Stikkord: Marguerite Duras

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?

Elskeren

I Elskeren ser en eldre kvinnelig hovedperson tilbake på sitt første kjærlighetsforhold som ung jente. Kvinnen er fransk, men er oppvokst i koloniene i Indokina på 1930-tallet. På en ferge over Mekong-floden til Saigon møter hun som femtenåring en ung, styrtrik kineser som blir hennes elsker i halvannet år. På grunn av raseforskjeller kan de aldri få hverandre, og forholdet er dømt til å mislykkes fra starten av.

Elskeren er skrevet i en poetisk og nærmest impresjonistisk stil. Boken er inndelt i avsnitt hvor fortelleren hopper frem og tilbake i tid, og hvor inntrykkene fra ulike episoder – lukt, støy, følelser – flyter sammen med hendelsene hun erindrer. Duras’ har et vakkert språk. Møtet mellom fortelleren og den unge kineseren, femtenåringens erotiske oppvåkning, og det dysfunksjonelle forholdet mellom fortelleren og hennes familie er beskrevet i et intenst og nærmest feberaktig språk som veksler mellom kulde og varme, intimitet og distanse.

Til tross for bokens åpenbare språklige kvaliteter, klarte jeg aldri å engasjere meg i verken tematikk, karakterer eller handling. Bokens skildring av forholdet mellom den unge jenta og kineseren har vakt mye forargelse med referanser til både incest og prostitusjon, men den forargelsen kjøper jeg bare ikke. Fortelleren er riktignok fattig, og kineseren noe eldre enn henne. Men forholdet deres er så vidt jeg kan skjønne basert på et gjensidig intenst begjær, ikke overgrep eller et desperat behov for penger. Jeg får aldri helt taket på hva hun føler for ham, men han elsker henne fra første stund. Kanskje hadde jeg lest det annerledes dersom kineseren var en eldre mann, men kineseren er fortsatt student og uetablert, han har en ung kropp og en sårbarhet som får meg til å tenke på en mann i tjueårene. Hvis det er noe jeg reagerer på, er det at bokens andre karakterer ser ut til lettere å kunne akseptere at hun bruker ham og lar seg bruke på grunn av penger, enn at de faktisk elsker hverandre.

Kanskje er min mangel på forargelse også motivert av at boken ga meg assosiasjoner til debatten rundt Vladimir Nabokovs Lolita, hvor en godt voksen mann faller pladask for sin tolvårige stedatter. Lolita er en roman som problematiserer hvor grensen går mellom riktig og galt, og gjør det interessant fordi den utfordrer en lettvint og entydig fordømmelse. I stedet innbyr den til en veksling mellom sympati og antipati, hvor ambivalensen ligger i at man som leser vet at dette er galt uten at man nødvendigvis får en enkel oppgave i å argumentere for hvorfor.

I Elskeren ligger fokuset først og fremst på hovedpersonens erotiske oppvåkning. Noen vil kanskje ønske seg en verden hvor begjæret oppstår først når man har passert den juridiske seksuelle lavalderen, har funnet en jevnaldrende kjæreste som man er gjensidig forelsket i, har ventet til man er “klar” og fått en passende mengde formaninger fra foresatte om trygg og sikker sex. Vel, virkeligheten er ikke slik (og takk og pris for det). Elskeren er i hvert fall et godt eksempel på at begjær og kjærlighet ikke er en kontrollert størrelse som man kan styre etter fornuften dit andre mener at man burde. Og at omgivelsene har svært lett for å anta at et sosialt sett upassende forhold absolutt må være skittent og usunt. Samtidig er dette i og for seg ikke spesielt engasjerende å lese om, siden litteraturen er full av upassende og ulykkelige forhold mellom to mennesker. Her er det først og fremst raseforskjellen som gjør forholdet deres skandaløst, men det er strengt tatt heller ikke noe nytt. Kanskje er det fordi alders- og raseforskjeller i bunn og grunn innebærer en kollisjon på et samfunnsmessig eller sosialt plan, men ikke nødvendigvis på det intime plan. Derfor vil etter min mening en problematisering av forskjellene bedre kunne utforskes i realistiske romaner hvor perspektivet ikke hviler i det dypt intime. I Elskeren opplever jeg det i hvert fall som problemer som hindrer de elskende fra å få hverandre, men som først og fremst blir presset på dem utenfra.

Uansett hva man kan lese ut av boken kommer jeg ikke bort fra at jeg kjedet meg veldig mens jeg leste. Setningene var så stakkato og tidvis så kryptiske at jeg hadde problemer med å komme inn på karakterene. Som regel klarte jeg ikke å lese mer enn en side av gangen før jeg måtte legge boken vekk. Avsnittene og setningene virket ofte helt løsrevne fra hverandre, og idet jeg fullførte en setning hadde jeg virkelig ingen anelse om hva den neste setningen kunne komme til å inneholde. Ofte måtte jeg lese avsnittene fem ganger før jeg klarte å danne meg en hypotese om hva som skjedde. Dessuten ble jeg til tider veldig forvirret over  de faktiske forholdene i boken. For eksempel er hovedpersonens familie visstnok svært fattige, det sies tidlig. Men hvor tar de da pengene til å kjøpe landeiendommen i Kambodsja fra? Og hvorfor bor de i et digert hus, men sover i samme seng? Jeg aner at det er noe med kronologien som forvirrer meg. At de har penger, deretter ingenting, deretter penger, og at det forklarer saken. Men hele tiden mens jeg leste boken måtte jeg korrigere og korrigere igjen inntrykkene jeg hadde fått, noe som aldri var spennende, bare frustrerende.

Det gikk bedre da jeg begynte å skumlese, slik at det ble litt tilfeldig hvilke detaljer som satte seg fast og hvilke som gikk meg hus forbi. Men jeg må bare si at jeg er svært skeptisk til bøker som ikke lar seg lese grundig uten at hjernen min blir helt overveldet av kaos. Jeg brukte kortere tid på å lese Tatt av vinden med sine ni hundre tettskrevne sider, enn på denne lille lefsa på 122 sider med stor font og luft mellom linjene. Elskeren er en velskrevet bok med en for meg forvirrende oppbygning og et lite engasjerende innhold.

Påskekrim og Lang dags ferd mot natt

Min drøm om en lesende påske gikk i vasken og jeg aner ikke hvor tiden ble av. Men det er ikke ofte at jeg prioriterer trening fremfor lesing, og da går det ikke an å være lei seg. Dessuten er det godt å senke tempoet så mange hakk at man egentlig ikke får gjort noe, men uten å kjede seg.

Jeg har holdt på med Colin Dexters Veien gjennom skogen i over en uke nå, og det er første gang på lenge at jeg har lest en bok så sakte samtidig som hvert ord fenger. Et av mine fremste kriterier for kriminalromaner er at det skal være lett å lese fort. Jeg er ellers en langsom leser, men unntaket er krim. Derfor er det gøy å kunne lese krim sakte, og se at boken likevel tåler det. Inspektør Morse er en herlig romankarakter, og Colin Dexter skriver krim som selv den mest kresne leser kan like. Boken er original, velskrevet, spennende og humoristisk. Anbefales!

Før påske kjøpte jeg filmatiseringen av P. D. James’ bøker om Adam Dalgliesh på DVD, og vi har begynt med første bok/serie Døden i laboratoriet (Death of an Expert Witness). Jeg har bare lest to James-romaner før og syntes det gikk for treigt for min smak. Filmatiseringen er like treig, men det fungerer faktisk godt på tv. Det vies mye tid til hver enkelt scene og karakter, og det gir serien en helt særegen stemning. Nå begynner jeg å lure på om jeg må revurdere tempokriteriet mitt når det gjelder krim. Kanskje kan et roligere tempo bidra til å gjøre det mer spennende?

Forrige ukes desidert hyggeligste hendelse er at mitt mest populære innlegg hittil er blitt enda mer populært. Da jeg skrev om Eugene O’Neills skuespill Lang dags ferd mot natt i fjor sommer var jeg helt sikker på at ingen kom til å interessere seg for innlegget, og ville skrive om det kun fordi jeg liker det så godt. Men i forbindelse med Riksteatrets oppsetning i 2010 er det mange som har lest om stykket på bloggen, og innlegget fikk ca femten hundre treff da NRK viste oppsetningen på søndag. Det er utrolig oppløftende og inspirerende å oppdage at folk bruker bokblogger til mer enn å lese om bestselgere.

Ellers er lesesirkelen hvor vi skal samlese et utvalg av de 1001 bøkene nå i gang. Da jeg foreslo lesesirkelen trodde jeg ikke at så mange kom til å melde sin interesse. Det er kjempehyggelig at så mange vil være med, og mye mer spennende å skulle gå løs på de 1001 bøkene sammen med andre lesere, enn å pusle med det alene. Første bok ut er Elskeren av Marguerite Duras med bloggdato 22. mai. Oversikt over lesesirkelen og deltakerne finner du her. Det er bare å bli med på samlesingen, enten du har egen blogg eller ikke.

Jeg avslutter med å videreformidle et tips jeg fikk på epost som kan være av interesse for alle lesende mennesker der ute. Det er nemlig opprettet en egen nettside hvor du kan sammenlikne priser på bøker hos de største bokforhandlerne. Her er det nok mye penger å spare, så det er bare å sjekke ut www.billybok.no.

Hva har dere lest i påsken?