Stikkord: terningkast

Leseåret 2011

Jeg skrev en oppsummering av det kvantitative leseåret 2011 og hvordan det gikk med lesemålene mine allerede første uken i desember. Jeg endte opp med å lese 40 bøker i 2011, 12 bøker mindre enn planlagt. Nå er det på tide med en kvalitativ vurdering, den helt klart viktigste av de to.

Hvis jeg skal dømme ut fra terningkastene jeg ga fjorårets bøker hos bokelskere.no, var 2011 et godt leseår, selv om jeg noe bestyrtet måtte korrigere en del av terningkastene jeg hadde gitt in the heat of the moment. Ingen bøker fikk terningkast en. To fikk terningkast to. Tre fikk terningkast tre. Ni fikk terningkast fire. Seksten fikk terningkast fem. Seks fikk terningkast seks. Og noen har jeg ikke klart å gi terningkast. Terningkast er en dypt subjektiv greie for meg og sannsynligvis ikke min sterkeste side. Derfor bruker jeg dem heller ikke på bloggen.

Her er litt mer om mitt leseår 2011 med høydepunkter og nedturer.

Årets klassiker: Alexandre Dumas – Greven av Monte Christo

Sjelden har jeg hatt det så gøy mens jeg leste. At boken ble skrevet på 1800-tallet og er regnet som en klassiker, betydde for en gangs skyld ikke at jeg måtte anstrenge meg for å komme gjennom de nesten tusen sidene. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt, med et velkomponert og spennende eventyr fra en av Frankrikes mest populære forfattere gjennom tidene. Vel fortjent klassikerstatus, dette var fantastisk underholdning! Men: Hvis du skal lese denne boken, hold deg unna de forkortede utgavene. Boktanker leste en av de korte utgavene, angret, og har skrevet om det her. Den lange utgaven er dessuten ikke slitsom å lese, og det var svært god flyt i Johanne Buviks norske oversettelse.

Årets positive overraskelse: Väinö Linna – Ukjent soldat

Jeg hadde overhodet ikke trodd at jeg kom til å like denne finske romanen fra andre verdenskrig, hvilket var grunnen til at den hadde støvet ned i bokhyllene mine i et tiår før jeg leste den. Men boken var en positiv overraskelse fra første til siste side. Linna skriver morsomt og skarpt om den viktigste hendelsen i europeisk historie på 1900-tallet, og karakterene hans kommer jeg ikke til å glemme med det første. Når jeg heretter blir spurt om hvilken mannlig karakter som har fascinert meg mest i litteraturens verden, kommer jeg til å svare: Rokka! For en mann. Både Rokka og Linna. Boken anbefales helhjertet.

Årets tålmodighetsprøve: Nadine Gordimer – Bevareren

Jeg legger nesten aldri fra meg bøker selv om de fenger meg aldri så lite. Jeg gjør det i hvert fall ikke når boken er bestilt fra et utenbys antikvariat, kostet flesk, og forfatteren har vunnet Nobelpris. (Riktignok ikke for denne boken, det får da finnes grenser for velvilje selv i Svenska Akademien.) Boken kunne ha vært veldig god. Gordimer skriver om det hun er kjent for – raseskiller og Sør-Afrika – og hun gir mange interessante perspektiver på temaet. Det som trakk voldsomt ned, var at Gordimer eksperimenterer så mye med de narrative grepene at det var nesten umulig å henge med i svingene. Mesteparten av tiden forstod jeg ikke hvem som sa hva og hvem de sa det til, og da har man et problem.

Årets nedtur: Knut Hamsun – Rosa

I et år da jeg leste hele tre Hamsun-romaner er det ingen overraskelse at mannen er representert på listen over skuffelser. Men jeg er ekstra skuffet over at det var oppfølgeren til den kostelige, vidunderlige nordnorske folkelivsskildringen Benoni som ikke holdt mål. Fra å skrive satirisk og skarpt i førsteboka Benoni – som må ha inspirert Falkbergets Bør Børson – gikk Hamsun tilbake til sine sutrete, navlebeskuende følerier i Rosa. Kjedelig, intetsigende og svært irriterende.

Årets debutant: Benedicte Meyer Kroneberg – Ingen skal høre hvor stille det er

Jeg leste seks debutanter i fjor, og alle klarte seg meget godt. Alle skrev bøker som overbeviste meg om at dette er forfattere jeg vil følge videre. Men en av dem skilte seg ut. Benedicte Meyer Kroneberg skrev en roman som rørte meg så dypt at jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å tenke på boken uten å få tårer i øynene. Så sterkt, så vakkert, så solid. Aftenposten kåret henne til årets beste debutant i 2010. Det gjør jeg også.

Årets mest irriterende: Marguerite Duras – Elskeren

Å lese Elskeren var for meg omtrent like lystbetont som å trekke tenner. Det var kanskje årets korteste bok, men også årets mest irriterende. Sannsynligvis er det sånn at man enten elsker eller hater Duras’ stil. Vel, jeg hater. Hakkete, oppstykket, fragmentert – jeg har hatt min tørn med modernistene Eliot, Woolf, Joyce & co, men dette tok kaka. Jeg var nok helt feil publikum for denne boken.

Årets krim: Birger Baug – Paradis tapt

Konkurransen for denne gjeve utmerkelsen stod mellom Birger Baugs Paradis tapt og Jo Nesbøs Gjenferd. Begge bøkene har samme tematikk: Oslos rusmiljø. Begge skriver god krim, veldig god, og begge er blant mine absolutte krimfavoritter. Men Baug gikk likevel av med seieren foran Nesbø. Kanskje fordi jeg leste Baugs bok først og muligens urettferdig tenkte copycat da jeg kom til Nesbø. Men mest sannsynlig fordi Baugs bok hadde mye høyere spenningskurve og større intensitet enn Nesbøs, og fordi Baug tok for seg tematikken på en mer reflekterende og filantropisk måte enn Nesbø.

Årets novelle: Kafka/Tsjekhov/Kosztolànyi

Beklager, men blant de ca 35 novellene jeg leste i fjor, var det så mange glitrende noveller at førsteplassen må deles i tre. Kafka fortjener det fordi «I straffekolonien» er et eksempel på litterær genialitet som forklarer hvorfor kafka med tiden et blitt like mye et begrep som et navn. Tsjekhov fordi jeg med «Morsmålslæreren» oppdaget enda en forfatter som skriver akkurat slik jeg liker det: observant, intelligent og veldig vittig. Kosztolànyi fordi den korte novellen «Krisztina Hrussz’ besøk» ikke liknet noe annet jeg har lest. Fantasifullt, ironisk, poetisk og litt mystisk.

Årets mest tåredyppende: Lisa Genova – Alltid Alice

Jeg er en sjeldent lettrørt leser og kan bli grepet av mye og mangt når jeg leser. Men noen bøker er ekstra gripende, og de liker jeg ekstra godt. Alltid Alice handler om professor Alice som får Alzheimer i ung alder. Det er ingen sentimental roman, kanskje var det derfor den gjorde så stort inntrykk på meg. En varm, klok og overraskende pageturner. Genova deler for øvrig denne ærefulle tittelen med Benedicte Meyer Kroneberg. Cry me a river.

Årets barnebok: Bjørn Arild Ersland (ill. Lilian Brøgger) – Glassklokken

I 2011 leste jeg flere barnebøker enn jeg har gjort de siste tjue årene til sammen, og alle var veldig gode. Men den som stakk seg ekstra ut blant kandidatene, var Erslands billedbok Glassklokken fra 2010. Boken handler om en gammel dame som aldri sover, fordi hun samler døde dyr om natten og jobber med dem i verkstedet sitt på dagen. Hun skraper sammen hver minste lille blodflekk av påkjørte rotter, ekorn, katter og insekter, og gir dem nytt liv i glassklokken sin. En dag finner hun en påkjørt jente ved veien. «Jenta var død da hun fant henne. Den gamle damen gråt lydløst. Hun bøyde seg ned og strøk håret hennes bort fra ansiktet. ‘Du er det vakreste jeg har sett,’ hvisket hun. ‘Men du kan ikke sove her.’ Hvem den gamle damen er og hva glassklokken hennes representerer – ja, det må man finne ut av selv. Her får man ingenting ved dørene som voksen leser, og må tolke sammen med barnet. Den vakreste barneboken jeg har lest siden barndommens skjellsettende leseropplevelse med Marit Kaldhols nydelige Farvel, Rune.

Årets ukjente: Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Hvorfor har ikke alle lest noe av Louis de Bernières? Bøkene hans har jo ALT! Patos, humor, alvor, substans, underholdningsverdi, sosial kritikk, magisk realisme, kjærlighet, farger, uforglemmelige karakterer og gode plott. Señor Vivo er ikke hans beste, men det sier absolutt ingenting. Les, mennesker, les!

Årets mest interessante: Charlotte Roche – Våtmarksområder

En bok mange legger fra seg før første kapittel er lest, men som jeg fikk veldig mye ut av. Våtmarksområder er en av ytterst få moderne utgivelser som faktisk evner å virkelig sjokkere og provosere leseren. Det er ikke en bok man leser mens man spiser, for å si det sånn. Men det er utrolig interessant skrevet om alle de ekle detaljene om kropp og kjønn som man ellers ikke snakker om, sett fra en atten år gammel skakkjørt barnekvinnes perspektiv.

That’s it, folks. Jeg kunne ha inkludert årets lyriker, men med kun tre å velge mellom blir det for knapt. Det får heller bli bot og bedring i år, med flere lyrikere, dramatikere og sakprosaforfattere.

Signe leseåret!