Stikkord: lesemaraton

Raske og langsomme lesere

Forrige uke begynte jeg på ferielektyren, og fullførte to bøker: Jo Nesbøs Gjenferd og Janet Evanovich’ Sizzling Sixteen. Jeg avsluttet dessuten min finlesing av Raymond Chandlers Den lange søvnen, og begynte på J.R. Wards Mørkets elsker på søndag. En sjeldent effektiv leseuke til meg å være, med andre ord.

Lørdag var det lesemaraton, og jeg holdt ut i 16 timer. Det var kjempegøy å lese så mange timer i strekk, og jeg hadde egentlig ikke trodd at jeg ville holde ut halvparten så lenge. Det ga meg ideen til å ha en privat lesemaraton light med jevne mellomrom for å få fortgang i lesingen og diverse leseprosjekter. Jeg planlegger å ha en runde i høst hvor jeg leser tolv timer både lørdag og søndag, men sover mellom øktene. På den måten får jeg utnyttet de 24 timene skikkelig. Det mest positive med å være med på lesemaraton, var at jeg for en gangs skyld ikke hadde noe annet jeg skulle gjøre den dagen enn å lese. Jeg trenger flere slike dager.

I løpet av lesemaratonet leste jeg Jo Nesbøs Gjenferd, og jeg tror det er første gang at jeg har lest en bok på 450 sider på en dag. Siden andre deltakere leste dobbelt (eller tre ganger) så mye som meg, fikk det meg til å tenke på det å lese raskt versus det å lese langsomt.

Jeg er en langsom leser i dobbelt forstand. Jeg leser sakte, og jeg leser i relativt korte intervaller. Det er sjelden jeg ikke klarer å legge fra meg en bok til fordel for andre aktiviteter, og det er sjelden at boken fenger meg så mye at jeg setter opp tempoet og må sluke setninger for å komme videre. Mange dager har jeg ikke tilstedeværelse nok til å lese i det hele tatt. Som regel fokuserer jeg på de tre største ulempene jeg kommer på med det å lese langsomt: (1) Jeg rekker å lese betydelig færre bøker enn det jeg har lyst til. (2) Jeg holder på med bøker altfor lenge og bøker jeg ikke liker kjempegodt kan okkupere uforholdsmessig mange dager av mitt liv. (3) Det blir vanskeligere å lese etter innfallsprinsippet, for jeg har alltid to tredjedeler igjen av boken jeg leser for tiden, og kan sjelden kjenne etter hva jeg virkelig ønsker å lese.

Men i fjor leste jeg en artikkel i enten VG eller Dagbladet om det å lese langsomt, med vekt på fordelene. De gikk i hovedsak ut på at man får med seg mer av det man leser, at man ikke glemmer boken så fort, og at man får tid til å reflektere over stoffet underveis. Artikkelen var en tankevekker for meg, siden jeg alltid har betraktet snegletempoet mitt som et gigantisk handicap, eller en slags lesesykdom jeg burde prøve å kurere.

Likevel var det ikke før under lesemaratonet at jeg skjønte hvorfor den raske lesemåten ikke nødvendigvis er så mye bedre, i hvert fall ikke for meg. Jo Nesbø er en av mine favorittforfattere, og jeg pleier alltid å lese bøkene hans raskt. Men raskt for meg når det gjelder en bok på 450 sider, betyr ca tre dager. Til sammen brukte jeg nok ikke mer tid på den, det er snarere det at jeg ville ha fordelt leseøktene over flere dager. Lesetempoet er det uaktuelt å skru opp. Hvis jeg ikke får med meg noe av det jeg leser og aldri har tid til å reflektere over noe av innholdet før etterpå, kan jeg like gjerne la være å lese. Etter at jeg er ferdig med en bok begynner jeg dessuten å tenke på neste bok i bunken altfor fort.

Det jeg oppdaget under lesemaratonet, var at jeg til tross for å lese i mitt sedvanlige tempo begynte å få problemer med å huske referanser til det som hadde skjedd tidligere i boken. Jeg måtte stoppe opp, tenke meg om, og ble usikker på om det virkelig hadde skjedd i denne boken, om det hadde skjedd i en annen Nesbø-bok, i en annen bok av en annen forfatter, om det minnet meg om en samtale jeg hadde hatt med noen, eller rett og slett bare pirket borti en tanke som har streifet meg en eller annen gang. Jeg rakk aldri å sortere inntrykkene mine underveis, og jeg rakk ikke å fordøye noe ordentlig. Det handlet ikke om tempoet jeg leste i, men om det at jeg aldri tok fri fra boken mens jeg leste.

Nå, noen dager etter lesemaraton, har jeg store problemer med å huske stort av boken. Jeg husker til en viss grad slutten og karakterene, samt et par detaljer som gjorde inntrykk. Ellers er de 450 sidene en grøt av informasjon, og jeg har spesielt vanskelig for å huske hvordan boken var strukturert. Jeg kan også huske at det var flere ganger jeg måtte legge boken fra meg fordi jeg ble så sterkt følelsesmessig berørt at jeg hadde behov for en time out, men jeg husker ikke helt hvorfor.

Bare så det er sagt, det er ikke boken, det er meg. For boken var bra, veldig bra, et soleklart terningkast seks var min vurdering da jeg hadde lest siste side. Problemet er bare at all informasjon om boka er lagret i et tilfeldig kaos i hodet, og jeg er redd for at jeg derfor kommer til å ha glemt den helt i løpet av et par uker. Når folk spør, vil jeg kunne si at den var god og at jeg likte den, men jeg vil ikke kunne si noe om hvorfor.

Jeg har i det minste konkludert med at anmeldervirksomhet ikke er noe for meg. Å lese bøker andre har valgt ut for meg i et altfor raskt tempo, å skrive strengt kortfattet om det etterpå (med eller uten terningkast), innenfor en latterlig kort deadline, for veldig dårlig betaling? Nei, takk.

Men det har fått meg til å stille meg selv følgende spørsmål: Er det viktigste for meg at jeg skal ha lest boken? Eller er det at jeg skal la den få bety noe for meg? Selvfølgelig, de aller fleste vil svare at det er spørsmål nummer to som er det “riktige” å svare ja på. Det jeg da lurer på, er hvordan dere raske lesere der ute, som klarer å lese fort og mye samtidig som boken blir lagret i langtidshukommelsen, i tillegg til at dere får tid til å reflektere ordentlig underveis – hvordan i alle dager får dere hjernen, følelsene og konsentrasjonen til å jobbe så fort og strukturert? Eller er det slik at rask lesing nødvendigvis innebærer – som jeg mistenker – at det bare er svært få bøker som får lov til å leve videre i dere med sin fulle tyngde etter at boken er ferdiglest? At bøker virkelig må kjempe med tusenvis av andre inntrykk for å være minneverdige, enten man likte leseropplevelsen eller ikke? Ja, hvilke tanker har dere om de bøkene dere leser og har lest? Hvor blir det av dem i mengden?

Svar utbes, både fra raske og langsomme lesere.

Vinneren er…

Ida Sagberg/ziarah sier:! Gratulerer!!

Alle deltakere gjettet riktig på at sitatet er hentet fra Jane Austens roman Stolthet og fordom. Ida gikk av med seieren i loddtrekningen som jeg i valgredelighetens navn overlot til min kjære mor

Premien er en valgfri pocketbok. Legg igjen en kommentar om hvilken bok du ønsker deg, Ida, og hvilken adresse den skal sendes til. Kommentaren blir ikke synlig for noen andre, og slettes etter at jeg har notert meg bokønske og adresse.

Takk for alle svar, og fortsatt god lesekveld, folkens!

Konkurranse!

Det er min tur til å ha konkurranse, og utfordringen denne gang er å finne ut hvilken bok følgende sitat er hentet fra: «It is a truth universally acknowledged, that a single man in possession of a good fortune, must be in want of a wife.»

Tips: Dette er åpningslinjen i en kjent klassiker, og boken er omtalt her på bloggen min. For å delta i konkurransen, legger du igjen en kommentar med forfatter og boktittel. Kommentarene vil ikke være synlig under konkurransen, og blir slettet etter at vinneren er trukket.

Vinneren kåres ved hjelp av god gammeldags loddtrekning, og annonseres her på bloggen om en drøy time. Premien er en valgfri pocketbok!

Lykke til!

Ferielesning og lesemaraton

Den gode feriefølelsen meldte seg i går med full styrke da det tross alle forvirrende værmeldinger i nord ble sol og varme. I så mange år som jeg kan huske har jeg lest en bok av Janet Evanovich i sommerferien, og da jeg begynte på Sizzling Sixteen i solsteiken på verandaen i går ettermiddag, kjente jeg at skuldrene senket seg for første gang i år. Jeg tålte åpenbart ikke solen så godt, for i går kveld la jeg ut på joggetur. Men etter å ha hatt på meg bikini for første gang i sommer må jeg konkludere med at det neppe var en dårlig anvendt time av mitt liv.

Ellers er forberedelsene til lesemaraton i full gang. Bloggen er blitt oppdatert flere ganger siden fredag, så hvis du har noen befatning med maratonet, bør du sjekke bloggen jevnlig for oppdateringer frem til lørdag. Det viktigste er å sjekke at påmeldingen din er registrert under deltakeroversikten, og at jeg har lagt ut lenke til bloggen din på hovedsiden. Jeg blir i hvert fall veldig takknemlig hvis jeg slipper å starte min egen 24-times leseøkt på lørdag med å administrere bloggen.

Jeg har hatt mye vondt i øyne, hode og nakke de siste dagene, så jeg skal si meg fornøyd hvis jeg klarer en hel bok på lørdag. Hvis jeg klarer to, er jeg overlykkelig. Hvis jeg klarer tre, blir jeg ekstatisk. Noen større ambisjoner har jeg ikke. Listen over bøker jeg skal lese er nå noenlunde klar.

De bøkene jeg håper å fullføre er:

  • J. R. Ward – Mørkets elsker
  • Janet Evanovich – Plum Lovin’
  • Agatha Christie – Guds kvern maler langsomt

(Joda, Moshonista, vampyrkrigerne kommer til å funke på norsk også)

Ellers har jeg en hel haug bøker i bakhånd:

  • Anne Karin Elstad – Senere, Lena
  • Anne Karin Elstad – Sitt eget liv
  • Nicole Krauss – Kjærlighetens historie
  • Agatha Christie – Snikende død
  • Jo Nesbø – Gjenferd
  • Jeffrey Deaver – Sovedukken
  • John Steinbeck – Om mus og menn
  • Friedrich Dürrenmatt – Mistanken
  • Roald Dahl – Selsomt selskap
  • Sylvia Plath – Glassklokken
  • Heinrich Böll – Katharina Blums tapte ære
  • Graham Greene – Brighton Rock
  • Mark Haddon – Den merkelige hendelsen med hunden den natten

Noen av bøkene tror jeg er for tunge innholdsmessig til at de egner seg for en slik anledning, men de er korte og har behagelig skriftstørrelse. Flere har dessuten fått plass på 1001-listen, og det kan være en motivasjonsfaktor i seg selv.

Jeg avsluttet min finlesing av Raymond Chandlers Den lange søvnen i går, og må si at jeg likte boken enda bedre da jeg leste den sakte. De eplekjekke kommentarene til Marlowe tok helt av mot slutten, og jeg frydet meg. Fullføringen av Gordimer og Mann forbigår jeg i all stillhet denne uken. Ett maratonprosjekt får holde.

Den observante leser (for eksempel Karin) spør seg kanskje nå hvor det blir av gjennomgangen av bøkene jeg kjøpte forrige uke. Den kommer her:

Nye bøker = 0

Applaus og stormende jubel. Jeg nyter det så lenge det varer.

God leseuke til dere alle, jeg håper flest mulig er med på lørdag!

På vegne av venner

Kristopher Schau er en populær mann i bloggland, og jeg har inntrykk av at det bare er en håndfull bokbloggere som ennå ikke har lest På vegne av venner. Men de har til gjengjeld planer om å gjøre det. Jeg kom til å tenke på boken da jeg prøvde å pønske ut hvilke bøker jeg ville anbefale til lesemaraton. På vegne av venner er med sine 92 sider av det korte slaget, skriftstørrelsen er behagelig å lese, og innholdet svært engasjerende. Med andre ord er det ingen grunn til å la den ligge urørt, lesemaraton eller ikke.

“Et liv har opphørt å eksistere, men ingen er der for å ta avskjed”

Vinteren 2008 leste Kristopher Schau en artikkel i Aftenposten om begravelser som håndteres av det offentlige, eller “på vegne av venner”, fordi avdøde ikke har venner eller familie som kan stå for begravelsen. Artikkelen gjorde sterkt inntrykk på ham.

«Var det virkelig sånn? At for noen fortsatte ensomheten selv etter døden? Jeg godtok det ikke. Jeg ville ikke at det skulle være sånn. Jeg ville ikke at begravelsen skulle være redusert til en tom, funksjonell prosess.»

På dette tidspunktet var Schau arbeidsledig, og han bestemte seg for å delta i noen av begravelsene for å finne ut hva dette var. Som sagt så gjort. I perioden 30. desember 2008 til 30. april 2009 deltok han i en rekke begravelser i Oslo hvor ingen andre møtte opp, eller hvor de ytterst få som møtte opp åpenbart ikke hadde stått avdøde nær. I På vegne av venner skriver Schau om opplevelsen av å delta i slike begravelser. Deltakelsen bærer preg av å være ukomfortabel. Schau er plagsomt selvbevisst, redd for å tråkke over, være i veien eller støte noen. Han er redd for å gjøre feil, redd for å føle for mye eller for lite, redd for at det bare skal bli et tomt prosjekt. Samtidig er det gjennom sin noe ukomfortable og selvbevisste deltakelse i fremmede menneskers folketomme begravelser at Schau indirekte avslører hvor vanskelig det kan være for mennesker å nærme seg hverandre generelt.

“Mangelen på selvrespekt blir en uendelighet av tid”

De fleste omtaler og anmeldelser jeg har lest om På vegne av venner fokuserer på de døde – og sannsynligvis ensomme – menneskene hvis begravelser Schau deltar i. For min del var det Schaus perspektiv, selve utgangspunket for boken, jeg opplevde som viktig og engasjerende. Ikke bare er Schau arbeidsledig og nedstemt når han leser artikkelen og innleder prosjektet; han er selv alene i alle situasjonene han beskriver.

Schau innleder boken med å angi sine tre hovedteknikker for å holde ut tilværelsen. For det første: Hvis han kjenner at ting blir for vanskelig, tenker han at det verste som kan skje er at han skulle dø. For det andre: Han må produsere. Hvis han ikke produserer noe, blir han deprimert og har vanskelig for å forsvare sin eksistens. For det tredje: Han har ingen fornemmelse av tid, annet enn at alt han angrer på befinner seg i kategorien “før”, fordi “jeg har gjort så mye jeg angrer på at hjernen min har valgt å kapsle all fortid inn i det samme datoløse vakuumet”. Følelsen han får når han leser om begravelsene “på vegne av venner” er at “det var akkurat som om all personlig møkk og håpløshet fra de siste månedene kom sigende over meg på en gang. Tredde seg over huet mitt som en plastpose”. Han er i en periode hvor han tenker for mye, og hvor det blir en altfor utstrakt bruk av teknikkene for å holde ut enn det han har godt av.

Dermed etablerer han en slags parallell mellom egen livssituasjon og livssituasjonen til de ensomme avdøde, hvor et av bokens sentrale spørsmål etableres: Hvor ligger egentlig forskjellen mellom å være alene og å være ensom?

“God tur”

Boken ville ha vært helt annerledes dersom Schaus liv dannet en kontrast til de fremmede avdøde, med travle dager, mye sosialt samvær og mer trivielle gjøremål. Sannsynligvis ville den ikke blitt skrevet i det hele tatt. Men Schau skal oppdage at det ikke nødvendigvis er slik at de menneskene som ingen følger til graven er ensomme. I hvert fall går det an å forestille seg at det ikke er sånn. Schau oppdager en prest han beskriver som kick ass i begravelsen til Elsa M., hvor presten fremstiller Elsas enslige livsstil som både selvvalgt og positiv.

“Hun hadde helt sikkert et godt forhold til seg selv, for hun kunne kose seg i sitt eget selskap og gå ut og spise og ikke drive og klage på at hun hadde så dårlig pensjon. I stedet brukte hun den på å gå ut og kose seg og bestille noe godt og være hyggelig med dem som serverte. Og det synes jeg er en veldig fin måte å leve på. Det er jo ikke poenget å samle på seg en masse folk som kanskje er mest opptatt av seg selv, men det er hyggelig å ha gode møter underveis hvor man gir der og da, og deler det man har på veien.”

Schau påvirkes sterkt av det han opplever i begravelsene. I begravelsen til Elsa M. blir han oppløftet og går derfra med en god følelse av at hun må ha vært ei tøff dame som selv valgte hvordan hun ville leve. Men etter en dårlig opplevelse med begravelsen etter, hvor en mann på 44 år begraves uten at det kommer noen og Schau blir den som sier de siste ordene over graven (“God tur” er det eneste han kommer på å si), går han rett i kjelleren.

«Jeg har det ikke bra. Det kjennes som om alt holder på å rakne. Angst? Har aldri hatt det før, så jeg vet ikke. Det er uansett noe som jeg ikke vil snakke med noen om, men som hyler så faretruende høyt i kraniet at det ikke kan ignoreres. Nå haster det. Ut av Vestre [Gravlund]. Praie en taxi. Hjem.»

Kombinasjonen av den folketomme begravelsen til en ung mann, og en prest som bare gjør jobben sin blir for mye å ta innover seg.

“Og så irriterer jeg meg over at jeg fremdeles tenker på hva jeg burde og ikke burde, i stedet for bare å være”

Schau klarer aldri å føle seg komfortabel i begravelsene, og det er kanskje ikke så rart med tanke på at han egentlig ikke har noe annet å gjøre der enn et sterkt ønske om å delta. En av de siste begravelsene Schau møter opp i, hvor favorittpresten fra begravelsen til Elsa M. dukker opp igjen, er selveste klisjeen på ensomhet: Ernst M. døde på julaften, men ble ikke funnet før 27. mars. Og begraves 29. april. Jeg tror ikke det finnes noen måte å unngå erkjennelsen av at Ernst M. må ha vært et svært ensomt menneske, som ikke engang blir funnet død før naboene kjenner lukta tre måneder etter. Men presten klarer å se det positive her også.

«Og hva han har opplevd i livet, det er spennende å tenke på. Kanskje det er dimensjoner som du og jeg gjerne skulle ha sett? Kanskje det er fine øyeblikk som vi gjerne skulle ha opplevd sammen med ham? Kanskje han opplevde noe helt mukk aleine som gjorde at det fikk ekstra fantastisk verdi det han opplevde? […] Og det at han fikk lov til å dø alene, uten å ha en masse slanger og sykehuspersonell og sprøyter og … masse nervøse … folk rundt seg som liksom … skulle passe på ham. Han fikk dø i fred på selveste julaftens morgen. Juledagen. Det var sikkert kanskje et slikt øyeblikk at han hadde det … fikk freden i seg. Vi håper det for ham. Og vi tror det for ham. Nå i denne stunden. Og så er han plutselig borte fra verden.»

Jeg elsker uttrykket “sikkert kanskje”, særlig fordi det er sagt spontant og med den ytterste velvilje. Ingen vet hvordan livet til Ernst M. var, om det inneholdt fantastiske øyeblikk og om han var glad for å dø alene. Men det er noe vakkert ved en prest som ønsker å tro at det var sånn, selv foran en tom kirke, når alt peker i stikk motsatt retning. I denne boken virker slike forsøk på å se det positive i enhver håpløs situasjon aldri naivt. Kanskje fordi det er den eneste trøsten man kan finne.

På vegne av venner

Schau lovet seg selv at han skulle slutte med å gå i begravelser så fort det ikke lenger gikk inn på ham. Etter fire måneder er det stopp. Boken avsluttes med at han spiser boller i solen i Birkelunden fordi det står på listen over ting som gjør ham glad. Før det er lov å gå hjem. Han har kanskje sluttet å gå i begravelser, men tilværelsen virker ikke lettere å holde ut.

Det er typisk for norsk samtidslitteratur å ha en mannlig hovedperson som surmuler og depper over livet, og synes at alt er vanskelig. Kristopher Schau skriver med en dysterhet og mørk undertone som passer godt inn i tendensen, bortsett fra at det i hans tilfelle aldri oppleves som påtatt. Tvert imot virker den dystre tonen i boken svært ektefølt. Og det kommer ikke bare av at temaet er så alvorlig.

Avslutningsvis må jeg presisere at jeg som litteraturviter er yrkesskadet nok til å skille mellom den faktiske personen Kristopher Schau, forfatteren Kristopher Schau, og fortellerinstansen Kristopher Schau; et skille som jeg mener det er viktig å opprettholde så lenge det ikke er snakk om en selvbiografi. Den personen jeg leste inn i prosjektet er den personen som forfatteren selv valgte å skrive inn i det, altså fortellerinstansen Kristopher Schau. Grunnen til at skillet er viktig, er at det gjennom hele boken kommer frem at Schau også gjør andre ting enn å delta i begravelser og tenke gjennom livets mer alvorlige sider. Men leseren får bare innblikk i den delen av hans liv og tanker som kretser rundt prosjektet med å delta i begravelser. Den delen hvor Kristopher Schau forsøker å nærme seg mennesker han ikke kjenner, mennesker som ikke lenger lever, og som ingen savner.