Stikkord: Suite française

Suite française

Storm i juniIrène Némirovsky var blant Frankrikes mest anerkjente forfattere da andre verdenskrig brøt ut. Hun hadde velstående jødiske foreldre og var oppvokst i Russland, der hun hadde fått god undervisning hele livet. Først tydde hun til bøkenes verden på grunn av morens distanse og mangel på interesse for datteren. Deretter begynte hun å skrive selv, og oppnådde stor suksess med alt hun publiserte.

Da krigen brøt ut hadde hun bodd lenge i Paris sammen med ektemannen og to døtre. Hun hadde konvertert til kristendom og søkt om fransk statsborgerskap, men med den tyske invasjonen fantes det ingen mulighet for å unnslippe sin jødiske herkomst. Under okkupasjonen forlot den lille familien Paris og bosatte seg på den franske landsbygda. Némirovsky ble nektet å publisere noe av tyskervennlige redaktører, og fikk til nød utgitt under mannlige, arisklydende pseudonymer. Hun hadde ingen illusjoner om fremtiden eller håp om at hun ville overleve krigen. Likevel arbeidet hun målrettet med et romanprosjekt inspirert av Beethovens femte symfoni, som skulle få tittelen Suite française og bestå av fem romaner om livet i Frankrike under okkupasjonen.

Hun rakk bare å fullføre de to første romanene, Storm i juni og Dolce, før hun høsten 1942 ble arrestert og deportert til Auschwitz, der hun døde kort tid etter. Manuskriptet ble overlatt de to små døtrene etter at også ektemannen Michel Epstein ble sendt til Auschwitz og drept ved ankomsten. De to småjentene levde på stadig flukt sammen med barnepiken, og klarte såvidt å berge livet. Kofferten som manuskriptet lå i ble ikke åpnet før 60 år senere, og de to fullførte romanene av Suite française ble endelig utgitt i 2004.

Storm i juni beskriver de kaotiske sommermånedene i 1940 da innbyggerne i Paris flyktet fra byen for å komme seg vekk fra de tyske troppene som rykket stadig nærmere. Dolce skildrer livet på den franske landsbygda under okkupasjonen. Némirovsky er ikke så opptatt av fienden, nazismen og selve invasjonen som hun er av å beskrive franskmennenes reaksjoner på krigen. Sentralt står hennes utilslørte forakt for feigheten og egoismen befolkningen la for dagen i krigens første år. Overklassen som viser større omsorg for sølvtøy, broderte lakener og smykker enn for mennesker som holder på å sulte i hjel eller ligger skadde langs veiene. Folk som stjeler og lyver og snor seg mens de beskylder alle andre for å være egoistiske. Alle er enige i at den tyske invasjonen er uhørt, men med unntak av en 17 år gammel gutt er det ingen av karakterene som er villige til å ofre noe for fedrelandet. Det får noen andre gjøre. De franske soldatene flykter fra kampområdene, og de få som blir igjen mangler våpen å forsvare seg med. Noen ytterst få forsøker å beholde verdigheten og menneskeligheten i kaoset, og straffes hardt i forsøket. Némirovskys kritikk er så bitende at hun forvandler tragiske hendelser til en pinlig og tyngende komedie.

Fra tankene til Charles Langelet, 60 år snobbete estetiker: «Han elsket ingen ting, i hvert fall ikke noe levende som ville forandre seg med tiden og bli revet bort av døden. Han hadde gjort fullstendig rett i ikke å gifte seg eller få barn … Herregud, som alle de andre lot seg lure. Han alene var klok. […] Forresten spilte ikke menneskene noen særlig stor rolle. Man måtte ta vare på kunstverkene, museene og samlingene. Det fryktelige med krigen i Spania var at man hadde latt mesterverkene bli ødelagt, men her var det viktigste blitt reddet, riktignok bortsett fra enkelte slott ved Loire. Det var utilgivelig, men vinen han hadde drukket, var så god at han likevel følte seg tilbøyelig til å være optimist. Det fantes tross alt ruiner, meget vakre ruiner.»

Bokens innhold er dramatisk nok, men den egentlige tyngden skapes av konteksten rundt boken. Hva leseren vet, som Némirovsky selv ikke visste. Hele prosjekt Storm i juni er et tilfelle av tragisk ironi som jeg aldri har sett maken til før. Det er for eksempel veldig spesielt å lese et ufullført romanprosjekt som selv beskriver de ytre hendelsene som førte til at romanen ikke kunne fullføres. Némirovskys forakt for feige og egoistiske franskmenn tilføres en sørgelig dybde når man vet at akkurat den innstillingen gjorde det uendelig mye lettere for nazistene å myrde millioner av jøder, inkludert Némirovsky selv. Holocaust-forskere har vist hvordan utallige jøder kunne ha vært reddet dersom sivilbefolkningen hadde gjort en større innsats for å hjelpe dem, istedenfor å være passive tilskuere til den storstilte deportasjonen. Hun hadde god grunn til å forakte dem, uten at hun visste hvor rett hun skulle få mens hun skrev.

Like rart er det å lese en roman fra og om andre verdenskrig som er skrevet før 1945. Jeg tror at samtlige bøker jeg har lest der forfatteren har opplevd krigen, har de også opplevd krigens slutt, og skrevet med den i bakhodet. Jeg har ofte tenkt at vissheten om at krigen faktisk tok slutt i 1945, påvirker alt i bøkene som er skrevet etterpå: Den dramatiske strukturen, hvilke hendelser som gis betydning og ikke, moralske spørsmål, omfanget av grusomhetene. At Némirovsky selv aldri fikk oppleve krigens slutt og skrive om den i fordøyd form, gjør at det hun skriver om føles mer betydningsfullt og viktig å lese om, blant annet refleksjonene rundt hvordan krigen vil oppleves og fortelles om i ettertid.

Fra tankene til Hubert, 17 år: «De som omga ham, familien og vennene hans, ga ham en følelse av skam og raseri. Han hadde sett dem på veiene, de og deres like, han husket alle bilene fulle av offiserer som flyktet med de fine, gule kistene sine og de malte konene; han husket tjenestemennene som forlot postene sine, politikerne som strødde om seg med hemmelige mapper og papirer på veiene i panikk, de unge pikene som først hadde grått slik det ansto seg da våpenhvilen ble inngått, og som nå søkte trøst hos tyskerne. ‘Tenk på at ingen kommer til å få vite om dette – rundt alt sammen vil det oppstå en sammensvergelse av løgn at man bare kommer til å gjøre det til enda en ærerik fortelling i Frankrikes historie! De kommer til å anstrenge seg forgjeves for å finne oppofrende og heltemodige handlinger.'»

Det er så pussig at disse karakterene som opplever krigen i romanen, skrevet av en kvinne som selv var der, faktisk vet så mye mindre om krigen enn det jeg som leser gjør, i den forstand at jeg har en oversikt de mangler. Men det er nettopp denne uvitenheten fra Némirovskys side som gjør romanen så spesiell å lese. Det hun beskriver oppfattes av ettertiden som ganske trivielt i krigshistorisk sammenheng: Franskmenn flykter fra Paris, de franske soldatene gir opp, tyskerne seirer, våpenhvilen undertegnes, livet vender tilsynelatende tilbake til en slags normaltilstand som okkupert land. Hva nå? Folkene klamrer seg fast til det de har, og setter alt inn på å komme seg gjennom noe de ikke aner rekkevidden av. Likevel er det den ukjente fremtiden som gjør at Némirovsky kan avsløre hva hun har sett rundt seg, en slags øyenvitneskildring som ellers kunne ha druknet i mengden av andre historier.

For min del er det imidlertid konteksten rundt boken som gjør inntrykk, mens romanen i seg selv så langt har vært ganske intetsigende og tung å lese. Men jeg har bare fullført Storm i juni og såvidt begynt på Dolce, og riktignok fått inntrykk av at andre del flyter bedre enn første. Némirovsky er utvilsomt en talentfull forfatter; hun er stilsikker, intelligent og har et utmerket blikk for miljø og karakterer. Intellektuelt og litterært er dette strålende utført. Men hun skriver med en så sterk følelsesmessig avstand til karakterene at alt virker kaldt og nærmest likegyldig. For å si det kort, klarer hun ikke å gjøre det hun skriver levende og nært nok til at jeg blir revet med og engasjert. Det er synd, for både tematisk og stilmessig hadde romanen alle forutsetninger til å skåre skyhøyt hos meg.

Jeg leste Némirovskys roman Hett blod for tre år siden, og det eneste jeg husker fra boken er en vindmølle. Dessverre tror jeg at Storm i juni kommer til å lide samme skjebne. Når jeg ikke beveges følelsesmessig av det som skjer, er det ingenting som lagres i langtidsminnet. Det jeg kommer til å huske, er de utrolig vakre og stemningsfulle miljøskildringene fra Paris og den franske landsbygda som er beskrevet med en nærmest fotografisk klarhet. Men karakterene som lever og dør i disse maleriske, pustende omgivelsene er allerede i ferd med å viskes ut av hukommelsen. Historien om manuskriptet og Némirovsky selv har derimot gjort uutslettelig inntrykk. På grunn av den føles boken likevel fryktelig viktig å lese.