Stikkord: Bokhøsten 2011

Bookcrossing og høstbøker fra Cappelen Damm

Selv om jeg alltid skriver disse innleggene en uke på etterskudd, er det enkelte ting man ikke kan vente med å si. Som for eksempel at jeg har møtt Moshonista!!! Eller Ingalill, som hun også heter. Den store begivenhet fant sted i går på Book crossing-møte på Oslo S, og det var en positiv overraskelse. Selvfølgelig ble jeg ikke overrasket over at Ingalill viste seg å være et hyggelig og spennende bekjentskap, de kostelige innleggene hennes skriver seg tross alt ikke av seg selv, men hun var så sprudlende og blid at jeg ble sjarmert i senk. Hvis Ingalill er representativ for hvordan damene bak mine favorittblogger er på ånkli, bør vi samle troppene for et bloggtreff snarest! Dessuten fikk jeg bok, Erica Jongs Fear of Flying, som er en av 1001-bøkene. Dog en sømmelig versjon uten det uanstendige rompemotivet på omslaget. Ingalill kunne for øvrig by på et par overraskelser, hvorav dialekten bare var en av dem. Hvis du er nysgjerrig på hva de andre overraskelsene var, bør du bli med på møte i oktober. Du kommer kanskje til å angre på at du traff meg og fjerne bloggen min fra listen din i all stillhet, men du kommer ikke til å angre på at du traff Ingalill. Så sånn er det.

Book crossing-møte virket i utgangspunktet som en god idé, men var enda bedre enn jeg hadde forestilt meg. Å sitte rundt et bord med en variert stabel tilgjengelige bøker foran seg og snakke om litteratur med trivelige mennesker – kan det bli bedre? Nei, jeg tror ikke det. Første onsdag i måneden er herved satt av til møter. Da kan jeg dessuten kvitte meg med deler av overskuddslageret som nødvendigvis oppstår når man helt mangler impulskontroll over mange nok år.

Nok om det.

For et par uker siden presenterte Cappelen Damm sin bokhøst 2011. Jeg var til stede sammen med min medredaktør Annika, og fikk enda flere bøker å lengte etter. Endelig fant jeg noen nye norske utgivelser som jeg vet at jeg ikke kan gå glipp av, og alle tre er faktisk debutantutgivelser. Bokomtalene er hentet fra forlagets nettsider.

Sondre Midthun er blant høstens skjønnlitterære debutanter, og romanen Kom aldri nærmere er nettopp utgitt. Sondre Midthun er fra Ørnes i Nordland, samme bittelille sted som meg, og bare det er nok til å sikre boken en plass på leselisten min. Hvis jeg tilføyer at Sondre en periode bodde i nabohuset og at jeg satt barnevakt for ham da han var liten, ja da er det i hvert fall ikke noe å lure på. Nå spør du deg sikkert om jeg var en slik barnevakt som insisterte på å lese fra Dostojevskijs samlede på sengekanten og om det er der den litterære innflytelsen kommer fra. Men nei, vi leste bare Donald-blader, så Sondre må ha blitt forfatter til tross for mitt forsøk på å korrumpere hans barnesinn med populærkulturelle distraksjoner. Jeg tror imidlertid ikke man trenger å være like inhabil som meg for å bli nysgjerrig på boken hans.

Kom aldri nærmere begynner en sommerdag idet faren, under familiens hytteferie, drukner sønnens hund i et tjern. Et barns perspektiv på verden endres i takt med en familie og et vennskap som gradvis går i oppløsning. Hvordan gjenopprette det ødelagte? Hvor langt kan en ung gutt gå i fortvilelse og savn? Sønnen minnes for alltid de fatale skundene ved hytta, og sytten år senere returnerer han til bygda for et endelig oppgjør med faren. Kom aldri nærmere er en roman om ødeleggelsen når den inntreffer, og bivirkningene den skaper. Det handler om tap, sorg og en plaget fars altomsluttende terror.

Andre verdenskrig er et tema jeg aldri blir lei av, og en av debutantene som allerede står på prioriteringslisten for høsten er Ragnhild Koldens debutroman fra 2010, I krig og kjærleik, hvor temaet nettopp er andre verdenskrig. En annen debutant som skriver om temaet, om enn fra en annen vinkling, er Marianne Terjesen. Hennes første roman, For Leas skyld, kommer ifølge forlagets nettsider i midten av september.

For Leas skyld er en gripende og velskrevet episk roman om noen unge jøder i Europa rundt annen verdenskrig. Vi følger to unge søstre som må flykte fra Tyskland for å bo hos en tante og onkel i Budapest. Den yngste dør, mens den eldste, Miriam, etter mange dramatiske år kommer som båtflyktning til den nyopprettede staten Israel. Hit kommer også tre unge kamerater fra Wien. Arkitekten Peter har store visjoner for byen Haifa, og han og Miriam blir kjærester. Men verken Peter eller Miriam klarer å dele fortiden. Romanen viser hvordan mennesker bærer historien med seg. Hvorfor er situasjonen i Midt-Østen blitt så håpløs? Forfatteren er beundringsverdig balansert, hennes medfølelse og forståelse svikter aldri. En sjeldent aktuell roman med et stort leserpotensiale. Marianne Terjesens mor var jøde, og måtte flykte fra Tyskland 16 år gammel. Hennes bestefar var byarkitekt i Haifa.

Casper André Lugg debuterer i høst i 20 under 30-serien med diktsamlingen Lite rekviem. Jeg er ikke særlig bevandret i lyrikkens verden, men prøver å gjøre noe med det. Bortsett fra at tittelen på denne samlingen er nydelig og trist, har jeg veldig lyst til å lese den fordi den handler om en sønn og hans døende far. «Samlingen kretser om ulike tapserfaringer, men er vel så mye et språkarbeid som et sorgarbeid. Diktene dreier seg blant annet om hvordan et barn tilegner seg språket i møte med verden, og om hva som får vokse og hva som brytes ned i relasjonen mellom den døende og den gjenlevende. Lite rekviem er en vakker og stillfaren diktsamling, fra en svært lovende, ung poet.»

Ellers har Cappelen Damm flere dokumentar-utgivelser som virker spennende og uhyre aktuelle. Blant dem er Ann Heberleins En liten bok om ondskap som ble utgitt i august.

Ann Heberlein undersøker og stiller spørsmål ved våre forestillinger om ondskap. Hvordan skal man kunne forstå personer som Anders Eklund, Marc Dutroux og Josef Fritzl som med vitende og vilje har begått avskyelige handlinger mot barn? Hvordan skal man se på barna som selv blir voldsutøvere: Harris og Klebold fra Columbine High eller Mary Bell? Hvordan var den institusjonaliserede ondskapen vi møtte i Abu Ghraib eller det tidligere Jugoslavia overhodet mulig? Mange spørsmål, men Ann Heberlein hjelper oss også med å formulere noen av svarene. Hun mener at ondskapen ikke er ubegripelig. Det eneste ubegripelige ved den er vår motvilje mot å gjøre mer for å stoppe den. Forutsetningen for at onde handlinger skal kunne utføres er alltid den store, stille massens likegyldighet. Ondskapen har sitt utspring i ulikhet og urettferdighet, og den henter næring fra menneskers redsel og maktesløshet.

I november kommer boken Europas skam av den svenske forfatteren Lisa Bjurwald på norsk. Omslaget til venstre er fra den svenske utgaven. «I boken oppsøker Bjurwald fremmedfiendtlige partier over hele kontinentet; fra vårt hjemlige Norden til Italia, via Øst-Europa, Nederland og Storbritannia. Over hele Europa tegner det samme bildet seg: Hatet for de fremmede lever videre i god behold, selv om man flere steder har valgt seg ulike fiender å peke på. I Tyskland møter forfatteren aktivister som omtaler Islam som «et virus som må bekjempes» – i Tsjekkia møter hun krefter som vil jage rom-folket ut av landet. Bjurwald passer også på å stille spørsmål ved miljøer som tradisjonelt har vært ansett som tolerante, blant annet også partier på venstresiden – der Israel-hatet for enkelte har utviklet seg til jødehat, ifølge forfatteren.

Effektivt og konsekvent går hun således i strupen på alle former for rasisme og fremmedfiendtlighet, og argumenterer for at mennesker i Europa nå må samle seg og danne en bred front mot hatet – uansett hvor eller i hvilken form det opptrer. Det største faren ved disse partiene er, i følge forfatter Lisa Bjurwald, ikke nødvendigvis at de står i fare for å få formell makt – men at de med sin ytterliggående retorikk bidrar til å etablere nye definisjoner og virkelighetsoppfatninger i den offentlige debatten, og dermed påvirker de andre, etablerte partiene i negativ retning. Bjurwald debuterte i 2009 med boken God dag, kampsyster! (skrevet sammen med journalisten Maria Blomquist), om kvinner i høyreekstreme miljøer. Bjurwald har ellers bakgrunn fra det antirasistiske tidsskriftet Expo, der den kjente forfatteren Stieg Larsson arbeidet i en årrekke. Bjurwald har i flere år metodisk avdekket og ført oversikt over de ytterliggående høyrepartiene i Europa.»

En av årets viktigste bøker?

En bok jeg under andre omstendigheter ikke ville ha sett to ganger på, er en bok jeg likevel er glad for at vi fikk utdelt på pressekonferansen. Barneoppdragelse er ikke noe jeg trenger å bekymre meg for riktig ennå, men det tror jeg strengt tatt ikke man trenger for å kunne lese (og la seg sjokkere) av Amy Chuas En tigermammas kampsang.

“Mange lurer på hvordan kinesiske foreldre oppdrar så mange mattegenier og toppmusikere. Vel, jeg kan fortelle dem det, for jeg har gjort det. Men det som skulle bli historien om at kinesiske foreldre er bedre til å oppdra barn enn vestlige foreldre, ble i stedet en bok om kulturkrasj, flyktig berømmelse og hvordan jeg ble ydmyket av en trettenåring.” Alle foreldre vil gjøre det som er best for barna. Tigermorens kampsang viser hvordan kinesiske mødre tenker diametralt motsatt fra vestlige foreldre om hva som er best for deres barn. Mens vestlige foreldre respekterer barnets individualitet og oppmuntrer dem til å forfølge sin egen lidenskap og bidrar med et miljø som hjelper dem til nettopp dette, tror kinesiske mødre at de beskytter barna best mulig ved å forberede dem for fremtiden og utstyre dem med ferdigheter, kunnskap og gode arbeidsvaner. Amy Chua forteller sin historie som tigermamma både levende, underholdene – og provoserende.

Blant de tingene Amy Chuas to små døtre aldri fikk lov til å gjøre er: Overnatte hos venner, bli med venner hjem for å leke, være med i skuespill på skolen, se på tv eller spille pc-spill, velge hvilke aktiviteter de ville være med på i tillegg til skolen, få dårligere karakter enn A, å ikke være beste elev i alle fag bortsett fra gym og drama, spille noe annet instrument enn piano eller fiolin, og å ikke spille piano eller fiolin. Boken kunne etter mitt skjønn like gjerne hatt tittelen «Lær hvordan man ikke skal oppdra barna sine», eller «Er du helt sikker på at du ønsker at barnet ditt skal genierklæres?»

Apropos barn: En barnebok jeg tror jeg kan fryde meg stort over til tross for langt fremskreden alder er Lammet som ikke ville bli får av Torgeir Rebolledo Pedersen. Boken forventes utgitt i oktober. Ifølge forlagets nettsider er dette en herlig, underfundig, klok og temmelig springende diskusjon av dyrenes plassering i verden (A-dyr, B-dyr, C-dyr, X-dyr, Y-dyr, Z-dyr …). Alt sammen diskutert av den kloke hunden med doktorgrad i gjeting og den strengt tatt ganske dumme gjeteren, som på sin side er veldig god i leting. Sammen har de ikke mindre enn 66 sprelske sauer som de skal gjete opp på fjellet, mens de diskuterer tingenes tilstand … Lammet som ikke ville bli lår er noe så sjeldent som en dialogisk billedbok om dyrenes plassering i verden. Kraftfullt og lekent illustrert av Per Dybvig.

Vi fikk også utdelt en ungdomsbok på pressekonferansen, Jan Henrik Nielsens debutroman Høsten. Den ble nettopp utgitt, men jeg har allerede hørt mange lovord om den. De jeg kjenner som har lest boken, mener at den er en flott leseropplevelse også for voksne.

Søstrene Nanna og Fride har i flere år levd i en bunker med faren, etter at en mystisk sykdom har rammet det meste av livet på jorden. En dag angripes faren av sykdommen, og jentene må forlate bunkeren og dra til byen de bodde i før, i håp om å finne medisin.

Høsten er først og fremst en bok om livet og kjærligheten, tross det dystre bakgrunnsteppet. En sterk og varm fortelling om mot og håp.

Som om ikke dette er nok bøker å plassere på den stadig voksende prioriteringslisten min, som nå er så lang at jeg snart må lage en egen prioriteringsliste for prioriteringslisten, fikk jeg forrige uke tilsendt hele ni bøker i premie fra Bokelskerinnen. 17. mai og julaften på en gang! Jeg vant premie i hennes debutantutfordring etter å ha lest Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker. Heldigvis rakk jeg å åpne pakken før jeg stormet av gårde til bakgårdssalg hos forlagene for å raske til meg alt armene kunne bære, så jeg slipper å bruke denne uken på å snekre nye bokhyller. Mer om hvilke bøker jeg fikk kommer i neste ukes innlegg.

Ha en fin leseuke og en inspirert bokhøst!

Høstbøker fra Gyldendal og Aschehoug

Etter forrige ukes pressekonferanser hos Aschehoug og Gyldendal har det vært mye kikking i og sikling over kataloger med altfor mange fristelser. Jeg føler for å påpeke at tidsklemma ikke bare gjelder for travle småbarnsforeldre, men også for litterater med manglende evne til å begrense seg. Akkurat nå gjør det veldig vondt i ønskelisten, men heldigvis ikke i lommeboken. Ennå.

Jeg leser først og fremst skjønnlitteratur, og de to av årets utgivelser jeg ble mest nysgjerrig på fant jeg hos Gyldendal. Den første romanen er allerede utkommet, David Goodwillies Den amerikanske terrorist. Forlaget oppsummerer romanen slik:

«Søndag 22. august 2010 eksploderer en bombe i fjortende etasje i 660 Madison Avenue. Den umiddelbare reaksjonen, det medieskapte inntrykket, er å anta at dette er et mislykket forsøk på et nytt 11. september – islamistiske fundamentalisters blodtørstige angrep på USA og dets villfarne verdier. Snart viser det seg imidlertid at de skyldige er unge, velutdannede vaskeekte amerikanske amerikanere, patriotisk oppdratt og hvite. Hendelsen fører to mennesker sammen som – i hvert fall tilsynelatende – kommer fra motsatte sider av det politiske spekteret. Idealisten Paige har mistet troen på politiske handlingsplaner og et hjemland som er ansvarlig for brorens død i Irak. Sladder-bloggeren Aidan forholder seg like passivt til rikets tilstand som til sitt eget liv, og har forskanset seg i denne verdenen av blanke overflater. Men bombeangrepet får overflaten til å slå sprekker og tvinger Aidan til å revurdere forestillingen om at hans egen levemåte er en nøytral bakgrunn for plutselige og uforklarlige terrorhandlinger.»

På bildet er boken merket som krim, mens i katalogen er den merket som roman. Jeg synes ikke den høres helt ut som en krimroman, spesielt siden The New York Times mener den sosiale satiren i stil minner om Bret Easton Ellis. Det virker i hvert fall som en svært relevant roman, og jeg har veldig lyst til å lese den.

Den andre romanen utgis i oktober, og har et (marginalt) lystigere tilsnitt. Boken heter Store bryster og brede hofter, og er skrevet av den kinesiske forfatteren Mo Yan.

«Under bokseropprøret i 1900 ligger babyen Shangguan Lü gjemt i et kar med mel mens foreldrene myrdes av tyske inntrengere. Nittitre år senere har hun overlevd den japanske okkupasjonen, borgerkrigen, Maos opprør og hele kulturrevolusjonen. Den eneste sønnen hennes, han som er totalt avhengig av morens brystmelk, er den som tar seg av henne. Store bryster og brede hofter er en roman om en kvinne som ikke lar seg knekke, selv om kriger, sult og kommunisme herjer landet hun bor i. Heller ikke svake menn, banditter og byråkrater, misjonærer og hønseslaktende jordmødre får has på henne. Denne romanen er en brennende satirisk roman, en visjon over Kina i det tjuende århundret. Den er grotesk, breddfull av svart humor, og ekstremt tydelig i skildringen av sex, vold, politikk og død. Romanen bekrefter Mo Yans status som en av de virkelig store nålevende kinesiske forfatterne.»

I tillegg til utsiktene til å lese om Kina, et eksotisk land i mitt anglosentrerte litterære univers, er det det at en eller annen har beskrevet Mo Yan som en kinesisk Dickens som gjør meg nysgjerrig.

Selv om jeg er veldig glad i å lese krim, hadde jeg egentlig bestemt meg for at jeg har lest nok krim for en stund. Men det var blant forlagenes krimutgivelser, både norske og oversatte, at jeg fant flest bøker jeg ønsker meg. De historiske krimromanene til Kurt Aust har jeg hatt lyst til å lese veldig lenge, fordi de jeg kjenner som har lest bøkene hans er fra seg av begeistring. I høst kommer femte roman om professor Thomas av Boueberge og Petter Hortten. Handlingen er lagt til 1705, og forkjærligheten min for tidsepoken er bare én av grunnene til at serien frister. Mens jeg selvfølgelig må begynne med bok nummer én i serien, er du kanskje en av de heldige som kan begynne rett på høstens roman når den utgis i september av Aschehoug.

«Året er 1705 og professor av Boueberge og hans norske assistent Petter Hortten blir sendt til den ensomme øya Anholt som ligger mellom Danmark og Sverige. Oppdraget er å lete etter magistratsfogd Moritz Giedde, som på mystisk vis er forsvunnet. Det er også påfallende mange skip som har gått på grunn på de farlige revene utenfor Anholt. Øyas 30-talls beboere mistenkes for å plyndre skipene og for ikke å gi tilstrekkelig hjelp til sjømenn som forliser. Thomas og Petter tror Moritz Gieddes forsvinning kan ha noe med unndragelser av kongens skatter å gjøre, men det viser seg at det er flere mystiske ting som foregår. Allerede på sin første dag på Anholt finner de et frossent lik i sanden på et av de øde områdene på øya. Kan det være liket av Moritz Giedde?»

Det historiske tilsnittet er også grunnen til at en av Gyldendals oversatte krimbøker frister. Lene Kaaberbøls Kadaverdoktoren er første bok i en planlagt trilogi. Handlingen er lagt til 1894 i Frankrike.

«En prest våker over liket av en ung kvinne, uten å legge merke til at ørsmå midd kommer krypende ut av neseborene hennes. Året er 1894, stedet en større provinsby i Frankrike, og en av byens leger, enkemannen Albert Karno, bedre kjent som kadaverdoktoren, skal fastslå dødsårsaken. Kadaverdoktoren handler om Albert Karno, som forsøker å forstå døden for å hjelpe de levende. Og fullmektigen, venn og samarbeidspartner, som har til oppgave å registrere alle dødsfall i byen. Og ikke minst om den 20-årige Madeleine Karno, kadaverdoktorens assistent og datter. Sammen følger de tre et dødbringende spor gjennom en foruroligende og dramatisk historie, der tidens vitenskapelige fremskritt settes opp mot krefter som er like gamle som mennesket – eller enda eldre. For hvor er det mennesket tar slutt og Dyret begynner?»

En av bøkene vi fikk med oss fra Gyldendals pressekonferanse var debutant Olav W. Rokseths krim Et spørsmål om beskyttelse. Det passet jo bra, siden jeg allerede var nysgjerrig på boken etter å ha lest Bokelskerinnens forfatterintervju. «En imam blir en sen sommerkveld skutt i Tøyengata i Oslo. Attentatmannen har etterlatt seg noen linjer fra et arabisk dikt som innvarsler en endetid og «den tolvte imam». PST kontakter religionshistorikeren Davood Ariani, som nå har tatt navnet David Anderson. Han mener attentatmannen har flere drap foran seg. Og David får rett. Et par dager senere blir en annen imam drept. Offeret er Davids nære venn og samtalepartner Milan. Også her finner man linjer fra det samme diktet på åstedet. Og attentatmannen har ennå ikke fullført sitt prosjekt. Davids familie ble drept under uroligheter i Libanon. Motvillig reiser han tilbake, på oppdrag fra PST … og for å konfrontere fortiden.»

De tre andre krimbøkene som står på ønskelisten min i høst er Thomas Engers andre bok om krimjournalist Henning Juul, Fantomsmerte. Første bok, Skinndød, skrev jeg om her. A. J. Kazinskis Den siste gode mann ble jeg utrolig nysgjerrig på etter å ha lest Astrid Tereses begeistrede omtale her. Krim med en metafysisk vinkling høres ut som noe jeg ønsker å få med meg. Den siste boken er Elias Palms Corpus delicti, med en kvinnelig rettsmedisiner i hovedrollen. Jeg håper at jeg kan like Ella Andersson like godt som jeg i sin tid likte Patricia Cornwells Kay Scarpetta. Alle tre utgis av Gyldendal.

Siden jeg ikke har barn, er barnebøker noe jeg vanligvis ikke forholder meg til, annet enn i nostalgiske øyeblikk. Men Aschehoug utgir i høst en bok jeg tror skal få bli et unntak. Da Inger Marie Kjølstadmyr arbeidet med prosjektet Henrik Ibsens skrifter, kom hun over et brev som Ibsen sendte sin kone Suzannah. I brevet gir han begeistret uttrykk for den fineste gaven han noen gang har fått, nemlig en badesvamp.

«Den store dikteren Henrik Ibsen bor i en leilighet i Kristiania med tre hushjelper: Gusta, Lina og Frøken Blehr. Fra vinduet sitt ser han opp på slottet der kongen bor. Henrik strever seg gjennom høstregnet, spiser skiver og plasker i badekaret som alle andre. Men helt som alle andre er han ikke – han har jo et badekar, det har ikke kongen engang! Henrik og badesvampen er en underfundig og vakker bildebok – og barnas første møte med Ibsen.» Jeg håper virkelig ikke at illustratør Åshild Irgens har holdt seg for tett opp til virkeligheten i sine tegninger av en naken Henrik, eventuelt at badesvampen er strategisk plassert, for ellers kan dette fort vise seg å bli mitt siste møte med Ibsen. Men jeg ser frem til å få vite mer om den høyt elskede badesvampen.

Jeg leser lite sakprosa for tiden, men håper det er et forbigående fenomen. Da jeg studerte litteratur gikk det mer i sakprosa enn skjønnlitteratur, og jeg har derfor hatt litt skjønnlitterær lesing å ta igjen i årene etterpå. Samtidig er det også fryktelig vanskelig å velge ut hvilke sakprosabøker man skal lese hvis man først skal lese noe, siden det er så utrolig mye interessant å velge mellom. Heldigvis gjorde Aschehoug dette valget litt enklere ved å dele ut Hans Erik Næss’ Planet Norge. Næss er stipendiat i sosiologi ved UiO, og har skrevet en debattbok som virker både interessant og tilgjengelig.

«Ved det første tiårsskiftet i det 21. århundre er det norske samfunn ikke hva det en gang var, men det er uklart hva det er blitt. I globaliseringens tidsalder skapes fellesskap og fiendebilder på tvers av gamle delelinjer. Grensen mellom innenriks- og utenrikspolitikk er utydelig. Det som er typisk norsk for noen, er like utypisk norsk for andre. Tanken bak Planet Norge er å bidra til en oppdatert forståelse av dagens norske samfunn ved å inspirere til nye måter å tenke på. Gjennom f.eks. å vise hvordan bensinpriser, krigen i Afghanistan og svartmetallmusikkens utbredelse er del av flettverket mellom storpolitikk og hverdagsliv i det globaliserende Norge, demonstreres det at det lille berget her hjemme og den store verden der ute er to sider av samme sak.» Jeg tror at dette kan bli bra høstlektyre.

Utover det ble jeg også veldig nysgjerrig på Håvard Rems biografi Ildsjelen. Historien om Vidar Bøe, som utgis av Gyldendal i september. Vidar Bøe var selv til stede på pressekonferansen, og det han fortalte gjorde sterkt inntrykk. Jeg er egentlig ikke spesielt glad i biografier, men vurderer å gjøre et unntak også for biografien om Amalie Skram som Gyldendal utgir i oktober. Biografien har fått tittelen Amalie. Et forfatterliv og er skrevet av professor Janet Garton. Jeg har ennå til gode å lese noe av Amalie Skram (jeg skal, jeg skal), men jeg har lest nok om livet hennes til å forestille meg at en biografi om henne kan være spennende lesning.

Det var mange flere bøker enn dette som fristet, men som dikteren sa: Know thyself. Hvis du har lyst til å se hvilke andre bøker som utgis av Aschehoug og Gyldendal i høst, finner du Aschehougs katalog for 2011 her, og Gyldendals høstkatalog her.

Ha en god bokhøst!