På vegne av venner

Kristopher Schau er en populær mann i bloggland, og jeg har inntrykk av at det bare er en håndfull bokbloggere som ennå ikke har lest På vegne av venner. Men de har til gjengjeld planer om å gjøre det. Jeg kom til å tenke på boken da jeg prøvde å pønske ut hvilke bøker jeg ville anbefale til lesemaraton. På vegne av venner er med sine 92 sider av det korte slaget, skriftstørrelsen er behagelig å lese, og innholdet svært engasjerende. Med andre ord er det ingen grunn til å la den ligge urørt, lesemaraton eller ikke.

“Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed”

Vinteren 2008 leste Kristopher Schau en artikkel i Aftenposten om begravelser som håndteres av det offentlige, eller “på vegne av venner”, fordi avdøde ikke har venner eller familie som kan stå for begravelsen. Artikkelen gjorde sterkt inntrykk på ham.

«Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en tom, funksjonell prosess.»

På dette tidspunktet var Schau arbeidsledig, og han bestemte seg for å delta i noen av begravelsene for å finne ut hva dette var. Som sagt så gjort. I perioden 30. desember 2008 til 30. april 2009 deltok han i en rekke begravelser i Oslo hvor ingen andre møtte opp, eller hvor de ytterst få som møtte opp åpenbart ikke hadde stått avdøde nær. I På vegne av venner skriver Schau om opplevelsen av å delta i slike begravelser. Deltakelsen bærer preg av å være ukomfortabel. Schau er plagsomt selvbevisst, redd for å tråkke over, være i veien eller støte noen. Han er redd for å gjøre feil, redd for å føle for mye eller for lite, redd for at det bare skal bli et tomt prosjekt. Samtidig er det gjennom sin noe ukomfortable og selvbevisste deltakelse i fremmede menneskers folketomme begravelser at Schau indirekte avslører hvor vanskelig det kan være for mennesker å nærme seg hverandre generelt.

“Mangelen på selvrespekt blir en uendelighet av tid”

De fleste omtaler og anmeldelser jeg har lest om På vegne av venner fokuserer på de døde – og sannsynligvis ensomme – menneskene hvis begravelser Schau deltar i. For min del var det Schaus perspektiv, selve utgangspunket for boken, jeg opplevde som viktig og engasjerende. Ikke bare er Schau arbeidsledig og nedstemt når han leser artikkelen og innleder prosjektet; han er selv alene i alle situasjonene han beskriver.

Schau innleder boken med å angi sine tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen. For det første: Hvis han kjenner at ting blir for vanskelig, tenker han at det verste som kan skje er at han skulle dø. For det andre: Han må produsere. Hvis han ikke produserer noe, blir han deprimert og har vanskelig for å forsvare sin eksistens. For det tredje: Han har ingen fornemmelse av tid, annet enn at alt han angrer på befinner seg i kategorien “før”, fordi “jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet”. Følelsen han får når han leser om begravelsene “på vegne av venner” er at “det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose”. Han er i en periode hvor han tenker for mye, og hvor det blir en altfor utstrakt bruk av teknikkene for å holde ut enn det han har godt av.

Dermed etablerer han en slags parallell mellom egen livssituasjon og livssituasjonen til de ensomme avdøde, hvor et av bokens sentrale spørsmål etableres: Hvor ligger egentlig forskjellen mellom å være alene og å være ensom?

“God tur”

Boken ville ha vært helt annerledes dersom Schaus liv dannet en kontrast til de fremmede avdøde, med travle dager, mye sosialt samvær og mer trivielle gjøremål. Sannsynligvis ville den ikke blitt skrevet i det hele tatt. Men Schau skal oppdage at det ikke nødvendigvis er slik at de menneskene som ingen følger til graven er ensomme. I hvert fall går det an å forestille seg at det ikke er sånn. Schau oppdager en prest han beskriver som kick ass i begravelsen til Elsa M., hvor presten fremstiller Elsas enslige livsstil som både selvvalgt og positiv.

“Hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. I stedet brukte hun den på å gå ut og kose seg og bestille noe godt og være hyggelig med dem som serverte. Og det synes jeg er en veldig fin måte å leve på. Det er jo ikke poenget å samle på seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.”

Schau påvirkes sterkt av det han opplever i begravelsene. I begravelsen til Elsa M. blir han oppløftet og går derfra med en god følelse av at hun må ha vært ei tøff dame som selv valgte hvordan hun ville leve. Men etter en dårlig opplevelse med begravelsen etter, hvor en mann på 44 år begraves uten at det kommer noen og Schau blir den som sier de siste ordene over graven (“God tur” er det eneste han kommer på å si), går han rett i kjelleren.

«Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre [Gravlund]. Praie en taxi. Hjem.»

Kombinasjonen av den folketomme begravelsen til en ung mann, og en prest som bare gjør jobben sin blir for mye å ta innover seg.

“Og så irriterer jeg meg over at jeg fremdeles tenker på hva jeg burde og ikke burde, i stedet for bare å være”

Schau klarer aldri å føle seg komfortabel i begravelsene, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at han egentlig ikke har noe annet å gjøre der enn et sterkt ønske om å delta. En av de siste begravelsene Schau møter opp i, hvor favorittpresten fra begravelsen til Elsa M. dukker opp igjen, er selveste klisjeen på ensomhet: Ernst M. døde på julaften, men ble ikke funnet før 27. mars. Og begraves 29. april. Jeg tror ikke det finnes noen måte å unngå erkjennelsen av at Ernst M. må ha vært et svært ensomt menneske, som ikke engang blir funnet død før naboene kjenner lukta tre måneder etter. Men presten klarer å se det positive her også.

«Og hva han har opplevd i livet, det er spennende å tenke på. Kanskje det er dimensjoner som du og jeg gjerne skulle ha sett? Kanskje det er fine øyeblikk som vi gjerne skulle ha opplevd sammen med ham? Kanskje han opplevde noe helt mukk aleine som gjorde at det fikk ekstra fantastisk verdi det han opplevde? […] Og det at han fikk lov til å dø alene, uten å ha en masse slanger og sykehuspersonell og sprøyter og … masse nervøse … folk rundt seg som liksom … skulle passe på ham. Han fikk dø i fred på selveste julaftens morgen. Juledagen. Det var sikkert kanskje et slikt øyeblikk at han hadde det … fikk freden i seg. Vi håper det for ham. Og vi tror det for ham. Nå i denne stunden. Og så er han plutselig borte fra verden.»

Jeg elsker uttrykket “sikkert kanskje”, særlig fordi det er sagt spontant og med den ytterste velvilje. Ingen vet hvordan livet til Ernst M. var, om det inneholdt fantastiske øyeblikk og om han var glad for å dø alene. Men det er noe vakkert ved en prest som ønsker å tro at det var sånn, selv foran en tom kirke, når alt peker i stikk motsatt retning. I denne boken virker slike forsøk på å se det positive i enhver håpløs situasjon aldri naivt. Kanskje fordi det er den eneste trøsten man kan finne.

På vegne av venner

Schau lovet seg selv at han skulle slutte med å gå i begravelser så fort det ikke lenger gikk inn på ham. Etter fire måneder er det stopp. Boken avsluttes med at han spiser boller i solen i Birkelunden fordi det står på listen over ting som gjør ham glad. Før det er lov å gå hjem. Han har kanskje sluttet å gå i begravelser, men tilværelsen virker ikke lettere å holde ut.

Det er typisk for norsk samtidslitteratur å ha en mannlig hovedperson som surmuler og depper over livet, og synes at alt er vanskelig. Kristopher Schau skriver med en dysterhet og mørk undertone som passer godt inn i tendensen, bortsett fra at det i hans tilfelle aldri oppleves som påtatt. Tvert imot virker den dystre tonen i boken svært ektefølt. Og det kommer ikke bare av at temaet er så alvorlig.

Avslutningsvis må jeg presisere at jeg som litteraturviter er yrkesskadet nok til å skille mellom den faktiske personen Kristopher Schau, forfatteren Kristopher Schau, og fortellerinstansen Kristopher Schau; et skille som jeg mener det er viktig å opprettholde så lenge det ikke er snakk om en selvbiografi. Den personen jeg leste inn i prosjektet er den personen som forfatteren selv valgte å skrive inn i det, altså fortellerinstansen Kristopher Schau. Grunnen til at skillet er viktig, er at det gjennom hele boken kommer frem at Schau også gjør andre ting enn å delta i begravelser og tenke gjennom livets mer alvorlige sider. Men leseren får bare innblikk i den delen av hans liv og tanker som kretser rundt prosjektet med å delta i begravelser. Den delen hvor Kristopher Schau forsøker å nærme seg mennesker han ikke kjenner, mennesker som ikke lenger lever, og som ingen savner.