Merkelapp: The Monk

Genesis/Kain

KainKain var den siste romanen José Saramago skrev før han døde i 2010, og er årets første lesesirkelbok her på bloggen. Saramago vant Nobelprisen i litteratur i 1998, og er mest kjent for romanene Klosterkrønike, Jesusevangeliet og En beretning om blindhet. Jeg trengte bare å lese tredve sider av Kain før Jesusevangeliet ble bestilt, for dette var boken – og forfatteren – for en glødende overbevist ateist som meg.

Nobelprisvinnere kan få meg til å gjøre merkelige ting jeg ellers ikke ville gjort. For eksempel å lese Bibelen. Jeg er oppvokst i et gudløst hjem uten Det gamle testamente i hyllene, og vendte det døve øret til i ni år med kristendomsundervisning i grunnskolen. Men da jeg skulle lese José Saramagos Kain, fant jeg ut at det kunne være greit å forstå Saramagos referanser til alle de gamle bibelfortellingene, når han som en annen gud blåser liv i de velkjente figurene Adam og Eva, Kain og Abel, Abraham og Isak, Lot, Job, Noah og Moses. Derfor satte jeg meg ned med min King James version av Bibelen fra Oxford World’s Classics, kjøpt på salg i et svakt øyeblikk i studietiden, og begynte å lese på første side av Genesis, der Gud skaper himmelen og jorden. Deretter leste jeg Saramagos Kain som en slags kommentar til bibelhistoriene jeg hadde lest. Det var en sann fest.

Bedre sent enn aldri, svarte engelen hovmodig, som om han nettopp hadde forkynt en elementær sannhet, Der tar du feil, aldri er ikke det motsatte av sent, det motsatte av sent er for sent, svarte kain. Engelen brummet, Enda en rasjonalist,

Første observasjon: Kain er historien om Gud og Hans mennesker omtrent slik Det gamle testamente ville ha sett ut hvis det ble skrevet av noen som virkelig kunne skrive, med intellektuelle evner på et adekvat nivå. Det er min påstand. Å lese begge historiene parallelt er en leseropplevelse jeg unner alle som ikke blir snurt og fornærmet over uærbødig ateistisk klussing med de hellige skrifter. Saramagos sans for intertekstualitet er upåklagelig. Han har lest fortellingene grundig, og påpeker spydig de viktigste logiske bristene, mens han boltrer seg i harselasen over de bibelske dogmene. Han kaller fortellingen Tåpelighetens bok, og tar det derfra.

Men før jeg sier mer om Kain, må jeg nesten si noen ord om mitt førsteinntrykk av Genesis, siden det er mitt første ordentlige møte med Vidunderet. Jeg sier som testamentforfatterne må ha gjort: La oss brainstorme litt! Beware of digressions.

Piker, vin og sang. Eller øl, fitte og hornmusikk

Alle dere som har lest gamletestamentet før meg, har underkommunisert hvor artig det er å lese. Gud er lunefull, ærekjær og impulsiv. Han bare skaper og skaper og skaper uten mål og mening, og så blir han sur som ei padde når noe uforutsett skjer. Gud skaper mennesket i sitt bilde, men blir likevel rasende når menneskene viser seg å være like feilbarlige, tankeløse, urettferdige og hevngjerrige som han er selv. Konfliktnivået er høyt fra første stund. Som Saramago sier: «Menneskets historie er historien om dets uoverensstemmelser med gud, ikke forstår han seg på oss, og ikke forstår vi oss på ham.» Amen.

Helhetsinntrykket mitt av budskapet i Genesis er oppsummert i Guds instrukser til Noah etter at han har utryddet nesten alt liv på jord, og festet alt sitt jordiske håp til Noahs slekt:

Whoso sheddeth man’s blood, by man shall his blood be shed: for in the image of God made he man. And you, be ye fruitful, and multiply; bring forth abundantly in the earth, and multiply therein.

Gud er med andre ord opptatt av to ting: Sex og hevn. Drep den som dreper! Ha et aktivt sexliv! Mvh Gud. Din Terminator-Gud, som liker deg best aggressiv og kåt. Gud kunne selvfølgelig ha sørget for å skape og drepe de menneskene han selv ønsket, ut fra sine egne tanker om hvordan det burde gjøres. Istedet overlot han – som enhver dårlig sjef – oppgaven til mennesker med sterk kjønnsdrift og lav impulskontroll, og dukket heller opp i ettertid for å klage over det dårlige resultatet og rundhåndet dele ut straff for å kamuflere sin egen utilstrekkelighet som skaper.

Ettersom jeg leste Kain parallelt med Genesis, klarer jeg ikke å skille mellom det som sannsynligvis var ment som en dypt alvorlig og autoritær fortelling om menneskehetens tidlige historie, og Saramagos radbrekking av samme fortelling. Likevel er enkelte deler av Boka veldig komisk, uten Saramagos hjelpende hånd.

Noah er for eksempel den eneste Gud finner verdig til å overleve syndefloden. Bare Noah er rettferdig og rettskaffen nok blant alle synderne som må dø fordi de er så fæle. Men det første den selvsamme Noah gjør etter å ha overlevd syndefloden, er å drikke seg snydens full og sprade rundt naken i teltet sitt:

And Noah began to be an husbandman, and he planted a vineyard: And he drank of the wine, and was drunken; and he was uncovered within his tent.

Der har du Guds utvalgte. Noah var den eneste Gud fant verdig i hele sitt skaperverk til å være framtidige menneskers stamfar (etter at Adam dreit på draget), og det markerer han ved å bli full som en alke. Hvis denne historien stemmer like mye som enkelte vil ha det til, setter det jo en nydelig standard for hvordan vi mennesker kan oppføre oss på sydenturer og julebord, og samtidig vite at vi som Noahs etterkommere er verdige i Guds øyne og har litt av hvert å slektes på. Drap. Vold. Sex. Nakenhet. OG flatfyll. Det begynner å demre for meg hvorfor det etter hvert ble nødvendig å skrive enda et testamente, denne gangen med *litt* tydeligere moral.

En annen ting er at Bibelen er kjent for sine litterære kvaliteter. Jeg går ut fra at kvalitetene kommer inn på et senere tidspunkt i Boken, for halvveis uti Genesis er språket jevnt over knotete, utydelig og rart, i alle fall i min King James version.

And Adah bare Jabal: he was the father of such as dwell in tents, and of such as have cattle. And his brother’s name was Jubal: he was the father of all such as handle the harp and organ.

Ordene forfatteren lette forgjeves etter, var sannsynligvis beduiner, bønder og musikere. Det er nok ingen vits i å være presis når man har tusenvis av sider å skrive, ikke har et sekund å miste, og uansett har svært gode utsikter til fremtidig publisering/kanonisering. Men hva skjer egentlig med kursiveringen? Vanligvis brukes kursiv for å legge spesielt trykk på enkelte deler, men her er bruken helt vilkårlig. «I am God, and I tell thee, all is Good. Thou shalt obey me and be Quiet.» Etc.

Og vi bare må snakke om navnene. En stor del av Genesis består av å ramse opp stamtavlene til kåte og produktive folk som ga avkommet navn ut fra tanken om at navnet skjemmer ingen. Brødrene Jabal og Jubal, altså? Jeg fatter ikke at Isak og Noah kan være så populære bibelske guttenavn for tiden når jevngode alternativer er Jabal og Jubal. Eller hva med brødrene Huz og Buz? Andre heite tips er Uz, Hul, Gether og Mash. For vordende foreldre er det bare å forsyne seg med artige navn arvingen garantert vil ha enerett på.

Selv tok jeg meg i å fantasere om moderlivets gleder midt oppi oppramsingen av ymse stamtavler, og vet nå hva mine fremtidige tvillingsønner skal hete. Arphaxad og Hazarmaveth. Uten etternavn. Du trenger ikke etternavn når du heter Arphaxad eller Hazarmaveth. Alle vet hvem du er uansett, selv de sure damene i Folkeregisteret. Arphaxad og Hazarmaveth, mine to krigersønner. De kommer til å banke dritten ut av alle Noah-ene og Isak-ene i barnehagen, be fruitful and multiply allerede i ung alder og gjøre sin mor meget stolt.

Jeg blir selvfølgelig nødt til å lese hele Bibelen. Allerede halvveis uti Genesis gleder jeg meg vilt til Exodus. Det gamle testamentet er akkurat sånn jeg liker min litteratur: More is more, less is a bore. Hvorfor legge bånd på seg når man kan gå helt av skaftet? Genesis forklarer etter mitt skjønn også hvorfor tusenvis av mennesker glatt kjøpte Dan Browns konspirasjonsteorier i Da Vinci-koden. Brown sørget i det minste for å holde seg til en slags logikk, i motsetning til forfatterne av Genesis, som bare skrev ufortrødent i vei uten å sjekke om noe av det de skrev hang sammen. Hvilket er mye av poenget til Saramago i Kain.

Tåpelighetens bok. Eller ting Gud angrer på

Saramago innleder sin Tåpelighetens bok med historien om Adam og Eva og syndefallet. Han skriver seg sporenstreks inn i mitt hjerte ved å la en undersetsig og feig revisor-liknende Adam og en pompøs Gud som varsler sin ankomst slik: «Jeg er herren, ropte han, jeg er den jeg er», bryne seg på en Eva som er så snartenkt, handlekraftig, snusfornuftig og frekk i kjeften at jeg umiddelbart førte henne opp på min topp fem-liste over favorittkarakterer i litteraturhistorien. Jeg aner her et underliggende budskap fra Saramago om at Gud skapte språket til forkleinelse for all verdens menn (inkludert Gud selv), som i all evighet er dømt til et knusende semantisk tap mot kvinnens listige flisespikkeri.

Eva snakker dem trill rundt, både Adam, Gud og kjeruben som er satt til å vokte porten inn til Edens hage etter utkastelsen. «Hun var en kvinne, den eneste.» Og for en kvinne. Mennene følger hierarkiet og reglene, mens Eva er den handlekraftige pragmatikeren som skjærer gjennom for å overleve. Bare samtalen mellom Gud og Eva om slangen som overtalte henne til å spise frukten av kunnskapens tre, er verdt en Nobelpris. Kortversjonen: Det var en slange som sa at jeg kunne spise – men det finnes ingen slange i paradis – jammen jeg drømte at en slange sa det – men slanger kan ikke snakke – jammen slangen i drømmen min kunne snakke. Osv. Banaliteter og selvfølgeligheter i Evas munn blir en overraskende tøff nøtt å knekke for hennes fantasiløse mannlige motstandere.

Fortellingen om Kain er ikke tilgodesett med mange linjene i testamentet, men Kain følger opp pappa Adam og mamma Evas skikk med å gjøre Gud forbannet. Kain og Abel ofrer fruktene av sitt harde arbeid til Gud, men Gud rynker på nesen over Kains offer. Abel ler, Kain dreper Abel, og alt er i bunn og grunn Guds skyld, fordi han er kjip og kresen og behandler Kain dårlig. Ifølge Saramago og meg. Kain reagerer på den dårlige behandlingen, og dreper Abel fordi han ikke kan drepe Gud. Gud får forklaringsproblemer når han diskuterer saken med Kain, og nøyer seg med å gi Kain et merke i pannen og status som (fredløs) vandrer på jorden.

I Saramagos versjon reiser Kain rundt i verden og bibelhistorien, og får med seg mange av høydepunktene, inkludert historiene om Sodoma og Gomorra, Babels tårn og begivenhetene i Sinai-ørkenen. Kain kan bevege seg i tid og rom i beste science fiction-stil. Vi kan vel si det sånn at akkurat dét er en mindre synd mot troverdigheten enn de gammeltestamentlige historiene han rapporterer fra.

Kain er en satire over religionen – kristendom og jødedom – og det er flere grunner til at satiren fungerer så godt. Én ting er at Saramago har plukket ut verdenshistoriens kanskje aller beste utgangspunkt for en satire: Et knippe fortellinger med ubestridt kulturell og religiøs status, men med ekstremt store svakheter. Det er vanskelig å bomme for en forfatter av Saramagos kaliber. En annen ting er at det ikke finnes grenser for hvor moro man kan ha det med å gjenfortelle høytidelige historier på en ironisk måte, noe Monty Pythons «Life of Brian» er et annet godt eksempel på. Men hva er poenget hans?

Det er ikke uvanlig at mennesker gis guddommelige trekk i litteraturen, for å vise menneskets fulle potensial i guddommelig retning, og hvor store vi kan være i inspirerte øyeblikk. Saramago går i motsatt retning i Kain, og menneskeliggjør både Gud og alle velkjente hellige skikkelser. Det kunne ha vært karnevalistisk, hvis de høye og lave byttet roller. Men det gjør de ikke. Ingen av menneskene i Saramagos versjon av testamentet får guddommelige trekk. Alle er rent menneskelige, alt er dratt ned på jorda, og leseren sitter igjen uten noen guddommelig autoritet.

Jeg mener at boken er en slags kommentar til tanken om at Gud skapte mennesket i sitt bilde, og at det er mer nærliggende å tenke at mennesket skapte Gud i sitt bilde. En selvfølgelig tanke for en ateist. En ikke like selvfølgelig tanke for de milliardene av mennesker som har slukt dette rått i et par tusen år. Men mennesker skaper selv sine guder, etter ymse behov, og gir dem autoritet. Derfor er Gud i verste fall et speilbilde av vår egen utilstrekkelighet, grådighet, tankeløshet, forfengelighet. Gud er Gud for de som skapte ham og holder ham i live, som kan tøye hans lover i den retningen det passer dem og slippe unna med det de vil. Saramagos Gud med svært menneskelige svakheter er egentlig bare en påminnelse om det de fleste av oss burde vite nå: Pass deg for tilbedelsen. Den gjør deg ukritisk og sløv. Før du vet ordet av det er du mer opptatt av å få andres usammenhengende tanker til å gå opp, enn av å tenke selv.

Moralen i Det gamle testamentet unnviker ifølge Saramago enhver logikk, og man kan vel knapt kalle det en moral overhodet. Hans implisitte forslag er å glemme guddommene, unngå forsøket på å finne mening i tilfeldige historier, og heller søke mening og moral andre steder. Saramago viser hvordan autoriteten ligger i statusen testamentet har, for det finnes ingen grunn til at innholdet i seg selv skal ha autoritet; selvmotsigende, urealistisk og fjollete som det mildt sagt er. I fortellingen om Abraham er han villig til å ofre sin sønn Isak etter Guds ordre. Det er en vanvittig ordre, etter alle målestokker. Men likevel en ordre Abraham var villig til å lystre. Hvorfor?

Leseren har lest riktig, herren befalte abraham å ofre sin egen sønn, i de aller enkleste ordelag gjorde han det, som når noen ber om et glass vann når de er tørste, hvilket må tyde på at det var en dypt rotfestet vane han hadde. Det logiske, det naturlige, det rett og slett menneskelige, ville vært at abraham ba herren dra til helvete, men det gjorde han ikke.

Du, far, hva galt hadde jeg gjort deg siden du ville drepe meg, jeg som er din eneste sønn, Du hadde ikke gjort meg noen ting, isak, Men hvorfor ville du da skjære strupen over på meg som om jeg var et lam, spurte gutten, hvis ikke den mannen hadde kommet og tatt tak i armen din, måtte herren overøse ham med velsignelser, måtte du nå ha hatt med deg et lik hjem igjen, Det var herren som fant på det, for han ville ha et bevis, Et bevis på hva, På min tro, på min lydighet, Hva er det for slags herre som befaler en far å drepe sin egen sønn, Det er den herren vi har, det er vår forfedres herre, den herren som allerede var her da vi ble født, Og hvis denne herren hadde hatt en sønn, ville han også ha befalt at han skulle drepes, spurte isak, Det vil tiden vise, Så denne herren er i stand til alt mulig, det gode, det onde og det verre, Det stemmer

Saramago er spesielt opptatt av rettferdighet og uskyld, og Kain vender stadig tilbake til utslettelsen av Sodoma og Gomorra. Han påpeker at Gud brøt løftet sitt til Abraham da han lovet at bare synderne skulle dø, ikke de uskyldige. Likevel drepte Gud alle barna. Og, må jeg tilføye, kvinnene ingen av mennene ville ligge med.

I tilfellet Sodoma og Gomorra blir det dessuten åpenbart at de kristne homofobene har et jævlig stort forklaringsproblem. Homofili fordømmes, og menneskene i Sodoma og Gomorra må utslettes fordi menn har omgang med menn. Lot og hans døtre berges ut av Sodoma som de eneste som fortjener å overleve. MEN! historien slutter med at begge døtrene ligger med faren for å sikre slektens gang, og ingen straffes for det.

Med andre ord: Bibelsex handler kun om reproduksjon, og ingenting annet. Glem kjærlighet og samtykke. Det avgjørende er hvilken puling det blir barn av, og hvilken puling det ikke blir barn av. Hvis målet ditt er å sikre slektens gang, må du gjerne ligge med faren din for å få det til. Innavl er helt ok. Hvis du derimot er en mann som ligger med en annen mann bare fordi du har lyst, skal du brenne ihjel. Flott, da vet vi det. Jeg kommer herved til å bruke akkurat det argumentet imot enhver som påstår at Bibelen fordømmer homofile, siden den samme Bibelen i neste kapittel sier at incest er helt i orden.

Som om ikke det var nok, tilbyr Lot å ofre døtrene sine til den mannlige gemene hop som har samlet seg utenfor døren hans for å få ligge med de mannlige englene han har tatt i hus. Lot sier: Jeg har to døtre som ingen mann har rørt, dere kan få dem og gjøre hva dere vil med dem. Fin fyr, denne Lot. Akkurat hans gener kunne kanskje ha dødd ut uten at det gjorde så fryktelig mye. Men Saramago har en grei hypotese på hvorfor Gud støtter denne tankegangen:

At herren skulle ha gitt adgang til incest som noe hverdagslig som ikke fortjener noen straff i de gamle samfunnene han hadde brakt i stand, burde ikke forbause oss i betraktning av at det var en natur som ennå ikke var beheftet med moralske normer, hvor det viktigste var utbredelsen av arten, hva enten det skyldtes ren brunst eller bare lyst, eller som man senere skulle si, å gjøre vel mot sin neste, også til eget beste. Herren selv hadde jo sagt, Vær fruktbare og bli mange, og hadde ikke lagt noen begrensninger på dette påbudet, ikke et ord om med hvem og med hvem ikke. Det er mulig, selv om det foreløpig ikke er mer enn en arbeidshypotese, at herrens storsinn når det gjaldt å lage barn, hadde å gjøre med behovet for å oppveie tapene i falne og sårede som hans egne og andres armeer skulle lide, både titt og ofte, slik man har sett helt til denne dag, og slik man ganske sikkert fortsatt vil få se. Tenk bare på hva som skjedde innen synsvidde av sinai fjell, og med røyksøylen som var herren, og den erotiske gløden som samme natt, fuktet av de overlevendes tårer, i stor hast tok sikte på å avle nye stridende som kunne gripe de eierløse sverdene og skjære strupen over på barna til dem som nå hadde vært seierherrene.

Hvis menneskene skal krige like mye som Gud ønsker, må mennesker lage mange barn slik at krigerne har tilstrekkelig mange struper å skjære over. Altså: Reproduksjon = produksjon av kanonføde. Den hypotesen forklarer jo en hel del.

Men boken går ikke bare løs på de kristne. Den er like nådeløs overfor jødene, eller muligens enda hardere. Saramago synes tydeligvis at Genesis er en rekke samling mer eller mindre tullete historier man bør gjøre narr av, mens Exodus er en desto mer alvorlig historie om menneskelig stormannsgalskap og blodtørst. Og evinnelige sutrete klagesanger, når det går åt skogen med jødene på slagmarken.

Saramago fremstiller Guds pakt med jødene som en slags mafiavirksomhet, hvor det kun er pengene som gjelder. Overgangen fra Genesis til Exodus er påfallende i Saramagos versjon. I første del er han opptatt av humoren, han latterliggjør. I Exodus kommer den virkelig harde kritikken av den endeløse krigføringen og tapte menneskeliv, som rettferdiggjøres av at de er Guds utvalgte folk på jorden, som kan gjøre det de vil, som får ordre fra Gud om å utslette andre mennesker. Man skal drepe den som dreper, ifølge Gud. Men man skal også drepe en lang rekke andre folk, viser det seg, enten de har gjort noe galt eller ikke. Spesielt hvis de har eiendeler som Gud og hans utvalgte folk gjerne vil overta, enten det er gull, sauer eller jomfruer, der en viss porsjon av utbyttet skal ofres til Gud:

Det er godt mulig at pakten som ifølge noen skal finnes mellom gud og menneskene, ikke inneholder mer enn to paragrafer, nemlig, du tjener oss, dere tjener meg.

Fraværet av rettferdighet er nok Saramagos fremste kritikk mot Det gamle testamente, som visstnok ellers er kjent for sin brutale rettferdighet. Motstridende meninger der, altså.

Fest i Truseland og anti-Madonnaer

Kain er som sagt en satire, og det betyr at den er morsom. Jeg tar forbehold om at noen av de verste latterkrampene mine skyldtes språket, som er en salig blanding av arkaiske formuleringer, svulstig-ironisk poesi, moderne hverdagstale og formelt byråkratisk språk. Min favoritt: «En sober henrettelse ved hengning». Saramago eksperimenterer med den komiske effekten man får av å introdusere en helt fremmed språkbruk i hellige skrifter. Jada, jeg er fullstendig klar over at man nok bør ha en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur for å se humoren her.

Men det er også andre ting som er morsomt! Saramago bruker for eksempel frampek for å late som han er den første som forteller historien, som om leseren ikke vet hva som vil skje videre. Og så leker han seg med hva som er sant og oppdiktet, og sparker ondskapsfullt i retning godtroende og ikke fullt så kildekritiske kristne/jøder. Greit, jeg innser at en påbegynt, om ikke fullført, master i språk og litteratur fremdeles er påkrevd.

Men alle ler vel av banale sexscener? Her tar Saramago testamentet på alvor, og er like opptatt av sex som skriftene beordrer gudfryktige mennesker til å være. Be fruitful and multiply, som det heter. I begynnelsen av Bibelen går menn veldig ofte og «legger seg» sammen med noen, som regel kona. Og så får de massevis av unger med rare navn. Å «legge seg» med noen høres ut som en ganske høytidelig affære, men det er bare fordi svett stønning er innpakket i arkaisk terminologi. Hos Saramago handler det mer om å ha fest i Truseland, enten det bedrives av Adam og Eva eller mannen i gata – i dette tilfellet Kain.

Sett bort fra humoren, er det en vri på seksualiteten hos Saramago som feministen i meg er svært begeistret for. Kain blir forført av Lilit, gift med Noah. Jeg aner ikke om det er snakk om selveste Noah – han drikkfeldige nakne karen med arken, vet du – eller en helt annen Noah. Jeg aner heller ikke hvor Lilit hører hjemme i testamentet, og et kjapt google-søk viser at jeg ikke er den eneste. Men Lilit er et festlig supplement til den andre kvinnen i historien, Eva.

Lilit er et kvinnemenneske som lar kjønnsdriften styre livet. Hun eier ikke respekt for mannen sin, og hun sier det til ham, uten omsvøp. Ubekymret over hva mannen hennes måtte mene, forfører hun åpenlyst den ene mannen etter den andre, på evig jakt etter neste orgasme og mannen som kan gi henne det. Lilit er en kvinne som sliter menn ut med sin kravstorhet og umettelighet. Den slags folk finner man overalt, både i litteraturen og virkeligheten. Men det de folkene har til felles er at de alltid er menn, menn som forfører kvinner mens kona sitter sjalu og fortvilet og ser på.

se bare på denne kvinnen, som riktignok er syk av begjær, for det er lett å se, men likevel har moro av å utsette stunden for hengivelsen, et ord som på den annen side er svært lite dekkende, for når lilit endelig skrever med bena for å penetreres, vil det ikke være for å gi seg hen, men for å prøve å sluke den mannen som får høre hennes, Kom inn.

Lilit er en slags anti-Madonna. Hun skremmer og fascinerer menn med sin fyrrige lidenskap og selvfølgelige autoritet, og er en sånn kvinne som egentlig ikke finnes noen steder, verken på ordentlig eller i fiksjonen. Menn kan oppføre seg sånn, det vet vi, men kvinner kan ikke det, ikke uten å stemples som horer. Men Lilit er ingen hore, Saramago er tydelig der. Lilit har både en intens og umettelig seksualitet, og en sterk og interessant personlighet (som en av få i denne satiren). I en diskusjon med Kain om samvittighetskvaler, sier hun: «Jeg er ikke av dem som lider slike kvaler, den slags overlater jeg til pyser, til sveklinger, jeg er lilit.» Faen, så kul hun er.

Saramagos to bibelske kvinner skiller seg ut blant alle de tomsete, stridslystne, underdanige mennene. I Det gamle testamentet er kvinnene statister. I verste fall får de skylden for alt som går dårlig her i verden, i beste fall reduseres de til å være kvinnen som lydig fødte Huz og Buz, eller sin far Lots barn. Saramagos kvinnerevansje er ganske knusende, vil jeg si. Etter å ha blitt forvist fra Edens hage, bestemmer Eva seg for å oppsøke kjeruben som vokter porten for å be om mat. Adam tør ikke, han er redd for straffen fra Gud. Eva går alene og tenker at Guds hevn umulig kan være verre enn å sulte i hjel i ørkenen: «det gikk faktisk så vidt at hun sa med lav stemme, så motfallen var hun, Hvis jeg var mann, ville det ha vært lettere.» Akk ja, selv kloke hoder har sine svake øyeblikk.

Du bør selvfølgelig lese Kain. Om du bør lese Bibelen, er jeg mer usikker på. I alle fall hvis du er kvinne. Jeg gikk rett fra Kain til å lese videre i M.G. Lewis’ gotiske roman The Monk, og der fant jeg følgende dom over Bibelen:

Many of the narratives can only tend to excite ideas the worst calculated for a female breast: Every thing is called plainly and roundly by its name; and the annals of a Brothel would scarcely furnish a greater choice of indecent expressions.

Du er herved advart. Les heller Kain og The Monk. Frelst blir du neppe, men underholdningen er det ingenting å utsette på. Kanskje blir du til og med klokere, hvem vet.

Boken kjøpte jeg selv. Vel anvendte penger var det, og hvis du lurer på hvordan det gikk med Kain til slutt, kan jeg opplyse om at han nå er en fredet del av min boksamling.

Advertisements

The Monk

the monkMatthew Gregory Lewis’ gotiske roman The Monk (1796) var fjorårets siste lesesirkelbok, og etter å ha lest en tredjedel av boken kan jeg slå fast at det er et meget festlig litterært bekjentskap. Som Monika sa i kommentarfeltet et sted: Det er overraskende hvor mye fres det er i disse hundgamle romanene. Handlingen foregår i Madrid og kretser rundt to klostre og tre … kjærlighetshistorier? Det er så mye katolsk skyldfølelse, hett begjær og purunge jomfruer i omløp her at det ikke er så enkelt å skille kjærlighet fra kjødets lyst. Men det snakkes da noe om kjærlighet i intervallene mellom feberhete fantasier og munkehabitter som flerres av vakre kropper.

Munken Ambrosio har levd innenfor klosterets murer hele sitt tredveårige liv, og har vært forskånet fra alle nedrige fristelser som hører verden til, spesielt den fristelsen som heter Vakre Kvinner. Han anser seg selv som en meget hellig mann med plettfri samvittighet som ikke har noe usnakket med Vårherre. Derfor har han ingen medlidenhet med den unge nonnen Agnes når han oppdager at hun er blitt gravid med kjæresten sin utenfor klosterets murer og planlegger å rømme med ham. Ambrosio overlater høygravide Agnes til den sadistiske priorinnen i naboklosteret, og får slengt en slags forbannelse etter seg der Agnes garanterer at han selv skal komme til å gjøre samme feil som henne. Og ganske riktig, det går ikke mange timene før Ambrosio må begynne å svelge tungt, flakke med blikket og rette svettende bønner om styrke mot sin skaper når fristerinnen Matilda entrer banen. De andre karakterene i dette katolske kyskhetsdramaet er Agnes’ kjæreste Don Raymond, som ønsker å redde henne fra klosterets pinsler og gjøre henne til en ærbar kvinne, samt Agnes’ bror Don Lorenzo, venn av Don Raymond og nyforelsket i den skjønne unge Antonia.

Dessverre for den dydige og selvtilfredse Ambrosio er han også en kjekk og velskapt mann med talegaver av en annen verden. Han kan ikke forhindre kvinner fra å bli forelsket i ham når han taler inspirert og glødende om fromme temaer i kirken, og for enkelte unge damer blir Ambrosio en besettelse. Som Adam sikkert kunne ha fortalt Ambrosio mye om, trenger man bare én kvinne for å styrte mannen ut av Paradis og lukt ned i Helvete. Og når Ambrosio ikke kommer til Kvinnen, kommer Kvinnen til ham – forkledd som en munk.

Han kaller seg Rosario og har kjøpt seg inn i klosteret med pappas penger. Han har innyndet seg hos Ambrosio, som har blitt glad i den flinke og fromme unge gutten. Stor er forskrekkelsen når Rosario avslører at han egentlig heter Matilda, har blondt englehår og melkehvite bryster, og en fanatisk stalkermentalitet. Det blir ikke bedre når Ambrosio oppdager at Matilda i tillegg har stått modell for portrettet av den vakre Madonna han i hemmelighet har beundret på kammerset sitt. Ambrosios dilemma er at hvis han jager Matilda fra klosteret, vil hun ta livet av seg. Hvis han lar henne bli, vil hun lede ham inn i fristelse. Woe is me! tenker Ambrosio, og ber Vårherre om hjelp. Men Vårherre er nok like nysgjerrig som leseren på å se hva Ambrosio og Matilda finner på hvis de bare får nok alenetid på kammerset.

Lewis var bare 19 år da han skrev The Monk, og boken bærer tydelig preg av å ha sprunget ut av den umettelige fantasien til en vellystig tenåringsgutt med svært mye fritid. Ifølge forordet av E.A. Baker var Lewis født rik, og den største prøvelsen han måtte gjennomgå her i verden var kranglingen mellom moren og faren, der han tok morens parti og dermed fikk lommepengene sine redusert. Baker mener at et portrett av Lewis som ung mann oppsummerer det viktigste om Lewis’ liv og karriere: «It is the face of a good-natured, insignificant young man, who never made an enemy; a man who shone in private life, was kind to his slaves, and never had a brilliant idea in his life». Baker mener nemlig at leseren for all del ikke må lese The Monk og forvente seg en god bok.

Vi er ikke helt enige der, Baker og jeg. I mine øyne er The Monk en overskuddsroman av de sjeldne, og fortjener absolutt status som forfatterens (muligens eneste) briljante idé. Noen stikkord for de knappe tre hundre sidene er incest, voldtekt, tortur, eksorsisme, drap, spøkelser, den spanske inkvisisjonen og Satan. The Monk har flere forviklinger og mer action i løpet av ett kapittel enn mange andre romaner har totalt.

Spesielt begeistret er jeg over nerven i skildringen av Ambrosio og Matildas relativt korte vei fra kyskhetsløfter og jomfruelig sølibat til eksplosivt begjær og full nakenhet. Alle forfattere med ambisjoner om å beskrive dampende lidenskap og forbudt kjærlighet bør umiddelbart lese bokens første kapitler. Det er sånn det gjøres.

For det første er Matilda og Ambrosio usedvanlig vakre og tiltrekkende mennesker med fyrrig temperament, og er født noen århundrer for tidlig til å vite at naturen har programmert dem til å vektlegge sånt for å sikre at det blir barn av det. For det andre har de levd kyske liv uten begjær, og mangler derfor grunnleggende erfaring med the burning of passions, and how to resist it. For det tredje er de overbevist om at de vil havne i helvete hvis de gir etter for begjæret, og det sier seg selv at man bare hiver bensin på bålet hvis man tror at Satan kommer og banker på døren din dersom du bryter kyskhetsløftet. Tanken om at et øyeblikks tilfredsstillelse kjøpes med sjelens evige fortapelse, det kaller jeg forspill.

Men det aller beste er Lewis’ beskrivelse av hvordan Ambrosio og Matilda helt oppriktig forsøker å kjempe imot, hvordan de lyver til seg selv og lurer hverandre til å tro at de egentlig har full kontroll. For det er jo sjelen hos den andre de elsker, sant? Det er jo ikke det at de vil ligge med hverandre? Deres kjærlighet er da både hellig og ren! Eller? Som Matilda forsikrer Ambrosio om: Hvis han hadde begjært henne, ville hun ha mistet respekten for ham, ettersom hun tross alt har forelsket seg i ham fordi han er en Guds mann og frommere enn alle andre menn. Dessuten bryr hun seg ikke det spor om hans fysiske skjønnhet, hun elsker ham utelukkende for hans flotte personlighet og dydige hjerte. Haha! Stakkars mennesker.

Å følge Ambrosios fortvilende tanker er som å se på en flue som kjemper for livet i et vannglass. Man skjønner at slaget er tapt når han til slutt trøster seg med at dyden hans er trygg i Matildas nærvær fordi hun er så uskyldig: «I have nothing to fear from her presence; even should my own prove too weak to resist the temptation, I am secured from danger by the innocence of Matilda.» Godt tenkt, Ambrosio. Veldig smart. Overlat for all del ansvaret for din udødelige sjel til en seksten år gammel jente som er besatt av deg; som vil ta livet av seg hvis hun ikke får være sammen med deg, og allerede har lagt planer om at dere en dag skal ligge i samme grav.

På dette tidspunktet klasket jeg meg i pannen og ga Ambrosios dyd en levetid på maks tre sider. Men alas!, det tok faktisk hele fem sider, fordi Lewis i likhet med andre 1700-tallsforfattere ikke sier med få ord det han kan si med mange. Matilda ligger nå på dødsleiet og avslører seg som the agent of hell. Lewis skal ha for at han i en roman som ellers kun har stereotype og passive kvinneskikkelser å by på, lar Matilda være den som endelig tar til vettet og sier det som det er: «I lust for the enjoyment of your person.» (Fjorårets kuleste setning, btw.)

Det intense klimakset består av den skjønne Matildas dramatiske garanti: Enten skal hun gjøre alt hun kan for å forføre Ambrosio, eller så skal hun dø. Sex eller døden, enkelt og greit. Matilda er tross alt skapt av en tenåringsgutt. Ambrosio bør be innstendig om at hun dør, ellers blir det verst for ham.

The woman reigns in my bosom, and I am become a prey to the wildest of passions. Away with friendship! ‘Tis a cold unfeeling word: my bosom burns with love, with unutterable love, and love must be its return. Tremble then, Ambrosio, tremble to succeed in your prayers. If I live, your truth, your reputation, your reward of a life passed in sufferings – all that you value – is irretrievably lost. I shall no longer be able to combat my passions, shall seize every opportunity to excite your desires, and labour to effect your dishonour and my own. No, no, Ambrosio, I must not live; I am convinced with every moment that I have but one alternative; I feel with every heart-throb, that I must enjoy you or die.

Man kan si hva man vil om katolikkene, men de har gjort livet så vanskelig for seg selv at de ender opp med å ha det mye gøyere enn protestantene. Poenget med kyskhetsløftet her er å få karakterene til å tenke mest mulig på sex. Det man prøver hardest å unngå, er det man tenker mest på. Det er i alle fall det Lewis antyder, for dette er skrevet med det muntre glimtet i øyet bare en ung mann kan ha som selv slett ikke har tenkt å motstå de villige kvinnene som måtte komme hans vei. Som Baker sier om Lewis i forordet: «He enjoyed his life, his letters leave no doubt on that point». Jeg tror ham.

Den første tredjedelen av boken minner mest av alt om en nøye utspekulert og velskrevet erotisk fantasi, der Lewis har slengt inn alle tenkelige saftige elementer for å piske opp stemningen. Jeg tviler ikke på at han er like kreativ når han etter hvert går over til å skrive om vold, tortur og sjeler som skal sorteres mellom himmel og helvete. Lewis forholder seg helt uforpliktende til datidens sans for alminnelig bluferdighet, og det er nok mye i fortsettelsen som kan sjokkere selv en blasert moderne leser. Jeg vedder på at Ambrosio får smaken på uskyldige jomfruer og voldtar den unge Antonia, og at hun viser seg å være lillesøsteren hans. Kanskje blir jeg til og med like forskrekket som teaterpublikummet i Covent Garden ble over fremføringen av et av Lewis’ heftige skuespill:

It threw a portion of the audience – whose nerves were unable to withstand the dreadful truth of the language and the scene – into hysterics, and the whole theatre into confusion and horror… Never did Covent Garden present such a picture of agitation and dismay. Ladies bathed in tears – others fainting – and some shrieking with terror – while such of the audience as were able to avoid demonstration like these, sat aghast, with pale horror painted on their countenance. It is said that the very box-keepers took fright…

Lesesirkel desember: The Monk

the monkÅrets siste lesesirkelbok er M.G. Lewis The Monk fra 1796. Jeg har hatt hele tre runder med sykdom i jula og har derfor fått lest veldig lite. Men jeg har nå lest ca en tredjedel av boken og har stor sans for alle rampestrekene Lewis har funnet på. The Monk får andre bøker til å virke ganske tamme og kjedelige.

Lesesirkelen blir litt amputert i dag, for jeg skal snart reise tilbake til Oslo og har ikke sånn fancy mobil med nettilgang. Jeg får derfor ikke godkjent kommentarer eller lest innlegg før etter kl 19 i kveld, og det er forutsatt at ingenting er forsinket. Jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg bestilte billetter til i dag, men det kan ikke ha vært lesesirkelen. Uansett tar jeg med meg The Monk på flyet, og satser på å være klar med innlegg i morgen eller tirsdag.

Dere deltakere: legg gjerne igjen lenke til innleggene deres i kommentarfeltet likevel, sånn at jeg er sikker på at jeg får med meg alt. I mitt fravær lenker jeg istedet til de jeg vet har lest eller begynt på boken. Jeg tror at vi skal være ca seks som blogger om den, og Melusine og Marianne har allerede lagt ut sine innlegg. I tillegg kommer det nok innlegg fra Karin og Monika i løpet av dagen. Mitt innlegg om boken kommer som sagt i morgen eller første nyttårsdag, det samme gjør Ingalill sitt (eller?).

Hvis noen skulle få lyst til å lese The Monk, finner du den gratis på nett her. Jeg trengte noen kapitler på å komme ordentlig inn i den, men nå er den både lettlest og full av action. Og: Den passer godt til årstiden, gotisk og dramatisk som den er.

Ha en fin søndag så lenge, og godt nyttår!

The Mysteries of Udolpho

Handlingen i Ann Radcliffes gotiske romanse The Mysteries of Udolpho (1794) er lagt til Frankrike og Italia i 1584. Emily St. Aubert har vokst opp i pittoreske omgivelser i Gascogne med to engleaktige foreldre som har oppdratt henne til å bli en enkel og dydig sjel med sans for naturens og kunstens sublime skjønnhet. Moren dør etter kort tids sykdom og Emily og far St. Aubert legger ut på en reise til Languedoc i håp om at faren skal overleve et anfall av den samme sykdommen. På veien møter de hedersmannen Valancourt, på alle måter skapt for å være Emilys store kjærlighet og svigerfars drøm. Men faren dør, og Emily ender opp i fangenskap hos den sadistiske tantens grådige nye ektemann Count Montoni i hans slott Udolpho. Det ser ikke lyst ut for stakkars Emily.

Jeg har bare rukket å lese 68 av 620 sider, men jeg har lest introduksjonen i boken og vet at Emily heldigvis vil ende lykkelig opp i Valancourts armer etter at begge har gjennomgått a great many tribulations på hver sin kant. Introduksjonen avslører nemlig både slutten og hele plottet i det den kaller en anmeldelse av boken; en anmeldelse som kun består av en gjennomgang av handlingen og en oppfordring om å lese boken. Joda, det er liksom derfor jeg har kjøpt den, da. Romanen beskrives imidlertid som en psykologisk thriller, så da regner jeg med at den psykologiske dybden i disse romantiske karakterene blir så imponerende og skummel utover i boken at jeg kommer til å være takknemlig for at jeg slipper å være nysgjerrig på slutten i tillegg. Inntil videre får jeg bare nyte naturskildringene som så langt utgjør ca 50% av teksten.

Jeg har allerede avslørt at jeg har ledd mye på bokens bekostning, og derfor virker det sikkert som om jeg ikke liker den. Men det gjør jeg! Den er så langt veldig koselig, på samme måte som å være sammen med barn i naturen. Det kan være en tålmodighetsprøve, men man blir smittet av den barnslige entusiasmen deres. Vårt elskelige lille trekløver er mye verre enn unger. «Se, et tre! Og en blomst! Og et fjell! Og en fugl! Og en skog! Og en bekk! Og en sau! Blå himmel! Gress! Frisk luft! Se på utsikten, folkens!» Stor begeistring, hver eneste gang solen står opp eller går ned, eller befinner seg et sted midt imellom. Emily, St. Aubert og Valancourt har reist gjennom Pyreneene på vei til kysten og de er så barnslig fortryllet av alt de ser at jeg er fristet til å kalle dette historiens første miljøvernroman. De nyter naturen med samme iver som andre folk styrter brennevin.

De kommer seg aldri i hus om kvelden fordi de bare nyte enhver vakker utsikt de kjører forbi, gjerne mens Valancourt kurtiserer Emily med noen dikt han liker spesielt godt. Og så må de tørke tårene, alle sammen, for det er ingenting som føles så sterkt og vakkert som å se naturen på sitt mest romantiske. De blir så melankolske, og må tenke på alle de har mistet som ikke kan oppleve utsikten sammen med dem. Ikke et ondt ord om å være lettrørt, altså, for jeg kan selv gråte av det mest utrolige. Jeg er bare ikke vant til gråt som en plenumsaktivitet. Jeg er heller ikke vant til at man gråter sammen med fremmede mennesker, bare fordi de nevner temaer som ligger ens hjerte nært, som for eksempel kjærlighet. Men for all del, de er rett og slett skjønne mennesker, hvis aller største glede her i verden er å sitte under et tre (Radcliffe er veldig nøye med å opplyse om hvilken tresort) mens de spiser enkel mat og Emily spiller på lutt. Så søtt! Så romantisk! Og samtidig så utrolig vittig.

Høydepunktet så langt har vært Valancourts inntreden på arenaen. Jeg er klar for spontant å vedta som sannhet at man kan vite hvilken bok man har med å gjøre ut fra måten bokens mannlige helt introduseres for leseren. I dette tilfellet kommer Valancourt hoppende frem fra noen busker i veikanten i jegerhabitt, omgitt av hundene sine, med våpen og en kjepp som «as he held it, added to the manly grace of his figure». Manly grace = Prince Charming. Sånn er det bare. Leseren er overbevist før Valancourt i det hele tatt har rukket å åpne munnen. Det er kanskje like greit siden Valancourt har en forkjærlighet for å sitere vakker romantisk poesi, uoppfordret og i utrengsmål. Men Emily og svigerfar St. Aubert må også overbevises, og det klarer Valancourt lekende lett gjennom et knippe edle og uselviske handlinger.

Første ildprøve kommer samme kveld, idet trekløveret tar inn for kvelden hos en fattig familie midt i ødemarken. Valancourt ønsker å gi sengen sin (den mest komfortable) til St. Aubert siden han er invalid. St. Aubert blir noe støtt av at Valancourt ikke er galant nok til å tilby sengen til den skjønne unge kvinnen Emily. Men den skjønne unge kvinnen elsker sin invalide far høyere enn seg selv, og dermed har Valancourt plantet den første kimen til grenseløs beundring og ekte kjærlighet i hennes skjønne unge bryst. Idet St. Aubert klatrer opp i Valancourts seng – mens Valancourt ligger på en benk utendørs, tapre mannen – oppdager svigerfar imponert at gutten har tatt med seg bøker av Homer, Horats og Petrarca ut på tur i ødemarken. Uselvisk og lærd. Vis meg boksamlingen din og jeg skal si deg hvem du er.

Neste kveld skal deres veier skilles, men Valancourt kan ikke slite seg løs fra den skjønne og beskjedne Emily. Han kommer ridende etter dem, og i et stresset øyeblikk skyter St. Aubert ham i armen i den tro at han er en røver. Fullt kaos. Valancourt blør og Emily besvimer. Invalide St. Aubert vet ikke hvem han skal se til først, og det oppstår en sødmefylt oppvisning av selvutslettende følelser hvor alle tenker på noen andre enn seg selv. Men Valancourt går selvfølgelig av med seieren, når han forstår at Emily har besvimt på grunn av ham.

Valancourt, who heard these calls, and also the repeated name of Emily, instantly understood the subject of distress; and almost forgetting his own condition, he hastened to her relief. She was reviving when he reached the carriage; and then, understanding that anxiety for him had occasioned her indisposition, he assured her, in a voice that trembled, but not from anguish, that his wound was of no consequence.

Det skal virkelig godt gjøres å skrive seg opp på dette nivået av romantiske klisjeer. Men Radcliffe klarer det så godt at jeg ler salig likevel. Dessuten må jeg bare konstatere at romantikken i våre dager dessverre er død. Kvinner får ikke lenger lov til å besvime skjødesløst ved tanken på blod og lidelse, og menn kan derfor ikke lenger komme dem tappert til unnsetning. Men hvordan skal man da kunne bevise sin kjærlighet? Jeg bare spør. Kjærligheten ligger i skjelvende stemmer og sjenerte blikk. Uskyld og dydighet, folkens. Valancourt kan være så manly han bare vil, men jeg vedder på at det han har aller mest lyst til når han sitter ved siden av Emily og nyter den vakre utsikten, er å holde henne i hånden.

Jeg blir frustrert over Radcliffes uendelig langsomme ferd mot noe som kan likne på handling, men i mellomtiden lærer hun meg et og annet om hvordan rødmende romantikk foregikk før internett og smusslitteraturen ødela alt. Når de to unge elskendes veier skilles ved middelhavskysten, oppdager Emily at Valancourt har lagt igjen en utgave av favorittdiktene sine i vognen hennes, der han har streket under alle sitatene han har lest for henne, samt noen sitater han ikke har hatt mot nok til å lese høyt. La oss alle si det høyt sammen: Naaaaaaw! Gud, så romantisk! Emily sitter i vognen og tar innover seg at han virkelig elsker henne, og kjenner på den fantastiske følelsen av å være elsket av denne snille og på alle måter skriftlærde og dannede mannen med så god smak i lyrikk. Hjertet mitt smelter. You go girl!

Meeeen. Så er Valancourt da også skapt av en kvinne. Neste måned skal vi lese L.G. Lewis’ The Monk, utgitt samme tiår som The Mysteries of Udolpho, og skrevet av en nitten år gammel mann med sex på hjernen. Såvidt jeg har forstått handler boken mest om kåte munker og gravide nonner, med mye sadistisk vold og ikke et ømt blikk i sikte. Så dette handler muligens ikke så mye om fortid vs nåtid, men at menn er fra Mars og kvinner er fra Venus og at de skriver bøker deretter. Kanskje har ikke Valancourt så lyst til å holde Emily i hånden likevel. Kanskje siterer han lyrikk mens han forbanner svigerfar som forhindrer ham fra å rive opp Emilys kjole og vise henne nye måter å nyte naturen uselvisk på. Jeg har i alle fall forstått det sånn at Valancourt reiser til Paris for å leve et lastefullt liv mens Emily vansmekter dydig på Udolpho. De har hver sine prøvelser de må gjennomgå før de kan gifte seg med hverandre, men jeg vedder på at Valancourt trives veldig mye bedre med sine prøvelser enn det Emily gjør, der han møter kvinner som er betraktelig mindre beskjeden enn henne.

Inntil jeg kommer så langt i boken at jeg kan finne ut mer om Valancourts fall fra tapper helt til dekadent levemann, adopterer jeg Mariannes kallenavn på Valancourt og Emily: Sirupsnippen og Persillebladet. Meget presist spikerhodetreff fra Marianne, det der. For selv om de to unge elskende er så søte og fortryllende som de kan få blitt, er det noe jeg savner her. De har absolutt alle kvaliteter et menneske kan ha, bortsett fra det vesentligste, nemlig personlighet. De hadde klart seg utmerket hvis livet og litteraturen skulle sammenliknes med katolikkenes kardinaldyder- og synder, som jeg mistenker at Radcliffe gjør, men de eier ingen særtrekk. Derfor lider Valancourt også et knusende tap mot de to romantiske heltene som foreløpig er kronet som konger i mitt hoff: Jane Austens Mr Darcy og Charlotte Brontës Mr Rochester. De er ikke spesielt romantiske, men de har desto mer interessante personligheter, inkludert dårlige og usympatiske sider. Og let’s face it. Romantikk hjelper sånn ca ingenting hvis man kjeder livet av seg.

Jeg koser meg virkelig med The Mysteries of Udolpho, jeg gjør det. Jeg har ikke tid til å lese den ferdig i denne omgang, for Radcliffe skrev bøker for lesere som hadde et betraktelig mindre hektisk liv enn det moderne lesere har. Men jeg skal lese den ferdig en dag. Som kompensasjon for at dette er den av lesesirkelbøkene jeg hittil har lest minst av og likevel blogget om, får innlegget mitt bli desto lengre. Det er nemlig enda en grunn til at jeg ler meg gjennom Radcliffes velformulerte romantiske krumspring, og det er at boken er så umiskjennelig romantisk i historisk forstand, altså som representant for den litteraturhistoriske retningen romantikken. Den er rett og slett et prakteksemplar av et verk fra romantikken, egnet for undervisning i hva perioden handler om.

Jeg har aldri likt litteratur fra romantikken noe særlig, ganske enkelt fordi jeg aldri har funnet noe ved den det går an å like. Som estetisk/filosofisk retning blomstret romantikken i Europa i tidsrommet 1800-1830, og var en motreaksjon til den vitenskapsbaserte opplysningstiden, og ble avløst av den mer jordnære realismen. I mitt hode har romantikken alltid vært den perioden da europeiske åndsmennesker tok en pause fra fornuften og tenkningen, og begynte å skrive inderlige dikt som flommet over av følelser og natur. Forbindelsen romantikk – lyrikk henger nok sammen med at lyrikken ble dyrket over noen annen sjanger i denne perioden, og det er de romantiske dikterne som er blitt stående som de beste representantene for ettertiden. Wergeland, Goethe, Schiller. Wordsworth, Keats, Yeats, Shelley, Byron og Colerigde. Kjedelige greier alt sammen.

Det gikk for det meste i fuglekvitring, vinden som bruser i trær, ensomme gjetere blant gressende sauer, klokker som klinger vakkert i det fjerne, dugg i gresset, klukkende bekker i fjellet og den ene vakre solnedgangen etter den andre. Variasjoner over temaet «elg i solnedgang». For ikke å snakke om tårevåte øyne, ømme hjerter og sukkende bryst. Som en reaksjon til opplysningstidens fokus på samfunn, logikk og vitenskap, ville romantikerne vekk fra byen og ut i Guds frie natur. De dyrket ensomheten, følsomheten, det naturlige, uforstilte og sublime. Enkelhet. Barndom. Inderlige følelser. Patos. Lengsel. Den romantiske litteraturens ideal oppsummeres i grunnen best av de britiske poetene William Wordsworth og Samuel Taylor Coleridge i deres sentrale diktverk Lyrical Ballads: «The spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Og det er den andre grunnen til at jeg ler så mye av The Mysteries of Udolpho. Det er akkurat sånn den er! Med min indre sjekkliste over hva romantikerne likte, kan jeg bare krysse av punkt etter punkt etter punkt over hva Radcliffe lykkes med, som hun har hentet fra det romantiske idealet mens romantikken fortsatt bare var i emning. The Mysteries of Udolpho er kort sagt en «spontaneous overflow of powerful feelings from emotions recollected in tranquility».

Men underlig nok ser det ut til at det jeg ikke klarer å like med romantisk lyrikk, funker som bare det i romaner fra samme periode. Jeg trodde det var tilfeldig at jeg falt pladask for Alexandre Dumas’ fantastiske Greven av Monte Christo og at jeg likte det lille jeg fikk lest av Victor Hugos The Hunchback of Notre Dame. Men med Radcliffes The Mysteries of Udolpho er alle gode ting tre, og jeg skjønner at det er mye ved romantikken som egner seg i romanform der det blir for kjedelig i lyrikken. I romanform kommer kontrastene inn på en helt annen måte. Skillet mellom godt og ondt, lys og mørke, lykke og fortvilelse. Ikke minst er det en lengsel tilbake til gamle dager, med en handling lagt til middelalderen. Det er unyansert og enkelt, men man kan fint lage glimrende skjønnlitteratur av arketyper. Det var tross alt i romantikken at folkeeventyrene ble skrevet ned av Brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe, og det er mye eventyr i disse romanene. Eventyr er egentlig det alt handler om, for forfattere og lesere som aldri hadde sett en realistisk roman. Prinser og prinsesser, troll i form av onde mennesker, den reneste uskyld og den mørkeste håpløshet.

Radcliffe er en praktfull romantiker. Sammenliknet med tidens ideal overdriver hun ikke engang. Sammenliknet med det moderne idealet for skjønnlitteratur overdriver hun overdrivelsene så overdrevent at det fungerer likevel. Hun bare lesser på med klisjeer med ambisjoner som en romersk keiser. Jeg digger det! Dessuten bruker hun alle mine engelske favorittord i boken: Alas!, yonder, melancholy, pastoral, sweetness, tenderness, obliged, repast og repose. Det gleder mitt anglofile hjerte å se at vi er flere i lesesirkelen som har falt for boken. Selv om jeg nok kommer til å si som Monika den dagen jeg har lest den ut: Jeg elsker den og er glad jeg leste den, men jeg kommer neppe til å lese den igjen.