Stafett

Det er min tur i stafetten som Dipsolitteraten startet for et par uker siden. Hver blogger som får stafettpinnen tilføyer et eget avsnitt til førstepersonsfortellingen man har fått overlevert. Du trenger ikke å oppgi hvilken bok du har sitert. Slik ser fortellingen ut så langt, inkludert mitt bidrag:

«Jeg er et sykt menneske… Jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom, og vet ikke så nøye hvor jeg er syk. Jeg kommer jo tross alt omsider til å være helt død snart. Kanskje i neste måned. Da blir det i april eller mai. For året er bare så vidt begynt, tusener av små ting forteller meg det. Det kan være jeg tar feil, og at jeg kommer til å overleve sankthans, og kanskje til og med den fjortende juli – frihetens dag. Men hva er det jeg sier, kjenner jeg meg selv rett, kunne jeg finne på å holde ut helt til Kristi forklarelsesdag eller Maria himmelfart i august. Men jeg tror ikke det, jeg tror ikke jeg tar feil når jeg sier at disse festlighetene kommer til å finne sted uten meg i år…forresten akter jeg ikke å fortelle hele livshistorien min, det kan dere gi dere nøkken på. Jeg skal innskrenke meg til å skissere i korte trekk hvordan det forholdt seg med dette skrullepetteriet som hendte meg ved juletid i fjor, like før jeg knakk sammen og ble nødt til å dra ned hit og ta det kuli.

Da jeg var liten, gjorde jeg sære ting for å bli lagt merke til. Da jeg var seks, pleide jeg å gå og stjele sild fra fiskeboden på markedsdagene. Jeg moret meg med å løpe etter jentene for å gni de nakne leggene deres med foten. På ungdomsskolen gikk jeg med stor sløyfe i stedet for slips for å se romantisk ut og ligne på Byron. Og for å leke billedstormer satte jeg statuen av Jomfru Maria på do. Når jeg gikk inn i en butikk for å prøve et plagg, var det nok at selgeren sa: “Denne er veldig populær, jeg solgte et titalls stykker av den i går” til at jeg ikke kjøpte noe. Jeg ville ikke se ut som de andre. Jeg har alltid hatt et stort behov for å være alene, jeg trenger store flater av ensomhet, og når jeg ikke får det, som jeg ikke har gjort de siste fem årene, kan frustrasjonen iblant bli nesten panisk, eller aggressiv. Men nå var dagen over og jeg kunne kjenne klærne som om de var stivnet på meg mens jeg gikk sammen med de andre tilbake til husene. Overallen som var det eneste vi fikk utenom en genser, og jeg hadde hørt noen si at det bare ville bli en litt tykkere genser til vinteren, og det var alt. Og vi sto i kø for å komme inn og vaske oss i dusjen, og ingen fikk ta av seg før de var inne i dusjrommet, og da jeg endelig kunne ta av meg overallen, var den som en kald klump av gjørme.

For meg var den største fornøyelsen på reisene, å komme dit og handle, om og om igjen, vente bak disken mens kniplinger knapper spenner ble pakket inn i papir og folk i køen glodde på en liten femåring som kjøpte strømpebånd og kammer og blanke knapper for en knapp månedslønn til en voksen, summen ble skrevet utenpå pakkene eller på en egen kvitteringsblankett, den ene delen ble dyttet inn i pakkene, den andre fikk jeg. På noen steder kom den første kvitteringen fra et kassaapparat, men ellers foregikk betalingen på samme måte; når vi hadde fått kvitteringen, måtte vi stille oss i en annen kø, kassakøen, der vi ventet foran et støyende kassaapparat for å få betalt summen som stod på kvitteringen, da fikk vi en annen kvittering, med den ble vi sendt til disken vi kom fra, og mot denne kvitteringen fikk vi endelig pakken med varene vi hadde kjøpt. Det passet bra til denne galskapen, hvordan jeg lekte fin dame på handletur, og fordi vi hadde mange rubler fikk jeg leke med ordentlige penger, leke butikk i en ordentlig butikk og leke fin dame som gjorde ordentlige innkjøp. Jeg ble sittende med en tilfeldig side fra kokeboken oppslått, og så falt jeg i tanker, som vanlig, hadde jeg nær sagt, det er teateret igjen, selvfølgelig, som spiller meg et lite puss. Det er ikke noe mer å si.

Nå skjønner jeg at jeg var svært ung, mellom femten og atten, da jeg fikk det ansiktet som varslet om det som alkoholen skulle gi meg i moden alder. Alkoholen fikk den funksjon som Gud ikke fikk, dens funksjon ble også å drepe meg, å drepe. Jeg fikk alkoholens ansikt før alkoholen. Den kom bare og bekreftet det. Det var satt av rom for den i meg, jeg visste det, pussig nok visste jeg det før tiden. På samme måte som det var rom i meg for begjæret.»

Jeg sender stafettpinnen videre til Karin!

6 thoughts on “Stafett”

  1. Stafettpinnen er nå gitt videre:-) Forresten så leser vi nok nå samme bok. I går begynte jeg på Elskeren og etter et par sider tenkte jeg at dette om alkohol og ansikter har jeg da vitterlig lest et annet sted nå nylig!

    1. Ja, jeg hadde flaks med den:-) Elskeren var den førstepersonsfortellingen som lå nærmest, og jeg fant noe jeg kunne bruke med en gang. Nå er jeg spent på å lese hva du har funnet!

  2. Endelig et bidrag jeg klarer å kjenne igjen hvor er tatt fra, bortsett fra det øverste har jeg ikke klart å gjett hvilken bøker avsnittene er hentet fra. Forøvrig lurer jeg på om bloggen din har problemer med designet for tiden? Den ser skikkelig rar ut her hos meg, men det er jo mulig at det er nettleseren min den er sint på (google chrome).

    1. Jeg har heller ikke klart å dra kjensel på noen av de andre bidragene, men vi er vel en del som holder på med Elskeren nå! Jeg har sjekket utseendet på bloggen, og den ser ikke annerledes ut enn vanlig. Kanskje du har samme problemer med å få opp min blogg ordentlig som jeg har med å få opp Moshonista/Inga Lill sin. Da er det visst noe med nettleseren, så jeg tror du har gjettet riktig.

  3. Jeg klarte det aller første, mest fordi det ikke var så lenge siden jeg hadde lest boken. Det er et par andre jeg vet jeg har lest før, men som jeg virkelig ikke kan huske hvor jeg har fra, smått irriterende. Bloggen din forandret utseendet over natten, uten at jeg skiftet nettleser, men jeg ser nå at den ser helt grei ut i mozilla, så det var vel der problemet lå🙂

    1. Så pussig. Jeg bruker Mozilla til vanlig, så da er det derfor den fortsatt ser grei ut for meg. Av og til er det nesten som om man må ha egen tekniker for å kunne ferdes på nett. Er ikke hele poenget med internett at man skal kommunisere lettere med folk? Jeez.

      Jeg ble litt nysgjerrig på hvor de andre hadde hentet sine utdrag fra, og håper at det kan avsløres til slutt. Det hadde vært interessant å se hvilke bøker som kan settes sammen til en slik historie:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s