En knapp uke etter at jeg oppdaget en ny favorittforfatter i Alexandre Dumas, har jeg jammen funnet enda en! Anton Tsjekhov har jeg foreløpig holdt meg langt unna, for jeg har hatt et inntrykk av at novellene og skuespillene han skrev er dørgende kjedelig. Så feil kan man altså ta. Jeg har lest en av hans sju hundre (!) noveller, «Morsmålslæreren», som er oversatt fra russisk av Erling Sande og del av mestersamlingen Karavane, og den ga virkelig mersmak. Novellen må vel i rettferdighetens navn beskrives som tragikomisk, selv om jeg heller mer mot å kalle den komisk. Veldig komisk.
Nikitin er tjueseks år og underviser i russisk ved gymnaset i en liten provinsby i Russland. Han fremstår som en alminnelig mann, men det viser seg at han likevel har nokså høye tanker om seg selv og sin egen potensielle fremtid. Novellen er delt i to, og i første del er Nikitin på frierføtter. Hans utkårede, Masja/Manja/Manjusja, er datter av en velholden mann, og Nikitin prøver å overkomme sjenansen sin og endelig få somlet seg til å fri. Han er grundig forberedt:
«Hele tiden siden han hadde forelsket seg i Manjusja for alvor, hadde han hver dag forberedt seg grundig på hva han skulle si når han endelig fikk samlet mot nok til å fri til henne, ja til og med laget formfullendte taler med innledning og avslutning».
Når en filolog er i det amorøse hjørnet, overlates ingenting til tilfeldighetene. Frieriet går til slutt såre vel, selv om det blir med et inderlig kyss og både Masja og leseren blir snytt for en formfullendt tale med innledning og avslutning. I andre del gifter paret seg for fullsatt kirke og alt er vakkert som et eventyr. I nesten ett år går Nikitin rundt i salig lykkerus:
«De lykkeligste dagene var nå søndager og helligdager, når han kunne være hjemme fra morgen til kveld. Disse dagene kunne han ta del i en naiv, men behagelig livsform som mest av alt minte ham om en pastoral idyll. Han ble aldri trett av å følge med i hvordan hans fornuftige og driftige Manja innredet deres lille dukkehjem, og for å bevise at han ikke var overflødig, tok han også selv et tak i ny og ne, men som regel var det noe så komplett unyttig som å dra en vogn ut av uthuset og inspisere den omhyggelig fra alle kanter.»
Jeg er stormende begeistret for måten Tsjekhov tilsynelatende bare beskriver nøkterne fakta på, mens han benytter enhver anledning til å gjøre narr av karakterene sine. Russisklæreren som lever så lykkelig i en pastoral idyll, i et dukkehjem, og som beviser hva han duger til ved å inspisere vogner – ah, det er så herlig!
Teksten er full av finurlige formuleringer og fjollete mennesker, og Tsjekhov har et komisk talent som minner mye om Dickens’. I likhet med i Dickens’ romaner er det særlig bifigurene som er gjenstand for en latterliggjøring som er urkomisk, men aldri ondskapsfull. Et fabelaktig eksempel er Ippolit Ippolitytsj, Nikitins kollega og samboer. Han underviser i geografi og historie, og er «fåmælt av natur; enten tidde han stille eller så snakket han om ting som alle visste fra før». Når Nikitin energisk utbryter at været er herlig denne dagen, og at han ikke fatter hvorfor Ippolit likevel sitter inne hele dagen, svarer Ippolit:
«Ja, været er storartet. Nå er det mai og snart kommer selve sommeren. Sommeren er ikke lik vinteren. Om vinteren må vi fyre i ovnen, men om sommeren er det varmt nok uten fyring. Om sommeren kan du åpne vinduene og det er fremdeles varmt, men om vinteren fryser du selv med dobbelte vinduer.»
Enda morsommere enn Ippolits fjollete kommentar er det at Nikitin ikke ser humoren i det; han bare kjeder seg og irettesetter Ippolit for å være så ensporet at han ikke fortjener å høre om Nikitins ømme følelser for Manja.
I en artikkel i nyeste nummer av Tidsskriftet Biblioteket skriver Iril Hove Ullestad om Tsjekhovs skuespill Tre søstre, og innleder med en anekdote fra prøvetiden før utfremføringen av stykket:
«Tsjekhov skrev dramaet på bestilling for Kunstnerteateret i Moskva i år 1900, og syntes selv det var et morsomt stykke. Oversetter Kjell Helgheim beskriver i sitt forord [til Solums samleutgave] hvordan Tsjekhov selv ble forvirret da enkelte skuespillere tørket tårene mens han for første gang leste stykket høyt for ensemblet ved Kunstnerteateret. Selv syntes han det var komisk, og anstrengte seg øyensynlig for at andre skulle mene det samme. Etter den første leseprøven tilføyde Tsjekhov enda flere komiske elementer til stykket, som for å understreke sin påstand om at stykket i bunnen er en komedie.»
Slik er det også med denne novellen, for det er fullt mulig å lese den som tragisk. Hva tragedien består i, avhenger derimot av leseren. Etter Nikitins første lykkerus går det som man kan forvente: Boblen brister, han ser verden og sitt eget liv på en mer virkelighetsnær måte, og sjelefreden er ifølge ham selv borte for alltid. Plutselig virker de andre menneskene i den lille provinsbyen (inkludert hans kone) trivielle og vulgære. De kan ikke tilføre ham noe og han ønsker seg bare vekk fra hjemmet og byen.
Man kan identifisere seg med Nikitin i hans sjelelige og intellektuelle krise, noe jeg mistenker at en uavbrutt rekke av litterater fra Tsjekhovs tid frem til i dag har gjort. Eller man kan kjenne seg igjen i følelsen av å være fanget i et liv som består av uendelige hverdager og kjedelige rutiner uten noe spennende i sikte. Interessant nok er dette den første novellen jeg har lest hvor en mann føler at ekteskapet hans muligens er til hinder for intellektuell stimulans, et tema som vanligvis er forbeholdt kvinner i litteraturen.
Uansett er denne åpenheten i teksten er en stor kvalitet ved en novelle som på ingen måte er gåtefull eller kryptisk. Men jeg heller fortsatt mot at både «Morsmålslæreren» og morsmålsleseren er grunnleggende komisk. Og jeg ser for meg Tsjekhov der han står foran ensemblet i Kunstnerteateret og ikke forstår hvorfor folk gråter av vitsene hans. Tragikomisk, det også.
Lines bibliotek 
Tsjekhov er fantastisk – og en av mine favorittrussiske forfattere. Og en gang i ungdommen klarte jeg faktisk å komme meg gjennom et par av hans noveller på russisk. Jeg har forøvrig skrevet et par setninger her om da jeg og ei vennine ble litt småforelsket i Tsjekhov:
http://karinleser.blogspot.com/2009/11/debutromanen-david-golder.html
Han er ikke snill med sine karakterer nei, spesielt byråkratene, rangstiger er han særdeles flink til å skildre og gjøre narr av. Damen med hunden er en av mine favoritter, litt kjærlighet må man jo også ha.
Nå er jeg ikke så bevandret i russisk litteratur (foreløpig), men Tsjekhov seilet elegant forbi både Tolstoj og Dostojevskij med denne novellen. Jeg forstår forelskelsen godt, og mener Tsjekhov er et mye bedre valg enn alskens Hollywood-kjekkaser man ellers kan henge på veggen og beundre. «Damen med hunden» er visstnok den offisielle storfavoritten, og jeg tror den er trykket i begge novellesamlingene av Tsjekhov jeg har liggende bortgjemt og glemt i en pappeske et sted. Nå er jeg fryktelig glad for at jeg ikke returnerte novellesamlingen fra Verdensbiblioteket som jeg inntil i dag trodde jeg aldri kom til å lese. Den skal hentes frem, leses, nytes, og plasseres på hedersplassen i bokhyllen!
Hvis ikke du har lest dem allerede vil jeg anbefale deg å lese noveller av Pushkin og Gogol også. En del av beskrivelsene dine av Tsjekhov syns jeg passer godt på Gogol – Dead Souls må kunne kalles tragikomisk (den er for øvrig ikke en novelle, men Gogol skrev noveller også).
Morsomt at du nevner Pusjkin, for han er nevnt i novellen. Nikitin diskuterer Pusjkin med Masjas kverulantiske storesøster, og diskusjonen ender med at Nikitin river seg i håret og går hvileløst frem og tilbake fordi søsteren nekter å se det psykologiske ved Pusjkins diktning. En scene man sannsynligvis skjønner mer av hvis man har lest noe av ham:-) Gogols Døde sjeler fikk jeg tidligere i år, og den ser ut til å være i akkurat samme gate. Nå gleder jeg meg til å lese den også!
He he, du har et godt poeng. Sammenligner man Tsjekhov med noen av de andre russiske store forfatterne er Tsjekhov usedvanlige kjekk. Ingen av de andre vi til da hadde blitt eksponert på utallige museum (det føles ut som at Moskva har tre museum for hver forfatter – minst) var i nærheten. Pusjkin, som er den aller store i Russland, var ikke like kjekk, men det var vel utvsisningsgrunn så det sa vi aldri høyt!
Tsjekhov i Verdensbibiloteket… når rykker det litt i bestillknappen min her gitt, men jeg tror jeg har en del av han på norsk og på engelsk….
Heldigvis er det ikke utvisningsgrunn å si det høyt i Norge! Jeg sammenliknet ham med andre forfattere (ikke bare russiske) og de andre bør prise seg lykkelige i det hinsidige for at det ikke bare er skjønnhet det handler om, selv om man godt kan legge vekt på det også når visse litterære kriterier er oppfylt. Alle monner drar, som det heter. Verdensbiblioteket har bare trykket 36 noveller av 700 totalt, men man må jo begynne et sted. Der og da ble jeg irritert over manglende samsvar mellom den norske og engelske samlingen, for jeg hadde tenkt å gi vekk den billige engelske utgaven. Nå er jeg bare lettet, for kanskje har jeg så mye som femti noveller i samlingen min allerede. Smooth.
Denne omtalen overbeviste meg om at Tsjekhov bør sjekkes ut i løpet av neste år! Herlig, herlig 😀 Og jeg er stor fan av morsomme bifigurer, særlig de som ikke forstår selv at de er komiske – Ippolits er med andre ord en etter min smak – he he.
Ja, les og se hva du synes! Jeg skal lese flere Tsjekhov-noveller så snart som mulig, og forhåpentligvis er flere av dem av samme kaliber. Morsomme bifigurer er så undervurderte i litteraturen, og jeg blir blodfan når jeg oppdager forfattere som skaper sånne, for det er ikke enkelt. Håper du også liker:-)
I år har jeg falt fullstendig for Pushkin, og gleder meg til å lese mer av ham. Tsjekhov har jeg derimot aldri lest noe av, men skjønner jeg at jeg må gjøre noe med. Hvis jeg har 700 noveller å ta av, tror jeg neppe det blir et problem å finne noe å lese som virker interessant.
Har du ikke nevnt Karavane tidligere? Er det en samling med noveller skrevet av forskjellige russere, eller er det kun Tsjekhov sine noveller som er samlet?
Karavane er en jubileumsbok fra Bokklubbene hvor de ypperste novellene fra litteraturhistorien er samlet i en praktutgave. Jeg er noe kritisk til utvalget når det gjelder både kjønn og nasjonalitet, fordi det er erkekonservativt og tradisjonelt, men så langt har novellene vært veldig gode. Hittil har jeg lest novellene av Hawthorne, Flaubert, Tolstoj, Maupassant og Tsjekhov, så det er sikkert Tolstoj-novellen du husker. Andre forfattere i samlingen er blant andre Kafka, Hemingway, Camus, Lessing, Kundera og Munro, så jeg har nok mye å glede meg til!
Eg har Tsjekhov sine noveller på leselista mi, men eg har ikkje fått lese nokon av dei endå.
Da har du noe å glede deg til!
En kjekk russer som harselerer med bifigurer og inspirerer ungdomsforelskelser? Ja, han får vel skrives opp på mi lista og da.
Jeg har ikke tid til dette, kan alle please begrense seg og holde seg til 1 omtale pr.14 dag. Frustrasjonen over stadig å lese om bøker man MÅ lese begynner å tære på.
For en dårlig timing, for heretter må jeg skrive innlegg minst annenhver dag hvis jeg skal få unna alle omtalene innen nyttår. Men jeg kan prøve å dempe entusiasmen og heller ta ironisk avstand fra alt? Jeg har i hvert fall én omtale på lager som neppe kan kalles en anbefaling.
Ellers er det bare å la seg overvelde av alle bøkene man vil lese, for før eller senere blir man overbelastet og likegyldig. Eller man slutter å sove.
Strålende innlegg og veldig inspirerende om en fantastisk forfatter. Det frister veldig å gripe fatt Morsmålslæreren og flere noveller etter å ha lest dette. Noen er som du sier komiske, noen tragikomiske, andre bare tragiske (som The Black Monk). Ser det du sier om Dickens og biskikkelsene. Jeg har bare lest fem-seks stykker. Men jeg har sett flere av skuespillene hans som Tre Søstre, Ivanov, og Måken i forskjellige oppsetninger, og tenker alltid hvor utrolig sterke de er. Kanskje fordi flere av hovedhendelsene gjerne skjer off-stage, og i stedet fokuserer stykkene på de menneskelige reaksjonene. Genialt. Har også lest Gogols Døde Sjeler som er virkelig morsom. Merkelig å høre en stemme nå oss fra så lenge siden, i et helt annet samfunn. Tolstoy har aldri gitt meg den store leseropplevelsen, men har derimot vært ganske lidenskapelig opptatt av Dostojevskij. Han er på mange måter så psykologisk sterk og moderne, og jeg syns han skriver så ufattelig bra.
Tusen takk! Jeg gleder meg skikkelig til å lete frem novellesamlingene mine av Tsjekhov og lese mer. Jeg har fire av skuespillene hans i samleutgave, og planlegger å lese dem neste år. Etter bare én novelle er inntrykket mitt at den mannen kan klare å skrive bra om nærmest hva som helst. Jeg har ikke lest noen romaner av Tolstoj ennå, men Forbrytelse og straff likte jeg ikke noe særlig. Derfor har jeg ikke hatt særlig lyst til å lese mer av Dostojevskij, selv om jeg har hørt flere si at Idioten og Brødrene Karamasov er mye, mye bedre. Men en dag skal jeg nok finne ut av både dem og Tolstojs romaner. Døde sjeler tror jeg derimot blir lest i nærmeste fremtid.