Stikkord: Verdens poesidag

Verdens poesidag. Jimmen, Orgelsjøen og Kvelningsminner

untitledI dag er det verdens poesidag, og jeg har feiret dagen ved å lese Øyvind Rimbereids Orgelsjøen fra 2013. Rimbereid er en ganske ny forfatter for meg, men jeg leste Jimmen i fjor og syntes den var omtrent like fantastisk som alle andre som har lest den.

I etterkant leste jeg et sted at hester er så empatiske at de kan tilpasse seg menneskers hjerterytme, selv på avstand. Det er et godt bilde på Jimmen, hvor en arbeidshest og hans eier følger hverandre trofast på livets landevei, og bytter på å være leserens linse mot verden. Delene til den aldrende stallkaren er skrevet på rogalandsdialekt, mens hesten Jimmen tenker i et slags naivt gammelnorsk språk.

I samlingen er de en utdøende rase, i ferd med å erstattes av moderne teknologi i overgangen til oljeøkonomi og generell miljøskadelig velstand. Samlingen kombinerer nostalgi, språklig oppfinnsomhet og kritisk bevissthet om hvor samfunnet er på vei, med hesten Jimmens tanker som et sjeldent elskelig midtpunkt. Jimmen både kan og bør leses av alle. I hvert fall alle som har rotet seg inn hit på mitt territorium.

Orgelsjøen var atskillig mer krevende lesning, uten at det burde skremme vekk andre enn de selverklært uhelbredelig fattige i ånden. I Orgelsjøen møter vi hele verden på en gang, fra partikler til verdenshistorie, i det jeg vil kalle et overbevisende forsøk på å viske ut grenser i tid og rom for å kunne trekke nye og uventede tråder mellom alt som finnes. Rimbereid virker svimlende kunnskapsrik om vitenskap, filosofi, fysikk, religion, historie, musikk, litteratur, natur, industri og politikk. Og selvsagt orgelet, som er diktsamlingens (om ikke verdens) røde tråd.

Selve grenseløsheten i diktene, og alt hva de åpner for av uventede sammenhenger og innsikter, fikk synapsene i hjernen min til å kollapse av overanstrengelse, forhåpentligvis for å kunne gjenoppstå som friere, mer tøyelige versjoner av seg selv. Det Rimbereid skriver om å høre Bach spilt på orgel, kan også sies om Rimbereids orgeldikt: «og verden bare vider seg ut, som om det er en nåde, er en fjerding på et vann, et blafrende lys i en svalgang».

Diktet jeg skal dele i anledning dagen er egentlig en del av det lange diktet «Orgelet som ikke finnes», som jeg likte aller best i samlingen. Jeg har bare hørt Rimbereid lese én gang, og da leste han fra dette diktet. Anledningen var Lillehammer-festivalen i 2014, da Amnesty hadde samlet åtte lyrikere i et arrangement for å hedre forfattere verden over som sitter fengslet på grunn av sitt yrke. Steinar Opstad og Ruth Lillegraven leste også, og det er det fineste lyrikkarrangementet jeg har vært på noen gang.

Dessverre var det nesten folketomt, siden Dag Solstad snakket om Ingunn Øklands utilstrekkelighet og sin egen fortreffelighet for full sal noen kvartaler bortenfor. Konflikter og sladder trekker som kjent alltid flere publikummere enn dikt, også i Litteraturland. Men de om det. Etterpå satt jeg i alle fall igjen med en følelse av at jeg som ateist endelig skjønte hvorfor folk går i kirken, og hva de går dit for å finne. Den strengen i hjertet, som stenger ute all støy og binder oss sammen med noe større. Kanskje til og med Solstad kunne ha lært noe han ikke allerede visste.

Orgelet som ikke finnes IX

Svingende, grønne mai.

Flatet ut i et EKG-apparat

på en operasjonssal

der en to år gammel gutt ligger utspent

på et kryss

med femogtyvegradersblod

en svært varm dag i mai

og alt er åpent,

brystkassen med tvingende klemmer

rundt hjertet som lyser fiolett opp i dagen

uten slag,

ingen bølge som sprer seg jevnt

fra sinusknuten øverst i hjertet

badet i kalium,

som hos den moderne henrettede i Kina,

mens ni grønnkledde

står i ring i ni timer

eller går i små sirkler.

Og i skalpellen dirrer mange ulykker

og tråden som skal sy sammen,

er så tynn at selv ikke edderkoppen

ville ha trodd på den.

Bare nålen tror

blindt!

Den syr sin søm.

Og syr alltid like godt.

Også om den skulle sy på vrangen

og tvers gjennom en trehjulssykkel som står klar

og sy den fast til mørket

og fullstendig omvendt.

En bølgende søm

gjennom to umulige kransarterier

og ut i et venterom

hvor det finnes tretten bilder

og fem slags bønner,

men bare to fremtider

hvor den ene kan høres som skrik

fra en helt annen fløy, arabisk

og som først stilner

idet et vindu slås igjen.

Og den andre?

Det er den fremtiden som skal ha alt

og som lover alt,

men som ikke kan ha alt

og love alt

uten selv å ha et skrik,

og som derfor mest er som en tone

fra orgelet som ikke finnes.

*

Det andre diktet jeg vil dele er hentet fra en diktsamling som ble utgitt nå i mars. Splitter ny og nyfødt litteratur, rett fra trykkeriet. Kvelningsminner er Eivind Hofstad Evjemos fjerde bok og første diktsamling. Jeg har ikke lest hele samlingen ennå, bare nok til å kunne si at den foreløpig har erstattet planene mine om påskekrim med en forventningsfull klump i halsen.

Forlaget skriver: «I Kvelningsminner møter vi dem som må sende sine kjære vekk fra hjemmet, til institusjoner, og følger dem i letingen etter den verdigheten som er menneskelighetens kjerne. Fra de største spørsmålene om liv og død, scener fra alderdommen, til det å formidle et multihandikappet menneskes verd til sine besøkende slektninger: Ingen forfattere formidler den store, store fortellingen i det daglige strevet på samme måte som Eivind Hofstad Evjemo.»

(første dikt)

Hun er trist i telefonen. Bare jeg kan høre det.

Jeg er alene i huset, ser tv mens pizzaen stekes.

Jeg vet at hun elsker ekstra ost, bogskinke og ketchup.

Vet at hun elsker å hente øl i kjøleskapet og komme rullende

inn i stua og gi meg.

Å påta seg enkle oppgaver for dem hun er glad i

og som er glade i henne.

Vi har mislyktes med å forklare henne at dette ikke lenger

er hennes hjem.

Når hun sier, jeg vil hjem, svarer jeg:

Men du er jo hjemme.

Pusten i telefonen.

*

Gratulerer med verdens poesidag!

Men ikke glem at alle de andre dagene i året også er fine poesidager.

Verdens poesidag(en derpå)

På lørdag var det verdens poesidag, og jeg feiret blant annet ved å stikke innom poesifesten hos Deichmanske etter premieren på Fugletribunalet. Eller fest og fest. Jeg håper det skyldes vår dårlige timing og sene ankomst, for de tre opplesningene vi fikk med oss før vi dro igjen var ikke det jeg vil kalle en feiring av poesien. Et smertefullt langt dikt om kuk, en ung mann utkledd som nerd som leste fra baksiden av en pizzaeske, og en ekstremt entusiastisk hyllest til lommekniven.

– Hver sin smak, sa hun diplomatisk og flyktet til nærmeste bar.

Et par dager på etterskudd har jeg funnet fram to dikt som befinner seg noen hakk lenger opp på kvalitetsskalaen, fra to lyrikere som sjelden (eller aldri?) gjør noe feil. Carol Ann Duffy er Storbritannias første kvinnelige, skotske og åpent homofile Poet Laureate, en stolt britisk tradisjon med hoffpoeter som blant annet Geoffrey Chaucer nøt godt av da han i 1389 fikk utnevnelsen sammen med en årlig rasjon vin. Duffy er også utnevnt til Commander i Order of the British Empire. Akkurat så kul er hun.

Margaret Atwood er nok et mer kjent navn for norske lesere, og nå oppdaget jeg at hun faktisk er utnevnt til ridder av Bjørnsonordenen. Jeg håper det betyr at noen har konkrete planer om å stjele henne fra Canada til Norge. Diktende kvinnelige riddere er akkurat det vi trenger for å sprite opp poesifestene våre.

Duffys «Havisham» er hentet fra Mean Time (1993). Det er det sinteste diktet jeg vet om, med kanter hardere enn selv Sylvia Plaths «Daddy». Undertittelen kunne ha vært «Hell hath no fury like a woman scorned». Det lyriske jeget er Miss Havisham, bedre kjent fra Charles Dickens Great Expectations. Jeg har tidligere skrevet om Store forventninger og miniserien fra 2012 og ser at jeg introduserte Miss Havisham sånn: Miss Havishams liv stoppet opp da hun ble vraket på bryllupsdagen i sin ungdom. Hun går fortsatt i brudekjolen, og har stoppet alle husets klokker på det tidspunktet da hun fikk vite at brudgommen ikke ville dukke opp. Hun holder ikke styr på dagene, og ser aldri dagslys.

Diktet står fjellstøtt på egenhånd, også om man ikke kjenner til Miss Havisham og kan spinne en intrikat og berikende vev av intertekstualitet. Men for de som kjenner historien hennes, er det ekstra interessant å få hennes syn på saken, direkte fra kilden, i dramatisk monolog. I romanen og filmversjonene ser man henne kun utenfra, og det er forstyrrende nok. Hennes indre liv er … vel, les og bedøm selv.

Havisham

Beloved sweetheart bastard. Not a day since then
I haven’t wished him dead. Prayed for it
so hard I’ve dark green pebbles for eyes,
ropes on the back of my hands I could strangle with.

Spinster. I stink and remember. Whole days
in bed cawing Nooooo at the wall; the dress
yellowing, trembling if I open the wardrobe;
the slewed mirror, full-length, her, myself, who did this

to me? Puce curses that are sounds not words.
Some nights better, the lost body over me,
my fluent tongue in its mouth in its ear
then down till I suddenly bite awake. Love’s

hate behind a white veil; a red balloon bursting
in my face. Bang. I stabbed at a wedding-cake.
Give me a male corpse for a long slow honeymoon.
Don’t think it’s only the heart that b-b-b-breaks.

*

I Mean Time er «Havisham» plassert ved siden av et dikt med tittelen «Suicide», et annet dikt som befinner seg i den ekstreme ytterkanten av intense menneskelige følelser. Jeg liker best svingningene i og mellom de fire strofene, og særlig de to siste. Havisham starter med rasende hat, som avløses av fortvilelse og uro. De begjærlige drømmene er et slags lyspunkt så lenge det varer, inntil virkeligheten inntar drømmen og drømmen avløses av virkelighet. Hva hun biter i drømmen idet hun våkner, kunne sikkert kuk-dikteren på Deichmanske ha sagt mye om.

Den sjokkartede oppvåkningen til kraften av sviket, ønsket om gjengjeldelse – diktet blir sterkere for hver gang jeg leser det. Havisham appellerer like mye til medfølelse som avsky, gjennom denne voldsomme kompromissløsheten. Å la livet stanse med sviket, og vie hele livet sitt til det. Og nå. Et liv der hun ligger med en fraværende mann i søvne, og våkner opp til ønsket om en hvilken som helst død mann. En kropp, en død kropp, et mannlig lik. Hun som på sitt vis er halvdød selv. Hva hun har tenkt å drive med på denne bryllupsreisen sin er ikke godt å si. Men en edderkopp-hunn som spiser hannen etter samleiet er en hypotese like brukbar som noen.

«Love’s hate behind a white veil» er en påstand om kjærlighet som ikke kan få stå uimotsagt, og særlig ikke på en mandag. Da trenger man Margaret Atwood. «Variation on the Word Sleep» er hentet fra Selected Poems II: 1976 – 1986. Jeg leste diktet for første gang i går kveld, da det ble delt på Atwood-fansens Facebook-side (følg, følg). I tillegg til å handle om kjærlighet har diktet tilfeldigvis også en drømmesekvens, men stemningen er atskillig ømmere der enn i Duffys dikt.

Variation on the Word Sleep

I would like to watch you sleeping,
which may not happen.
I would like to watch you,
sleeping. I would like to sleep
with you, to enter
your sleep as its smooth dark wave
slides over my head.

and walk with you through that lucent
wavering forest of bluegreen leaves
with its watery sun and three moons
towards the cave where you must descend,
towards your worst fear

I would like to give you the silver
branch, the small white flower, the one
word that will protect you
from the grief at the center
of your dream, from the grief
at the center. I would like to follow
you up the long stairway
again and become
the boat that would row you back
carefully, a flame
in two cupped hands
to where your body lies
beside me, and you enter
it as easily as breathing in

I would like to be the air
that inhabits you for a moment
only. I would like to be that unnoticed
and that necessary.

*

Kjærligheten er like uforløst hos Atwood som hos Duffy, men unnoticed og necessary er nok noen galakser unna hva frøken Havisham ønsker seg. Jeg vegrer meg likevel for å kalle diktet mindre intenst, selv om intensiteten utspiller seg på en mye lavere frekvens enn der Havisham lever og dør.

Også den elskede i Atwoods dikt er utilgjengelig, muligens for alltid. Men hos Atwood står fraværet verken for avvisning eller svik. Kanskje er fraværet til og med en forutsetning for at Atwoods jeg kan oppleve kjærligheten i sin mest rendyrkede, utopiske form. I den fantastiske diktsamlingen Power Politics leves kjærligheten ut, og det går til helvete. Der åpner den fysiske nærheten mest for en destruktiv fremmedgjøring mellom to mennesker, mens her er det fysiske fraværet, ønsket om å komme nærmere, det som åpner jeget for den andre.

Et av de mest interessante trekkene ved diktet er at jeg ikke klarer å avgjøre om jeget er totalt selvutslettende eller om hun ønsker å være alt for den hun elsker. Jeg vet heller ikke om denne symbiosen av to rake motsetninger er en formulering av eller løsning på kjærlighetens evige paradoks, eller et uhyre intelligent og poetisk blendverk skapt av Margaret Atwood. Ja takk, begge deler?

Atwood deler i alle fall et svært sjeldent forfattertrekk med Jane Austen: Det er visst hos de mest kritiske, ironiske, klisjéallergiske og intelligente kvinnelige forfatterne man finner de ømmeste og mest gripende beskrivelsene av kjærlighet. Beskrivelser som i likhet med kjærligheten sniker seg under huden og blir liggende der og pulsere til man forhåpentligvis aldri blir som Miss Havisham.

Vel overstått poesifeiring, folkens.

En forsinket feiring av verdens poesidag: To dikt av Steinar Opstad

Steinar OpstadPå fredag var det verdens poesidag, en dag jeg ikke rakk å markere på bloggen fordi jeg endelig, etter fem år med sta prokrastinering, hadde slitt fingrene løs fra tastaturet og begynt å rydde i boden. Men enhver dag er i grunnen en god dag til å feire glitrende poesi, og det er ingenting vi mennesker trenger mer på en vanlig mandag i mars enn å lese to utrolig sterke og vakre dikt av Steinar Opstad. Har jeg bestemt.

Dagens to dikt er hentet fra Opstads siste diktsamling, Å, høye dag, som ble utgitt av Kolon høsten 2013. Steinar Opstad er den lyrikeren jeg setter aller høyest av de norske samtidslyrikerne, og gudene skal vite at konkurransen er hard. Det utgis mye bra norsk lyrikk for tiden, samlinger som dessverre leses av altfor få. Dere må lese mer lyrikk, mennesker! Hvis dere tror at man må ha noen slags spesialinnsikt eller utdanning innen litteratur for å få noe ut av god lyrikk, ja, da må dere lese videre og få den oppfatningen avkreftet en gang for alle.

De første diktsamlingene til Opstad er riktignok for kryptiske til at jeg klarer å lese noe meningsfylt ut av dem. Lyrikkferdighetene mine strekker ikke til, jeg innrømmer det. Avhymninger (2009) og Å, høye dag er derimot samlinger jeg leser med jevne mellomrom med like stort utbytte hver gang. Det er så vakre, så fantastisk vakre samlinger. De er åpnere, mer tilgjengelige enn de første, og derfor også modigere. Poeter er nok på sitt mest sårbare når leseren umiddelbart forstår hva diktene forsøker å si, og kjapt kan begynne tankearbeidet med å grave under overflaten, og forhåpentligvis også i seg selv. Det er da de eventuelle svakhetene eller klisjeene i form og innhold blir synlige. Opstad trenger ikke å bekymre seg for det. Jeg synes han er på sitt aller beste når tankene hans er synlige i all sin berikende kompleksitet.

Diktet «Sjelemesse» fikk Dagbladets anmelder til å spørre om det kanskje er det beste dødsdiktet skrevet på norsk. Jeg har ikke lest mange nok norske dikt om døden til å være påståelig her. Men hvis det finnes bedre dødsdikt enn dette på norsk, vil jeg gjerne vite det.

SJELEMESSE

Hver dag tar jeg bussen forbi blokka

der Jon ble funnet død

men denne dagen enser jeg den ikke

og på holdeplassen ved kirken

får jeg øye på en skitten oblat på asfalten

som jeg plukker opp og legger i lommen

*

Den dagen Jon ble funnet regnet det så mye

at slukene ikke greide å ta unna vannet;

kumlokk fløt opp, trafikken stanset

og ei lita jente med gul sydvest forvekslet

meg med faren, hun løp etter meg, grep hånda mi

men ble skremt da hun skjønte at jeg ikke var ham

*

Etterpå så jeg henne stå og grine i farens armer

og jeg gikk videre og tenkte at

sjelemesse holdes overalt

og at måten vi dør på

ikke gjenspeiler vår natur,

heller ikke måten vi sørger på eller lar være å sørge

*

Hjemme på kjøkkenet skyller jeg oblaten

før jeg legger den hvite skiven på tunga

og svelger den

mens jeg tenker på Jon og at han kanskje valgte døden

slik ei lita jente løper etter en tilfeldig

mann på gaten, sikker på at det er faren hennes

Opstad får mye velfortjent skryt for hvor teknisk og formelt god han er. Jeg synes han får altfor lite skryt for hva han bruker ferdighetene sine til, som «Sjelemesse» er et bevis på. Intensiteten som ligger under den lavmælte og stillferdige overflaten i diktet som et voldsomt trykk. Følsomheten hans. Ømheten. Innsikten han har i menneskets innerste liv, i de sterkeste og vanskeligste følelsene vi baler med her på jorden. Og alt han ser, klarer han altså å komponere inn i en form som virker så selvsagt at det kan få hvem som helst til å tenke at de kan skrive gode dikt på en halvtime. Det er bare geniale forfattere som får stor litteratur til å virke enkel, som får dikt til å romme hele mennesker og liv i få linjer.

Jeg synes det er bortimot umulig å skrive noe innsiktsfullt om diktene hans, for Opstad har allerede sagt det jeg vil si om alt som føles viktig her i verden, på en måte jeg aldri kan formulere selv. Jeg visste ikke engang at jeg ønsket å si det før jeg leste diktet, og det er derfor jeg trenger å lese det: Jeg møter sjelen min i døra når Opstad holder sjelemesse i diktform. Han klarer å åpne veien inn til det ubegripelige og ubeskrivelige med få ord. Plutselig fant jeg et anker i kaoset som livet er, noe å orientere meg etter. Jeg føler et like stort behov for å være i diktet for å bli klokere og tøye følelseslivet mitt i alle retninger, som den lille jenta med gul sydvest har til å søke trøst hos faren i regnet, som Jon hadde til å velge døden foran – hva?

Jeg vil ikke tolke «Sjelemesse». Jeg vil bare lese og oppleve det igjen og igjen, og prøve å finne ut hvilken av alle følelser det fanger best: Sorg? Skyld? Ensomhet? Savn? Kjærlighet? Omsorg? Behovet for trøst eller tilgivelse?

Man blir kanskje ikke et bedre menneske av å lese god litteratur, men med Opstads ord ser jeg ting klarere, meg selv og andre. Han forankrer meg et sted det er godt å være, og smertefullt godt å leve. Kanskje er det denne klarheten og intensiteten hans som gir meg følelsen av at diktene hans har puls.

Nå er det vår utenfor vinduet, og våren er ikke dødens og sorgens årstid. Våren tilhører det spirende livet og lengselen etter lys, varme og kjærlighet. Det finnes bare ikke noe bedre tidspunkt å lengte etter kjærlighet på enn når alt i naturen vokser og gror. Lengselen suger seg i alle fall fast i meg og får meg til å strekke meg etter sol og kjærlighet med dikt som dette:

VED BLODSGRENSEN

Svarer den flyktige kjærligheten

til fortvilelsen i et menneske

og er jeg for alltid dømt til et liv

i dikt og lengsler

*

Lengselen er konkret, som avtrykket

av kattens poter i sanden

eller merkene den en gang klorte

på håndleddet mitt, så jeg blødde

*

I dag kjente jeg hjertet slå helt ut i fingertuppene

og jeg var klar til å stryke en som er

like avsindig som meg over kinnet og si:

Bli hos meg og vi skal aldri mer savne

Her kunne jeg ha tolket, men vil ikke. Lengselen er mest konkret når den er hemmelig. Dikt er aller best når de får bety noe i stillhet, og tilhører de som leser helt alene. For meg er Steinar Opstad inderlighetens dikter, som alltid minner meg om at det å være et tenkende og følende menneske er en slags høytid i seg selv. Mens hjertet slår helt ut i fingertuppene.