Dipsolitteraten har intervjuet meg!

Dipsolitteraten intervjuer bokbloggere, og igår var det min tur! Ekstra hyggelig var det at han benyttet anledningen til å spørre meg om Tidsskriftet Biblioteket, som jeg egentlig hadde lovet å skrive om selv i påsken.

1. Hvorfor begynte du å blogge?

Jeg begynte å blogge da jeg startet Tidsskriftet Biblioteket i fjor fordi vi hadde en vag idé om at det var lurt å være på nett. I starten ble blogging derfor ofte nedprioritert til fordel for redaktøroppgaver som hastet mer. Først da jeg ble sykemeldt i slutten av 2010 og hadde mye ledig tid som måtte fylles, oppdaget jeg at blogging kan være like inspirerende og gøy som det å lese.

2. Fortell litt om boksamlingen din.

Den er ganske allsidig. Jeg har både Shakespeares samlede verker og Sagaen om Isfolket av Margit Sandemo. Romansjangeren dominerer helt klart, og jeg har mange klassikere og mye krim. Ny norsk litteratur er dårlig representert, siden jeg har en forkjærlighet for eldre utenlandsk litteratur.

3. Du har en magistergrad i litteraturvitenskap. På hvilken måte påvirker det din ‘lesemåte’?

En magistergrad skal jeg ikke lyve på meg, siden det tilsvarer en doktorgrad og jeg (dessverre) bare har en mastergrad. Jeg er litt usikker på om utdanningen påvirker lesemåten min, for jeg liker stort sett det samme i litteraturen nå som før jeg begynte å studere. Det som er fordelen med utdanningen er at jeg føler at jeg får mye mer ut av bøkene jeg leser nå enn før. Faglige begreper og kjennskap til teori kan være veldig berikende for leseropplevelsen, fordi det gir nyttige fortolkningsverktøy. Jeg har blitt flinkere til å stille gode spørsmål mens jeg leser, og gir ikke opp når jeg kommer til vanskelige partier. Som litteraturviter har man nok lettere for å gi en konkret og grundig analyse av en bok i stedet for bare å si at man liker den eller ikke. Ulempen med utdannelsen er at mange får den villfarelsen at litteraturens oppgave primært er å være litteraturviterens forskningsobjekt, som skal gi anledning til å praktisere alle spissfindige lesemåter man har lært og dermed bekrefte litteraturforskerens eksistensgrunnlag. Da blir det vanskelig å skulle skille mellom den viktige litteraturen og den som bare er jålete.

4. Du har vært såpass dristig at du har stiftet et litteraturtidsskrift, Biblioteket, hvilke biter i puslespillet måtte være på plass før første nummer så dagens lys? (Trykking, startkapital, bidragsytere, mm.)

Det viktigste som måtte være på plass før første nummer, var selve ideen, og den hadde jeg hatt lenge. Allerede da jeg tok bachelorgraden i litteraturvitenskap undret jeg meg over at det ikke fantes et litteraturtidsskrift beregnet på et stort publikum, et som ikke krevde at man var skolert i faget og fokuserte på annet enn smal litteratur. Det var noe jeg savnet. Men det gikk noen år før jeg innså at jeg like gjerne kunne starte det selv. Før jeg kunne tenke på det praktiske, måtte jeg finne ut hvilken målgruppe vi skulle ha, hvilken type artikler vi skulle trykke, hvilke bidragsytere vi kunne invitere, hvordan designet skulle være, osv. Startkapital må man ha til å dekke utgifter i startfasen, for man kan ikke søke støtte hos Kulturrådet eller Fritt Ord før man har et produkt å vise frem. Det er dessuten viktig å ha noe i bakhånd for å dekke et eventuelt underskudd underveis. Etter fem utgaver har vi såpass mange abonnenter at prosjektet går ca i null med salgsinntekter og støtte fra Kulturrådet og Fritt Ord.

Trykkeri er enkelt å finne når man holder til i Oslo-området, og vi bruker Zoom Grafisk i Drammen. De er kjempeflinke, profesjonelle og pålitelige. Bidragsyterne inviterer vi etter hvert som vi bestemmer tema for de ulike numrene, og vi har dem sjelden på plass lang tid i forveien. Men jeg har oppdaget at det går overraskende greit å finne dyktige bidragsytere, siden mange av de som skriver for oss ikke passer inn i profilen til de andre litteraturtidsskriftene, samtidig som de har et stort engasjement for litteratur som de gjerne vil dele med leserne.

5. Har bladet hatt noen barnesykdommer?

Det har det nok, men jeg er så tett knyttet til prosjektet at jeg nok er den siste som kan si noe konkret om hvilke. Redaksjonsarbeidet er en kontinuerlig utviklingsprosess hvor vi stadig får ideer til hva som kan gjøres bedre, og jeg synes hvert nummer er bedre enn det forrige. Men layouten har blitt klart forbedret hvis man sammenlikner kvaliteten på nummer seks, som er i trykken nå, med første nummer.

6. Er det en spesiell bok eller forfatter du vil trekke frem fra glemselen?

Verken bok eller forfatter, men en periode. Den engelske opplysningstiden (ca 1700-1780) er utvilsomt min favorittepoke innen litteraturen, men jeg har inntrykk av at den er relativt ukjent for de fleste nordmenn. Det er synd, for nordmenn elsker britisk humor og den har definitivt ikke oppstått med fjernsynet. Litteraturen fra perioden byr på alle falsetter av humor man kan tenke seg, fra den mest intrikate og intelligente politiske satire til underbuksehumor og slapstick. Men sarkasme og ironi har en generelt mye mer fremtredende rolle i denne litteraturen enn i den moderne. Daniel Defoe og Jonathan Swift er kjent for mange, men Henry Fielding, Alexander Pope og Laurence Sterne burde hatt flere norske lesere.

7. Hva synes du om de norske bokbloggerne?

Jeg synes det er stor variasjon blant bokbloggerne når det gjelder både innhold og kvalitet, og jeg liker spennvidden. Noen bruker bloggene sine tilsynelatende som en spontan og helt uformell lesedagbok, mens andre legger ned betydelig mye mer arbeid i bloggen sin. Jeg liker dessuten den personlige tonen, og at man står helt fritt til å eksperimentere med måten man skriver om bøker på. De beste bokbloggene er mer spennende å lese enn litteraturkritikken i dagspressen, blant annet fordi bokbloggere har mye mer plass til rådighet enn anmeldere, men også fordi bloggerne kan tillate seg å være synlig som lesende instans og reflektere over egne preferanser. En liten notis i VG med terningkast kan ikke konkurrere med en fleresiders anmeldelse på en blogg, så fremt blogganmeldelsen er gjennomtenkt og begrunnet, selvsagt. Det er en utbredt oppfatning at profesjonelle kritikere begrunner sine vurderinger så mye bedre enn bloggerne, men det er jeg helt uenig i. Noen bokbloggere begrunner bedre enn andre, og det samme kan man si om kritikere. Men det aller beste med bokblogger er at man får anledning til å lese om bøker som i dagspressen for lengst er gått ut på dato.

8. Kan du nevne noen utenlandske favorittforfattere?

Kanadiske Margaret Atwood og britiske Louis de Bernières. Her må man ikke velge mellom underholdningsverdi, godt språk, tankevekkende innhold, psykologisk innsikt, troverdige karakterer eller spennende plott, for man får alt på en gang. Når jeg leser bøkene deres, blir jeg påminnet om hvorfor jeg elsker å lese, og jeg føler meg som et mye klokere og bedre menneske etterpå.

9. Hvem er Norges mest overvurderte forfatter?

Tja. Det er vanskelig å svare på, for jeg pleier å unngå forfattere som overhodet ikke interesserer meg og mangler da grunnlag for å kalle dem overvurdert. Men Hanne Ørstavik er en god kandidat. Hun skriver flinkt og litteraturvitenskapelig korrekt, men det er verken skarpt eller særlig dyptloddende. For å fortjene den statusen hun har, mener jeg man må ha mer å komme med enn godt håndverk.

10. Har du selv ambisjoner om å skrive bok?

Nei, dessverre. Jeg har mange gode ideer til både romaner og noveller, og når jeg jobber med dem i hodet blir jeg alltid overrasket over hvor gjennomførbart det er. Problemet er nettopp den totale mangelen på ambisjoner som gjør at jeg aldri ser poenget med å overføre tanker til skrift.

11. Hva mener du om hjem uten bøker?

Tomt og litt trist. Når jeg besøker folk som ikke eier en eneste bok, føler jeg ofte at jeg sitter og venter på noen som skal komme. Inntil jeg skjønner at det er bøkene jeg savner. Men tristere enn et hjem uten bøker, er et hjem fullt av bøker som ingen leser.

Takk til Dipsolitteraten for intervju, og for tillatelse til å legge det ut på bloggen min! Flere av Dipsolitteratens intervjuer finner du her.

7 thoughts on “Dipsolitteraten har intervjuet meg!”

  1. Skjønner jeg må skaffe meg det siste Biblioteket, forsiden så meget fristende ut
    , ellers var du et fint intervjuobjekt, humrer litt i skjegget over Ørstavik, har skaffet meg Uke43 på lydbok, og skal def. ha din oppskrytthet i tankene.
    (jeg har lovet meg selv å gi henne en sjanse).

  2. Morsomt med disse intervjuene!
    Kan du forresten fortelle meg hvor jeg kan få tak i tidsskriftet ditt i Bergen og Oslo? Får jammen meg mer og mer lyst til å lese det!

  3. Takk for det, alle sammen!🙂

    @Ingalill: Du bør absolutt skaffe deg det siste Biblioteket! Fra og med idag finnes det imidlertid et enda nyere et, om populær litteratur, som ble levert på døra mi for noen timer siden. Enten du vil kjøpe eller lese på biblioteket, finner du all info på http://www.biblio.no. Der ligger blant annet en komplett oversikt over hvilke 75 biblioteker som abonnerer. Og good luck med Ørstavik! Jeg gleder meg til å høre hvordan dere to går overens.

    @Kasiopeiia: Du finner oss både på Bergen offentlige bibliotek og Deichmanske i Oslo (hovedbiblioteket). Vi er ikke tilgjengelig i løssalg, men du betaler ingenting i porto dersom du ønsker å kjøpe enkelteksemplarer eller abonnement. Godt å høre at vi har gjort deg nysgjerrig! Håper du vil like det!

  4. Kjekt å bli litt mer kjent med deg! Vi får Biblioteket på jobb og det er en fin måte å holde seg oppdatert på.

  5. Jeg har aldri fått helt dreisen på Ørstavik sine romaner, de fenger meg ikke.

    Men fra det ene til det andre, siden du hadde en favoritt-tid på 1700-tallet har du kanskje lest romanen om Tristam Shandy? Jeg har ikke lest alt, men sett filmen og den er så bra. Lo meg gjennom hele. Hvis du ikke har sett den anbefales den.

    Hyggelig å lese intervjuet:-)

  6. @Astrid Therese: Så gøy at du liker Biblioteket! Jeg oppdaget først nå at du jobber ved Hå bibliotek. Jeg synes for øvrig at Geirs intervjuer er et glimrende initiativ, og en fin mulighet til å bli kjent med bokbloggerne på. Jeg venter i spenning på nestemann ut!

    @Karin: Enig med deg om Ørstavik, det føles som bortkastet tid. Men jeg har lest og elsket Tristram Shandy! Den er et must for 1700-tallsfanatikere som meg;-) Scenen med mannen som får en glovarm valnøtt i buksa er det morsomste jeg har lest noensinne, og jeg var redd jeg skulle kveles av latter.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s