Ikke rart det kommer kråker

Karine Nyborg debuterte som skjønnlitterær forfatter med novellesamlingen Ikke rart det kommer kråker i 2010. De entusiastiske anbefalingene fra Les mye gjorde sitt til å skru opp forventningene mine på forhånd, men jeg ble likevel positivt overrasket over hvor usedvanlig gode Nyborgs noveller er. Samlingen var umulig å legge fra seg, og jeg leste rubbel og bit i løpet av en ettermiddag. Jeg avslører mye av innholdet i de novellene jeg skriver om, så du er herved advart. Ikke rart det kommer kråker inneholder elleve relativt korte noveller. Det er stor spennvidde i novellenes karakterer og situasjonene de befinner seg i, og hver novelle har sin særegne tematikk. Men samlingen har en underliggende tematisk rød tråd, siden de fleste karakterene sliter med seg selv og/eller nære forhold.

 

“Det må være en grunn”

En ung jente sliter med noe hun ikke vet hva er. I begynnelsen av novellen står hun ute i skolegården og gråter når en guttegjeng kommer forbi. En av dem kaster en snøball rett i ansiktet hennes med vilje. Noen uker senere lokker hun gutten med seg inn i et skogholt og fremprovoserer en voldtekt. På veien hjem gråter hun igjen; “jeg griner hele veien hjem, jeg griner og griner, og det gjør ingenting”.

Jenta er skoleflink og pålitelig, passer lillebroren sin og har en snill kjæreste. Likevel lurer hun på om hun har en “sykdom som eter en opp innenfra” som kun merkes i korte blaff av sorg eller uro. Jenta er ikke moden nok til å forstå sine egne følelser, og det er heller ingen som ser dem bak den flinke fasaden. Misforholdet mellom indre smerte og ytre omstendigheter blir så vanskelig å håndtere at hun skaper en situasjon som jevner ut skjevheten. Hun forstår ikke hvorfor hun er lei seg, men etter voldtekten kan hun endelig legitimere sin egen gråt. Jentas aktive rolle i voldtekten gjør leserens sjokk desto større. Samtidig utfordrer den drastiske handlingen den allmenne oppfatningen om at det finnes et standardmål for menneskers følelsesliv, fordi hun lar seg voldta for å ha et forståelig språk å tolke en ellers uforståelig smerte ut fra.

 

“Gransker”

En godt voksen politimann møter en blind høygravid jente på kafeen på Tveita-senteret. Kona hans er på ferie på Kypros, men han aner ikke om det er “for å sole seg eller gå fra ham”. Mannen takler ikke øyekontakt, og gjemmer seg til vanlig bak uniformen sin: “jeg er ingen betrakter, jeg er åstedsgransker og arkivar: en utømt bosskorg som flyter over av rask, søppel, flak av menneskelig fornedrelse ingen vil spørre etter”. Kanskje er det derfor han følger etter den blinde jenta når hun går hjem; hun kan ikke se ham. Han klarer å snike seg etter henne inn i leiligheten hennes, men har undervurdert jentas velutviklede hørsel og blir tatt på fersk gjerning. Hva intensjonen hans var, får vi ikke vite. På vei hjem tenker han på kona som uken før har slått på lyset på soverommet for første gang etter tredve års samliv, og dermed har sett ham. Innsikten i at hun antakeligvis har sett ham for lengst, er for mannen urovekkende.

Det er et eldgammelt triks fra Sofolkles’ Kong Oidipus’ tid å bruke konstellasjonen syn/blindhet for å tematisere villfarelse og innsikt. Likevel virker det ikke som et grep i Nyborgs novelle, kanskje fordi den blinde jenta ikke får en metaforisk funksjon. I stedet fungerer hun som en påminnelse om hva hovedpersonen er livredd for, og nærheten han verken kan eller vil leve med eller uten.

 

“Det er din tur”

I de to novellene som grep meg sterkest i samlingen er hovedpersonene unge menn med vanlige drømmer som av ulike årsaker aldri kan gå i oppfyllelse. I “Det er din tur” har hovedpersonen mistet kona si Inger i sykdom samme morgen. Før hun døde har Inger fortalt ham at hun er gravid. Samme kveld er mannen ute og feirer graviditeten med kollegene, og han forteller ingen at Inger er død. Inger og han har alltid kranglet om hvem som skal ta regningen, og denne kvelden stikker han fra den ut på ei brygge. Han kjenner på seg at Inger er i nærheten og vil feire sammen med ham, og han følger etter henne ut i vannet. Bartenderen følger etter og fisker ham opp av vannet, og tar hånd om ham mens en ungdomsgjeng står utenfor den åpne døren og ler av dem.

Inger og han har alltid kranglet om hvem sin tur det er til å ta regningen, men denne gangen er hun ikke der til å krangle med ham. Ikke var hun gravid, heller, ikke på ordentlig:

“Jeg ser ansiktene der ute og hører Ingers bristende stemme, jammen jeg vil så gjerne at det skal være sånn og jeg tenker, mens jeg ser dem nærme seg, glise, at det ikke, når alt kommer til alt, er særlig mye jeg gjerne vil, det er noen få, noen svært få ting jeg gjerne vil.”

Mannens ønsker er av det slaget som unge mennesker tar for gitt at skal gå i oppfyllelse i løpet av livet. Han vil at Inger skal leve, og han vil at de skal få et barn sammen. Kontrasten mellom det som er og det som kunne ha vært er hjerteskjærende. Dagen før hun dør, dikter Inger opp en graviditet som han villig tror på, selv om han ikke har rørt henne på lenge. Den siste dagen de er sammen skal romme en hel fremtid som de aldri vil få oppleve.

Etter at Inger er død, klarer han ikke helt å løsrive seg fra fiksjonen om barnet, som allerede er blitt virkeligere enn virkeligheten. Når han ser henne for seg på brygga har hun fått større mage, og hun virker glad. Det å ta med seg kollegene ut for å feire et ufødt barn og utsiktene til en lykkelig fremtid virker mer livsbejaende enn å ha gravøl – selv om det er basert på en illusjon. En siste feiring av det som ikke kommer til å skje; som ingen av dem visste at de ønsket før det var for sent, før den tunge virkeligheten innhenter ham. Og det gjør den til slutt, i novellens siste linjer:

“Og det er nå det skjer, jeg har sett henne dø og hørt legen forklare alle detaljer og kysset øyelokkene hennes og kjent at de var kalde og allikevel har hun, hele dagen, vært levende, og først nå, nøyaktig nå, idet bartenderen drar ned glidelåsen og tenåringene utenfor setter i et begeistret brøl, dør Inger.”

 

“Man kysser ikke kameraten sin”

Den kanskje sterkeste novellen i samlingen er “Man kysser ikke kameraten sin”. Til tross for at novellen bare er elleve sider lang, inneholder den så komplekse skildringer av hovedpersonen Runes forhold til venninnen Ida og til moren sin at den er vanskelig å oppsummere. Særlig i forholdet mellom Rune og moren er blandingen av maktbalanse og kjærlighet sterkt skildret.

Rune har innledet et forhold til barndomsvenninnen Ida, og har vært på besøk hos henne når novellen begynner. Ida har spurt ham hvorfor de aldri kysser, men bare ligger med hverandre, og har gråtende fortalt ham at hun er gravid. Rune har aldri sett Ida gråte før, og han takler situasjonen dårlig: “Hvorfor kan hun ikke skrike, kaste noe på meg, hva som helst, bare ikke denne forjævlige stakkarsligheten, hvordan er det mulig, hvordan kan hun ha hatt en slik ynkelighet i seg og holdt den skjult for meg, bestandig?” Runes reaksjon virker overdrevet og merkelig Idas situasjon tatt i betraktning, og plutselig overveldes han av både glede og vemmelse ved tanken på at han faktisk ønsker å få et barn med Ida, og at han til og med vil gifte seg med henne.

Så drar han hjem til den pleietrengende moren sin, mye senere på kvelden enn han pleier. Moren er lenket til en stol på kjøkkenet hele dagen fordi hun er sterkt rammet av leddgikt, og når han kommer hjem har hun tisset på seg. Man fatter sterk medlidenhet med moren, som er 52 år og krøpling, og som i Runes øyne derfor er altfor ung til å havne på sykehjem. I stedet er det han som må pleie henne, og skifte på henne når hun ikke klarer å komme seg på do.

Men medfølelsen med moren skifter brått til avsky når Rune oppdager at hun har klart å klatre opp i hylla tidligere på dagen for å hente en flaske akevitt, og at hun har tisset på seg som straff for at han var hos Ida og ikke hjemme hos henne. Hun har satt seg selv i en situasjon som vil ydmyke dem begge; som understreker både hvor avhengig hun er av ham, og hvor stor makt hun har over ham.

Moren spotter Ida og den avdøde faren til Rune ved å påstå at faren la an på Ida, selv om hun bare var åtte år da han døde. Men når hun gjentar beskyldningen, om at faren var en gammel gris og at Ida ikke hadde noe i mot det, sniker det seg inn en ekkel mistanke om at det er noe i det moren sier, hos både Rune og leseren. Moren prøver åpenbart å fremprovosere et slag fra Rune, men istedenfor å gi etter for provokasjonen, kysser han henne til han mister pusten. Novellen avsluttes idet Rune har kastet opp på badet, og sitter i mørket og drømmer fåfengt om Ida.

Det er kanskje ikke så rart at Rune forveksler kjærlighet og sårbarhet med svakelighet hos Ida, i lys av forholdet til moren; en ulykkelig og bitter kvinne med en forkrøplende sykdom, maktesløs og ydmyket, manipulerende og omskiftelig, hvor kjærlighet og følelsesmessig utpressing går hånd i hånd. Runes ansvarsfølelse for moren tyder på at han og Ida har alle forutsetninger til å få et godt samliv, bortsett fra at ansvarsfølelsen for moren står i veien for det. Mens han venter på at Ida skal gi ham opp, har han lite annet å nære seg på enn håpløse drømmer om Ida og barnet:

“Han drar av sengeteppet også, forestiller seg at han er i et annet hus, et annet sted, han står bøyd over en sprinkelseng og i sprinkelsenga ligger et lite barn og sover, og ved siden av ham står Ida med hånden på skulderen hans. En kort stund står de slik, Ida og han, urørlige, før han slenger sengeteppet over armen og går ned trappa.”

 

Ikke rart det kommer kråker

Det er mange knuste drømmer og mye avmakt i de elleve novellene i Nyborgs samling, men den er ikke uten håp. Samlingen bør leses, for dette er virkelig eksemplariske noveller. Der andre novelleforfattere antyder og lar det meste stå uskrevet, gir Nyborg leseren mye informasjon. Men der andre novelleforfattere evner å skildre en begrenset situasjon med et begrenset omfang, skildrer Nyborg hele livsløp hvis omfang det er opp til leseren å sette grenser for. Ikke rart det kommer kråker er en velskrevet, gripende og nydelig novellesamling som jeg anbefaler på det sterkeste!

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

4 thoughts on “Ikke rart det kommer kråker”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s