Verdens poesidag(en derpå)

På lørdag var det verdens poesidag, og jeg feiret blant annet ved å stikke innom poesifesten hos Deichmanske etter premieren på Fugletribunalet. Eller fest og fest. Jeg håper det skyldes vår dårlige timing og sene ankomst, for de tre opplesningene vi fikk med oss før vi dro igjen var ikke det jeg vil kalle en feiring av poesien. Et smertefullt langt dikt om kuk, en ung mann utkledd som nerd som leste fra baksiden av en pizzaeske, og en ekstremt entusiastisk hyllest til lommekniven.

– Hver sin smak, sa hun diplomatisk og flyktet til nærmeste bar.

Et par dager på etterskudd har jeg funnet fram to dikt som befinner seg noen hakk lenger opp på kvalitetsskalaen, fra to lyrikere som sjelden (eller aldri?) gjør noe feil. Carol Ann Duffy er Storbritannias første kvinnelige, skotske og åpent homofile Poet Laureate, en stolt britisk tradisjon med hoffpoeter som blant annet Geoffrey Chaucer nøt godt av da han i 1389 fikk utnevnelsen sammen med en årlig rasjon vin. Duffy er også utnevnt til Commander i Order of the British Empire. Akkurat så kul er hun.

Margaret Atwood er nok et mer kjent navn for norske lesere, og nå oppdaget jeg at hun faktisk er utnevnt til ridder av Bjørnsonordenen. Jeg håper det betyr at noen har konkrete planer om å stjele henne fra Canada til Norge. Diktende kvinnelige riddere er akkurat det vi trenger for å sprite opp poesifestene våre.

Duffys «Havisham» er hentet fra Mean Time (1993). Det er det sinteste diktet jeg vet om, med kanter hardere enn selv Sylvia Plaths «Daddy». Undertittelen kunne ha vært «Hell hath no fury like a woman scorned». Det lyriske jeget er Miss Havisham, bedre kjent fra Charles Dickens Great Expectations. Jeg har tidligere skrevet om Store forventninger og miniserien fra 2012 og ser at jeg introduserte Miss Havisham sånn: Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys.

Diktet står fjellstøtt på egenhånd, også om man ikke kjenner til Miss Havisham og kan spinne en intrikat og berikende vev av intertekstualitet. Men for de som kjenner historien hennes, er det ekstra interessant å få hennes syn på saken, direkte fra kilden, i dramatisk monolog. I romanen og filmversjonene ser man henne kun utenfra, og det er forstyrrende nok. Hennes indre liv er … vel, les og bedøm selv.

Havisham

Beloved sweetheart bastard. Not a day since then
I haven’t wished him dead. Prayed for it
so hard I’ve dark green pebbles for eyes,
ropes on the back of my hands I could strangle with.

Spinster. I stink and remember. Whole days
in bed cawing Nooooo at the wall; the dress
yellowing, trembling if I open the wardrobe;
the slewed mirror, full-length, her, myself, who did this

to me? Puce curses that are sounds not words.
Some nights better, the lost body over me,
my fluent tongue in its mouth in its ear
then down till I suddenly bite awake. Love’s

hate behind a white veil; a red balloon bursting
in my face. Bang. I stabbed at a wedding-cake.
Give me a male corpse for a long slow honeymoon.
Don’t think it’s only the heart that b-b-b-breaks.

*

I Mean Time er «Havisham» plassert ved siden av et dikt med tittelen «Suicide», et annet dikt som befinner seg i den ekstreme ytterkanten av intense menneskelige følelser. Jeg liker best svingningene i og mellom de fire strofene, og særlig de to siste. Havisham starter med rasende hat, som avløses av fortvilelse og uro. De begjærlige drømmene er et slags lyspunkt så lenge det varer, inntil virkeligheten inntar drømmen og drømmen avløses av virkelighet. Hva hun biter i drømmen idet hun våkner, kunne sikkert kuk-dikteren på Deichmanske ha sagt mye om.

Den sjokkartede oppvåkningen til kraften av sviket, ønsket om gjengjeldelse – diktet blir sterkere for hver gang jeg leser det. Havisham appellerer like mye til medfølelse som avsky, gjennom denne voldsomme kompromissløsheten. Å la livet stanse med sviket, og vie hele livet sitt til det. Og nå. Et liv der hun ligger med en fraværende mann i søvne, og våkner opp til ønsket om en hvilken som helst død mann. En kropp, en død kropp, et mannlig lik. Hun som på sitt vis er halvdød selv. Hva hun har tenkt å drive med på denne bryllupsreisen sin er ikke godt å si. Men en edderkopp-hunn som spiser hannen etter samleiet er en hypotese like brukbar som noen.

«Love’s hate behind a white veil» er en påstand om kjærlighet som ikke kan få stå uimotsagt, og særlig ikke på en mandag. Da trenger man Margaret Atwood. «Variation on the Word Sleep» er hentet fra Selected Poems II: 1976 – 1986. Jeg leste diktet for første gang i går kveld, da det ble delt på Atwood-fansens Facebook-side (følg, følg). I tillegg til å handle om kjærlighet har diktet tilfeldigvis også en drømmesekvens, men stemningen er atskillig ømmere der enn i Duffys dikt.

Variation on the Word Sleep

I would like to watch you sleeping,
which may not happen.
I would like to watch you,
sleeping. I would like to sleep
with you, to enter
your sleep as its smooth dark wave
slides over my head.

and walk with you through that lucent
wavering forest of bluegreen leaves
with its watery sun and three moons
towards the cave where you must descend,
towards your worst fear

I would like to give you the silver
branch, the small white flower, the one
word that will protect you
from the grief at the center
of your dream, from the grief
at the center. I would like to follow
you up the long stairway
again and become
the boat that would row you back
carefully, a flame
in two cupped hands
to where your body lies
beside me, and you enter
it as easily as breathing in

I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
and that necessary.

*

Kjærligheten er like uforløst hos Atwood som hos Duffy, men unnoticed og necessary er nok noen galakser unna hva frøken Havisham ønsker seg. Jeg vegrer meg likevel for å kalle diktet mindre intenst, selv om intensiteten utspiller seg på en mye lavere frekvens enn der Havisham lever og dør.

Også den elskede i Atwoods dikt er utilgjengelig, muligens for alltid. Men hos Atwood står fraværet verken for avvisning eller svik. Kanskje er fraværet til og med en forutsetning for at Atwoods jeg kan oppleve kjærligheten i sin mest rendyrkede, utopiske form. I den fantastiske diktsamlingen Power Politics leves kjærligheten ut, og det går til helvete. Der åpner den fysiske nærheten mest for en destruktiv fremmedgjøring mellom to mennesker, mens her er det fysiske fraværet, ønsket om å komme nærmere, det som åpner jeget for den andre.

Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?

Atwood deler i alle fall et svært sjeldent forfattertrekk med Jane Austen: Det er visst hos de mest kritiske, ironiske, klisjéallergiske og intelligente kvinnelige forfatterne man finner de ømmeste og mest gripende beskrivelsene av kjærlighet. Beskrivelser som i likhet med kjærligheten sniker seg under huden og blir liggende der og pulsere til man forhåpentligvis aldri blir som Miss Havisham.

Vel overstått poesifeiring, folkens.

6 thoughts on “Verdens poesidag(en derpå)”

  1. «Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?»

    Enig. Og takk. For utvalgte dikt og fine refleksjoner.

  2. Å duverden, her øses følelsene ut. Yay til Havisham og evnen til å lette på trykket i poesiform (Duffy da, ok). Fantastisk dikt, der raseriet virkelig får utfolde seg sammen med fortvilelse og uro! I sterk kontrast til Atwood-diktet. Godeste Atwood som jeg nettopp hørte Alias Grace fra. Samme atmosfæren i diktet som i boka. Jeg har sagt det før og sier det igjen, Atwood og Austen er to forfattere som virkelig har klart å skape sine egne poetiske univers – i romanform sålangt for min del. Jeg nyter dem begge. Og må flire litt, for jeg leser vanligvis lite poesi i diktform, men akkurat nå – idag – har jeg ferdiglest Kykelipi av Jan Erik Vold som jeg ikke fullførte på VGS på åtti-tallet. Slå den. Lesesirkelen Bokhyllelesing. I kontrast til dine velvalgte to dikt så er selvfølgelig Vold noe helt annet og fortsetter vel der det smertefullt lange diktet om kuk sluttet på poesifesten hos Deichmanske… – og jeg nevner: «Pornodiktet». Det skal forøvrig være usitert i sin helhet, slutten er forøvrig så her:
    «og runke og pule
    og kukk og fitte
    og vaginakrampe!»
    Alt var definitivt ikke bedre før! Og jeg vurderer definitivt å lese Atwood i diktform etter innlegget ditt. Utlevd kjærlighet som går til helvete? Hvem har vel ikke vært der. Flott innlegg, fine refleksjoner og takk for nok et veldig godt lesetips. Kanskje Power Politics blir min første diktsamling som både blir kjøpt og lest frivillig!

    1. Tusen takk, Marianne:) Power Politics anbefales på det sterkeste! Jeg har lest den sikkert femten ganger de siste par årene, og får mer ut av den for hver gang jeg leser. Jeg har ennå til gode å lese hele samlinger av Duffy, men ser mest fram til The World’s Wife, der hun skriver dikt om fruene i historien og mytologien… Queen Herod, Pilate’s Wife, Mrs Darwin, Queen Kong, Frau Freud – bare for å nevne noen. «That saying? Behind every famous man…?» Hvis du leter etter flere diktsamlinger du kan kjøpe og lese frivillig, er nok ikke Duffy et så dumt valg, hun heller.

      Jan Erik Vold er helt ikke i Tidemanns gate lyrikkmessig (verken før eller etter Pornodiktet), men «vaginakrampe»?! Med fare for å høres ut som en fjorten år gammel snart femogtredveåring: Hva i all verden er vaginakrampe?! Noe man vil ha, eller noe man vil unngå? Et godt eksempel på en type spørsmål jeg helst ikke vil at lyrikken skal inspirere meg til å stille verken meg selv eller andre.

      Men Atwood og Austen… Jeg har endelig tatt til fornuft, og lagt vekk alt som ikke kan konkurrere med sånne forfattere. Pisslunka norsk samtidslitteratur utsettes til høsten, nå er jeg lei av oppvekst og navlebeskuelse. (Med unntak av Simon Strangers romaner, som har vist seg å være i Tidemanns gate romanmessig.) Neste bok ut er Oryx and Crake og hele trilogien!

  3. Ja, du måtte man aldri bli som Miss H, den moderne versjonen må isåfall være Alanis Morisett, jeg er sikker på Havisham kunne skrevet under på hennes – & everytime I scratch my nail down someoneelses back I hope you feel it. Jeg har alltid sett det for meg som disse torturstipene man strødde salt i – i hardere dager.
    Jeg trykket Miss Havisham til mitt bryst etter jeg hørte Great Expectation på lydbok for noen år tilbake (lesesirkelen du vet), hun ble lest på en så infam og delightful innful måte at alle andre havnet i skyggen. ((Hører du Marianne?)). Derfor er det kanskje ikke overraskende, selv om jeg selv er himmelfallende forbauset, over at jeg liker dette Duffydiktet bedre enn Atwood. Enn Atwood??? Nå er – liking – sikkert banalt og uprofft når det kommer til lyrikk, men det får være. Dessuten er den eneste grunnen til at jeg skjønner hva som står – at du forklarer det for meg. Fortsett med det, så skal du se det blir diktleser av meg også.

    1. Miss Morissette er en slags moderne Miss Havisham. Men mye av punchen i hatet til forsmådde jomfruer turned spinsters forsvant da det ble respektabelt for kvinner å ligge med mange menn. Jeg har sett bilder av Alanis der hun ser ganske fornøyd ut med å være kvitt fyren. Hvem han nå enn var, stod han i veien for f.eks. Ryan Reynolds, som hun traff etterpå. I dag kan man liksom ikke tenke som Miss Havisham lenge av gangen før man plutselig treffer en eller annen hot fyr man ikke kunne ha ligget med hvis han forrige ikke var en drittsekk. Good riddance, liksom. Sånn har det altså blitt. Ikke rart det skrives mye dårlig lyrikk.

      Etter Oliver Twist på lydbok vet jeg alt om hvordan hans infame og delightfulle karakterer plasserer gudsordene i skyggen. Men: Det skal godt gjøres å slå Miss Havisham. Jeg vet ikke om noen andre Dickens-karakterer som kan slå henne. Derfor er det ikke rart at du liker Duffy-diktet bedre enn Atwood. Duffy har guddommelig materiale, Atwood må nøye seg med kjærlighet.

      Liking kan neppe være mer banalt enn dikt om vaginakramper, så jeg vil si at du er innafor med god margin. Trikset med lyrikk er å lese diktet nøye flere ganger. Ikke les det kjapt og slurvete for å komme fort fram til løsningen på krimgåten. Lykke til.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s