Mesteren og Margarita

Mesteren og Margarita regnes blant 1900-tallets største romaner. Michail Bulgakov rakk ikke å fullføre sitt hovedverk før han døde i 1940, og det var kona hans som ferdigstilte romanen i 1941. Den ble imidlertid ikke utgitt i sin helhet før i 1973. Boken er i dag pensum ved russiske skoler, og har blant annet inspirert Salman Rushdies omstridte Sataniske vers fra 1988. Mesteren og Margarita er en kompleks og krevende roman med utallige fortolkningsmuligheter. Den er blitt lest som historisk roman, politisk roman, kriminalroman, satire og metafysisk roman. For min del var de metafysiske spørsmålene de mest interessante, i hovedsak på grunn av Bulgakovs «Pilatus-evangelium», hvor fortellingen om Jesu død på korset blir fortalt fra synsvinkelen til mannen som dømte ham til døden: Prokurator over Judea, Pontius Pilatus. Romanen kan nemlig skilte med et sjeldent imponerende persongalleri: Djevelen i menneskeham, Pontius Pilatus, Jesus (Jesjua Ha-Notsri), evangelisten (Levi) Matteus, Judas (Juda fra Keriat) og Barabbas (Bar-rabban) er blant karakterene man møter i tillegg til hovedpersonene Mesteren og Margarita. Som roman er den like komplisert som det menneskelige universet den handler om, og kan for min del bare tolkes stykkevis og delt.

I den grad Mesteren og Margarita kan sies å ha en forgjenger i den europeiske litteraturhistorien, må det være Goethes Faust fra 1808/1832. Bokens epigraf er da også hentet fra Faust: «Nåvel, hvem er du så? Utav den kraft en del som vil det ondt, men alltid dog gjør vel.» I begge tekstene spiller Djevelen en sentral rolle, og Djevelen anses for å være en like naturlig og nødvendig kraft som Gud. I Faust inngår Djevelen og Gud et veddemål om hvorvidt det er mulig å lokke Faust bort fra den smale sti. I Mesteren og Margarita er Gud og Djevelen del av samme «byråkrati». Begge tekstene er forankret i metafysiske spørsmål, det vil si at de tematiserer de helt grunnleggende spørsmålene i tilværelsen. I tillegg spiller selvsagt Mesteren og Margarita på den største av alle litterære tekster i den vestlige kulturhistorien – Bibelen, nærmere bestemt evangeliene hvor Jesu historie fortelles fra fire forskjellige synsvinkler. Dantes Den guddommelige komedie, spesielt første del «Inferno», er en annen aktuell parallell, hvor man blant annet ser at Dante og Bulgakov har forskjellige oppfatninger om Satans rolle i kristendommen.

Handlingen i Mesteren og Margarita er delt i to. Den ene foregår i 1930-tallets Moskva, den andre i Jerusalem den dagen Jesus dømmes til døden og korsfestes. I «vår» verden heter Djevelen Woland, og han ankommer et religionsfornektende og undertrykket stalinistisk Russland med sitt snodige kompani. I løpet av kort tid setter de byen på hodet med sine magiske rampestreker, og driver en rekke av Moskvas kulturpersonligheter til vanvidd. Køen til sinnssykeasylet utenfor byen blir lang etter hvert som Wolands hjelpere slår seg løs. På dette asylet befinner Mesteren seg. Han er forfatter, og har endt opp på asylet etter å ha forlatt kjæresten Margarita og forsøkt å brenne sitt livsverk om Pontius Pilatus. Mesterens historie om Pilatus utgjør andre del av handlingen, og den beskriver det sterke møtet mellom Pilatus og Jesus før den ene dømmer den andre til døden.

Det var denne andre delen av romanen som gjorde sterkest inntrykk på meg, kanskje fordi man allerede vet hvordan den historien ender. Men ved å fortelle den velkjente historien i romanform, kommer Bulgakov mye tettere inn på det jeg oppfatter som kjernen av evangeliene. Det er godt gjort å skrive sin egen versjon av den vestlige kulturs aller viktigste historie, og samtidig klare å tilføre noe.

Bulgakov bruker litterære teknikker for å snu den moderne verdensanskuelsen på hodet. Kapitlene fra Moskva er burleske, komiske, overdrevne og magiske, mens kapitlene fra Jerusalem er holdt i en sober, nøktern og realistisk stil. I første kapittel bryter en fremmed inn i en samtale mellom to av Moskvas intellektuelle, hvor den ene mener å kunne bevise ved hjelp av filosofisk-vitenskapelige prinsipper at Jesus aldri har eksistert. Den fremmede er Woland, og han kan fortelle de to at ikke bare har Jesus eksistert, men at han selv var til stede da han ble dømt til døden. De to intellektuelle har mange teorier om hvem denne bemerkelsesverdige mannen kan være (utlending, historiker, spion, gal, og så videre), men ekte vantro som de er, er selvsagt ikke Djevelen selv et alternativ. Woland avslører at en av dem skal dø samme kveld, og når dette skjer, havner den andre på galehuset etter et mislykket forsøk på å få kontroll over begivenhetene. Moskva-delen fortsetter i samme stil: Den ene ateisten etter den andre – som nekter å tro annet enn det de kan se med egne øyne – går fra vett og forstand når de får se en gående og snakkende katt, en svevende naken kvinne, folk som mister hodet (bokstavelig talt) og en rekke andre hendelser som strider mot alle naturlover og vitenskap.

Et nærmere innblikk i denne mystiske verdenen får vi gjennom Margarita, når hun i bokens andre del blir invitert på ball hos Satan. Når hun ankommer Wolands residens, spiller han sjakk med den snakkende katten Behemot:

«Av pur krenkelse pustet katten seg slik opp at den så ut som den kunne sprekke når som helst. – Å, den luringen, den luringen, sa Woland hoderystende, – hver gang spillet tar en håpløs vending for ham, vil han snakke seg fra det – som den verste sjarlatanen i kattepine. Sett deg øyeblikkelig og hold opp med dette ordskvalderet. – Jeg setter meg, svarte katten og satte seg, – men jeg protesterer på siste punkt. Min tale er avgjort ikke skvalder, slik De behager å uttrykke Dem i damers nærvær, men en rekke vel emballerte syllogismer som ville bli verdsatt etter fortjeneste av slike kjennere som Sextus Empiricus, Marcian Capella og – hvem vet – Aristoteles selv. – Sjakk, sa Woland. – Javel, ja vel, svarte katten og gav seg til å betrakte brettet gjennom kikkerten.”

Samtidig blir det tydelig at Djevelen/Woland samarbeider med Gud. Han insisterer på at Jesus har eksistert, han straffer, skremmer og tøyser med ateistene, og det er ingen rettskafne mennesker som får angre på at de har møtt ham. I et samfunn uten plass for å tro på noe annet enn det målbare, viser Woland og kompani at mennesket er sørgelig lite og skrøpelig i møtet med guddommelige krefter mennesket ikke kan forklare, men som likevel i høyeste grad bestemmer over dem. Hva som er Wolands plan og motivasjon får vi derimot aldri vite. Han forblir like uutgrunnelig som Gud, og trenger ikke forklare seg for noen.

Kontrasten til kapitlene fra Jerusalem er stor. I disse kapitlene kan man kjenne igjen sin egen verdensoppfatning: Mystiske fenomener fremstår som nettopp mystiske, noe man kan trekke i tvil og i alle fall delvis avfeie uten at katter trekker revolver og kvinner svever i luften. Når Jesus blir brakt frem foran Pontius Pilatus, er sistnevnte midt i et fryktelig migreneanfall. Jesus kurerer ham for smertene og forstår intuitivt at smerten kommer av at Pilatus ikke tør å elske noen andre enn hunden sin. Han foreslår at de to går en tur sammen, slik at han kan fortelle Pilatus om noen nye ideer han har fått. Pilatus blir både skremt, sint og fascinert over denne merkelige mannen som har slike helbredende og synske krefter og påstår at alle mennesker er gode. Pilatus ønsker å finne en måte å redde Jesus på slik at de kan tilbringe mer tid sammen. Nå mislykkes som kjent denne planen fullstendig. Jesus dør på korset, og Pilatus sitter igjen med en nagende følelse av undergang.

Men både Jesus og Pilatus er i denne situasjonen strippet for den glorifiserte posisjonen ettertiden har gitt dem. Under dette møtet er de to mennesker av kjøtt og blod. Jesus er både redd og modig, Pilatus vakler. Menneskeligheten begge er skildret med – tvilen, frykten og forvirringen – gjør historien mer levende og sterk nettopp fordi de ikke er beskrevet på idealisert avstand. I en slik realistisk sammenheng gjør det desto mer inntrykk når Pilatus får et syn han ikke forstår hva er, men som leseren uten vanskeligheter kjenner igjen – selv i sin naturalistiske og groteske form:

«Det skjedde faktisk et eller annet med prokuratorens syn. Han syntes at arrestantens hode seilte av gårde og at et annet dukket opp isteden. På dette nye, skallete hodet satt det en krone av gull med stort mellomrom mellom taggene. I pannen var det et rundt sår som åt opp huden omkring, og alt sammen var innsmurt med salve. En tannløs, innfallen munn med en slapp, lunefull underleppe. […] Også med hørselen hendte det noe besynderlig – det var akkurat som basuner klang lavt og truende i det fjerne, mens en nasal stemme lød særdeles tydelig der den hovmodig trakk på ordene: «Lov om majestetsfornærmelse…” Tankene fór gjennom hodet hans – hurtige, usammenhengende og uvanlige: «Jeg er fortapt!…”, deretter: «Vi er fortapte!…” Og en som var fullstendig vanvittig midt oppe i det hele – noe om udødeligheten, en udødelighet som fremkalte et uutholdelig tungsinn.”

Pilatus forutser sin egen udødelighet og en historisk rolle han bare så vidt aner den skjebnesvangre rekkevidden av. Hans tragedie er at han ikke handler ut fra forutanelsen, og det han føler er riktig. Samtidig vet vi både fra Bibelen og Wolands utsagn at det ligger en plan bak det hele, som ingen mennesker kan forstå eller forandre. Et fiffig paradoks.

Pilatus har sin parallellkarakter i Levi Matteus. Der Pilatus tviler, har Matteus valgt. Han følger sin herre overalt, og etter at dødsdommen er et faktum har han bare ett desperat ønske: Å nå frem til Jesus tidsnok til å drepe ham med en dolk, for deretter å drepe seg selv. Alt for å skåne sin frelser for den forferdelige døden på korset:

«Heldigst av alle tre var Jesjua. Alt i løpet av den første timen var han begynt å få besvimelsesanfall, og etterpå hadde han mistet bevisstheten helt, slik at hodet hang ned og turbanen var gått opp. Han var følgelig helt dekket av fluer og klegg, så ansiktet hans ble helt borte under en sort, skjelvende maske. I lysken, på maven og i armhulene satt fete klegg og sugde på den gule, nakne kroppen.»

Det siste ordet Jesus sier før han dør er «Hegemon…”, altså Pilatus. Levi Matteus kommer for sent til å redde Jesus, men det senere møtet mellom ham og Pontius Pilatus er interessant. Her presenteres Pilatus for det som senere skal bli Matteus-evangeliet, og blir helt satt ut av Jesu’ ord: «ingen større synd… feighet”. Tydeligere kan det ikke sies, verken i romanen eller virkeligheten, hva som er karakterenes og menneskets største synd. Dessverre for Pilatus får han nærmere to tusen år på seg til å tenke over sin egen feighet, i en dyp ensomhet hvor bare hunden holder ham med selskap.

«Han sier, lød Wolands stemme, – det samme hele tiden. Han sier at han blir urolig av månen og at han misliker posten sin. Det sier han bestandig når han ikke sover, og når han sover, drømmer han alltid om det samme – en vei av månestråler, og den vil han gjerne spasere på sammen med arrestanten Ha-Notsri, for, som han sier, det var noe de ikke fikk snakket ut om den gang for lenge siden, den fjortende dag i vårmåneden nisan. Men akk, den veien greier han av en eller annen grunn aldri å komme seg ut på, og det er ingen som kommer og besøker ham. Og da har han ikke annet å gjøre enn å snakke med seg selv. For øvrig føler han jo behov for en viss avveksling, og derfor føyer han ikke sjelden til talen om månen at det ikke er noe han hater mer her i verden enn sin egen udødelighet og sitt enestående ry. Han påstår at han med glede skulle bytte sin skjebne med den omvandrende fillefransen Levi Matteus.»

Måten Bulgakov går i dialog med Bibelen på er elegant. Han skaper en ny versjon av velkjent materiale, hvor han fremhever budskapet fra evangeliene: Grenseløs nestekjærlighet, tilgivelse, barmhjertighet og en tro uten forbehold. Og da er vi samtidig tilbake hvor romanen begynner, med de to intellektuelle som mener å kunne bevise at Jesus aldri har eksistert.

Mesteren og Margarita et merkverdig og finurlig skattkammer av en bok. Den er tidvis kronglete med mange bipersoner og avstikkere, og forholder seg i liten grad til konvensjonelle metoder for historiefortelling. Strukturen fungerer likevel på sitt galimatias-vis. Den røde tråden som går gjennom sammensuriet av karakterer, historier og bihistorier, åpner for utallige potensielle fortolkninger og danner en kinesisk eske av stadig nye innsikter. Man trenger all hjelp man kan få fra både fantasi og konsentrasjon, for det er lite selvforklarende ved Bulgakovs univers. Han serverer heller ingen fasit i siste kapittel, så her må man virkelig tenke selv for å få ting til å henge sammen. Men for en tålmodig og nysgjerrig leser er det mye spennende å hente.