Stikkord: Verdensbiblioteket

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?