Stikkord: lydbok

Kong Salomos miner

king-solomon-s-mines-ladybird-book-classics-hardback-1994-blue-63-pI fjor ble Storytel lansert, og jeg satte ny personlig rekord i lydbok med hele tre lydbøker hørt. Når jeg legger til at to bøker ble lest på Kindle, tyder alt på at jeg er i ferd med å tilpasse meg moderne teknologiske nyvinninger i lynraskt tempo (til meg å være).

I utgangspunktet mener jeg at lydbøker passer best for blinde folk. Siden jeg ikke liker å bli fortalt eventyr av folk jeg ikke kjenner, men foretrekker å innta litteratur på en måte der jeg kan finstudere tegnsettingen og praktisere stavekontroll, er lydbøker egentlig en uinteressant oppfinnelse for meg. Jeg kommer aldri til å velge lydbøker over papirbøker. ALDRI! Bortsett fra når det har sine fordeler, som jeg oppdaget i 2014 at lydbøker jo kan ha.

Lydbok funker når jeg 1) antar at språket vil være sekundært, plottet vesentlig, 2) bøkene er korte nok til at jeg kan høre hele på én ettermiddag, og 3) jeg ikke er overbevist om at boken fortjener stort mer enn en ettermiddag av min tid. Foreløpig har jeg hørt 1001-bøker jeg burde ha lest som ukritisk tenåring, eventuelt enda tidligere: H. Rider Haggard, Jack London, Robert Louis Stevenson.

Den jeg vil anbefale er Kong Salomos miner av H. Rider Haggard. Det er den litterært sett dårligste, men aller morsomste boken. Oppleseren er en opplevelse i seg selv, for mannen høres ut som Thor Heyerdahl etter å ha fått seg en knert for mye. Innspillingen er lagt i filmavis-tempo. Han snakker fort og feminint, og er lystig i tonen selv når folk trampes i hjel av elefanter.

Handlingen er klassisk eventyr om Gutta på tur, og sånn sett ikke særlig interessant verken for kvinner eller voksne menn. Boken er derimot veldig artig som et historisk dokument over hvordan de britiske Gutta på tur i den mest matleie delen av kolonitiden oppfattet det afrikanske kontinent som et koldtbord de med godt humør var forpliktet til å forsyne seg av. Elefanter skulle slaktes, umedgjørlige busknegere disiplineres, og vulgært store diamanter oppdages og hentes hjem til moderlandet.

En gjeng med mer mot i brøstet enn vett i skallen bestemmer seg for å lete etter Kong Salomos sagnomsuste miner i Afrika. En jålete kaptein, en herdet elefantjeger og en aristokrat legger ut på eventyr sammen med noen innfødte, rett inn i the heart of darkness. Eller: Egentlig leter de etter aristokratens forsvunnede bror som har forsvunnet i jakten på Kong Salomos miner, men det går ut på det samme. Ingen har vendt levende tilbake fra skattejakten, noe som ikke bekymrer våre helter. De vet at de uansett skal dø før eller senere, så de kan like gjerne dø nå, mens de leter etter gull. Er visstnok logikken.

Historien fortelles av Allan Quatermain, den herdede elefantjegeren. Han forteller i fullt alvor, og tar sin egen troverdighet for gitt. I tillegg til den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren er det fraværet av ironi som gjør Allan så morsom å høre på. I sin kontekst og i sin tid ble han nok regnet som en pålitelig forteller (av en røverhistorie, riktignok). Men ettertidens noe mindre positive innstilling til koloniseringen av Afrika har gjort underverker for å svekke troverdigheten i Allans perspektiv, holdninger og vurderingen hans av den hvite manns fortreffelighet og den sorte (og generelt dumme) manns umedgjørlighet.

Våre venner boltrer seg i ødemarken. De trenger ikke å frykte sultedøden, for det finnes alltid en gås eller levende delikatesse de kan skyte og grille på bålet. De slakter en hel flokk med elefanter bare fordi anledningen byr seg, mens de klager over at det er så sørgelig lite elfenben igjen i Afrika. Den ene innfødte tjeneren er visstnok ikke helt til å stole på, før han lar seg trampe i hjel av en elefant for å redde sin britiske herre. Først da lar de seg overbevise om at det var snakk om en god neger. En god neger er en død neger, med andre ord.

Aristokraten forelsker seg i en innfødt kvinne som pleier ham mens han er syk. Det er et dårlig tegn for hennes del, for vi vet jo alle at kjærlighet på tvers av raser ikke er liv laga, og utgjør en plottmessig svakhet som må løses for at slutten skal gå opp. Joda, kvinnen dør til slutt i armene hans. Han sturer over dette en stund. Men så fort han kommer seg tilbake til London og får kjøpt seg en lekker ny outfit, ser livet straks lysere ut.

Min absolutte favoritt: I en scene kommer en fryktelig negerkonge inn i teltet sitt med en skitten og skabbete pels drapert over skulderen. Våre helter blir forskrekket når den skabbete pelsen rører på seg, og det viser seg å være en heslig vanskapt ape. Virkelig ille blir det når den heslige apen hopper ned fra den fryktelige negerkongens skulder og hveser forbannelser over heltene. Jøye meg – det er ingen vanskapt ape, det er en innfødt kvinne!

Du vet muligens ikke hvordan kolonialisme, rasisme og misogyni i litteraturen ser ut før du har hørt Kong Salomos miner. Som moderne forfatter kan man selvsagt prøve å overgå Haggards drøye mangel på respekt for ethvert menneske som ikke tilhører den mannlige delen av det britiske aristokratiet. Men sjansen er stor for at man vil mislykkes. Rasisme på dette nivået kan knapt formuleres eksplisitt. I stedet er det en ukomplisert og banal ryggmargsrefleks som møter for lite motstand.

Apropos lite motstand: Mens jeg skrev, kom jeg plutselig til å tenke på at Haggard og Rudyard Kipling jo må ha kjent hverandre, siden de skrev samtidig og jeg hittil trodde at Kipling var verstingen på temaet The White Man’s Burden. Og ganske riktig, et kjapt googlesøk og wikipedia bekrefter at “The two had bonded upon Kipling’s arrival at London in 1889 largely on the strength of their shared opinions, and the two remained lifelong friends.”

Selvfølgelig gjorde de det. En av livets mer interessante ironier må vel være at de som er mest opptatt av å definere andre som stereotypier, selv oppfører seg som en stereotypi.

Kong Salomos miner anbefales spesielt til de som sukker over at verden ikke går fremover. Boken beviser at den på en måte gjør det. Verdensforståelsen til hvite, rike menn i 1885 var en selvfølge og en sannhet. Per Sandberg kunne sikkert sagt seg enig i at det med tiden har blitt litt vanskeligere å tenke som Haggard og Kipling. Men han ville kanskje ikke ha skjønt hvorfor distansen er så komisk. Samtidig får Haggard kred (igjen av wikipedia) for å være usedvanlig sympatisk innstilt mot de innfødte i sin fremstilling, så jeg tror vi har en vei å gå før vi sier oss fornøyd.

Den Thor Heyerdahl-aktige oppleseren heter for øvrig Erik Øksnes.

Nytt i bokhyllen og Don Quijote

Når man blogger om bøker får man mange hyggelige og morsomme kommentarer. Bokblogglesere ser ut til å være velsignet fri for trangen til å si: «Å ja? Så du likte den boken? Det er bare fordi du er STYGG!! Jeg HATER trynet ditt” til hverandre, i motsetning til blant annet rosabloggernes og Dagbladets lesere. Den kommentaren jeg hittil har ledd mest av fikk jeg fra Karinforrige ukesoppdatering. Hun etterlyste noe vantro hvilke bøker jeg hadde kjøpt siden sist; prøvde jeg muligens å underslå at jeg hadde utvidet dødsboet, og hadde hun nå ødelagt hele opplegget mitt? Men det er faktisk HELT SANT! Jeg kjøpte ingen bøker uken etter påske!

Før du rekker å tenke at det var da voldsomt til selvdisiplin, kan jeg berolige deg med at det var fordi jeg var bortreist. Forrige uke var jeg imidlertid på plass i Oslo igjen, og klarte å utvide dødsboet med hele fire nye bøker. Men det var likevel ikke snakk om å gå amok, for alle bøkene kom i hus av mer eller mindre fornuftige grunner.

Edvard Hoems Mors og fars historie var for eksempel hovedbok i Bokklubben, og som jeg har nevnt før: Det er noe helt annet å være en aktiv bokkjøper som trykker på knapper, enn å være en passiv bokkjøper hvis eneste last er at hun lar være å trykke på knapper. Dessuten er Bokklubben i krise, så jeg liker å tenke på meg selv som en slags velgjører som mottar gratis bøker som takk for de sjenerøse pengegavene jeg donerer.

Baksidetekst: Edvard Hoem skriv om det foreldra hans ikkje snakka om, korleis mor hans og far hans trefte kvarandre i 1945, og kva det var som førte til at akkurat dei slo seg i lag. Edvard Hoems far var lekpredikant og heldt i krigens år 1940-45 meir enn sju hundre møte i det han kalla Dalenes dal, Gudbrandsdalen. Mora var kokke på Fåberg pleiehjem, og ho fekk ei dotter med ein tysk soldat i 1945. Ingen ville vel ha trudd at lekpredikanten og kokka ville finne kvarandre.

Noen som har lest? Dette er en bok jeg ikke ville kjøpt selv, men som jeg likevel nå er den (litt skeptiske?) eier av. Andre bok er kanskje et enda mer fornuftig kjøp, for det er Nadine Gordimers Bevareren. Den skal leses til Labbens lesesirkel, og er derfor omtrent like nødvendig å kjøpe som en pensumbok i et yndlingsfag. Hvis ikke måtte jeg ha stått over lesesirkelen, og da hadde Labben blitt svært lei seg. Nei, det går ikke, boken måtte kjøpes!

Baksidetekst: Bevareren, det er Mehring – fremgangsrik forretningsmann. Han er gift, har en voksen sønn, elskerinne, luksusbolig i byen og gård på landet som han kan holde gående uten økonomiske oppofrelser. Og han er innstilt på å forsvare, koste nesten hva det koste vil, sin privilegerte livsform. Mehring er ingen ond mann, han behandler de farvede han har i sitt brød med patriarkalsk vennlighet, og han har distré omsorg og interesse for sine omgivelser. Allikevel er han ikke elsket, ikke av konen, ikke av elskerinnen, og selv er han ute av stand til å utvikle dypere følelser for menneskene omkring seg. Det eneste han føler seg virkelig ett med er Afrika. Men en ukjent farvet mann som man finner død på gården stiller plutselig et spørsmålstegn ved Mehrings rett til Afrikas jord.

Dette er en bok jeg ikke ville ha kjøpt hvis det ikke var for lesesirkelen til Labben, men det gir meg gode assosiasjoner til studietiden, da jeg plutselig oppdaget fantastiske nye forfatterskap gjennom pensumlitteraturen. Nadine Gordimer er uansett en forfatter det er på høy tid at jeg leser noe av.

Tredje bok var noe mye hyggeligere enn et fornufts- eller impulskjøp; det var en gave fra Beate. Vi falt begge to pladask for Lisa Genovas debutroman Alltid Alice, som du kan se av både Beates og min anmeldelse. Vi var derfor spent da Genovas andre bok, Left Neglected, ble utgitt for et par måneder siden. Men Beate ble veldig skuffet over boken, av grunner du kan lese her, og ville derfor gi bort boken.

Baksidetekst: Sarah Nickerson is like any other career-driven supermom in Welmont, the affluent Boston suburb, where she leads a hectic but charmed life with her husband Bob, faithful nanny, and three children – Lucy, Charlie, and nine-month-old Linus. […]  A self-confessed balloon about to burst, Sarah miraculously manages every minute of her life like an air traffic controller. Until one fateful day, while driving to work and trying to make a phone call, she looks away from the road for one second too long. In the blink of an eye, all the rapidly moving parts of her jam-packed life come to a screeching halt. A traumatic brain injury completely erases the left side of her world.

Tusen takk for bok, Beate!

Siste nye bok er faktisk en lydbok, noe som er sjelden vare her i gården. Jeg har kjøpt Cervantes Don Quijote på lydbok etter å ha prøvd meg på papirutgaven to ganger uten å komme lengre enn til side 200. Lydboken varer 40 timer og 24 minutter, og jeg må si at det er en veldig forlokkende tanke å kunne fullføre en murstein i løpet av til sammen to knappe døgn. Hvis dette funker, og det skal det, vil jeg skaffe meg lydbokversjonen av både Melvilles Moby Dick og Dantes Den guddommelige komedie, for det er virkelig den eneste muligheten jeg ser til å komme gjennom dem. Klassikere på lydbok er jammen en god idé, og de er slett ikke dyre. Jeg fant mine her.

Nå skal jeg ut i solen og lese et eller annet. Jeg tror faktisk det blir Buddenbrooks, for det er noen uker siden jeg leste i den sist. Og så er det på tide å annonsere neste ukes store begivenheter. På tirsdag er det selveste 17. mai, noe jeg går ut fra at de fleste vet. Men på onsdag 18. har jeg bursdag, og torsdag 19. feirer jeg ettårsdagen for Lines bibliotek. Hvordan all denne herligheten skal feires aner jeg fortsatt ikke, så det er mulig det bare forbigås i all stillhet. Men feiringsforslag fra tidligere bokbloggjubilanter mottas med takk!

Ha en fortreffelig og lettlest uke!