine på is. Det neste er at man så ufrivillig gir opp drømmene sine helt, og livet bare går sin gang til døden kommer og henter deg, og da får du en siste sjanse til å kaste et blikk tilbake og se at det ikke er annet enn tomhet bak deg

Partisanens datter er en klok og gripende roman, velskrevet og underholdende. Det er ikke Louis de Bernières beste roman, men jeg er likevel fristet til å påstå at alt han tar i blir til gull.

Jeg har fått en award

Jeg har fått en flott og rosa award fra Bokelskerinnen! Det synes jeg er veldig stas, og jeg satte særlig stor pris på å få den fra en av mine favorittbloggere. Tusen takk! På Bokelskerinnens blogg finner jeg alltid mye interessant stoff om bøker, og jeg har lagt meg flere av hennes anbefalinger på minnet.

For ikke å gjenta meg selv når det gjelder yndlingsforfattere og -bøker, starter jeg med en favoritt som jeg ikke tror jeg har nevnt tidligere, nemlig Margaret Atwood. Den første boken jeg leste av henne var Lady Oracle, som handler om en kvinne, Joan Foster, som iscenesetter sitt eget selvmord og flykter til Italia. Joan er en tafatt og usikker kvinne som aldri har tatt et standpunkt i sitt liv, men latt andre bruke henne som de vil. Den dramatiske flukten står i en noe lattervekkende kontrast til kvinnens unnvikende personlighet, og Atwood skildrer både henne og livet hun har levd med et fandenivoldsk glimt i øyet. Boken er en perfekt kombinasjon av humor, innsikt og skarpe observasjoner.

Charles Dickens er en annen stor favoritt. Jeg er ikke spesielt glad i korte romaner, fordi jeg aldri rekker å leve meg ordentlig inn i boken før den er ferdiglest. Dickens er derfor herlig å lese, siden mursteinene hans føles som om de aldri vil ta slutt. Romanene har en helt særegen atmosfære, og karakterene hans er uforglemmelige. Bleak House er regnet som en av de beste bøkene han skrev, også av meg, selv om jeg riktignok bare har sett tv-serien – foreløpig. Den vrimler av de sære og forunderlige bifigurene som Dickens er så kjent for, og har flere mindre plott som tangerer hovedplottet. Charles Dickens er en av de få forfatterne jeg vet om som klarer å beskrive regnet i Londons skitne gater på en så levende måte at jeg lengter etter å oppleve det.

Louis de Bernières har jeg nevnt flere ganger allerede, og fremfor Kaptein Corellis mandolin vil jeg derfor heller trekke frem debutbøkene hans – en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika. Bøkene har helt fantastiske navn, og er like fargerike som titlene antyder: The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, Señor Vivo and the Coca Lord og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Louis de Bernières har et eget talent for å skrive episke skildringer fra land i krig hvor både de store «offisielle» historiene og de små hverdagslige fortellingene fra vanlige mennesker får like stor plass og settes i sammenheng med hverandre. Romanene er brutale, sentimentale, komiske, absurde, ironiske og tragiske på en gang, og han formidler en innsikt i mennesker og samfunnsmekanismer som er utrolig fascinerende. Jeg lærer alltid noe nytt av å lese bøkene hans, og føler at det er lærdom for både hjerte og hjerne.

Jeg begrenser meg til å gi videre tre awards, men tar det igjen ved å begrunne valgene. Disse tre bloggerne skriver ofte om bøker som jeg enten har lest, eller har på skal lese-listen min.

1. Ellikkens bokhylle (stort pluss for humor, begeistring og innlevelse)

2. Migrating Coconuts (stort pluss for innlegg om klassikere, som jeg synes det er altfor lite av ellers)

3. Fløy en liten blåhval (stort pluss for lange, grundige innlegg og nydelige bilder av utrolig skjønn kattunge)