Hovedpersonen i Mark Haddons roman Den merkelige hendelsen med hunden den natten er 15 år gamle Christopher Boone. Han kan navnene på alle landene og alle hovedstedene i hele verden og alle primtallene helt til 7507. Chris er autist, en meget intelligent sådan. Han er usedvanlig god i matematikk og fysikk, men forstår lite av følelser og sosialt samspill. En kveld finner han hunden til naboen stukket i hjel med en høygaffel. Chris er veldig glad i hunder, og bestemmer seg derfor for at han skal gjøre som Sherlock Holmes og oppklare mysteriet om hvem som drepte Wellington. Han bestemmer seg også for at han skal skrive en bok om detektivarbeidet, og det er – i metaromanens navn – Den merkelige hendelsen med hunden den natten.
Siden både romanskriving og detektivarbeid forutsetter innlevelsesevne og fantasi i forholdsvis store mengder, kan man trygt si at Chris har dårlige forutsetninger for å klare oppgaven. Men det største problemet blir likevel faren, som overhodet ikke vil at Chris skal bry seg med drapet på Wellington. Det er nemlig flere hunder enn Wellington som ligger begravet i boken, metaforisk sett, og Chris snubler over et par mørke hemmeligheter mens han leker detektiv.
Det er ingenting bemerkelsesverdig ved plottet i romanen, og det er Chris som gjør boken til noe utenom det vanlige. Den jevne leser har nok mer peiling på følelser og menneskelige relasjoner enn på andregradslikninger og astrofysikk. Med Chris er det motsatt. Han gir oss mange betraktninger rundt hvor merkelige og uforståelige han synes vanlige folk er, snakker og oppfører seg, og hvor tilsvarende enkelt det er å forstå seg på for eksempel sorte hull.
Ordet metafor betyr å bære noe fra ett sted til et annet. Det stammer fra de greske ordene meta (som betyr fra ett sted til et annet) og Φερελν (som betyr å bære), og man bruker det når man skal beskrive noe med et ord som ikke er det samme som det det skal beskrive. Det betyr at ordet metafor selv er en metafor. Men jeg synes man heller skulle kalle det en løgn, for en dag kan ikke likne en pytonslange, og det er ingen som har skjeletter i skapet. Og når noen bruker sånne uttrykk og jeg prøver å se for meg det de sier, da blir jeg bare forvirret, for det er meningsløst å forestille seg at noen har en sten i øyet, og at dét skal ha noe å gjøre med at man er glad i noen.
(Hvis du som leser dette tilfeldigvis er en greskkyndig person: Jeg er klar over at gjengivelsen min av det greske ordet sannsynligvis er feil.)
På samme måte er det med hva Chris takler eller ikke. Han vil gjerne avlegge videregående eksamen i matematikk allerede som femtenåring for å få en sekser og bli astronaut og/eller vitenskapsmann, men en vanlig togtur er en nærmest overmenneskelig prøvelse for ham. Chris er en morsom gutt – stort sett ufrivillig – og veldig sjarmerende. Det er mye humor i tankene hans om livet, og ikke minst forvalter Haddon det nødvendige dobbeltperspektivet godt. Det vil si at man godt forstår hvorfor Chris legger seg ned på gaten i fosterstilling og stønner når det blir for folksomt rundt ham, samtidig som man skjønner hvorfor dette kan drive omgivelsene hans til vanvidd. Chris følger sin egen logikk, og for å si det med en klisjé er det forklaringen hans av denne logikken som gir boken sjel.
Den merkelige hendelsen med hunden den natten var ikke en bok som forandret livet mitt i nevneverdig grad, men den var underfundig, klok og akkurat passe rørende. En fin bok, verken mer eller mindre.
Lines bibliotek 
Kjekt å få lest din omtale av denne boken, især ettersom vi har den i biblioteket der jeg jobber og den har vært etterspurt av enkelte lånere. Har ikke visst i nevneverdig grad hva den handlet om, og synes det er interessant synsvinkel og perspektiv den autistiske hovedpersonen virker å ha.
Takk for interessant og god omtale : ))
Takk for det! Det var morsomt å se hvordan Haddon løste det med perspektivet, det kan neppe ha vært helt enkelt å få til. Og det er som sagt Chris som gjør boken spesiell.
Ja, denne husker jeg! Morsom. Jeg leste en til av Haddon ikke så lenge etter. Ikke like underholdende. Husker jo ikke hva den heter nå.
Selv om jeg likte boken, ble jeg ikke fristet til å lese mer av Haddon siden det var Chris jeg først og fremst likte med boken. Kjekt å vite at jeg ikke går glipp av noe!
Jeg elsket A Spot of Bother og er helt uenig i at du ikke går glipp av noe. Genial bok!
Er det den som heter Noe til besvær på norsk? I så fall har mamma den også (hundeboka er hennes), så da kan det hende at jeg leser den en annen gang. Nå er det nilesing av Donna Tartt som gjelder!
Jepp, Noe til Besvær =)
Må begynne på Donna Tartt snart jeg også. Håper den er like god som jeg husker den.
Jeg har bare lest såvidt over 100 sider så langt og er litt delt. Historien virker veldig spennende og annerledes, samtidig synes jeg at hun bruker for mye plass. Det er ikke sikkert jeg mener det samme når jeg har lest mer, men foreløpig er inntrykket at boken burde ha vært strammere.
Jeg er også 100 sider inn og tenker det samme for deg. Jeg synes ikke jeg har kommet nok inn i historien eller karakterene enda, men håper det endrer seg.
Jeg synes det har tatt seg et lite hakk opp til side 140, men det er en til dels veldig pratsom bok og ennå har det ikke lykkes meg å få tak på hvem Richard er for en kar. Det kan bli en hard leseuke frem mot søndag for min del.