Da Vinci-koden

Da jeg så filmen «The Da Vinci Code» forleden ble jeg påminnet om hvor utrolig godt jeg likte boken. Jeg er en tilhenger av store, ambisiøse plot. Midt oppi alle lavmælte romaner om ulykkelige kjærlighetsforhold, inderlig ensomhet eller oppvekst på bygda, blir jeg oppspilt over å få lese noe som tar helt av. Derfor blir jeg også imponert over ambisjonene til Dan Brown. Våknet han en morgen og tenkte: Hvorfor ikke skrive en roman med utgangspunkt i at Jesus var gift med Maria Magdalena og fikk en datter, hvis etterkommere Sion-ordenen har måttet skjule for den katolske kirken, som har villet utslette dem alle; hvor tidligere stormester i Sion-ordenen Leonardo da Vinci har lagt inn referanser til denne hemmelige historien i maleriene sine, slik at nåværende stormester, som tilfeldigvis jobber i Louvre, kan bruke bildene hans til å gi kodete beskjeder når han blir myrdet av en selvpiskende, latintalende albinomunk, slik at Robert Langdon, professor ved Harvard og hyggelig kar, på vill flukt fra politiet kan finne den hellige gral, som viser seg å være ingen ringere enn kvinnen han har flyktet sammen med; etterkommeren av selveste Jesus Kristus og Maria Magdalena?

Jeg må innrømme at når folk sier at de ikke likte Da Vinci-koden eller klarte å lese den fordi språket er så dårlig, så tenker jeg at det er bittelitt smålig av dem. Med et plott av så storslagent kaliber, skjønner jeg ikke at man har tilstedeværelse nok til å få med seg språket. Og at det er et noe usaklig argument i denne sammenhengen, selv om språk generelt er en viktig del av enhver leseropplevelse. For Da Vinci-koden er en sånn bok hvor språket helst bør være så effektivt og lettlest som mulig, slik at drivet i plottet kommer til sin rett. Aller helst skal man sluke setningene i et forrykende tempo, og da kan man ikke stoppe opp underveis å tenke: «Det var jammen en velformulert og elegant beskrivelse av Mona Lisa».

En sammenlikning mellom Da Vinci-koden og Umberto Ecos Rosens navn viser litt av poenget, siden begge bøker baserer seg på oppdagelsen av at en gammel myte viser seg å være sann. I Rosens navn er det den lærde fransiskaneren William av Baskervilles oppdagelse av at den delen av Aristoteles’ poetikk som omhandler komedien ikke er gått tapt for alltid, men at en avskrift befinner seg strengt bevoktet og hemmeligholdt i et kloster i middelalderens Italia. Rosens navn er holdt i et omstendelig og nyansert språk, inneholder lange partier med tunge filosofiske diskusjoner og refleksjoner om heksebrenning, litteratur og hvorvidt Jesus syntes det var greit å le eller ikke. Boken innbyr til en mye langsommere og reflektert lesning, selv om blodige lik av munker oppdages på daglig basis og en morder er på ferde. Jeg kan i hvert fall ikke skjønne annet enn at man må være ualminnelig interessert i Aristoteles hvis man ofrer nattesøvnen for å finne ut om poetikken virkelig fins (i boken) eller ikke. Med andre ord tror jeg det er vanskelig å skrive en roman som både har godt språk og reflektert innhold, og samtidig gjøre den vanvittig spennende.

Likevel mangler det ikke på spennende tanker i Da Vinci-koden, selv om man nok bør oppsøke mer pålitelige kilder før man endrer historiesyn helt. Man skal tross alt ikke ødelegge en god historie ved å fortelle sannheten. Men hvorfor spiller det noen rolle hvorvidt Jesus og Maria Magdalena var gift og fikk barn? Hvilke fakta fins egentlig om Jesus? Og hva er myter konstruert av den katolske kirke for å tjene helt andre formål? Hvor mye vet vi om prosessene bak det som i den kristne kulturen presenteres som statisk sannhet? So dark the con of man…

Min personlige favorittanke er hva som møter munken Silas, biskop Aringarosa og deres historiske forgjengere når de etter sin død står foran Perleporten og vil inn i Paradis. Jeg regner med at de vil få et forklaringsproblem når de skal gjøre rede for hvorfor de har tjent Jesus, som døde for dem på korset, ved å drepe alle hans etterkommere på jorden. «Vi gjorde det for deg, Jesus, bare for deg!» Jeg skulle ønske noen kunne skrive en bok om akkurat dét.