Stikkord: underholdning

Sizzling Sixteen

Når dusørjeger Stephanie Plums fetter og arbeidsgiver Vinnie blir kidnappet på grunn av en gamblinggjeld på 786000 dollar, er det opp til Stephanie og kollegene Connie og Lula å redde ham. De må enten skaffe den astronomiske summen innen en uke, eller prøve å redde Vinnie fra kidnappernes skjulested. Hvis de ikke lykkes, vil bakmannen drepe Vinnie for å statuere et eksempel i Trenton, New Jerseys kriminelle miljøer. Stephanies fetter Vinnie er av den svært tvilsomme sorten: “He gambled on everything, fornicated with everything”. Han ble kidnappet mens han befant seg i en penibel situasjon med en prostituert i Trentons horestrøk, og hans søkkrike mafiasvigerfar Harry the Hammer nekter derfor å punge ut løsepengene. Tvert imot lover han egenhendig å slå Vinnie i hjel dersom kidnapperne skulle komme på bedre tanker. Vinnie omgir seg ellers med “stiffed bookies, process servers, hookers with obviously active herpes, and a stream of perverted degenerates with quick-rich schemes hatched while under the influence of who-knows-what”. Det er derfor uaktuelt å anmelde saken til politiet, og Stephanie & co er de eneste som er villige til å risikere noe for å redde Vinnie.

Verken Stephanie, Connie eller Lula er særlig kvalifiserte for å hamle opp med brutale kidnappere, men det hindrer dem ikke i å prøve. De pønsker ut den ene idiotiske, dumdristige og livsfarlige planen etter den andre, og blant stikkordene for handlingen er stinkbomber, en Hobbit-festival, slaktekyr sluppet løs i Trentons gater, en alligator på flukt, en ølflaske med lykkebringende egenskaper, gatesalg av konfiskerte våpen og brownies med 60% ulovlige ingredienser, og ran av et begravelsesbyrå.

Samtidig må Stephanie ivareta sine vanlige dusørjegeroppgaver, som denne gangen består av å finne en sytti år gammel bigamist som rakk å gifte seg med fire damer før politiet tok ham; en narkolanger ved navn Chopper, som fikk tilnavnet fordi han kutter av fingrene til de som ikke betaler, og dessuten har et litt spesielt kjæledyr – alligatoren Mr Jingles; en usedvanlig høy og tjukk mann som blottet seg for tretten damer på to dager etter å ha tatt for mye viagra, og en mann som er rasende på den dårlige kvaliteten på toalettpapiret ved de offentlige toalettene i Trenton, og som protesterer ved å stjele alt dopapiret han kommer over i løpet av et år og oppbevarer det hjemme.

Med andre ord er det helt vanlige dager på jobben for Stephanie Plum.

        Connie, Stephanie og Lula fra filminnspillingen av første bok om Stephanie, One for the Money.

En av grunnene til at jeg vegrer meg for å kalle Plum-serien for krimbøker, er at krimplottet ikke har noen betydning for meg som leser. Det er graden av absurditeter som gjør bøkene til sjarmbomber og fantastisk underholdning. Alt er absurd: Karakterene, situasjonene, dialogene, logikken og handlingen.

For eksempel skal Lula og Stephanie i andre kapittel lete etter Vinnie i en falleferdig rønne av en bygård, eller som Lula sier det: “This is like where Dracula would live if he didn’t have any money and was a crackhead.” Likevel er de ved overraskende friskt mot før de – uten back-up – skal til å banke på døra til kidnapperne:

“Lula took her Glock out of her bag and stuffed it into her pants, snug to her backbone. She looked at me. ‘Don’t you want to get your gun ready to go?’

‘I don’t have a gun.’

‘What have you got?’

‘Hairspray.’

‘Is it firm hold? I might need some when we’re done here, depending on what we do for lunch.’

I dette tilfellet skjuler døren ingen kidnappere, men en gammel fyllik som stjeler Lulas smultringer. Det gjør man ikke ustraffet. Lula skyter hele magasinet i døra til gamlingen, og han dukker opp med ei avsagd hagle. Heldigvis kan Stephanie bruke hårsprayen til mer enn bare å fikse sveisen. Og som sagt, dette er bare andre kapittel.

I tillegg til den absurde verdenen Janet Evanovich har laget for karakterene sine, er Stephanies vingling mellom to menn sentral i bøkene. Hun har et lidenskapelig av og på-forhold til den barske drapsetterforskeren Joe Morelli. Den tidligere kvinnebedåreren har beholdt sjarmen og utseendet, men fått seg hus, hund og stasjonsvogn. Han og Stephanie er en perfekt match, bortsett fra at de i denne boken har gjort det slutt etter å ha hatt en opprivende krangel om toast. I stedet holder hun seg nå til mann nummer to, Ranger, som kan få ethvert kvinnehjerte til å banke fortere, selv om han ikke akkurat er av det stoffet som gode ektemenn er laget av:

“He’s former Special Forces, currently runs and partially owns a security firm, handsome in a dark, Latino kind of way, and is sex walking. […] Ranger can be addictive, and it’s a bad addiction for a traditionally raised woman like me, since his life plan doesn’t include marriage. For that matter, considering the number of enemies Ranger’s made, his life plan might not even include living.”

Evanovich har en fortid som forfatter av romantiske bøker, noe som er lett å se i kreasjonene Morelli/Ranger. Merkelig nok er de troverdige karakterer, selv om de har distinkte drømmemann/superhelt-trekk. Troverdige i bokens univers, vel og merke. De er tøffe, modige og kjekke, morsomme og smarte. Og med jevne mellomrom er de fast bestemt på å sjarmere Stephanie til sengs.

Men et minus med serien som med denne boken begynner å bli et problem, er at Evanovich har gått seg helt fast i Stephanies vingling. I de første ca ti bøkene utviklet Stephanie forholdene sine til både Morelli og Ranger, og Evanovich åpenbarte sitt store talent for å skrive dampende romantikk med humoristisk snert. Det var verdt å lese bøkene bare for å få vite hva som kom til å skje videre med Stephanie og Morelli/Ranger. Men Stephanie er nå kommet til det punktet hvor vinglingen begynner å bli kjedelig, og hun enten må velge en av dem, eller ha forhold til begge to. I virkelighetens verden ville det første alternativet nok ha vært anbefalt, men et av privilegiene ved å være romankarakter må da være å kunne få i både pose og sekk? Men neida, Stephanies moral forbyr henne det:

“I loved them each in different ways, and I was too traditional and Catholic to just enjoy them. How sick is that? I wasn’t a practicing Catholic, but I had guilt. And I was stuck with all these rules about relationships. And then there was my mother, who I suspect was mortally afraid I’d end up with Ranger. And my grandmother, who probably thought I was an idiot not to be sleeping with both of them.”

Som leser kan jeg ikke annet enn å være enig med Stephanies bestemor, og undrer meg over hvorfor Evanovich er så opptatt av at Stephanie skal ha en prydelig amerikansk jentemoral samtidig som både Lula og bestemoren er over gjennomsnittlig opptatt av nakne menn. Dessuten bryr Stephanie seg lite om hva moren synes om dusørjegerjobben, så hvorfor skal hun la henne ha innflytelse over kjærlighetslivet? For meg fremstår Stephanies skrupler mer som forfatterens måte å sikre seg mot at prektige amerikanske lesere skal ta anstøt, men det passer ikke helt inn i resten av romanuniverset, som er så til de grader preget av sex, vold, dop og banning. Hvis man ønsker å lese bøker med en oppbyggelig moral, er ikke Stephanie Plum-serien et godt valg.

Det blir stadig mer irriterende hvordan Stephanie blir saved by the bell akkurat når hun befinner seg i Rangers armer. I kraft av sine tidligere erfaringer som romanseforfatter burde Evanovich vite at man i lengden ikke kan basere spenning på noe som alltid bare nesten skjer. Etter seksten bøker har Stephanie kun vært til sengs med Ranger én gang, og da avsluttet hun attpåtil boken idet han kommer inn på soverommet hennes med ild i blikket og fagre løfter. Hvis Evanovich holder Stephanie unna et forhold med Morelli slik at hun kan flørte med Ranger med god samvittighet, er det ikke stort verken hun eller leseren sitter igjen med.

I Sizzling Sixteen løser Evanovich Stephanies (unødvendige) kjærlighetsdilemma ved å fokusere lite på det, og heller konsentrere seg om krimplottet. Men da fremhever hun samtidig en del av serien som ikke er spesielt interessant i seg selv, i stedet for det som alltid har vært seriens bærebjelke. Tidligere var det like mye fokus på Stephanies privatliv som på jobben, nå er det stort sett bare jobb.

Det innebærer dessuten at kollegaen og venninnen Lula får mer plass i romanen enn Ranger og særlig Morelli. Lula er seriens chick lit-innslag, opptatt av sko, klær, menn og merkverdige dietter. Men i motsetning til vanlig chick lit, hvor man som regel ler med heltinnen(e), er Lula en karakter man ler av. I denne boken er hun for eksempel på en diett hvor hun bare kan spise én av hver ting: En ert, en asparges, ett brød, en pizza. Salaten sliter hun mer med, siden hun ikke vet hvordan man teller salat:

“Like, what happens when you eat salad? Does it mean you eat one salad? Or does it mean you eat one piece of lettuce and one piece of tomato? It don’t matter a lot, since I don’t understand the whole salad obsession anyway. Lettuce don’t look like a food to me. And if you’re gonna eat a tomato, I say put it on a burger.”

Ikke overraskende legger Lula alltid på seg av diettene hun prøver. Man kan humre mye over Lulas mangel på logikk i enhver situasjon, men man blir litt lei i lengden. Lula er en mye mer karikert romanfigur enn Morelli, og en dårlig erstatning. Forhåpentligvis klarer Evanovich å løse Stephanies dilemma snart, for i så fall er jeg er klar for å lese seksten bøker til om Stephanie Plum. I motsatt fall bør hun heller la Stephanie ri inn i solnedgangen med Morelli og sette punktum for serien.

Hvis du først skal lese noen av bøkene om Stephanie Plum, og det anbefaler jeg helhjertet, bør du begynne med første bok, One for the Money. Ikke fordi bøkene ikke kan leses hver for seg, men fordi utviklingen av forholdene Stephanie-Morelli og Stephanie-Ranger – ved siden av den herlig absurde humoren – er grunnen til at bøkene er så fantastisk god underholdning.

Min søster Ellie

Jeg er som regel ikke spesielt sjangerbevisst når jeg leser bøker. Men etter mange års litteraturstudier legger jeg selvfølgelig merke til det når jeg leser sjangeroverskridende tekster. Teksten kan jo bare være sjangeroverskridende i den grad leseren har et mer eller mindre bevisst forhold til hvilken sjanger man leser og forventer å lese, og fordi de fleste tekster har sine karakteristiske sjangertrekk. Vellykket sjangeroverskridelse er igjen noe jeg forbinder med Nobelpriser i litteratur og stormende jubel fra kresne litterater.

At Amanda Eyre Wards roman Min søster Ellie skulle føre til noen form for sjangerforvirring hos meg, var mildt sagt en overraskelse. Den blir presentert av forlaget som en underholdningsroman, og er utgitt i serien «litterære drops». I bokhandelen var den plassert under kategorien chick lit. Etter i tillegg å ha lest Beates innlegg om boken, gikk jeg trygt ut fra at dette kom til å være like forutsigbar underholdning som å se «Bridget Jones’ dagbok» i reprise for femte gang. Men den gang ei. Tvert imot opplevde jeg at det å lese denne boken bød på en uvant kombinasjon av interesse og frustrasjon, på grunn av bokens salige blanding av trekk fra underholdningsromaner og det jeg vil kalle drama – lånt fra filmens verden i mangel av et mer presist litterært begrep. Min søster Ellie befinner seg nemlig i et sjangermessig ingenmannsland.

Hovedpersonen i Min søster Ellie er Caroline Winters, som sammen med sine to yngre søstre Madeline og Ellie vokser opp med en alkoholisert og mildt sagt usympatisk far, og en modellvakker, alkoholisert og bitter mor som har meldt seg helt ut og tilbringer dagene i senga. Etter en konfrontasjon med voldelig utfall mellom Caroline og faren når Caroline er femten, bestemmer de tre søstrene seg for å rømme til New Orleans for å starte et nytt liv uten foreldrene. Alt er pakket og klart, og jentene skal møtes etter skolen for å reise i foreldrenes bil, som Caroline stjeler etter skoletid mens moren ligger og sover. Men når Caroline og Madeline kommer for å hente Ellie på barneskolen, er hun sporløst forsvunnet.

Handlingen i boken starter femten år senere. Ellie ble aldri funnet og Caroline er nå bosatt i New Orleans. Hun er singel, har innfunnet seg med at hun alltid kommer til å være det, og drikker whiskey som vann. Hun har droppet en lovende karriere som pianist til fordel for en jobb som servitrise i en shabby bar. Hun er selvironisk og barsk, av det slaget som selvsagt skjuler en sårbar kvinne som er livredd for intimitet. På obligatorisk julebesøk hos moren i New York blir det stor oppstandelse når søsteren Madeline ber om å få erklære Ellie som død. Ikke bare er mamma Winters uvillig til å gi opp håpet om at datteren fortsatt lever; hun har funnet et bilde av ei jente som er prikk lik Ellie i et magasin. I motsetning til de andre bildene moren har funnet og klamret seg til opp gjennom årene, må Caroline innrømme at jenta faktisk likner veldig på søsteren. Så mye at hun ikke får puste. Etter mye om og men bestemmer Caroline seg for å kjøre til Montana, hvor bildet er tatt, for å spore opp jenta hun velger å være overbevist om at er den forsvunne søsteren. Parallelt med kapitlene om Caroline og jentenes barndom får vi lese brev fra skrivebordet til Agnes Fowler, en «mystisk» jente i Montana som leseren mistenker må være den forsvunne Ellie.

Det er mulig at jeg har lite kunnskap om sjangeren, men jeg forbinder underholdningsromaner og chick lit med dagdrømmende og gjennomsnittlige jenter som trasker forhåpningsfullt gjennom et liv mer eller mindre fylt av shopping, iskrem og paraplydrinker, på evig jakt etter Drømmemannen og størrelse 34. Det sier jeg helt uten å være nedlatende mot sjangeren, for jeg synes det er fantastisk å kunne slappe av med bøker som er, nettopp, «litterære drops». Bøkene lærer deg sannsynligvis ikke så mye (utover at Drømmemannen muligens er han du kaller din beste venn, eller at han har bodd i leiligheten ved siden av din de siste seks årene), men de er underholdende og herlig avkobling etter en lang dag hvor alt har gått dit høna sparker.

Bøkene jeg kaller drama er fra en mer gjenkjennelig virkelighetens verden, hvor karakterene er nyanserte og har psykologisk dybde, med skjebner som i beste fall ikke slipper taket i deg med det første. I hvert fall ikke hvis forfatteren er dyktig. Det er interessante bøker, som kan innby til refleksjon og gi leseren nye perspektiver på eget og andres liv. For meg ligger den store forskjellen mellom chick lit og drama ikke primært i bøkenes kvalitet, men i funksjonen den er ment å ha. Med det mener jeg at det kan være en like stor utfordring å skrive en bok som får en hel verden til å sukke og fryde seg, og på å forandre perspektivene til et utvalg lesere. For meg er forskjellen mellom chick lit og drama vesentlig.

Etter min mening hører Min søster Ellie egentlig hjemme i kategorien drama. Det er verken underholdende eller avkoblende å lese om omsorgssvikt, alkoholisme og håpløshet. For meg er det nettopp dét boken handler om; desperate mennesker, ensomme mennesker, avmakt og frustrasjon – delvis skjult bak ironi og kjappe replikker. Det er karakterene, ikke leseren, som flykter fra virkeligheten i Min søster Ellie. Caroline drikker gjerne alene, hun drømmer ikke om en bedre fremtid, og karakterene hun møter er enten mislykkede eller livredde for å bli det; de er sørgende eller desillusjonerte.

Et av minnene Caroline har fra sin ungdomstid er: «Vi sniffet linjer med Ritalin etter å ha kuttet dem med barberbladene til fedrene våre på interiørmagasinene til mødrene våre». Man kan skrive en hel bok rundt en sånn setning. Men Ward gjør det bare delvis. For hun går ikke ordentlig inn i stoffet eller karakterene sine, men holder seg på overflaten. Karakterene hennes er interessante, men det er ikke noe bak dem å reflektere over. Plottet er forsåvidt godt nok, men hun bruker det ikke til noe. Hun skaper verken spenning rundt løsningen på gåten eller spenning rundt hvorfor det ble sånn. Hun gir meg verken underholdning eller noe å reflektere over. Dessverre, må jeg vel si, for med relativt enkle grep kunne hun ha lykkes med begge deler.

Det mest skjemmende med boken er likevel at den språklig sett virker litt som et uferdig manus. Blant annet er den full av uklarheter som denne: «Han stoppet ved en benk i sola. […] Han satte seg ned og åpnet kurven.» Neste side: «Anthony la seg bakover på teppet med en albue bak hodet.» Setter Anthony seg først på benken, for deretter å legge seg på et pledd? Eller var det bare viktigere å nevne benken som han ikke satte seg på fremfor pleddet? Og hvor kom pleddet fra? En liten detalj, ja vel, men det er forvirrende og skaper avbrudd i lesingen når jeg hele tiden må korrigere mitt mentale bilde av hvordan ting ser ut, og det gir inntrykk av slurv og manglende bearbeidelse.

Wards overflatiske måte å behandle interessant tematikk på er sannsynligvis det som har ført til merkelappen underholdningslitteratur, selv om den ikke passer. Mye av dette tenkte jeg på da jeg leste boken, og jeg bestemte meg etter hvert for at det derfor ville være best å prøve å lese den som ren underholdning. Caroline har tross alt møtt sin drømmemann, Anthony, som eier en spritbutikk (beleilig for Caroline), og er en typisk kjekkas av italiensk opprinnelse. Men forholdet mellom dem passer bare ikke inn i eventyrformularet. Anthony mistet sin høyt elskede kone ellevte september, og viser tegn til å være en sympatisk, oppriktig og reflektert mann. Selv om jeg riktignok aldri får helt taket på hvorfor han er det, fordi jeg blir overlatt til å stole på eventyrformelen selv når romanen ikke bruker den. Anthony er nyansert nok til å fremstå som et menneske, ikke en stereotyp drømmeprins, men han mangler dybden som kunne ha gjort ham interessant som litterær karakter.

Uansett: Caroline dumper Anthony så fort hun skjønner at han har hederlige intensjoner. Dette er enda et skudd i baugen for merkelappen chick lit: Det er hun som dumper ham, og selv da får man ikke et øyeblikk inntrykk av annet enn at han kommer til å vente tålmodig på henne. De kommer selvfølgelig til å finne hverandre til slutt, men Caroline må finne ut av livet sitt først. Og det er nettopp det: Jeg klarer ikke å lese dette som en romantisk roman selv når jeg prøver, for Caroline er ikke ute etter romantikk – hun vil ha søsteren sin, eller closure. Hun må kjøre til Montana for å lete etter søsteren, eventuelt gi henne opp for alltid, alt etter som. Menn har ingen plass i dette bildet før prosjektet hennes er fullført, og hun er ambivalent selv da.

Jenta Caroline finner i Montana er dessverre en usympatisk, ruset stripper med voldelig kjæreste, og «Ellie» er først og fremst opptatt av å bomme penger av Caroline. Ward skal ha mye ære for den ubehagelige måten hun klarer å skildre ting på, som Carolines inntrykk av strippeklubben Ellie jobber på: «Hele stedet dreide seg om vern, innså jeg, noe som fikk deg helskinnet gjennom de nakne, kalde nettene. Det er rikelig med strippeklubber i New Orleans, ikke misforstå, men den utilslørte fortvilelsen på Mulligan’s skremte meg. Menn så på Ellie som om de ville sluke henne. De så med smerte, med sinne». Enda en sørgelig historie blant mange, men Ward går ikke noe særlig i dybden her heller. Caroline innser at hun alltid har forestilt seg at dersom søsteren levde, kom hun til å være like sjarmerende og søt som da hun var liten. Hun er ikke forberedt på det hun finner, og bestemmer seg for å glemme «Ellie», og heller ta vare på søsteren hun har i New York – Madeline.

Men stripperen er selvfølgelig ikke Ellie. Som leser må du være nybegynner for ikke å skjønne at Agnes Fowler er Ellie, for hva har ellers brevene hennes i boken å gjøre? Det som er spennende er ikke hvorvidt Ellie lever, men snarere hvordan Ellie ble Agnes Fowler og endte opp i Montana. Og ikke minst: Hvordan kommer Ellie og Caroline endelig til å finne hverandre? Forklaringen som ligger bak Ellies forsvinning er den delen av romanen som Ward lykkes best i å løse. Jeg skulle bare ønske at hun hadde jobbet frem karakterene sine så godt at løsningen føltes som grunn god nok til å lese boken. Istedet leste jeg raskt for å komme til slutten, for i det minste å kunne nyte tilfredsstillelsen ved kvinnenes forhåpentligvis tåredryppende gjensyn. Men Ward snøt meg fullstendig for den tilfredsstillelsen. Boken slutter idet Caroline ser den ekte Ellie komme gående mot henne, og det var det.

Joda, jeg har fått alle forklaringer, men jeg vil lese forklaringene de gir hverandre. Det er bokens største feiltrinn lest som underholdningsroman, for der skal man virkelig kunne nyte slutten og det faktum at alt løser seg, som i eventyrene. Denne slutten er enda et trekk jeg forbinder med drama-sjangeren, hvor leseren kan forestille seg den ideelle slutt etter at siste side er lest, og forfatterens forklaringer bare ville vært forstyrrende. I en underholdningsroman forventer jeg derimot at forfatteren skal skrive det for meg, i noenlunde klartekst. Det var faktisk utrolig frustrerende å bli snytt for den slutten. Nå sitter jeg igjen som et spørsmålstegn og lurer på hva det var jeg egentlig skulle få ut av Min søster Ellie.