Kong Salomos miner

king-solomon-s-mines-ladybird-book-classics-hardback-1994-blue-63-pI fjor ble Storytel lansert, og jeg satte ny personlig rekord i lydbok med hele tre lydbøker hørt. Når jeg legger til at to bøker ble lest på Kindle, tyder alt på at jeg er i ferd med å tilpasse meg moderne teknologiske nyvinninger i lynraskt tempo (til meg å være).

I utgangspunktet mener jeg at lydbøker passer best for blinde folk. Siden jeg ikke liker å bli fortalt eventyr av folk jeg ikke kjenner, men foretrekker å innta litteratur på en måte der jeg kan finstudere tegnsettingen og praktisere stavekontroll, er lydbøker egentlig en uinteressant oppfinnelse for meg. Jeg kommer aldri til å velge lydbøker over papirbøker. ALDRI! Bortsett fra når det har sine fordeler, som jeg oppdaget i 2014 at lydbøker jo kan ha.

Lydbok funker når jeg 1) antar at språket vil være sekundært, plottet vesentlig, 2) bøkene er korte nok til at jeg kan høre hele på én ettermiddag, og 3) jeg ikke er overbevist om at boken fortjener stort mer enn en ettermiddag av min tid. Foreløpig har jeg hørt 1001-bøker jeg burde ha lest som ukritisk tenåring, eventuelt enda tidligere: H. Rider Haggard, Jack London, Robert Louis Stevenson.

Den jeg vil anbefale er Kong Salomos miner av H. Rider Haggard. Det er den litterært sett dårligste, men aller morsomste boken. Oppleseren er en opplevelse i seg selv, for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye. Innspillingen er lagt i filmavis-tempo. Han snakker fort og feminint, og er lystig i tonen selv når folk trampes i hjel av elefanter.

Handlingen er klassisk eventyr om Gutta på tur, og sånn sett ikke særlig interessant verken for kvinner eller voksne menn. Boken er derimot veldig artig som et historisk dokument over hvordan de britiske Gutta på tur i den mest matleie delen av kolonitiden oppfattet det afrikanske kontinent som et koldtbord de med godt humør var forpliktet til å forsyne seg av. Elefanter skulle slaktes, umedgjørlige busknegere disiplineres, og vulgært store diamanter oppdages og hentes hjem til moderlandet.

En gjeng med mer mot i brøstet enn vett i skallen bestemmer seg for å lete etter Kong Salomos sagnomsuste miner i Afrika. En jålete kaptein, en herdet elefantjeger og en aristokrat legger ut på eventyr sammen med noen innfødte, rett inn i the heart of darkness. Eller: Egentlig leter de etter aristokratens forsvunnede bror som har forsvunnet i jakten på Kong Salomos miner, men det går ut på det samme. Ingen har vendt levende tilbake fra skattejakten, noe som ikke bekymrer våre helter. De vet at de uansett skal dø før eller senere, så de kan like gjerne dø nå, mens de leter etter gull. Er visstnok logikken.

Historien fortelles av Allan Quatermain, den herdede elefantjegeren. Han forteller i fullt alvor, og tar sin egen troverdighet for gitt. I tillegg til den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren er det fraværet av ironi som gjør Allan så morsom å høre på. I sin kontekst og i sin tid ble han nok regnet som en pålitelig forteller (av en røverhistorie, riktignok). Men ettertidens noe mindre positive innstilling til koloniseringen av Afrika har gjort underverker for å svekke troverdigheten i Allans perspektiv, holdninger og vurderingen hans av den hvite manns fortreffelighet og den sorte (og generelt dumme) manns umedgjørlighet.

Våre venner boltrer seg i ødemarken. De trenger ikke å frykte sultedøden, for det finnes alltid en gås eller levende delikatesse de kan skyte og grille på bålet. De slakter en hel flokk med elefanter bare fordi anledningen byr seg, mens de klager over at det er så sørgelig lite elfenben igjen i Afrika. Den ene innfødte tjeneren er visstnok ikke helt til å stole på, før han lar seg trampe i hjel av en elefant for å redde sin britiske herre. Først da lar de seg overbevise om at det var snakk om en god neger. En god neger er en død neger, med andre ord.

Aristokraten forelsker seg i en innfødt kvinne som pleier ham mens han er syk. Det er et dårlig tegn for hennes del, for vi vet jo alle at kjærlighet på tvers av raser ikke er liv laga, og utgjør en plottmessig svakhet som må løses for at slutten skal gå opp. Joda, kvinnen dør til slutt i armene hans. Han sturer over dette en stund. Men så fort han kommer seg tilbake til London og får kjøpt seg en lekker ny outfit, ser livet straks lysere ut.

Min absolutte favoritt: I en scene kommer en fryktelig negerkonge inn i teltet sitt med en skitten og skabbete pels drapert over skulderen. Våre helter blir forskrekket når den skabbete pelsen rører på seg, og det viser seg å være en heslig vanskapt ape. Virkelig ille blir det når den heslige apen hopper ned fra den fryktelige negerkongens skulder og hveser forbannelser over heltene. Jøye meg – det er ingen vanskapt ape, det er en innfødt kvinne!

Du vet muligens ikke hvordan kolonialisme, rasisme og misogyni i litteraturen ser ut før du har hørt Kong Salomos miner. Som moderne forfatter kan man selvsagt prøve å overgå Haggards drøye mangel på respekt for ethvert menneske som ikke tilhører den mannlige delen av det britiske aristokratiet. Men sjansen er stor for at man vil mislykkes. Rasisme på dette nivået kan knapt formuleres eksplisitt. I stedet er det en ukomplisert og banal ryggmargsrefleks som møter for lite motstand.

Apropos lite motstand: Mens jeg skrev, kom jeg plutselig til å tenke på at Haggard og Rudyard Kipling jo må ha kjent hverandre, siden de skrev samtidig og jeg hittil trodde at Kipling var verstingen på temaet The White Man’s Burden. Og ganske riktig, et kjapt googlesøk og wikipedia bekrefter at “The two had bonded upon Kipling’s arrival at London in 1889 largely on the strength of their shared opinions, and the two remained lifelong friends.”

Selvfølgelig gjorde de det. En av livets mer interessante ironier må vel være at de som er mest opptatt av å definere andre som stereotypier, selv oppfører seg som en stereotypi.

Kong Salomos miner anbefales spesielt til de som sukker over at verden ikke går fremover. Boken beviser at den på en måte gjør det. Verdensforståelsen til hvite, rike menn i 1885 var en selvfølge og en sannhet. Per Sandberg kunne sikkert sagt seg enig i at det med tiden har blitt litt vanskeligere å tenke som Haggard og Kipling. Men han ville kanskje ikke ha skjønt hvorfor distansen er så komisk. Samtidig får Haggard kred (igjen av wikipedia) for å være usedvanlig sympatisk innstilt mot de innfødte i sin fremstilling, så jeg tror vi har en vei å gå før vi sier oss fornøyd.

Den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren heter for øvrig Erik Øksnes.

23 thoughts on “Kong Salomos miner”

  1. He he🙂. Jeg er også en håpløs lydboklytter og frem til nå er det bare krim med mye driv på lange bilturer sin har fungert. Helt til nå. Da jeg satt meg ned for å lese den norske oversettelsen av Odysseen av Homer gikk det helt I ball og jeg endte med å kjøpe meg lydboka på Audible. Det var en helt annen opplevelse – og høytleseren var god å høre på.

    1. Jeg har ikke prøvd krim på lydbok ennå, men tror ikke det heller funker for meg. Jeg prøver alltid å gjette på hva som har skjedd når jeg leser krim, og da trenger jeg å lese ordene og ta pauser for å pønske ut hypoteser. Ørene mine er ikke konsentrert nok til å henge med, og opplesingen går for fort. Men enkelte klassikere blir jeg nok nødt til å ta på lydbok hvis jeg skal komme gjennom. Moby Dick og Don Quijote, blant annet. Der har jeg gitt opp papirversjonen, noe jeg muligens også vil gjøre med Odysseen. I hvert fall hvis den er like seig som Iliaden. Hørte du en versjon av Odyseen på heksameter?

      1. Jeg foretrekker definitivt papir og med Odysseen har jeg hørt på den engelske samtidig som jeg har fulgt med i den norske. Jeg er usikker på hva slags versjon jeg har hørt, den er unabridged, men mindre blomstrende lyrisk enn den norske.

      2. Jeg tror man finner langt flere versjoner av Odysseen i normal prosavariant på engelsk enn på norsk. Jeg skal prøve meg på den norske versjonen først, og så får vi se om jeg holder ut. Jeg klarte halve Iliaden før jeg ga opp. Selv om Odysseen visstnok skal være mye morsommere. Men det skal ærlig talt ikke så mye til.

      3. Jeg syntes den ble altfor arkaisk og blomstrete. Det som er gøy er at selv om den engelske versjonen er mer prosa, så er flere av bildene like – det er bare som om den norske oversetteren har tatt litt av. Jeg sjekket også en fransk utgave denne uka, og til tross for mitt begrensede ordforråd, så virket den også mer edruelig😉 . Jeg har lyst til å lese Penguin -utgaven – den skal både være tilgjengelig og lyrisk.
        Jeg likte fortelleren da, han var fin å høre på.

      4. Hvis du ikke synes Odysseen var noe morsom, bør du holde deg langt unna Iliaden. Odysseen er eventyr, Iliaden bare krig og stamtavle og dørgende kjedelig. Så merkelig at den franske utgaven virker mer edruelig. Jeg trodde ikke de hadde det i seg, de som ellers er så pompøse.

  2. Hvis du noen gang skulle være i modus for å bli grepet og rørt i stedet for adrenalinstimulert av komisk oppleser og gammelkolonialistisk forteller-naivitet, anbefaler jeg deg å høre Nicolay Lange Nilsen lese Rasmus på Loffen av Astrid Lindgren.

  3. «for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye» Hehe— slike bilder er bare så herlige.. Takk for god morgenlatter!
    Ellers høres jo denne historien/boka fra Ladybird classics (hva er nå det for noe forlag/serie?) helt håpløs ut,men med humoristisk sans kan man som du får mye ut av det likevel.
    Og det virker ærlig talt som at verden har gått litt fremover…🙂
    (Var de samtidig med Joseph Conrad og kanskje, Haggard og Kipling, der de basket seg inn i mørkets hjerte i Kongo..)

    1. Bare hyggelig å kunne bidra med litt morgenlatter:) Du kommer til å skjønne hva jeg mener med Heyerdahl hvis du hører boken. Sånn generelt mener jeg at den beste humoren som regel kommer fra de som ikke mener å være morsom, som Haggard.

      Conrad var i Kongo, mens Haggard var i Sør-Afrika. Den eneste novellen jeg har lest av Kipling, var fra India. Joseph Conrad har jeg bare lest litt av, for jeg tok en pause i Heart of Darkness etter det første tungleste kapittelet og pausen har vart i ti år (and still counting). Men jeg har inntrykk av at han problematiserer koloniseringen mer enn de andre, og derfor oppleves som mer relevant for en moderne leser.

      1. Ja, jeg likte i alle fall Conrads roman, selv om den var litt tung å komme gjennom (måtte leses sakte). Og så går man jo på referansene av den boka overalt synes jeg..
        Morgenlatter er GULL!🙂
        Nevnte visst ikke mitt forhold til lydbok. Jeg hører jo litt innimellom, helst krim og noe lett som jeg kan høre på i bil, eller hvis jeg vasker og sånn… Men det er absolut ikke favorittbokmediumet, kun noe jeg gjør attåt..

      2. Jeg prøver meg frem med lydbøker for tiden, og satser på at jeg venner meg til det etter hvert. Men jeg har ikke god nok konsentrasjonsevne til å kunne lytte mens jeg vasker, går osv. Jeg må sitte stille og holde på med noe akkurat passe hjernedødt. Mindful fargelegging funker bra, viser det seg. Jeg blir akkurat passe mindful til å høre etter når lydboken snakker til meg:) Men Conrad må leses the hard way. En annen gang.

  4. Festlig med Thor Heyerdahl-referansen. Eg høyrer ein del lydbøker, men det er ikkje alt som leses opp som passer for meg om du forstår. Er det ei «vanskelig og tung» bok så foretrekker eg papir, krim går som regel greit.

    Kong Salomos miner har eg ikkje høyrt, men det må nok bli neste. Storytel har eg og, og i bokhylla har eg ein gjeng med 1001 bøker. Det blir interessant å høyre om det er verdt det!

    1. Thor var en festlig mann! Og ikke så ulik disse gutta på tur i innstilling, når jeg tenker meg om. Han ville sikkert ha skjønt akkurat hva de mener om at de skal dø en dag uansett. Kong Salomos miner varer bare i fire timer, så den kommer man fort gjennom enten man liker den eller ikke. Jeg hadde det så morsomt med den at den gjerne kunne ha vart dobbelt så lenge. Vanskelige bøker må leses på papir, for hjernen klarer ikke å tenke fort nok til å få med seg detaljene. Ulysses må være et mareritt på lydbok.

  5. Jeg ble ellevill da jeg oppdaget (Ellikken tipset meg) Storytel, og fikk stjerner i øynene av alt jeg skulle få gjort samtidig som jeg hørte bøker. Men der tok jeg feil, gitt. Joda, det er supert å høre på lydbok når jeg vasker og legger sammen klær. Men det er komplett umulig når jeg skal arbeide; rette prøver og lage ukeplaner. Jeg evner ikke å høre etter mens jeg gjør sånt. En annen sak er at jeg leser mye, mye fortere enn oppleseren. Dermed går det egentlig treigere å høre en bok enn å lese den selv. Jeg vil likevel fortsette med Storytel, de har mange e-bøker, noe som er veldig kjekt å ha mens jeg venter på folk i ymse sammenhenger, eller i senga på kvelden. Da forstyrrer jeg ingen og mobilen er mye lettere å holde enn en bok. Men det irriterer meg at når ejg søker opp en bok jeg vil lese, har Storytel den IKKE i 9 av 10 tilfeller. Hrrmf.

    1. Klart det er umulig å konsentrere seg om to ting samtidig! Og det kan virke ødeleggende på konsentrasjonsevnen generelt å bombardere den med inntrykk. Å lese en roman på papir har motsatt effekt, så det sier jo litt. Jeg liker å strikke mens jeg hører på lydbok, fingrene må i hvert fall ha noe å gjøre som ikke krever altfor mye. Jeg leser nok saktere enn oppleseren, fordi jeg liker å stoppe opp og tenke på ting underveis. Eller i tilfellet Kong Salomo: Le underveis. Jeg liker Storytel veldig godt, særlig på grunn av det store utvalget engelske klassikere. Moderne bøker på lyd tviler jeg på er noe for meg.

  6. Når jeg nå er ferdig med å fnise over Heyerdahl, knerten og den evige strømmen av fersk grillmat, føler jeg meg, som henfallen, kallet til å si noe ord om lydbøker. Det aner meg at både innleggsforfatteren og resten av kommentarfeltet har et like avleggs og gammelmodig syn på dette som Haggard hadde på innfødte (fantastisk eksempel om de hårete vannskapte i teltet). That’s all. (selv om jeg er selvfølgelig er helt med på at filmavisoppleserne fra femtitallet ikke setter mediet i noe godt lys. Tror det var samme mann som leste Vestfronten, og akkurat der burde jeg nok lest selv).

    (Også en bekymringsmelding. De engelske lydbøkene av Solomon er på 8t+.)

    Forøvrig har jeg bare lest She av mannen, i gamle dager, som jeg opplevde som spennende eventyr i villmarka, noe som ikke kan bety annet enn at jeg er blind for forskjellsbehandling, rasisme og mangler ryggmargsrefleks. Shame, shame, shame! Men det kommer ikke på tale å lese opp, ikke engang for å sjekke at jeg har utviklet meg. Jeg lar meg hverken friste av fornøyelig blogginnlegg eller løfter om kolonial underholdning. Men Salomon skal jeg lese/høre en dag, med dine ord i bakhodet.
    Smarter and smarter, dag for dag.

    1. Sjekk også ut den engelske versjonen lest inn av Stefan Rudnicki! Se forøvrig kommentaren min under her. Ble også bekymret da jeg så Line’s bok kun var rett over 4 timer. Rudnicki’s er også 8+ og han leser absolutt ikke treigt…

    2. Og takk til lydbøkenes apostel. Det vil glede deg å høre at jeg har tilbragt et par timer i dag med Oliver Twist på lydbok (og mindful fargelegging), og heller mot å være enig. Mens samtidsromaner som regel blir dårligere av opplesning, er Dickens guds gave til lytterne. Med en stjerneforteller som etterlikner alle stemmene, og særlig Fagins stemme gir meg frysninger på ryggen med sine snikete «my dear». Jeg er fan! Men siden konsentrasjonen er midt på treet, måtte jeg etter hvert gå over til å lese boken på Kindle samtidig. Jeg kunne ha holdt meg til Kindle, men det er så moro å høre stemmene mens jeg leser. (Ja, jeg vet at jeg er håpløs, og at jeg ikke burde avsløre dette for noen.)

      Det er da ikke en bekymringsmelding, men en gledelig nyhet at jeg nå har en kjempegod unnskylding til å høre Salomo enda en gang, på engelsk, for virkelig å fortjene krysset. Det er sånn man legitimerer sine guilty pleasures. Men inntil videre skal jeg spare den til en gang jeg er skikkelig deppa, og har forlest meg på Jeeves. Og jeg skal teste ut She for deg. Jeg lover å tvinge deg til å høre den på nytt kun hvis den er verdt det, og se mellom fingrene med dine rasistiske sympatier for denne gang.

  7. Takk for tips! Jeg lytter nå til samme boka, men valgte en av de tre engelske innleserne – Stefan Rudnicki. Stemmen hans er en fest som aristokratisk overklasse gentleman med noe mer enn et snev av sarkasme, overbærenhet med de innfødte og overly full of himself. Herrrrlig! Når det gjelder lydbøker så var jeg en novise for et par år siden. Det har kommet seg betraktelig siden Storytel kom på banen, og flere av de engelske innleserne er virkelig dyktige. Hørte nettopp ferdig en over 18 timers lang dystopi (Shift av Hugh Howey), hvor innleseren virkelig gjorde boka. Som deg har jeg tidligere ikke vært interessert i at andre forteller meg eventyr, jeg liker også å se ordene om du forstår. Men på denne måten får jeg lest mange flere bøker, og som deg – velger lydvarianten av bøker der jeg vet (tror) plottet betyr mer for meg enn selve språket. Leste nettopp ferdig Finne Ly av Basso. Den ville jeg ikke hatt på lyd.. Igjen, takk for tipset. Jeg koser meg! -)

    1. Marianne! Selv takk for tips om kombinasjonen lydbok + fargelegging, som du kom med et eller annet sted. Jeg klarer som regel ikke å konsentrere meg mer enn to minutter om en lydbok, men takket være fargelegging kom jeg så godt inn i Oliver Twist at jeg etter hvert kunne avansere til å ta oppvasken og lage middag mens jeg hørte på. Så nå er jeg omtrent der Lena var etter Ellikkens misjonering, og gleder meg til å få unnagjort rundvasken og 40 timer Don Quijote samtidig*.

      Jeg skal fortsette med mer Dickens på lydbok, men er svært kresen på innlesere. Jeg tester alle versjonene på Storytel før jeg velger den jeg liker best, for noen har så forferdelige stemmer at jeg ikke orker å høre tre minutter engang, langt mindre 30 timer. Jeg ville nok ikke ha vurdert å høre lydbok uten Storytel, men synes det funker bra med utvalg, enkel nedlasting til mobil og latterlig lav pris. Jeg tviler på at jeg kommer til å høre norske bøker på lyd, men synes klassikere, særlig de ekstremt lange, funker bra og har veldig gode innlesere.

      *Hahahahaha!!

      1. *40 timers rundvask – hahaha, ja garantert!
        Når det er sagt, 18 timer er den lengste lydboka jeg har dristet meg på. Jeg ser det ligger noen drøye mursteiner der inne, men jeg må sakte, men sikkert tilvenne meg lydboklengder kjenner jeg. Kjekt du fant roen med fargelegging og lydbok da. Det var en aldeles deilig måte å slappe av med lydbok på, uten å sovne (som jeg har gjort tidligere). Og godt å se at andre enn meg syns at prisen er latterlig lav. I mars lyttet jeg ferdig åtte lydbøker. Det blir den nette sum av kr. 21,-/bok. Dickens er neste steg, må bare lytte ferdig The Seven Gables. DEN er drøy, til tross for sine få 11 timer…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s