Bookcrossing og høstbøker fra Cappelen Damm

Selv om jeg alltid skriver disse innleggene en uke på etterskudd, er det enkelte ting man ikke kan vente med å si. Som for eksempel at jeg har møtt Moshonista!!! Eller Ingalill, som hun også heter. Den store begivenhet fant sted i går på Book crossing-møte på Oslo S, og det var en positiv overraskelse. Selvfølgelig ble jeg ikke overrasket over at Ingalill viste seg å være et hyggelig og spennende bekjentskap, de kostelige innleggene hennes skriver seg tross alt ikke av seg selv, men hun var så sprudlende og blid at jeg ble sjarmert i senk. Hvis Ingalill er representativ for hvordan damene bak mine favorittblogger er på ånkli, bør vi samle troppene for et bloggtreff snarest! Dessuten fikk jeg bok, Erica Jongs Fear of Flying, som er en av 1001-bøkene. Dog en sømmelig versjon uten det uanstendige rompemotivet på omslaget. Ingalill kunne for øvrig by på et par overraskelser, hvorav dialekten bare var en av dem. Hvis du er nysgjerrig på hva de andre overraskelsene var, bør du bli med på møte i oktober. Du kommer kanskje til å angre på at du traff meg og fjerne bloggen min fra listen din i all stillhet, men du kommer ikke til å angre på at du traff Ingalill. Så sånn er det.

Book crossing-møte virket i utgangspunktet som en god idé, men var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Å sitte rundt et bord med en variert stabel tilgjengelige bøker foran seg og snakke om litteratur med trivelige mennesker – kan det bli bedre? Nei, jeg tror ikke det. Første onsdag i måneden er herved satt av til møter. Da kan jeg dessuten kvitte meg med deler av overskuddslageret som nødvendigvis oppstår når man helt mangler impulskontroll over mange nok år.

Nok om det.

For et par uker siden presenterte Cappelen Damm sin bokhøst 2011. Jeg var til stede sammen med min medredaktør Annika, og fikk enda flere bøker å lengte etter. Endelig fant jeg noen nye norske utgivelser som jeg vet at jeg ikke kan gå glipp av, og alle tre er faktisk debutantutgivelser. Bokomtalene er hentet fra forlagets nettsider.

Sondre Midthun er blant høstens skjønnlitterære debutanter, og romanen Kom aldri nærmere er nettopp utgitt. Sondre Midthun er fra Ørnes i Nordland, samme bittelille sted som meg, og bare det er nok til å sikre boken en plass på leselisten min. Hvis jeg tilføyer at Sondre en periode bodde i nabohuset og at jeg satt barnevakt for ham da han var liten, ja da er det i hvert fall ikke noe å lure på. Nå spør du deg sikkert om jeg var en slik barnevakt som insisterte på å lese fra Dostojevskijs samlede på sengekanten og om det er der den litterære innflytelsen kommer fra. Men nei, vi leste bare Donald-blader, så Sondre må ha blitt forfatter til tross for mitt forsøk på å korrumpere hans barnesinn med populærkulturelle distraksjoner. Jeg tror imidlertid ikke man trenger å være like inhabil som meg for å bli nysgjerrig på boken hans.

Kom aldri nærmere begynner en sommerdag idet faren, under familiens hytteferie, drukner sønnens hund i et tjern. Et barns perspektiv på verden endres i takt med en familie og et vennskap som gradvis går i oppløsning. Hvordan gjenopprette det ødelagte? Hvor langt kan en ung gutt gå i fortvilelse og savn? Sønnen minnes for alltid de fatale skundene ved hytta, og sytten år senere returnerer han til bygda for et endelig oppgjør med faren. Kom aldri nærmere er en roman om ødeleggelsen når den inntreffer, og bivirkningene den skaper. Det handler om tap, sorg og en plaget fars altomsluttende terror.

Andre verdenskrig er et tema jeg aldri blir lei av, og en av debutantene som allerede står på prioriteringslisten for høsten er Ragnhild Koldens debutroman fra 2010, I krig og kjærleik, hvor temaet nettopp er andre verdenskrig. En annen debutant som skriver om temaet, om enn fra en annen vinkling, er Marianne Terjesen. Hennes første roman, For Leas skyld, kommer ifølge forlagets nettsider i midten av september.

For Leas skyld er en gripende og velskrevet episk roman om noen unge jøder i Europa rundt annen verdenskrig. Vi følger to unge søstre som må flykte fra Tyskland for å bo hos en tante og onkel i Budapest. Den yngste dør, mens den eldste, Miriam, etter mange dramatiske år kommer som båtflyktning til den nyopprettede staten Israel. Hit kommer også tre unge kamerater fra Wien. Arkitekten Peter har store visjoner for byen Haifa, og han og Miriam blir kjærester. Men verken Peter eller Miriam klarer å dele fortiden. Romanen viser hvordan mennesker bærer historien med seg. Hvorfor er situasjonen i Midt-Østen blitt så håpløs? Forfatteren er beundringsverdig balansert, hennes medfølelse og forståelse svikter aldri. En sjeldent aktuell roman med et stort leserpotensiale. Marianne Terjesens mor var jøde, og måtte flykte fra Tyskland 16 år gammel. Hennes bestefar var byarkitekt i Haifa.

Casper André Lugg debuterer i høst i 20 under 30-serien med diktsamlingen Lite rekviem. Jeg er ikke særlig bevandret i lyrikkens verden, men prøver å gjøre noe med det. Bortsett fra at tittelen på denne samlingen er nydelig og trist, har jeg veldig lyst til å lese den fordi den handler om en sønn og hans døende far. «Samlingen kretser om ulike tapserfaringer, men er vel så mye et språkarbeid som et sorgarbeid. Diktene dreier seg blant annet om hvordan et barn tilegner seg språket i møte med verden, og om hva som får vokse og hva som brytes ned i relasjonen mellom den døende og den gjenlevende. Lite rekviem er en vakker og stillfaren diktsamling, fra en svært lovende, ung poet.»

Ellers har Cappelen Damm flere dokumentar-utgivelser som virker spennende og uhyre aktuelle. Blant dem er Ann Heberleins En liten bok om ondskap som ble utgitt i august.

Ann Heberlein undersøker og stiller spørsmål ved våre forestillinger om ondskap. Hvordan skal man kunne forstå personer som Anders Eklund, Marc Dutroux og Josef Fritzl som med vitende og vilje har begått avskyelige handlinger mot barn? Hvordan skal man se på barna som selv blir voldsutøvere: Harris og Klebold fra Columbine High eller Mary Bell? Hvordan var den institusjonaliserede ondskapen vi møtte i Abu Ghraib eller det tidligere Jugoslavia overhodet mulig? Mange spørsmål, men Ann Heberlein hjelper oss også med å formulere noen av svarene. Hun mener at ondskapen ikke er ubegripelig. Det eneste ubegripelige ved den er vår motvilje mot å gjøre mer for å stoppe den. Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres er alltid den store, stille massens likegyldighet. Ondskapen har sitt utspring i ulikhet og urettferdighet, og den henter næring fra menneskers redsel og maktesløshet.

I november kommer boken Europas skam av den svenske forfatteren Lisa Bjurwald på norsk. Omslaget til venstre er fra den svenske utgaven. «I boken oppsøker Bjurwald fremmedfiendtlige partier over hele kontinentet; fra vårt hjemlige Norden til Italia, via Øst-Europa, Nederland og Storbritannia. Over hele Europa tegner det samme bildet seg: Hatet for de fremmede lever videre i god behold, selv om man flere steder har valgt seg ulike fiender å peke på. I Tyskland møter forfatteren aktivister som omtaler Islam som «et virus som må bekjempes» – i Tsjekkia møter hun krefter som vil jage rom-folket ut av landet. Bjurwald passer også på å stille spørsmål ved miljøer som tradisjonelt har vært ansett som tolerante, blant annet også partier på venstresiden – der Israel-hatet for enkelte har utviklet seg til jødehat, ifølge forfatteren.

Effektivt og konsekvent går hun således i strupen på alle former for rasisme og fremmedfiendtlighet, og argumenterer for at mennesker i Europa nå må samle seg og danne en bred front mot hatet – uansett hvor eller i hvilken form det opptrer. Det største faren ved disse partiene er, i følge forfatter Lisa Bjurwald, ikke nødvendigvis at de står i fare for å få formell makt – men at de med sin ytterliggående retorikk bidrar til å etablere nye definisjoner og virkelighetsoppfatninger i den offentlige debatten, og dermed påvirker de andre, etablerte partiene i negativ retning. Bjurwald debuterte i 2009 med boken God dag, kampsyster! (skrevet sammen med journalisten Maria Blomquist), om kvinner i høyreekstreme miljøer. Bjurwald har ellers bakgrunn fra det antirasistiske tidsskriftet Expo, der den kjente forfatteren Stieg Larsson arbeidet i en årrekke. Bjurwald har i flere år metodisk avdekket og ført oversikt over de ytterliggående høyrepartiene i Europa.»

En av årets viktigste bøker?

En bok jeg under andre omstendigheter ikke ville ha sett to ganger på, er en bok jeg likevel er glad for at vi fikk utdelt på pressekonferansen. Barneoppdragelse er ikke noe jeg trenger å bekymre meg for riktig ennå, men det tror jeg strengt tatt ikke man trenger for å kunne lese (og la seg sjokkere) av Amy Chuas En tigermammas kampsang.

“Mange lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så mange mattegenier og toppmusikere. Vel, jeg kan fortelle dem det, for jeg har gjort det. Men det som skulle bli historien om at kinesiske foreldre er bedre til å oppdra barn enn vestlige foreldre, ble i stedet en bok om kulturkrasj, flyktig berømmelse og hvordan jeg ble ydmyket av en trettenåring.” Alle foreldre vil gjøre det som er best for barna. Tigermorens kampsang viser hvordan kinesiske mødre tenker diametralt motsatt fra vestlige foreldre om hva som er best for deres barn. Mens vestlige foreldre respekterer barnets individualitet og oppmuntrer dem til å forfølge sin egen lidenskap og bidrar med et miljø som hjelper dem til nettopp dette, tror kinesiske mødre at de beskytter barna best mulig ved å forberede dem for fremtiden og utstyre dem med ferdigheter, kunnskap og gode arbeidsvaner. Amy Chua forteller sin historie som tigermamma både levende, underholdene – og provoserende.

Blant de tingene Amy Chuas to små døtre aldri fikk lov til å gjøre er: Overnatte hos venner, bli med venner hjem for å leke, være med i skuespill på skolen, se på tv eller spille pc-spill, velge hvilke aktiviteter de ville være med på i tillegg til skolen, få dårligere karakter enn A, å ikke være beste elev i alle fag bortsett fra gym og drama, spille noe annet instrument enn piano eller fiolin, og å ikke spille piano eller fiolin. Boken kunne etter mitt skjønn like gjerne hatt tittelen «Lær hvordan man ikke skal oppdra barna sine», eller «Er du helt sikker på at du ønsker at barnet ditt skal genierklæres?»

Apropos barn: En barnebok jeg tror jeg kan fryde meg stort over til tross for langt fremskreden alder er Lammet som ikke ville bli får av Torgeir Rebolledo Pedersen. Boken forventes utgitt i oktober. Ifølge forlagets nettsider er dette en herlig, underfundig, klok og temmelig springende diskusjon av dyrenes plassering i verden (A-dyr, B-dyr, C-dyr, X-dyr, Y-dyr, Z-dyr …). Alt sammen diskutert av den kloke hunden med doktorgrad i gjeting og den strengt tatt ganske dumme gjeteren, som på sin side er veldig god i leting. Sammen har de ikke mindre enn 66 sprelske sauer som de skal gjete opp på fjellet, mens de diskuterer tingenes tilstand … Lammet som ikke ville bli lår er noe så sjeldent som en dialogisk billedbok om dyrenes plassering i verden. Kraftfullt og lekent illustrert av Per Dybvig.

Vi fikk også utdelt en ungdomsbok på pressekonferansen, Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten. Den ble nettopp utgitt, men jeg har allerede hørt mange lovord om den. De jeg kjenner som har lest boken, mener at den er en flott leseropplevelse også for voksne.

Søstrene Nanna og Fride har i flere år levd i en bunker med faren, etter at en mystisk sykdom har rammet det meste av livet på jorden. En dag angripes faren av sykdommen, og jentene må forlate bunkeren og dra til byen de bodde i før, i håp om å finne medisin.

Høsten er først og fremst en bok om livet og kjærligheten, tross det dystre bakgrunnsteppet. En sterk og varm fortelling om mot og håp.

Som om ikke dette er nok bøker å plassere på den stadig voksende prioriteringslisten min, som nå er så lang at jeg snart må lage en egen prioriteringsliste for prioriteringslisten, fikk jeg forrige uke tilsendt hele ni bøker i premie fra Bokelskerinnen. 17. mai og julaften på en gang! Jeg vant premie i hennes debutantutfordring etter å ha lest Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. Heldigvis rakk jeg å åpne pakken før jeg stormet av gårde til bakgårdssalg hos forlagene for å raske til meg alt armene kunne bære, så jeg slipper å bruke denne uken på å snekre nye bokhyller. Mer om hvilke bøker jeg fikk kommer i neste ukes innlegg.

Ha en fin leseuke og en inspirert bokhøst!