Essayisten Woolf

Virginia Woolf var akkurat det skrivesperren min trengte. I går tok jeg en pause fra Til fyret for å bla gjennom essaysamlingen Indiskresjoner og andre essay, en samling av Woolfs beste essay. Blant gullkorn på løpende bånd var det spesielt ett sitat som virkelig rørte meg. Det er avslutningen på essayet «Women and Fiction» (1928), som opprinnelig var et foredrag Woolf holdt for kvinnelige studenter ved Cambridge. Essayet dannet utgangspunktet for boken A Room of One’s Own (1929), der Woolf slår fast at kvinner ikke kan skape kunst før de tjener 500 pund i året og får et eget rom – i alle betydninger av ordet. Woolf skriver:

«Vi vil derfor spå at kvinner i kommende tider vil skrive færre romaner, men bedre romaner; og ikke bare romaner, men lyrikk og kulturkommentarer og historie. Men da ser vi naturligvis fremover mot en gyllen, kanskje imaginær tid da kvinner har det de så lenge har måttet unnvære – tid, penger og et eget rom.»

Jeg har lest – og elsker – A Room of One’s Own. Det som grep meg så sterkt i går er de to siste linjene, og særlig formuleringen «en gyllen, kanskje imaginær tid». Woolf var ikke engang sikker på om denne visjonen om skrivende kvinner var mulig å realisere. 85 år senere kikket jeg rundt meg, og konstaterte at jeg både har tid, penger og et eget rom der jeg kan skrive så mye jeg vil. Så jeg fant ut at det ble for dumt å ha skrivesperre når lesesirkelen har lest Woolfs Til fyret. Akkurat det tror jeg Woolf ville ha likt veldig godt. Det var nettopp denne muligheten hun ønsket seg for kvinner.

Men det er essayisten Woolf, som jeg er svært begeistret for. Essayisten Woolf er fenomenal. Hun er energisk, intelligent, kunnskapsrik, nysgjerrig, følsom, intuitiv, varm, rastløs, selvironisk og vittig. Hun bobler over av entusiasme og skapertrang, og jeg elsker skrivestemmen hennes. Noen av essayene hennes er rene pageturnere. Hun er definitivt min overkvinne hva ordrikdom og tankekaos angår, men det flyter så vanvittig bra likevel.

Den skjønnlitterære forfatteren Woolf har jeg derimot aldri gått helt overens med. Jeg har nå lest halve Til fyret, og underveis har jeg prøvd å finne svaret på hvorfor. Jeg kan ikke unngå å bli imponert over Woolfs språklige begavelse og den åpenbare litterære kvaliteten. Hun fortjener sin status blant de beste britiske modernistene, og det er vanskelig å forestille seg hvordan litteraturhistorien ville ha sett ut uten henne. Men det oppleves veldig tungt å lese, mye tyngre enn essayene. Til fyret er tung, Mrs. Dalloway tyngre, og The Waves et rent modernistisk helvete av en ugjennomtrengelig labyrint. Debutromanen The Voyage Out var mer tradisjonell i formen, og til gjengjeld husker jeg ingenting av den.

Men halvveis uti romanen har jeg i det minste funnet ut hva lunkenheten skyldes. Det er personligheten hennes. Tankene, erkjennelsene og innsiktene hennes er så spennende at jeg vil ha dem i klartekst, ikke i fiksjonsform. Det jeg elsker med skrivestemmen hennes i essayene er der i skjønnlitteraturen også, men i filtrert form. Det er henne, men bare indirekte. Det jeg liker best er når hun ikke dikter opp karakterer for å sette en idé ut i livet. Jeg liker henne best når hun bare skriver fritt om det hun tenker, uten mellomledd.

En annen ting er at stemmen hennes uansett er så ruvende og dominerende at den overdøver karakterene hennes i hukommelsen min. Mens jeg leser, er karakterene innsiktsfullt og ekstremt troverdig skildret, både i seg selv og i relasjon til andre. Men så snart jeg legger boken vekk, hører jeg bare Woolfs stemme. Karakterene får liv mens jeg leser, etterpå er de borte. De blir alle en del av hennes stemme; forglemmelige i seg selv, minneverdige i den grad de uttrykker hennes innsikt. De er alle henne, eller fragmenter av henne: Fru Ramsey, Ramsey, Lily Briscoe, Mrs Dalloway. En kombinasjon av hennes observasjoner eller projiseringer.

Det er for meg så innlysende at de har sprunget ut av hennes hode at fiksjonen på en måte blir overflødig. Fiksjonen blir bare til teknikker hun tester ut for å se om det funker, for å fornye romansjangeren. Det er klart, det var jo sånn modernistene holdt på – med varierende resultater – og Woolf er en glimrende modernist. Likevel melder den kjetterske og nærmest uhørte tanken seg: Hvor briljant ville ikke Woolf ha vært som postmodernist? Hvis hun ikke var den som tok på seg å fornye romankunsten etter de senviktorianske inntørkede patriarkene Arnold Bennett, John Galsworthy og H.G. Wells? Men istedet kunne ha skrevet med mindre fokus på andres (dårlige) form og mer på den formen som passet hennes talent, hennes stemme?

Det er en merkelig tanke, så klart. Man kan sikkert utføre det samme tankeeksperimentet om ørten andre klassiske forfattere. Likevel tenker jeg aldri det når jeg leser Jane Austen, Charles Dickens eller Franz Kafka. De er sin form, og de er sin perfeksjonerte form. Jeg klarer ikke å forestille meg at de kunne ha skrevet på en annen måte. Med Woolf klarer jeg knapt å tenke på noe annet. At formen er henne så fremmed. At den er så konstruert at den kveler alt livligheten hennes. At alt som egentlig er spennende med henne, forsvinner et sted mellom teori og praksis.

Derfor har jeg heller ikke så mye å si om Til fyret. Hvis jeg skal sammenlikne den med andre romaner, er den genial. Istedet sammenlikner jeg den med hva jeg tror bodde i Virginia Woolf, og da synes jeg ikke at den yter talentet hennes rettferdighet. Hvilket er et stort kompliment, selvfølgelig.

Neste gang jeg skal lese Woolf, bortsett fra essayene hennes, velger jeg hennes selvbiografiske skrifter. De er utgitt samlet under tittelen Moments of Being (1985). Vanligvis interesserer jeg meg ikke stort for forfattere og deres liv, og jeg liker heller ikke selvbiografisk litteratur. Men Woolf er et hederlig unntak. Jeg er overbevist om at hun unngår alle fellene andre forfattere gladelig hopper uti når de skriver om seg selv. Jeg tviler i alle fall på at hun skrev om seg selv fordi hun var selvopptatt, lat og manglet fantasi, eller at hun skrev med dårlig skjult forfengelighet.

Uansett hva man velger, må man lese noe av Woolf før man dør. Jeg avslutter med et fantastisk sitat fra essayet «Er jeg en snobb?» (1936), fra en samtale mellom Virginia Woolf og ovennevnte tørrpinn, forfatteren Arnold Bennett. De møttes i et selskap dagen etter at Bennett hadde «skjelt ut» en av Woolfs romaner.

«Jeg beklager, fru Woolf, at jeg skjelte ut boken Deres i går kveld …»

Han stotret. Og jeg buste ut, helt oppriktig: «Jeg har selv valgt å utgi bøker. Jeg får ta følgene.»

«Jo – jo visst,» stotret han. Han godtok visst det. «Jeg likte ikke boken Deres,» fortsatte han. «Jeg syntes det var en riktig dårlig bok …» Han stotret igjen.

«De kan umulig mislike mine bøker mer enn jeg misliker Deres, herr Bennett,» sa jeg.

Jeg vedder på at minst halvparten av de som leser dette innlegget, vil tenke: «Hvem faen er Arnold Bennett?!» Det må man jo kunne kalle et nydelig poeng.