Stikkord: Tolkien

1001-boken, lesetørke og Dr. Johnson

Årets litterære høydepunkt så langt inntraff på fredag, da jeg fikk en forsinket bursdagsgave som var den beste av alle. Fanfare. 1001 Books You Must Read Before You Die, 2006-utgaven, heretter kalt Bibelen, står nå sammen med den norske utgaven fra 2008 på hedersplassen i bokhylla. Ut fra min voldsomme entusiasme skulle man ikke tro at ca tre fjerdedeler av boktitlene er de samme som i den norske. Det er likevel, etter min (og sannsynligvis også forlagets mening), en helt annen bok. Nå har jeg mest lyst til å lese den fra perm til perm, men skal prøve å styre begeistringen over i mer hensiktsmessige leseprosjekter, som for eksempel å lese de siste tjue sidene av Elskeren grundig. Eh… Uten disiplin faller verden sammen.

Jeg har hatt lesetørke den siste måneden, med laber interesse for bøkene jeg har startet på, og alt annet som kunne ha fristet. De siste dagene er jeg imidlertid kommet ganske langt i P. D. James’ Det svarte tårnet, og den fengsler meg nå dypt og inderlig. Jeg har egentlig ikke lyst til å legge den fra meg før jeg er ferdig. Samtidig vil jeg at den skal vare så lenge som mulig, for det er noe med stemningen i boken som passer utrolig godt til det nitriste regnværet ute, og boken er så velskrevet og langsom at den bør nytes, ikke slukes. (Dessuten er den nifs, og jeg blir livredd hvis jeg leser for lenge i den.)

Jeg har som sagt ikke hatt lyst til å lese noe den siste måneden, ikke engang bøker som pleier å appellere til utålmodigheten min, som Jeffery Deaver. Men etter å ha sett «To tårn» på tv på fredag, og «Atter en konge» på søndag, kom jeg til å tenke på at jeg ennå ikke har lest siste bok av Ringenes herre. Mon tro om ikke det ville vært et passende forsommerprosjekt å lese Atter en konge? Før jeg går i gang skal jeg imidlertid sette av tid til å lese om Ellikkens modige Ringenes herre-prosjekt på nytt, slik at jeg er helt sikker på at jeg vet hva jeg går til, og ikke blir stående på stedet hvil i både Buddenbrooks og Tolkien. (Lesing kan av og til sammenliknes med å sitte fast i nettet til den der ekle edderkoppen som vil spise Frodo. (Den scenen er jeg heldigvis ferdig med.))

Ukene mine er tydeligvis ikke komplette for tiden uten at en ny murstein/drapsvåpen dukker opp i postkassen, for det har sannelig dukket opp enda en. Hovedbok denne gang var Richard Herrmanns Dronningtrilogi om de britiske dronningene Elizabeth I, Maria Stuart og Victoria. (Digresjon: Tenk så bittert bare å være én bokstav fra å hete Richard Herremann.)

Den første delen handler om Elizabeth I, selve gulljenta i engelsk historie, og Tudor-dynastiets tid på den engelske tronen. Deretter er det Maria Stuart det dreier seg om. Hennes liv endte tragisk – hun var midt i førtiårene da øksen falt. I tyve av disse årene hadde hun vært i Elizabeths makt, gjemt for all verden. Dronning Victoria var også en fascinerende skikkelse, langt mer sammensatt og mangfoldig enn mange historiebøker gir inntrykk av. Hun ble det mektige imperiets ubestridte herskerinne og er stammoren til dagens kongelige.

I Richard Herrmanns penn blir historien levende og de kongelige menneskelige. Bli med gatelangs i London, bakover i historien da hodene rullet i Tower!

Jeg leser egentlig ikke historiebøker fordi de er så lange og omstendelige at jeg aldri blir ferdig. Men jeg gjør unntak for andre verdenskrig og britiske kongelige, siden slike historier som regel er drøyere og mer hårreisende enn noe selv Roald Dahl kunne diktet opp. Jeg synes bare det er synd at denne boken ikke omfatter 1700-tallet, for det var en spennende tid i England. Men jeg får heller vente med å lese om det til jeg kjøper James Boswells The Life of Samuel Johnson, som jeg tror kan være verdens kuleste bok om verdenshistoriens kjekkeste mann. Dronningboken kan kanskje ligge på nattbordet i tilfelle jeg trenger pause fra en annen bok, som for eksempel Elskeren, eller jeg trenger noe å parere en innbruddstyv med. Kanskje kommer jeg meg til og med så langt som til å bestille boken om Dr. Johnson hvis jeg leser lenge nok om dronningene. Sånn at du skal skjønne hva jeg mener med Johnsons kul- og kjekkhet, kommer et sitat fra Johnsons Dictionary fra 1755, hvor han definerer ordet pensjon:

Pension: An allowance made to any one without an equivalent. In England it is generally understood to mean pay given to a state hireling for treason to his country.

Ordbøker er ikke det de en gang var…

For de av dere som har savnet mine gullkorn rundt om i bloggland den siste tiden, er det fordi jeg holder på med layout av Tidsskriftet Bibliotekets neste nummer og ikke er ferdig før ca neste fredag. Inntil da har jeg egentlig strengt bloggforbud, for ellers blir det mye kommentering og lite redigering. Jeg har ikke glemt dere, og jeg kommer sterkere tilbake så fort tidsskriftet er sendt i trykken. Da skal jeg samvittighetsfullt og interessert lese hvert eneste innlegg dere har snekret sammen de siste ukene. I mellomtiden får jeg bare lov til å skrive sprikende og springende innlegg som dette, for ikke å miste både motet og grepet. Ferien kan ikke komme fort nok, og da skal jeg innta posisjonen som vist på bokomslaget øverst.

Signe leseuken!