Stikkord: The Mystery of the Blue Train

Foyles og Hatchard’s: Paradis for bokelskere

HatchardsFoyles og Hatchard’s er Londons henholdsvis største og eldste bokhandler. En mandag i oktober tilbragte jeg mange timer vandrende mellom utallige bokhyller i det nærmeste en bokelsker kan komme paradis på jord: Etasje på etasje med bøker, den ene flottere enn den andre. De hadde ALT! Bortsett fra Alice Munro. 

Jeg var i London sammen med Clementine bak bloggen Har du lest? i anledning Bookerprisen. Hun oppsummerte bokhandelopplevelsen godt: Å vandre rundt i engelske bokhandler av den størrelsen er som å vandre rundt i sitt eget mentale bibliotek. Alt jeg har lest, alt jeg har lyst til å lese befant seg på ett og samme sted. Minner fra bøker jeg har lest – nylig og for lenge siden – kom tilbake til meg mellom reolene, sammen med minner fra mitt eget liv; når jeg leste boken, hvor, hvorfor, og alle de personlige tankene boken er uløselig knyttet til i Historien om Mitt Liv. Det var en regnværsdag i oktober, og på sånne dager i London tenker jeg alltid på Charles Dickens. Gråvær, London og Dickens er tre sider av samme sak. For de av oss som liker å gjøre opp status over hvor mye vi har lest og hvor mye vi har igjen å lese på denne siden av dødsleiet, er Foyles stedet å gjøre det på. Min status pr oktober 2013: Jeg har litt å gå på før jeg runder verdensbiblioteket.

Dessuten danner overfloden av bøker den perfekte rammen for mange interessante bokdiskusjoner. For eksempel kom vi fram til at enkelte bøker kan virke langt bedre enn de er, hvis de tar opp temaer som virker så sterkt på leseren at man ikke kan unngå å bli berørt av dem. For eksempel Colm Tóibíns The Testament of Mary. Alle har et forhold til historien om Jesus. Men kan man si at romanen er god i seg selv dersom den lener seg for tungt på leserens egen forforståelse av tematikken? Vi kom også fram til at jeg sannsynligvis ikke vil like Paul Auster, siden jeg ikke har likt det jeg har lest av J.M. Coetzee og Julian Barnes. Det er noe med en litt flat, distansert intellektuell stil uten farger, humør og kontraster som bare ikke passer til min personlighet. Menn som skriver litteratur i sepiatoner, kaller jeg dem. Men nå ble jeg usikker på om det var Paul Auster. Eller var det Philip Roth? Eller begge?

Jeg lar det ligge, og går videre til dagens hovedattraksjon: Spørsmålet om hva i all verden man skal kjøpe av bøker når man har så godt som tom koffert, stort bokbudsjett og hele verdensbiblioteket å velge fra? Det finnes to måter å gjøre det på. Den ene måten er konsekvent å kjøpe bøkene med de fineste omslagene. Den andre måten fant jeg aldri ut hva var, fordi jeg umiddelbart gikk for den første måten.

20131014_122331Vi begynte dagen hos Foyles i Charing Cross Road. Jeg fikk raskt et godt inntrykk av bokhandelen. Den hadde jo bøker! Til salgs! Mange av dem, til og med. Jeg konstaterte fornøyd at Margaret Atwoods forfatterskap var solid representert i hyllene, og brukte lang tid på å beundre en egen hylle full av vakkert innbundne klassikere. Dickens, Austen, Brontë-søstrene osv. Jeg var i ferd med å bestemme meg for hvilke bøker jeg skulle kjøpe da Clementine sa at hun «gikk videre innover». Dette «innover» hadde jeg ikke fått med meg. Jeg trodde vi hadde sett hele bokhandelen. Det hadde vi ikke. Vi hadde bare gjort oss ferdig med bokstav A, skjønnlitteratur for voksne, minus krim.

Ai ai ai! Sånn går det når man er vant til trange kår og hårde bud i norske bokhandler. Man tør ikke lenger å drømme, og fantasien skrumper inn til ingenting. Men tilbake til de vakre bøkene. Etter å ha hørt årets Bookerpris-nominerte lese dagen før, var jeg i Bookerpris-modus. Jeg opplevde såpass sterk ambivalens foran hyllen med årets nominerte, at jeg gikk for to tidligere Bookerpris-kandidater. Bare se hvor godt de matcher.

to bøkerThe Sisters Brothers av Patrick deWitt ble shortlistet til Bookerprisen i 2011. Det er 1851, gullrush i California, og de eventyrlystne er på vei vestover på jakt etter gull. Blant dem er brødrene Sisters. De er leiemordere. Charlie er slem, Eli er snill. Financial Times beskriver romanen som «A witty noir Don Quixote … A blackly comic fable about emptiness, loneliness and the hollow lure of gold.» Hvis du trekker fra Don Quijote, inneholder setningen bare ord jeg liker. The Teleportation Accident av Ned Beauman ble longlistet for Bookerprisen i 2012. I tillegg til å matche The Sisters Brothers i lekkerhet og fargevalg, gir den tilsvarende utslag på min entusiasme-skala over bøker jeg føler er skrevet for meg, før jeg i det hele tatt har åpnet boken.

From the author of the acclaimed Boxer, Beetle comes a historical novel that doesn’t know what year it is; a noir novel that turns all the lights on; a romance novel that arrives drunk to dinner; a science fiction novel that can’t remember what ‘isotope’ means, a stunningly inventive, exceptionally funny, dangerously unsteady and (largely) coherent novel about sex, violence, space, time, and how the best way to deal with history is to ignore it.

jeevesApropos «exceptionally funny» fant jeg ut at jeg ikke kunne unngå å kjøpe noe av P.G. Wodehouse når Foyles hadde hans forfatterskap i to ulike serier – innbundet og heftet – sirlig oppstilt etter alle regnbuens farger. Jeg gikk for den heftede utgaven av Thank you, Jeeves fordi den er så behagelig knallblå, og motivet minner meg om et trivelig norsk julebord (minus porselenet og slipset som fremdeles er sirlig knyttet rundt halsen og ikke hodet). Jeg har hatt lyst til å lese Wodehouse helt siden jeg var liten, og min mor fortalte meg om yndlingssitatet hennes fra en Wodehouse-roman. Det var noe med en mann som var dødfødt fra snippen og opp. På min utgave er to svært morsomme menn sitert for å bekrefte hvor morsom Wodehouse er, og – indirekte – at mamma hadde rett:

Hugh Laurie: «The funniest writer ever to put words to paper!»

Stephen Fry: «You don’t analyse such sunlit perfection, you just bask in its warmth and splendour.»

Jeg tillot meg å legge til et utropstegn etter Lauries kompliment, ellers virket det ikke like overbevisende. Thank You, Jeeves står på 1001-listen, og er sannsynligvis den boken på listen det er enklest å lese. Det er i alle fall den jeg gleder meg mest til. Interessant tilfeldighet: Jeg hadde akkurat rasket med meg Wodehouse da jeg oppdaget en bok jeg hadde sett på nett dagen før, aldri hadde hørt om før, men falt litt for på grunn av – nettopp – omslaget. Og hva står på forsiden av boken, annet enn en anbefaling av selveste P.G. Wodehouse?

If ever there was a time when I felt that watcher-of-the-skies-when-a-new-planet-stuff, it was when I read the first Flashman.

George MacDonald Fraser heter forfatteren bak Flashman-bøkene, en serie på tolv romaner fra 1800-tallet. Det vil si, bøkene er skrevet på slutten av 1960-tallet, men de foregår på 1800-tallet. Jeg var solgt allerede da jeg så omslaget og anbefalingen fra Wodehouse. Jeg ble ikke mindre begeistret over å lese dette:

CAN A MAN

who is expelled from Rugby School as a drunken bully

who wantonly seduces his father’s mistress

who lies, cheats and proves a coward on the battlefield

who romps his way through the boudoirs of Victorian

Britain to the erotic frontiers of her Empire

BE ALL BAD?

Harry Flashman – lover, soldier, reluctant secret agent – triumphs in this first installment of The Flashman Papers, emerging from Afghanistan and the disastrous Reatreat from Kabul covered in glory (not to mention skullduggery).

«Skullduggery» betyr «crafty deception or trickery or an instance of it». Bare enda et bevis på hvor ufattelig stilig det engelske språket er. Det er ikke sikkert at Flashman er like morsom å lese som jeg tror. Men for å si det på en annen måte:

KAN EN ROMAN

med en så kul baksidetekst

BE ALL BAD?

I think not.

Written on the BodyPå dette tidspunktet fikk jeg imidlertid en uggen følelse av at jeg gjorde det litt for enkelt for meg selv. Jeg hadde plukket med meg fire bøker av mannlige forfattere som skriver i ulike grader av humoristisk om kjempemorsomme ting. Det jeg nå trengte var en kvinnelig forfatter som skriver seriøst om alvorlige ting for å legitimere mine tre litterære musketerer m/ d’Artagnan. Alice Munro hadde nettopp vunnet Nobelprisen og virket som et fornuftig valg. Hun skriver jo noveller som «alle» mener at «alle» burde lese, og jeg har ikke fått inntrykk av at de inneholder verken leiemordere, tidsreiser, gullrush, hemmelige agenter eller skullduggery. Derfor ville jeg heller aldri ha kommet på å lese Munro hvis hun ikke hadde vunnet Nobelprisen. Men de var utsolgt! Jeg var nok ikke den eneste besøkende hos Foyles den uken som trengte å døyve min dårlige samvittighet.

De var rensket for Munro. Murakamis samlede verker var Munros nærmeste alfabetnabo i hyllen, så jeg benyttet anledningen til å sette mine stikkende og ondskapsfulle øyne i hele forfatterskapet hans og si at det var helt greit for meg at Munro var utsolgt mens hans bøker stod der og blomstret uønsket i fred. Han kunne ha vunnet prisen, men det gjorde han heldigvis ikke. Løsningen på kvinneproblemet mitt ble til slutt Jeanette Wintersons Written on the Body. Som du ser, er det en vakker bok. Guardian har sagt at «this book is a deep sensual plunge, a worship of the body, inside and out». Sånt liker jeg også godt å lese. Hvis jeg ikke kan få skullduggery, vil jeg ha deep sensual plunge! Boken står på 1001-listen, og det var derfor jeg dro kjensel på navnet.

wind-in-the-willowsVel fornøyd med meg selv og likestillingen, tok jeg turen inn i barneavdelingen. Der fant jeg verdens søteste utgave av The Wind in the Willows av Kenneth Grahame. Utgaven er illustrert av Eric Kincaid, og er like nusselig og søt som smårollingene den er ment å leses for. Jeg opplevde et øyeblikks tvil om det var noe vits for meg å kjøpe boken, siden jeg verken har barn, har tenkt å få barn i nærmeste fremtid, eller har tenkt å få engelskspråklige barn i nærmeste fremtid eller noensinne. Men boken sa «ei meg!», og jeg sa «ok».

Det vises ikke på bildet hvor forseggjort forsiden er, og mitt eget mobilkamera klarer heller ikke å yte detaljene på omslaget rettferdighet. Men det er et sånt omslag som har en tekstur man kan stryke fingrene over, og oppleve øyeblikk av frydefull sanselig opphisselse. Den er gråere enn bildet jeg fant på nett, og er så skjønn at jeg liker å ha den liggende på stuebordet. Her er noen eksempler på hvor fine illustrasjonene er:

ww1

ww2

Det var alt jeg klarte å bære med meg fra Foyles, faktisk. Tenkte jeg, inntil jeg stod der foran en tilfeldig hylle og snakket med Clementine på mobilen for å synkronisere våre bevegelser. Ja, bokhandelen var så stor, og ja, vi hadde glemt å ta med walkie talkie.

How not to write a novelAnyhow: Mens vi stod der og snakket i mobilen for å lokalisere hverandre, oppdaget jeg boken jeg ikke visste at jeg ønsket meg, fordi jeg ikke visste at den fantes. Den heter How not to write a novel, og inneholder 200 feil du for enhver pris bør unngå som forfatter hvis du ønsker å få utgitt boken din. Forfatterne er Sandra Newman (romanforfatter) og Howard Mittelmark (redaktør), som har samlet gode tips og råd basert på tredve års erfaring med å lese dårlige manus (og de dårlige manusene som dessverre ble utgitt mot alle odds og nå kalles «litteratur»). Jeg har bladd en del i boken og funnet ut at jeg kan regne den som en slags konsulentbibel (og skrive den av på skatten?) Den inneholder i alle fall beskrivelser av svært mange feil det er vanlig å finne i manus, beskrevet slik at man kan le hjertelig og nedlatende av dem.

Jeg har lest noen av eksemplene på karakterer som befolker «Unpublished Novelville», og de er så herlig treffende. For eksempel bør man passe seg for å tro at utseende bygger en karakter. «Remember: blonde, brunette, and redhead are not personality types.» Forfattere som ikke skjønner sånt, kan finne på å skrive noe à la dette:

Joe let his eyes linger on her bright blue eyes, her perfectly tanned skin, her long blonde hair. Melinda could have been a model – if it weren’t for the largeness of her perfectly shaped breasts. Her arms were slender and golden, her legs were long and shapely. She looked like a cross between Scarlett Johansson and Angelina Jolie – only better. Joe didn’t think he’d ever been so much in love.

Fikk du lyst til å lese fortsettelsen? Nei, jeg tenkte meg det.

En annen advarsel er (og den er mer av en universell regel) å unngå bruken av ord man ikke forstår, eller bare har forstått sånn halvveis. Ifølge Sandra&Howard er det svært utbredt, fordi det ikke nødvendigvis finnes et samsvar mellom drømmen om å utgi bøker og et adekvat ordforråd. Men forfatterne er fulle av konstruktive råd man kan følge hvis man er usikker. Blant annet kan man ta denne testen:

A Test: Do I know this word?

Ask yourself: «Do I know this word?»

If the answer is no, then you do not know it.»

Da jeg skulle betale for boken, ble jeg ekspedert av en eldre gentleman som så på boken og sa «Ah, yes! that one. It is true what they say, you know. You must never shoot the kitten.» Det har han rett i. Hvis du vil ha boken din utgitt, bør du aldri la noen av karakterene dine skyte kattunger. Da jeg forsikret ham om at jeg trenger boken fordi jeg er konsulent, og ikke fordi jeg har planer om å skrive noe middelmådig selv, så han innforstått på meg og sa: «It’s a great book, and very funny. But I doubt that a real writer would need it.» Så sant, så sant. En klok avslutning på et perfekt bokhandelbesøk.

Neste stopp var Hatchard’s på Piccadilly. Utvalget var litt mindre enn hos Foyles (as if det gikk an å skue med det blotte øye). Men til gjengjeld var det mye koseligere der, med teppegulv og skjeve trapper og massevis av spesielle utgivelser som var fryktelig flotte å se på. Hatchard’s har dessuten spesialisert seg på signerte bøker. Jeg er ikke så interessert i signerte bøker. Trodde jeg, inntil jeg stod rett foran et signert eksemplar av Margaret Atwoods MaddAddam. Margaret Atwood! Min litterære gudinne!

IMG_20131014_235657MaddAddam er siste bok i en dystopisk trilogi som består av Oryx and Crake og The Year of the Flood. Jeg leser meg for tiden gjennom forfatterskapet hennes, men har så langt bare lest tidlige utgivelser; Lady Oracle, The Edible Woman, Life Before Man, Power Politics, The Journals of Susanna Moodie og The Handmaid’s Tale.

I år har jeg hatt som mål å lese fire av bøkene hennes, og har lest to av dem. Det holder, fant jeg til slutt ut, for Atwood er tross alt 74 år nå og jeg må spare på bøkene hennes til den dagen hun ikke lenger er blant oss. Atwood er en ekstremt produktiv forfatter, men jeg vil helst slippe å oppleve den dagen da jeg har lest alt hun har skrevet og ennå har mange år igjen å leve. Selv om jeg går ut fra at hun blir minst like gammel som Doris Lessing, som for øvrig døde 94 år gammel 17. november, dagen før Atwoods 74-årsdag. Hadde Lessing levd enda en dag, ville jeg nå ha sittet fordypet i de villeste kosmiske konspirasjonsteorier.

20131201_212308Jeg ble ganske overrasket da jeg oppdaget at Hatchard’s ikke krever ekstra betaling for signerte bøker. Hvilken forretningsteft viser dét, liksom? Siden det var så billig med signerte bøker, tenkte jeg at jeg fikk kjøpe enda en. Jeg fant ingen signerte bøker av forfattere som det er naturlig for meg å sammenlikne med Atwood, selv om jeg vurderte en vakkert illustrert Peter Rabbit-bok skrevet og signert av Emma Thompson. Men signaturen hennes var så slurvete at jeg lot den ligge. Jeg mener, hvis hun slurver så mye med håndskriften, hvordan kan jeg da stole på at hun slurver mindre med innholdet?

I stedet skaffet jeg meg en signert utgave av John le Carrés The Spy Who Came in from the Cold i retro utgave, med samme omslag som førsteutgaven. Ikke bare skriver Le Carré pent og mye jevnere enn Thompson, men boken er lesesirkelbok i mars. Det var først dagen etter jeg kom til å tenke på at det beste jo ville ha vært å kjøpe en pocketutgave, i stedet for en signert innbundet utgave. Jeg har aldri lest le Carré, og trenger overhodet ikke en signert utgave. A-ha! Så Hatchard’s har en viss forretningsteft likevel. I det minste klarer de å lure sånne som meg, som tror vi er så innmari smarte, med masse studiepoeng i litteratur og null studiepoeng i How Business Works.

The_Mystery_of_the_Blue_Train_First_Edition_Cover_1928Det morsomste jeg fant hos Hatchard’s var en retroserie med Agatha Christies krimromaner. Alle bøkene hennes er utgitt med originale omslag, og det var interessant å se hvordan stilen på omslagene endret seg fra 1920-tallet til 1970-tallet. Jeg gikk for de eldste bøkene, siden de er så svulstige og stiliserte. Bøkene er innbundet, og papirkvaliteten er overraskende god både inni og utenpå.

Jeg har lest mellom tredve og førti Christie-romaner, og det blir ikke påske uten Poirot. Men jeg har aldri lest Christie på engelsk, og regner med at originalen er langt bedre enn de tidvis teite og gammeldagse oversettelsene. The Mystery of the Blue Train er den sjette boken med Poirot i hovedrollen. På norsk heter den Mysteriet på Monte Carlo-ekspressen. Om boken sa The New York Times Book Review ved utgivelsen i 1928: «Nominally Poirot has retired, but retirement means no more to him than it does to a prima donna. Let a good murder mystery come within his ken, and he just can’t be kept out of it.» Det er en god beskrivelse av Poirot, og en av grunnene til at jeg liker ham så godt. Belgisk primadonna og blodhund med bart. Dessverre er ikke Hastings med ham på eventyr denne gangen, og det er jo bare tragisk.

the-secret-of-chimneys-agatha-christie-2The Secret of Chimneys er fra 1925 og en av Christies første romaner. På norsk heter den Brevet som drepte. Den er en av tre romaner med Superintendent Battle i hovedrollen. Christie kan ikke ha likt Battle noe særlig, siden hun heller skrev over førti romaner om Poirot enn å bry seg mer med Battle. Om boken sa The Observers anmelder i 1925:

«Mrs Christie plunges lightheartedly into a real welter of murders, innocently-implicated lookers-on, Balkan politics (of the lighter Ruritanian kind), impersonators, secret societies, ciphers, experts, secret hiding-places, detectives (real and pretended), and emerges triumphantly at the end, before her readers are too hopelessly befogged. Nobody is killed who matters much. The right people marry, after it all, having first endeared themselves to us by their frivolous attitude to the singularly animated doings around them.» Med andre ord: En typisk Agatha Christie-roman.

complete etiquetteDen siste boken jeg tok med meg fra Hatchard’s (i denne omgang) fant jeg liggende ved kassen. Complete Etiquette for Ladies ble utgitt i 1876, og inneholder en rekke velmente råd til unge damer om blant annet kurtise, ekteskap og klær. Du vet, alt sånt som vi kvinner liker å pusle med i vårt beskjedne jordiske liv. 

«In conversing with gentlemen, try not to fall into the too common practice of talking to them nothing but nonsense…»

«A reputation might be lost by such simple improprieties as offering a gentleman an opinion on financial matters, uttering the word ‘stomach’ to anyone other than a physician, or wearing ribbons at the breakfast table.»

Boken er skrevet av en mann, faktisk. Hvilket overrasket meg først, men ved nærmere ettertanke, ikke fullt så mye. Mannen het Samuel Orchart Beeton, var forlegger og i sin tid (paradoksalt nok) mest kjent som mannen til Isabella, kokebokforfatterinne. Jeg tenkte det kunne være kjekt å lese rådene som heltinnene i 1800-tallsromanene jeg liker så godt ble forventet å følge, men som de ofte ga jamt faen i. Det eneste som virkelig kunne ha høynet boken, var hvis det fantes en utgave der George Eliot hadde skrevet sine sarkastiske kommentarer i margen. Det hadde vært noe. Jeg får nøye meg med å høre hånlatteren hennes runge i bakgrunnen mens jeg leser.

Jeg vet ikke om de ansatte hos Hatchard’s prøvde å gjøre et poeng ut av det, men Complete Etiquette lå ved siden av en haug guttebøker med titler som: The Secret Agent’s Pocket Manual 1939-1945, The Forgetful Gentleman, On Booze og The Joy of Pubs. Med så solid lektyre å velge fra, er det ikke noe rart at menn skriver morsomme bøker. De er sannsynligvis fulle mens de skriver.

LondonMer enn det hadde jeg ikke plass til i kofferten. Dessuten var det på tide å spise middag, og jeg skal si at man blir sulten av å se så mange fine bøker på en gang. Dagen etter ringte jeg min mor for å avlegge rapport om hva jeg hadde kjøpt, siden jeg ikke hadde pc-en med meg og mulighet til å avlegge umiddelbar bloggrapport. Men hun var mest nysgjerrig på hva vi hadde gjort utenom å gå i bokhandler. Som om det var naturlig å tenke at vi hadde gjort noe annet enn å gå i bokhandler! Som om et øyeblikk tilbragt uten bøker innen rekkevidde, ikke ville ha vært å kaste bort tiden! Akk, ja. Min egen mor kjenner meg ikke i det hele tatt, selv om hun delvis har skapt dette monsteret. Lærte meg alfabetet gjorde hun også. Men ellers var alle enige om at det hadde vært en fin tur.