I Elskeren ser en eldre kvinnelig hovedperson tilbake på sitt første kjærlighetsforhold som ung jente. Kvinnen er fransk, men er oppvokst i koloniene i Indokina på 1930-tallet. På en ferge over Mekong-floden til Saigon møter hun som femtenåring en ung, styrtrik kineser som blir hennes elsker i halvannet år. På grunn av raseforskjeller kan de aldri få hverandre, og forholdet er dømt til å mislykkes fra starten av.
Elskeren er skrevet i en poetisk og nærmest impresjonistisk stil. Boken er inndelt i avsnitt hvor fortelleren hopper frem og tilbake i tid, og hvor inntrykkene fra ulike episoder – lukt, støy, følelser – flyter sammen med hendelsene hun erindrer. Duras’ har et vakkert språk. Møtet mellom fortelleren og den unge kineseren, femtenåringens erotiske oppvåkning, og det dysfunksjonelle forholdet mellom fortelleren og hennes familie er beskrevet i et intenst og nærmest feberaktig språk som veksler mellom kulde og varme, intimitet og distanse.
Til tross for bokens åpenbare språklige kvaliteter, klarte jeg aldri å engasjere meg i verken tematikk, karakterer eller handling. Bokens skildring av forholdet mellom den unge jenta og kineseren har vakt mye forargelse med referanser til både incest og prostitusjon, men den forargelsen kjøper jeg bare ikke. Fortelleren er riktignok fattig, og kineseren noe eldre enn henne. Men forholdet deres er så vidt jeg kan skjønne basert på et gjensidig intenst begjær, ikke overgrep eller et desperat behov for penger. Jeg får aldri helt taket på hva hun føler for ham, men han elsker henne fra første stund. Kanskje hadde jeg lest det annerledes dersom kineseren var en eldre mann, men kineseren er fortsatt student og uetablert, han har en ung kropp og en sårbarhet som får meg til å tenke på en mann i tjueårene. Hvis det er noe jeg reagerer på, er det at bokens andre karakterer ser ut til lettere å kunne akseptere at hun bruker ham og lar seg bruke på grunn av penger, enn at de faktisk elsker hverandre.
Kanskje er min mangel på forargelse også motivert av at boken ga meg assosiasjoner til debatten rundt Vladimir Nabokovs Lolita, hvor en godt voksen mann faller pladask for sin tolvårige stedatter. Lolita er en roman som problematiserer hvor grensen går mellom riktig og galt, og gjør det interessant fordi den utfordrer en lettvint og entydig fordømmelse. I stedet innbyr den til en veksling mellom sympati og antipati, hvor ambivalensen ligger i at man som leser vet at dette er galt uten at man nødvendigvis får en enkel oppgave i å argumentere for hvorfor.
I Elskeren ligger fokuset først og fremst på hovedpersonens erotiske oppvåkning. Noen vil kanskje ønske seg en verden hvor begjæret oppstår først når man har passert den juridiske seksuelle lavalderen, har funnet en jevnaldrende kjæreste som man er gjensidig forelsket i, har ventet til man er “klar” og fått en passende mengde formaninger fra foresatte om trygg og sikker sex. Vel, virkeligheten er ikke slik (og takk og pris for det). Elskeren er i hvert fall et godt eksempel på at begjær og kjærlighet ikke er en kontrollert størrelse som man kan styre etter fornuften dit andre mener at man burde. Og at omgivelsene har svært lett for å anta at et sosialt sett upassende forhold absolutt må være skittent og usunt. Samtidig er dette i og for seg ikke spesielt engasjerende å lese om, siden litteraturen er full av upassende og ulykkelige forhold mellom to mennesker. Her er det først og fremst raseforskjellen som gjør forholdet deres skandaløst, men det er strengt tatt heller ikke noe nytt. Kanskje er det fordi alders- og raseforskjeller i bunn og grunn innebærer en kollisjon på et samfunnsmessig eller sosialt plan, men ikke nødvendigvis på det intime plan. Derfor vil etter min mening en problematisering av forskjellene bedre kunne utforskes i realistiske romaner hvor perspektivet ikke hviler i det dypt intime. I Elskeren opplever jeg det i hvert fall som problemer som hindrer de elskende fra å få hverandre, men som først og fremst blir presset på dem utenfra.
Uansett hva man kan lese ut av boken kommer jeg ikke bort fra at jeg kjedet meg veldig mens jeg leste. Setningene var så stakkato og tidvis så kryptiske at jeg hadde problemer med å komme inn på karakterene. Som regel klarte jeg ikke å lese mer enn en side av gangen før jeg måtte legge boken vekk. Avsnittene og setningene virket ofte helt løsrevne fra hverandre, og idet jeg fullførte en setning hadde jeg virkelig ingen anelse om hva den neste setningen kunne komme til å inneholde. Ofte måtte jeg lese avsnittene fem ganger før jeg klarte å danne meg en hypotese om hva som skjedde. Dessuten ble jeg til tider veldig forvirret over de faktiske forholdene i boken. For eksempel er hovedpersonens familie visstnok svært fattige, det sies tidlig. Men hvor tar de da pengene til å kjøpe landeiendommen i Kambodsja fra? Og hvorfor bor de i et digert hus, men sover i samme seng? Jeg aner at det er noe med kronologien som forvirrer meg. At de har penger, deretter ingenting, deretter penger, og at det forklarer saken. Men hele tiden mens jeg leste boken måtte jeg korrigere og korrigere igjen inntrykkene jeg hadde fått, noe som aldri var spennende, bare frustrerende.
Det gikk bedre da jeg begynte å skumlese, slik at det ble litt tilfeldig hvilke detaljer som satte seg fast og hvilke som gikk meg hus forbi. Men jeg må bare si at jeg er svært skeptisk til bøker som ikke lar seg lese grundig uten at hjernen min blir helt overveldet av kaos. Jeg brukte kortere tid på å lese Tatt av vinden med sine ni hundre tettskrevne sider, enn på denne lille lefsa på 122 sider med stor font og luft mellom linjene. Elskeren er en velskrevet bok med en for meg forvirrende oppbygning og et lite engasjerende innhold.
Lines bibliotek 
Dette var en grundig og veldig god omtale, Line! Og det er interessant å se hvor ulikt vi opplever den samme romanen 🙂 Nå er det en stund siden jeg leste den sist, men jeg husker jeg syntes den var både vond og vakker, og jeg levde meg veldig inn i historien. Jeg tror jeg skal lese den igjen i sommer 🙂
Tusen takk, Silje! Nå har jeg vært innom de bokomtalene som hittil er lagt ut, og må si meg enig i at det er interessant å se hvor ulikt boken er blitt oppfattet. Grovt forenklet ser de ut til at man enten elsker språk og form, men reagerer på kjærlighetsforholdet, eller at man syntes innholdet var greit mens det formelle var irriterende. Siden dette er en forenkling, er det desto mer spennende å lese hver enkelt omtale. Veldig gøy med slike forskjeller i opplevelsen av første samlesningsbok! God les:-)
Jeg ser at din og min leseropplevelse var ganske like. Jeg syns ikke den var spesielt engasjerende, og måtte tvinge meg sjøl igjennom den. Hadde den på pensum, så måtte nesten lese den ferdig 😉
Jeg bestemte meg faktisk for å late som om jeg hadde boken på pensum for å klare å fullføre, så jeg skjønner akkurat hva du mener! Jeg ser at vi hadde ganske like opplevelser av boken, og syntes det var veldig spennende å lese din grundige gjennomgang av narrasjonen i boken. Du viser at boken om ikke annet kan være faglig interessant;-)
Takk! Jeg måtte forsøke å få noe ut av den… 😉
Hehe, jeg tror vi var mange som havnet i den kategorien;-)
Jeg fikk også litt Lolita – assossiasjoner underveis i lesingen… Men jeg må innrømme at det er ikke nødvendigvis forholdet mellom piken og kineseren jeg reagerte mest på. De har begge to sine grunner, selv om jeg ikke klarer helt å forstå hennes (etter hvert får jo hun penger til familien, men jeg tror ikke det er derfor hun innleder relasjonen, hun er vel sikkert bare nysgjerrig slik som de fleste er). Jeg reagerte mer på moren, at hun tillater det som skjer, både med datteren, men også den eldste sønnen.
Jeg oppfatter også at det er (et slags) kjærlighetsforhold mellom disse, men selv om det er kjærlighet så er det vel kanskje ikke alltid riktig?
Jeg reagerte også på morsskikkelsen og på forholdet familiemedlemmene mellom. For det første klarte jeg aldri å forstå hvorfor moren er så glad i den sadistiske, destruktive og ubrukelige storebroren. For det andre forstod jeg ikke helt hva galskapen til moren består av, og hvorfor hun mener det er bedre at datteren kynisk lar seg utnytte for penger enn at hun elsker en kineser. Moren var for meg en så uforutsigbar og uklar skikkelse at jeg aldri fikk taket på hvem hun var og hva som drev henne. Men derfor klarte jeg ikke helt å reagere på henne heller. Hun fortonet seg mer som en litterær konstruksjon enn en karakter. Noe som i og for seg er litt underlig med tanke på at hun sannsynligvis er basert på en virkelig person.
Kjærlighet er ikke nok alltid riktig, men her oppfattet jeg at problemet lå utenfor kjærlighetsforholdet snarere enn i selve relasjonen. Om ikke annet fremstod mann/kvinnerelasjonen som betraktelig sunnere og mer riktig enn den destruktive forbindelsen familiemedlemmene imellom.
Det er nettopp dette med at jeg ikke fikk tak i personene i boka som gjorde at jeg sleit, tror jeg. Man ønsker jo å forstå, men jeg syns skildringene av menneskene rundt hovedpersonen ble så sort-hvitt, så lite realistiske. Det er nok sikkert meninga også, fordi man ofte husker kontrastene bedre, og fordi vi tross alt leser en erindringsprosess, men.. bleh 🙂
Jeg tenkte mye på fremstillingen av karakterene mens jeg slet meg gjennom boken, og kom frem til at problemet med litteratur som bryter med realismen er at man undervurderer leserens behov for sammenheng. Hvordan skal man kunne mene noe om noe man ikke har forstått? Man kan kritisere lumskheten ved logosentrisme, kronologi og helhet så mye man vil, men det muliggjør i det minste kommunikasjon og formidling. Jeg tror ikke det var meningen at karakterene skulle oppfattes i sort-hvitt, men at man blir tvunget til å lese dem sånn for å kunne forstå. Nei, poststrukturalisme kan du få billig av meg:-)
Jeg tror jeg ble ekstra satt ut av at romanen er delvis biografisk, denne moren klarte virkelig å sette meg ut. La oss håpe forfatteren brukte mye fantasi der.
Jeg merker jeg har en annen opplevelse av romanene enn dere som har studert/studerer litteratur. Dere er flinkere til å se struktur, sammenhenger og tendenser. Jeg er litt enklere slik, liker – liker ikke. Vel nesten alltid da som i dette tilfellet…
Jeg tror at du var den som oppfattet moren slik det var meningen, enten det var som virkelig person eller litterær karakter. I hvert fall virker det som om du var den eneste som klarte å sette henne sammen til én meningsbærende enhet, og i så fall skjønner jeg godt at det var rystende lesning. Omsorgssvikt er vel det mildeste ordet man kan bruke om moderligheten hennes.
Jeg pleier vanligvis å reagere følelsesmessig på bøker jeg leser, og mener at det er mye av poenget med litteratur. For min del kom strukturen (og min litteraturvitenskapelige bakgrunn) mer i veien i lesningen av denne boken, fordi jeg ble opphengt i ting som egentlig ikke var så viktige. Jeg tror at jeg var helt feil leser, ute av stand til å lese boken på dens egne premisser. La deg i hvert fall ikke lure til å tro at litteraturvitere er mindre enkel enn at vi liker bøker eller ikke; vi har bare fått mer trening i hvordan pakke inn likes og dislikes i tilsynelatende objektive argumenter;-)
En nydelig omtale! Du har fått med mange gode poeng og jeg kjenner meg igjen i mange av dine opplevelser.
Jeg leste boken i full fart og gikk nok på den måten glipp av endel ting, men samtidig så likte jeg den ikke og da var det en måte å komme gjennom den på!
Ha en riktig god søndag!
Tusen takk! Jeg kjente meg veldig igjen i din opplevelse også, men tror du valgte en smartere utvei ved å lese boken raskt. Jeg vil ikke si at du gikk glipp av noe av den grunn, for jeg er like forvirret og uengasjert etter å ha lest den grundig. Vi får håpe at neste bok fenger mer:-)
Ha en kjempefin søndag, du også!
Interessant at du sier at måtte over i studiemodus for å lese boka. Selv leste jeg den nettopp – under studier og det enest jeg husker (bortsett fra vakre elskovscener fra filmen og noe med gulvvask?) er noe vagt om blikket og objektet, noe feminisme greier regner meg med, det maskuline blikket osv og det kvinnelige objektet osv. – og kanskje litt fransk motsats.
I mine post-studerende bokbloggdager beror det meste på steming og følelse så boka hadde nok blitt en ganske annen i dagens lesning.
Angrer litt på at jeg ikke ble med -)
Jeg angrer også på at du ikke ble med, men kun på lesesirkelens vegne. På dine vegne er jeg glad for at du heller leser om vampyrer! Du har rett: det er en gulvvaskscene i boka, og den er faktisk blant de virkelig nydelige scenene hvor alt er fint, mor er blid og barn ler. Ellers var det mye blikk, objekt og fransk, ja, så det var treffende stikkord. Det er sannelig godt at du er med på neste bok! Da blir det forhåpentligvis færre blikk og mer action.
Jeg kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver om boka selv om jeg ikke lest hele boka. Jeg avbrøt boka litt etter at hovedpersonen hadde møtt kineseren. Jeg tror nesten alle vi som har lest denne boka i forbindelse med lesesirkelen likte ikke boka. Men det hadde vært interessant å vite de som liker boka hva de setter pris med boka.
Jeg må innrømme at jeg bare skummet de siste tredve sidene for å få med meg handlingen, men skal ta det igjen ved å lese på nytt grundigere. Forhåpentligvis skriver både Silje og Bai innlegg om boken etter hvert, siden de liker den godt. Kanskje vil det nyansere inntrykket vårt også. Jeg fikk i hvert fall andre tanker om boken etter å ha lest Karins innlegg, særlig hennes inntrykk av moren.
I motsetning til deg leste jeg boka veldig fort. I tre bolker, en frokost, en ettermiddag på plena, og på en benk i parken. Jeg slet ikke med de løsrevne settingen, eller at sammenhengene er vanskelige å se til tider. En av mine få gode sider som leser er nettopp det at jeg er flink til å ikke forstå – jeg trives veldig godt med å ikke forstå, og heller bli revet med.
Det jeg liker best er kontrasten mellom det poetiske språket, og dette destruktive kjærlighetsforholdet, for å ikke snakke om de.. forkrøplede.. familierelasjonene. Jeg synes heller ikke at kjærlighetsforholdet mellom piken og elskeren som sådan er så veldig sjokkerende, det er ikke den største aldersforskjellen, eller noe annet som i mine øyne tilsier at det skal være så feil – det er mer det at forholdt er dødsdømt fra første stund som fascinerer meg.
Jeg beundrer din effektivitet! Jeg klarer bare ikke å lese mer enn ti sider av Elskeren på en dag, da har jeg fått mer enn nok. Det er et godt poeng du kommer med, om skillet mellom å ville forstå og å trives med å bli revet med. Jeg hører helt klart hjemme i kategorien leser som tvangsmessig vil forstå hver minste detalj. Derav sinketempoet jeg leser i. Men med veldig mange bøker innebærer det at jeg får med meg mer enn de som leser fort, så det kan være en god egenskap også. Bare ikke i dette tilfellet.
Jeg har også lagt merke til kontrasten mellom det destruktive innholdet og det poetiske språket, men er nok mindre fascinert av det. Det eneste jeg har latt meg fascinere av så langt, er den ufyselige storebroren som åpenbart har antisosiale trekk. Den ekstreme kontrasten mellom hans mangel på empati og den empatiske måten hovedpersonen beskriver ham på, er interessant. Mens selve mann/kvinne-forholdet er nokså kjedelig i mine øyne.
Ja, jeg tror egentlig at evnen til å virkelig forstå, å få med seg detaljer, er en mye bedre evne å ha for en leser. Men det er litt fint at min latskap/ flyteevne/ utålmodighet / lettbegeistring kommer til «nyte» innimellom også.
Tja, hva med ja takk, begge deler? Jeg skulle i hvert fall gjerne hatt evnen til å lese raskt. Da får man lest så utrolig mange flere bøker, og bruker lite tid på de som man ikke liker så godt. Men jeg trøster meg med detaljene mine i mangel på tempo:-)
Jeg ble mest slått av mangelen på kjærlighet mellom moren og barna hennes. Baksideteksten på utgaven jeg leste snakker om første møte med kjærligheten, jeg opplever nok mer at her er det begjæret, mer enn kjærlighet som gjelder. Jeg blogget om boka :http://bentebing.wordpress.com/2011/05/30/elskeren/ – omsider, – klarer jeg å få lest bøkene blir jeg gjerne med på videre blogging.
Så flott med enda en samleser! Jeg har lagt til lenke til innlegget ditt på lesesirkelens side slik at de andre også kan finne deg. Jeg er enig i at boken handler mer om begjær enn om kjærlighet, i hvert fall fra hovedpersonens side. Og mor-barn-forholdet er svært underlig i sin mangel på konsekvens. Håper du rekker å være med på flere bøker også!
Jeg hørte denne boken som lydbok for et par dager siden. Jeg hørte på hele boken i ett,og syntes den var helt fantastisk. Jeg slukte alt. (Jeg henger meg alltid opp i detaljer nå jeg leser bøker, derfor lettere med lyd) For meg ble svart/hvitt-beskrivelsen av moren et bilde på hvor komplisert forholdet til en mor er, man elsker moren sin uansett, selv om man hater henne. Jeg stilte meg ingen av de spørsmålene jeg har lest over her, så dette var interessant å lese. Det kan nok tenkes at bakgrunn og tilnærming har litt å si her. Jeg er ikke litt.viter, men kunstner, og lar meg nok lett rive med..:)
Jeg skjønner hva du mener, for jeg henger meg alltid opp i detaljer når jeg leser. Og når jeg ikke får detaljene til å passe sammen, blir jeg frustrert. Når det er sagt, tror jeg dette er en bok mange andre litteraturvitere vil elske, siden boken appellerer til tekstanalytisk vilje og kompetanse. Forholdet til moren syntes jeg var interessant, men mangelen på sammenheng i fortellingen ødela mye av interessen min. Det du sier om ulik opplevelse av boken er imidlertid det jeg syntes var mest spennende med den i diskusjonen etterpå. Selv om jeg overhodet ikke likte boken, liker jeg at folk enten elsker eller hater bøker. Da tenker jeg at litteraturen har lykkes i å nærme seg virkeligheten:-)