Guds kvern maler langsomt

Simeon Lee er en gammel og ondskapsfull millionær. Han bor i godset sitt sammen med eldstesønnen Alfred og hans kone Lydia. Det nærmer seg jul, og Simeon Lee har invitert barna sine hjem til julefeiring. David har ikke vært hjemme i de tjue årene som har gått siden moren døde, men kona Hilda overtaler ham til å reise slik at han kan forsones med faren. Politikeren George kommer med sin mye yngre modellkone Magdalene, utelukkende fordi de er avhengige av den gamles økonomiske underhold. Men Simeon Lee har planlagt en overraskelse. Den fjerde broren Harry, familiens sorte får og den fortapte sønn, vender hjem fra utlandet etter tjue år i unåde. Og Simeon Lee har klart å oppspore det foreldreløse barnebarnet Pilar Estravados fra Spania, hvor datteren Jennifer Lee i sin tid giftet seg med en spanjol. Samtidig dukker den mystiske Stephen Farr opp på døren, og presenterer seg som sønn av Simeon Lees avdøde forretningspartner i Sør-Afrika.

Men Simeon Lee har ikke invitert alle slektningene for å feire hyggelig familiejul. Tvert imot ønsker han å sette familiemedlemmene opp mot hverandre ved å trykke der det gjør vondt. Alle har et svakt punkt. George er grisk og gjerrig, med en kone som har både dyre vaner og stor gjeld. David hater faren intenst fordi han mener at det er farens skyld at den forgudede moren døde med et knust hjerte tjue år tidligere. Det fortærende hatet brenner like ufortrødent i ham til tross for tiden som har gått. Alfred forguder faren, men hengivenheten hans blir utelukkende møtt med hån og forakt. Simeon Lee legger demonstrativt sin elsk på nykommerne Harry og Pilar, og temperaturen i huset stiger faretruende når han annonserer at begge skal flytte hjem. Så tilkaller han hele familien til rommet sitt mens han ringer til advokaten og annonserer at han akter å gjøre drastiske endringer i testamentet sitt i romjulen.

Samme kveld høres et voldsomt spetakkel og et hyl fra Simeon Lees soveværelse i andre etasje. Hele familien kommer løpende fra hver sin kant, men døren er låst. Innenfor ligger Simeon Lee med overskåret strupe i et kaos av knuste gjenstander og møbler. Døren er låst fra innsiden, men det finnes ingen kniv. Bare en liten gummilapp og en trebit. Og sjokkerende mengder blod.

Poirot blir tilkalt for å bistå politibetjent Sugden i jakten på morderen. De kommer raskt frem til at det må være et av familiemedlemmene. Men hvem av dem? Ble Simeon Lee drept på grunn av arv eller hevn? Eller var det begge deler? Og ikke minst: Hvordan i alle dager har drapsmannen gjennomført den bisarre ugjerningen?

Jeg har hittil lest 32 Agatha Christie-romaner, og Guds kvern maler langsomt er en av de beste. Alle karakterene er mistenkelige, siden hver enkelt har sin grunn til å ville ta livet av Simeon Lee. Men det som gjør boken mer interessant enn vanlig er Poirots påstand om at svaret er å finne i den gamle mannens karakter. Som tittelen avslører, kretser alt rundt Simeon Lees personlighet og handlinger: Guds kvern maler langsomt, men den maler uhyre fint. Poirot mener at den gamle mannens tålmodige hevngjerrighet har gått i arv til barna hans. Mistankene dreier seg om arv i dobbelt forstand, både penger og personlighet. Hva har Simeon Lee gjort som førte til at han ble drept?

Det som gjør boken mye bedre enn den gjennomsnittlige Christie-romanen, er at karakterenes motiver utforskes i større grad. Denne hevngjerrigheten som dukker opp uansett hvor man snur seg, og hatet som brenner under den siviliserte overflaten. Alibiene som stort sett ikke holder mål, og tvilen på hvorvidt halvparten av karakterene virkelig er den de gir seg ut for å være.

Siden ledetrådene peker i alle retninger gjennom hele romanen, var jeg ikke i nærheten av å gjette hvem som var morderen. Selv om jeg mistenkte alle, ble jeg så blind av de ulike teoriene jeg hadde tenkt ut at jeg helt overså løsningen. Jeg burde ha lært meg å gjennomskue Agatha Christies grep til nå, men jo flere Christie-romaner jeg leser, desto flere utspekulerte alternativer klarer jeg å pønske ut mens jeg leser. Og om det var vanskelig å gjette seg til morderens identitet, var det helt umulig å gjette hvordan selve drapet var gjennomført.

Agatha Christie gjør for eksempel utstrakt bruk av det Roland Barthes kalte virkelighetseffekten for å lure leseren. Kort oppsummert er virkelighetseffekten det man får når en bok inneholder detaljer og beskrivelser som ikke har noen betydning for historien for øvrig. Detaljene er der kun for å gi inntrykk av virkelighet, for at det som beskrives skal virke realistisk for leseren. Spesielt i krimromaner brukes uvesentlige detaljer ofte for å understreke troverdigheten i boken. Vi får vite relativt mye om karakterer, åsted og omgivelser som godt kunne vært fjernet uten at det hadde hatt noen betydning for romanen. Andre krimforfattere bruker i hovedsak detaljene for å oppnå en realistisk effekt. Agatha Christie bruker detaljene for vekselvis å avsløre og tildekke morderens identitet. Karakterenes gester, klesstil, stemmer, mimikk, kommentarer og kroppsspråk beskrives her ikke for å gjøre karakterene mer levende, men for indirekte å fortelle oss hvem som er morderen. Hun avslører hvem morderen er, samtidig som hun sprer om seg med så mange detaljer at man ikke skjønner det før etterpå.

Detaljene bruker hun også til å leke seg med plottet. Hun gir inntrykk av at boken handler om for eksempel en arvestrid ved at alle karakterer kun fokuserer på penger. Med jevne mellomrom legger hun inn detaljer som forteller en helt annen historie, for eksempel sjalusi, men historien fortelles så tilforlatelig og gjennom så små detaljer at man ikke legger merke til det før den endelige avsløringen. Én historie fortelles på overflaten, for å trekke oppmerksomheten vekk fra den andre historien det egentlig handler om. Rent fortellerteknisk er det ikke mange forfattere som kan utkonkurrere Agatha Christies utspekulerte grep.

Apropos forrige innlegg jeg skrev om Poirot, hvor bartestell ble viet stor plass, kan jeg ikke unnlate å ta med de fine referansene til mustasjer i denne boken. Slik går det nemlig når Poirot møter sin overmann hva mustasjer angår:

Poirot bukket lett, samtidig som han, sin vane tro, merket seg den annens utseende. Han så at det var en høy mann, med rette skuldre og militær holdning, ørnenese, kraftig hake og en praktfull brun mustasje. Sugden stirret stivt på Hercule Poirot etter presentasjonen. Og Hercule Poirot stirret stivt på Sugdens mustasje. Dens prakt syntes fullstendig å fascinere ham.

Noen dager senere:

Poirot fortsatte, med et lite snev av misunnelse: «Det er sant, mustasjen Deres er praktfull… Si meg, bruker De en spesiell pomade

«Pomade?! Hva tar De meg for?»

«Hva bruker De da?»

«Bruker? Ingen ting. – Den – den bare vokser

Poirot sukket. «De er en naturens yndling.» Han strøk sin egen, flotte, svarte mustasje, og sukket igjen. «Det hjelper ikke hvor kostbare ingredienser man bruker,» sa han, «men dette midlet som etter sigende gjengir håret dets naturlige farge og opprinnelige glans, reduserer i noen grad hårets kvalitet.»

Sugden, som åpenbart ikke interesserte seg for hår- og skjeggproblemer, fortsatte på sin trege måte…

Vi har alle vårt å stri med.

Hevngjerrige karakterer og mistenkte i bøttevis, ondskapsfulle gamlinger, lukket rom-mysterium og uforklarlig drapsmetode, flotte mustasjer og referanser til bibelhistorier og Macbeth; Guds kvern maler langsomt inneholdt alt jeg kan ønske meg av en kriminalroman.

13 thoughts on “Guds kvern maler langsomt”

  1. Akkurat denne Christie boka holdt på å skremme meg bort fra dama for godt! Plottet og karakterene er, som du sier, på høyde med hennes beste, men det at nesten alle karakterene skulle ha samme etternavn tok knekken på meg. Herr og fru Lee, herr og fru Lee, herr Arthur lee, fru Arthur Lee, Lee, Lee, Lee. Ikke en gang ved hjelp av jukselapper klarte jeg å holde oversikt over hvilken Lee som var hvem – for å ikke nevne hvilken fru Lee som tilhørte hvilken herr Lee.

    (Jeg har en mistanke om at Lee -folkene har mer enn fordoblet seg i min hukommelse, og jeg vet at min manglende evne til å holde dem fra hverandre sier en del om nøyaktig hvor uoppmerksom jeg kan være som leser..)

    1. Ja, jeg tror oppmerksomhet er essensielt for å følge premissene for boken. Jeg leste første tredjedel ganske langsomt, slik at jeg fikk med meg hvem alle karakterene var og hvilke relasjoner de hadde til hverandre, og deretter kunne jeg lese resten veldig raskt uten at jeg fikk problemer med å holde dem fra hverandre. Det at det er mange Lee’er er jo selve forutsetningen for at plottet skal fungere:-) Men jeg tror man kan si at det ikke er mulig å skumlese Agatha Christie uten at mye av hensikten med bøkene går tapt. Det er i hvert fall fort gjort å gå seg vill i de intrikate fintene hennes.

  2. Spennende at så mange leser Christie for tiden, eller ihvertfall blogger om det. Nå har jeg baren en eneste på samvittigheten i nyere tid, på lydbok, og selv om det ikke var en eneste Lee i hele boka, slet jeg med oppmerksomhet og plott. Når jeg tenker tilbake var det ikke spesielt utspekulert og alle disse agatha-triksene du nevner merket jeg ikke noe til. De var der nok, men jeg absorberte passivt, helt uten refleksjon.
    (sikkert boka sin feil -))?

    – men jeg liker Christie, altså, ihvertfall gjorde jeg det før.
    Den blå mr.Evans og de 10 negerbarn skremte vettet av meg i barndommen.

    Boka jeg leste nylig var forresten Halloween Party.

    1. Det er ikke alle Christie-bøkene som er like utspekulerte, kun de beste. Jeg synes at Poirot-bøkene som hovedregel er mer intrikate enn Miss Marple-bøkene, men det er mulig jeg bare innbiller meg det. Sannsynligvis er det bare fordi det er lenge siden sist jeg leste en Miss Marple-bok. Ti små negerbarn har jeg ennå ikke lest, og nå minnet du meg på at jeg snart må gjøre noe med det. Jeg har ikke lest Evans eller festen heller, men har sett begge på film. Det hadde jeg faktisk med Guds kvern maler langsomt også, men klarte likevel ikke å huske hvem som hadde gjort det. Hvilken hukommelse!

  3. Jeg får jo lyst å lese denne boken samt novellen til Kielland som du blogget om her en dag. Men så lurte jeg på noe. Skal man blogge om den Afrikanske Farm 21 eller 28 august?

    1. Jeg anbefaler både Christie og Kielland! Bloggdatoen ble flyttet til 28. august, så det er den datoen som er riktig. Jeg endret det sånn at alle lesesirkeldatoer heretter er lagt til den siste søndagen i måneden. Det er lettere å huske.

  4. Mmm. Christie smaker gamle dager for meg.
    Line, jeg husker ikke om jeg sendte deg en mail og beklaget at jeg ikke fikk vært på lesesirken som jeg hadde meldt meg på. Alt var jo litt kaos de dagene. Men jeg blir med seinere og bedre!

  5. Denne tror jeg ikke at jeg har lest, men jeg er ganske sikker på at foreldrene mine hadde/ har den i bokhyllene sine – tittelen er veldig kjent og så ser jeg for meg en gammel (1970 – talls) paperback.

    Jeg husker fremdeles den første Christie boka jeg leste, Gammel dame forsvinner. Jeg gikk på barneskolen og skjønte ikke så mye av plottet mens jeg leste, men plutselig en natt gikk det opp for meg, og jeg fikk ikke sove resten av natta!

    Favoritten er nok Ti små negerbarn (Har den fått en mer politisk korrekt tittel, eller er det bare jeg som har drømt?).

  6. @Knirk: Joda, du ga beskjed om lesesirkelen. Det er bare å si fra når du vil være med neste gang!

    @Silje: Gammel dame forsvinner leste jeg for et par år siden – veldig snedig plott. Ti små negerbarn heter ganske riktig «Og dermed var det ingen» nå for tiden. Og nå MÅ jeg snart få lest den! Det er liksom den alle Christie-lesere (m.fl.) trekker fram.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s