Robert Musil – Grigia

I den korte innledningen til novellen «Grigia» i Karavane er Hermann Broch sitert med en beskrivelse av forfatter Robert Musil: «Han er kanskje den mest eksakte forfatter i litteraturhistorien. Han tåler ikke det vage eller uklare.» Etter å ha lest novellen ser jeg Brochs beskrivelse, og høyner med en påstand om at Musil godt kunne vært en mindre eksakt forfatter, og at han tåler det vage og uklare bare så altfor godt. Selvmotsigelse? Ikke egentlig. Det er nemlig svært vanskelig å skimte noe klart og tydelig i denne novellen, fordi den består av en lang rekke eksakte beskrivelser som ikke danner noen helhet.

Det starter med at hovedpersonen Homo (!) ikke orker å bli med sin kone og syke sønn på et kurbadopphold fordi han ikke kan få seg til å forlate sine planer og sitt liv en hel sommer. Likevel beslutter han å takke ja til en innbydelse fra Mozart Amadeo Hoffingott (!) om å gjenåpne noen nedlagte gullgruver i Nord-Italia. Ekspedisjonen blir tatt kjærlig og godt imot av den bondske lokalbefolkningen fordi pengene sitter løst og de har arbeid å tilby. Livet er ganske bra, samtidig som folk kjeder seg litt og må fordrive tiden med å krangle.

Etter dette får jeg problemer med å følge handlingen, i den grad det finnes noen handling. Musil strør om seg med nitidige beskrivelser som er så nitidige at jeg ofte ikke skjønner hva han beskriver. Det eneste jeg kan konkludere med, er at Musil alltid skriver om naturen, enten målet er å beskrive naturen eller noe helt annet, for eksempel kjærlighet. Uansett hva temaet er, tar Musil veien gjennom blomster, gress, trær, fjell og kuer. Skildringene kan ikke engang nytes for sin egen del, for Musil skriver som en vitenskapsmann med poetiske ambisjoner. Han klarer for eksempel å beskrive landskapet rundt landsbyen med samme ugjennomtrengelighet som en kvantefysiker beskriver sorte hull i verdensrommet. Da hjelper det lite å spe på med malplasserte lyriske virkemidler.

«Det bestod av mer enn en halvsirkelformet voll av høye fjell, gjennomskåret av steile heng som falt bratt ned i en senkning som løp rundt en mindre skogkledd kjegle i midten, så det hele lignet en tom sukkerbrødformet verden, hvor det på grunn av den dyptflytende bekken var skåret ut et lite stykke, slik at den gapte opp mot den høye flanken på den andre bredden, som også fulgte med nedover i dalen, der landsbyen hang.»

Det jeg får med meg er at Homo, i motsetning til hva navnet antyder, får seg en bondekone som elskerinne. Bondekonen heter Lene Maria og har en ku som heter Grigia. Homo finner det av en eller annen grunn passende å overføre kuas navn til elskerinnen. Etter å ha innledet et heftig forhold til (menneskekvinnen) Grigia, blir Homo overveldet av en form for kjærlighet som er så sublim og esoterisk at den paradoksalt nok er rettet mot den bortreiste ektefruen, som han ikke engang gidder å skrive brev til lenger.

Jeg hadde egentlig falt av lasset før det kom så langt, selv om jeg leste alle setninger minst tre ganger. Problemet med å skrive så utførlig om natur og esoteriske følelser, er nemlig at karakterene aldri tar form. Det er ikke det at de mangler troverdighet, men at jeg aldri kommer tett nok inn på dem til å kunne danne meg et inntrykk. Å si noe om Musils karakterer er som å skulle beskrive en gruppe mennesker fra hundre meters avstand i tett tåke: De er uklare og vage konturer i det fjerne. Min forståelse for tematikken i novellen blir deretter. Selv om jeg får vite ganske mye om Homos innfløkte følelsesliv og alle hans grensesprengende opplevelser, får jeg ikke vite noe om ham som setter det i sammenheng. Han er bare en instans i teksten som utforsker svevende, abstrakte sanseopplevelser. Kort oppsummert tror jeg at novellen handler om følelser, men ikke på den vanlige boy meets girl-måten. Og muligens norditaliensk flora og småfrekk navnebruk.

Slutten er derimot sjokkerende tydelig, overrumplende, og etter mitt skjønn helt umotivert. Som regel kan en virkelig god slutt heve en ellers laber novelle mange hakk, men her understreker den utvetydige og dramatiske slutten tvert imot hvor ullen resten av novellen er. Slutten henger bare ikke sammen med noe, for bortsett fra et par bortgjemte, halvhjertede hint er det ingenting i teksten som har pekt frem mot den.

Jeg begriper ikke hvordan «Grigia» kan anses som et mesterverk. Men jeg begynner å forstå hvorfor Musils roman Mannen uten egenskaper er så inn i granskogen lang.

Novellene i Karavane har i det siste utviklet seg i en dårlig retning. Med «Grigia» fryktet jeg at de resterende atten novellene kom til å fortsette i samme stil. Heldigvis leste jeg Franz Kafkas «I straffekolonien» før jeg avskrev samlingen og la den vekk for godt. Kafkas novelle er et mesterverk i ordets rette forstand; glassklar, absurd, fryktelig og komisk. Men det er en annen historie.