Alexander Kiellands Karen

«Der var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen». Slik begynner og avsluttes Alexander Kiellands novelle «Karen» fra 1882. Kielland låner trekk fra eventyrene for å fortelle den sørgelige historien om tjenestejenta Karen. Hun arbeider i serveringen ved Krarup kro, og det avsløres indirekte at hun er forelsket i og er blitt gravid med den vakre postføreren som regelmessig kommer innom kroen på ruten sin. Når han kommer innom denne gangen blir begge borte en liten stund og dukker opp igjen varm i kinnene og med et lite smil om munnen. Men etter at postføreren har reist igjen, overhører Karen en samtale mellom noen av gjestene. Den ene forteller om postførerens bryllup og hans to barn. I sjokket og fortvilelsen over den uventede avsløringen av postførerens svikefulle løgn, flykter Karen fra kroen og drukner seg i torvmyren bak kroen. Det som begynner som et vakkert eventyr om en forelsket ungjente, ender som en avskrekkende historie gamle folk forteller når de vil gi ungdommen en alvorlig advarsel. Eventyret får ingen lykkelig slutt for Karen.

Kielland låner mer fra eventyrene ved å la dyreskikkelser representere samspill mellom mennesker. Parallelt med handlingen på kroen skildres en rev som ligger ved torvmyren og lusker på en hare mens den tenker «selvbehagelig over, hvor ledes revene bestandig blir klokere og harene bestandig dummere og dummere». Reven har fulgt med på harens bevegelser, og vil angripe den i et svakt øyeblikk. Men idet Karen kaster seg i torvmyra blir haren skremt vekk av lyden og reven snytt for sitt bytte; «den begynte å tenke over, om det er harene, som blir klokere, eller revene, som blir dummere». Fellestrekkene mellom dyr og karakterer er allerede etablert, ved at postføreren er ikledd en praktfull rød kappe og Karen har et navn som rimer på «haren». Indirekte oppfordrer Kielland oss til å betrakte postføreren som et rovdyr som utnytter harens sårbarhet og føler seg tilfreds ved sin sluhet. Det sørgelige med novellen er at Karen ikke har andre muligheter enn å ta sitt eget liv. Kielland kritiserer både samfunnet, som stenger ugifte mødre utenfor, og postføreren, som utnytter henne under falske forutsetninger vel vitende om at det er hun alene som må ta konsekvensene.

Novellens tematikk er velkjent, og ikke spesielt relevant for dagens norske lesere. Men novellens litterære kvaliteter er tidløse, og Kielland forteller historien om Karen på forbilledlig indirekte og poetisk vis. «Karen» er en velskrevet og vakker novelle som fortjener sin plass i litteraturhistorien.