Stikkord: Straff

Birger Baug – Paradis tapt

I Birger Baugs andre kriminalroman med Halvor Heming i hovedrollen, blir et skjelett funnet på en øde øy langs Helgelandskysten. Ingen vet hvem skjelettet kan tilhøre, eller hvorfor noen har oppholdt seg på øya i lang tid. Politiet kommer ingen vei med undersøkelsene sine, og saken forblir et mysterium. Noen år senere lever Oslos rusmisbrukere i frykt etter at en rekke misbrukere har mistet livet av mistenkelige overdoser. Politiet har en hypotese om at det er noe galt med stoffet som er i omløp, men klarer ikke å få tak i stoffprøver til analyse. Misbrukerne er unormalt lite snakkesalige, for det kan virke som om noen bevisst prøver å ta livet av dem.

Paradis tapt er som nevnt Birger Baugs andre kriminalroman og ble utgitt i 2009. Jeg leste debuten Straff i fjor og var veldig begeistret. Jeg er ikke mindre begeistret over oppfølgeren, for dette er virkelig fengende og gjennomført krim. Boken er spennende fra første kapittel, og spenningen holder seg konstant gjennom hele boken. Baug er utrolig dyktig til å snekre sammen gode plott, og å strukturere det slik at man hele tiden må lese enda et kapittel for å få vite hvordan det går. Samtidig er mye av spenningen i boken knyttet til karakterene, for Baug er like dyktig til å skape karakterer jeg blir nysgjerrig på, og som jeg engasjerer meg sterkt i. Paradis tapt er klassisk norsk politikrim, men har mer å by på enn ren underholdning.

I Straff skrev Baug engasjerende om mobbing. I Paradis tapt er det historier om de tunge rusmisbrukerne som danner bakgrunnen for krimgåten. Politietterforsker Halvor Heming har selv opplevd å miste en høyt elsket storesøster i en overdose, noe han aldri har klart å komme helt over. I innskutte dagboknotater fra en ukjent far får vi lese om hvordan han prøver å etablere kontakt med sønnen som har falt utpå etter morens død. En av Halvors kolleger blir sterkt fascinert av en ung alenemor han treffer på Plata i forbindelse med etterforskningen. Hun ser ut som en ung og frisk Blindern-student, og kan neppe være misbruker. Eller?

Rusmisbrukernes skjebner er knyttet til selve krimgåten, men er vel så spennende lesning i seg selv. Slik jeg oppfatter det, er et av romanens prosjekter å viske ut skillet mellom rusmisbrukere og «vanlige mennesker», ved å vise fram mennesket bak misbruket. Spesielt i møtet mellom politimannen Hans Petter og alenemoren Irene. Hans Petter er glad i damer, og føler seg sterkt tiltrukket av henne. Han vakler mellom å finne argumenter for hvorfor hun neppe er rusavhengig, og å ta innover seg tegnene på at hun er nettopp det. Ambivalensen Hans Petter føler ved å skulle forholde seg til at en kvinne kan være både vakker, intelligent og rusavhengig avslører mye om hvordan den rusfrie delen av befolkningen oppfatter narkomane. Ikke minst viser Baug hvordan samfunnet ser ut fra den andre siden:

«De begynte å gå mot Oslo City. Hans Petter holdt på å kollidere med en fyldig kvinne med hvit bluse og halvlangt, trangt skjørt. Hun så på ham med utilslørt vemmelse og hveste mens spyttdråpene haglet: «Hvorfor kan dere ikke bare fjerne dem? Dette stedet er det første turistene ser når de kommer hit! Og dere kaller dere politi!» Hans Petter overså henne, og fortsatte bortover mot patruljebilen. Han mer ante enn så den svake rødmen i kinnene til den unge kvinnen som gikk ved siden av ham. Med ett følte han seg nært beslektet med henne.»

Harmen mot rusmisbrukerne på Plata er velkjent, men fremstår annerledes når den betraktes fra en annen vinkel enn den snusfornuftige og selvrettferdige. Det er interessant hvordan man tilsynelatende er fritatt fra å vise alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet når man har med rusmisbrukere å gjøre. Oppfatningen om at de er annenrangs mennesker uten følelser og verdighet står sterkt i samfunnet, og det er denne oppfatningen boken utfordrer hos karakterer og lesere.

Paradis tapt er en meget god kriminalroman. Baug forholder seg lojalt til den norske politikrimsjangeren, men samfunnsengasjementet som gjennomsyrer romanen gjør at den likevel skiller seg ut i mengden. Baug fortjener dessuten mye ros for sin evne til å skape spenning på høyt nivå. Hvis jeg skal innvende noe, er det at boken gjerne kunne vært nesten dobbelt så lang. Når karakterene er så troverdige og interessante, plottet så gjennomført, og spenningskurven så stabil, kunne de ulike karakterene og historiene godt fått mye større plass. Men det er strengt tatt ingen innvending, snarere et uttrykk for at stoffet er svært spennende og tåler utbrodering. Birger Baug får det til å virke enkelt å skrive gode kriminalromaner, og jeg har skyhøye forventninger til neste bok. Jeg håper han skrur ambisjonsnivået til himmels neste gang Halvor Heming skal i ilden.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Buddenbrooks og krim

I går skulle jeg egentlig ha blogget om Thomas Manns Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, men tankene mine har levd sitt eget omflakkende liv i noen måneder nå, og det er ikke alltid at de er like samarbeidsvillige når det gjelder å skrive blogginnlegg. Siden jeg ikke er halvveis i boken engang, er jeg heller ikke klar for å skrive et eget innlegg om den. Men å ta mine foreløpige inntrykk av boken med i ukesoppdateringen virker som et fornuftig kompromiss. For detaljer om hva Buddenbrooks handler om, sjekk positive omtaler hos Karin og Bokelskerinnen, og Labben for mindre positiv omtale.

Altså: Buddenbrooks er en imponerende roman, som ikke blir mindre imponerende med tanke på at Thomas Mann bare var 24 år da han skrev den. Boken er nærmest utmattende detaljert og omstendelig språklig, og det går treigt å lese. Men likevel er dette en bok jeg virkelig er enig i at fortjener klassikerstatus. Jeg har studert tysk ved universitetet, og må si at denne boken så langt har lært meg mer om tidsånden i de tyske småstatene på 1800-tallet enn selv den glitrende undervisningen på universitetet ga meg. Særlig entusiastisk ble jeg da jeg oppdaget at romanens omstendelige fokus på gester, klesdrakt, penger, tradisjon osv. faktisk speiler karakterene i romanen. Sagt med andre ord: Fortellerinstansen er like lite interessert i karakterenes indre liv som karakterene er selv. Det er et genialt grep, og for de som måtte være like interessert i narrativ teori (og praksis) som jeg selv er, vekker boken stor begeistring.

Nå merker jeg imidlertid at jeg begynner å ordlegge meg som Thomas Mann, og da er det på tide å skrive om noe annet.

Nytt i bokhyllen denne uken er den påskekrimmen jeg gleder meg aller mest til: Birger Baugs Paradis tapt. Hva jeg synes om Baugs debutroman kan du lese her. Jeg likte faktisk Straff enda bedre enn det jeg ser kommer til uttrykk i anmeldelsen, og jeg gleder meg veldig til å lese Baugs neste bok. Birger Baug tar opp samfunnsaktuelle temaer i krimromanene sine og jeg har stor sans for måten han gjør det på, fordi han kombinerer spenning med troverdighet. I første bok var temaet mobbing. I Paradis tapt er det samfunnets kanskje aller svakeste mennesker som står i fokus, nemlig de tunge rusmisbrukerne.

Et skjelett blir funnet på en ubebodd øy ytterst i havgapet langs Helgelandskysten. Snart blir det avdekket at to mennesker har oppholdt seg på øya i lang tid. Hvem de var eller hva de gjorde der, forblir et mysterium for lokalbefolkning og politi.

Sommeren fem år senere rår frykten blant Oslos mest nedslitte narkomane. Folk dør som fluer av overdoser, uten at noen kan forklare hva som er galt med stoffet som omsettes på gata.

Etterforskningsleder Halvor Heming, Kristine Holm og resten av etterforskningsgruppa ved Oslo politidistrikt jobber dag og natt for å nøste opp trådene. Men for noen er det ikke raskt nok, og Hemings høye idealer blir satt på prøve mot ondskapen i sin pureste form…

Dette blir en perfekt innledning til årets påskekrim, og så får heller de andre krimromanene hoppe etter Wirkola.

Den andre nye boken er jeg også spent på, for ENDELIG, etter TJUE ÅR, skal jeg få vite hvordan Kanonene på Navarone ender. Boken er skrevet av Alistair MacLean, og handlingen er lagt til andre verdenskrig.

I 1943 står 1200 soldater overfor et tilintetgjørende tysk angrep. Kanonene på Navarone må sprenges, og fem utvalgte menn får det umulige sabotasjeoppdraget. De må ta seg i land på øya Navarone, som ligger utenfor kysten av Tyrkia, og uskadeliggjøre kanonene. Nå er tiden inne til å ta tilbake øya.

Boka ble filmatisert i 1961 med Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven. Filmen ble nominert til 7 Oscars.

Det er filmen som har forårsaket min voldsomme entusiasme over endelig å skulle lese boken, for jeg så nesten hele filmen da den gikk som nattkino på NRK på slutten av åttitallet. Men jeg var så liten og filmen ble vist så sent at jeg sovnet akkurat da gutta hadde kommet til kanonene og helvete brakte løs. Jeg var rasende på mamma da hun vekket meg etter filmen, fordi hun ikke hadde pirket i meg med pinner for å holde meg våken. Og skjønte dermed ikke at det ikke var noen selvfølge at en åtte-ni-åring fikk være våken til over midnatt for å se en film som sannsynligvis ikke var beregnet på barn. Men mamma var fin sånn; jeg fikk se Dynastiet og Falcon Crest og Miami Vice og Die Hard og Twin Peaks og Dødelig våpen og Derrick før jeg skjønte hva det handlet om, og lærte mye om livet generelt ved å få lov til det. For eksempel hva utroskap, skilsmisse, narkotika, svindel, mafiadrap og korrupsjon er for noe. Tv’en i ene øret og mammas moralske forklaringer i andre. Man kan si hva man vil om denne typen barneoppdragelse, men det funket på meg. Hva man ikke lærer av tv og mamma! Jeg gleder meg derfor ekstra mye til påske i år, for da skal jeg hjem til mamma i Nord-Norge og vi skal lese masse krim.

Ellers har jeg fått en svært hyggelig oppfordring fra Dipsolitteraten i dag om å skrive et innlegg om hvorfor jeg startet Tidsskriftet Biblioteket og hvordan det er å drive et tidsskrift. En slik oppfordring kan jeg ikke motstå, og innlegg kommer så fort jeg får tenkt meg om.

Ha en fantastisk leseuke alle sammen!

Leseåret 2010

Det er sant som det står skrevet på Migrating Coconuts, nemlig at bokbloggere elsker å kopiere hverandres lister. En av de aller fineste oppdagelsene jeg gjorde da jeg begynte å blogge var nettopp at det finnes andre som meg som synes det er kjempegøy å lage boklister. Jeg blir aldri lei av å lese andres lister, og jeg blir aldri lei av å lage mine egne. Og hva er vel mer naturlig enn å oppsummere leseåret 2010 før man med brask og bram kaster seg over 2011?

Dessverre var 2010 et labert leseår for meg, med kun 33 leste bøker. Mye av skylden for det ligger i tidsskriftet Biblioteket, som jeg startet tidligere i år. Det sier seg kanskje selv at når man bestemmer seg for å starte tidsskrift med egne sparepenger uten å ha noen tidligere erfaring som redaktør, så tar det mye tid å få til alt. I tillegg til alle de spennende redaktøroppgavene med å finne bidragsytere og lese manus, er det utrolig mye jobb med salg, økonomi, søknader, layout og distribusjon. Når jeg i tillegg har en vanlig jobb, er det ikke mye tid til overs til å lese bøker. Men tidsskriftet går over all forventning, og da gleder jeg meg bare over de bøkene jeg tross alt har hatt tid til å lese.

Det første halve året leste jeg stort sett bare krim, siden tidsskriftets andre nummer skulle være et krimnummer. Jeg er veldig glad i å lese krim, særlig når jeg har for lite tid og tilstedeværelse til å kunne fordype meg i noe som krever mye ettertanke. Dessverre var det få av krimromanene jeg leste i 2010 som var virkelig gode. Det tapte symbol av Dan Brown, Det knuste vinduet av Jeffery Deaver, The Scarpetta Factor av Patricia Cornwell var blant krimromanene som var helt greie, men ikke på langt nær kan forklare hvorfor disse forfatterne håver inn millioner på bøkene sine. Jeg tviler i hvert fall på at noen av disse bøkene vil sikre dem nye lesere. Årets beste krimbøker var for meg Hodejegerne av Jo Nesbø (ikke like spennende som Hole-bøkene, men utrolig forfriskende og annerledes), og Straff av Birger Baug, som jeg skrev om tidligere i høst. Men det er jo gledelig å kunne si at enkelte norske krimforfattere skriver fletta av sine utenlandske kolleger.

Det er vanskelig å kåre årets kjedeligste bok, for det er dessverre mange av de 33 bøkene som kjemper om prisen. Etter nøye overveielse er de nominerte: Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, Veronika vil dø av Paulo Coelho, og Tribunefeber av Nick Hornby. Jeg vil ikke argumentere for at noen av disse bøkene var dårlige, men de passet ikke for meg. Den gamle mannen og havet handler om en gammel fisker som tilbringer tre dager i en liten fiskebåt på slep etter en gigantisk sverdfisk. For meg er dette like interessant som å lese en bok om en gammel dame som stirrer på potteplantene sine i en uke. Det minner meg om grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre Moby-Dick, hvor kaptein Ahab jakter utrettelig på hvalen som tok beinet hans. Gud hjelpe meg, for en kjedelig tematikk. Joda, man kan tolke historien så allegorisk som man bare vil, men Hemingway insisterte selv på at det bare var en historie om en gammel fisker. Jeg er enig. Veronika vil dø var kjedelig fordi hovedpersonen Veronika virket om en konstruert karakter og jeg aldri klarte å tro på henne. Dermed klarte jeg heller aldri å engasjere meg i livet og tankene hennes, og dette er en bok som trenger engasjement for å fungere. Neida, jeg er ingen motstander av Paolo Coelho, og det kan godt hende jeg leser Alkymisten en dag. Den siste nominerte er Tribunefeber av Nick Hornby, rett og slett fordi jeg er for lite fotballinteressert til å kunne interessere meg for en bok som utelukkende handler om Hornbys mangeårige besettelse for Arsenal. Hornby er ellers en forfatter som kan gjøre nesten hva som helst interessant fordi han skriver så morsomt. Men bare nesten hva som helst. Vinneren av årets kjedeligste bok? Det må bli Hemingway. Jeg blir alltid sur når min forkjærlighet for verdenslitteraturens store klassikere leder meg på ville veier.

Apropos klassikere: Jeg fikk lest usedvanlig få klassikere til meg å være i 2010, og det er derfor ingen vits i å kåre noen favoritter.  Men jeg er godt fornøyd med at jeg fikk lest flere av klassikerne som har stått lengst ulest i bokhylla: Markens grøde av Knut Hamsun, Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov, og Den fremmede av Albert Camus. Omtaler kommer så snart jeg har hatt noen inspirerte øyeblikk.

Så er tiden kommet til den hyggeligste delen, nemlig de bøkene jeg ble aller mest positivt overrasket over i 2010. To av bøkene var jeg helt sikker på at jeg kom til å mislike intenst, men i stedet endte jeg med å forelske meg helt i dem til tross for feil og mangler. Den jeg likte aller, aller best var Spis elsk lev av Elizabeth Gilbert. Jeg leser aldri bøker to ganger, men jeg kommer til å gjøre et unntak for den. Veldig snart. Jeg vil ikke engang si hvorfor den er så fantastisk før jeg kan skrive et eget laaaaaangt innlegg om den. Den andre boken er La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, som jeg skrev om i sommer. Intens leseropplevelse og veldig vakker. Den siste boken er Skyggen over steinbenken av Maria Gripe. Det er en bok som egentlig er beregnet for unge tenåringer, men som jeg aldri fikk lest da jeg var i riktig aldersgruppe. Jeg begynte å lese den fordi jeg i ren nostalgi ville gjenoppleve min barndoms fascinasjon over tv-serien basert på bøkene, men ble fort helt bergtatt av Gripes magiske verden av lys og skygger. Dette er virkelig en ungdomsbok man kan glede seg over som voksen uten å måtte forestille seg at man er yngre.

Det var det. Så er det bare å glede seg til alle bøkene som ligger og venter i 2011. Oversikt over hvilke bøker som er mine heldige utvalgte kommer snart. I mellomtiden gjenstår det bare å ønske alle medbloggere og lesere et fantastisk godt nytt år!

Straff

Forfatter Birger Baug debuterte med krimromanen Straff i 2008. Boken introduserer politietterforsker Halvor Heming, en hovedperson som i motsetning til de fleste av sine litterære krimkolleger er lykkelig gift og omsorgsfull trebarnsfar, forfriskende fri for elskerinne, rusproblemer, ensomhet og gamle traumer. Heming får ansvaret for en uvanlig sak når en mann blir funnet død i garderoben på Vestkantbadet i Oslo. Mangelen på en åpenbar dødsårsak tyder på at dødsfallet har en naturlig forklaring. Det viser seg imidlertid snart at det dreier seg om et utspekulert og sjeldent merkelig drap. Sporene peker entydig i retning av en gammel kjenning av politiet, men den mistenkte er som sunket i jorden. Før politiet klarer å lokalisere ham, skjer enda et drap. Politiet oppdager en forbindelse mellom de to drapene og den mistenkte; et grovt tilfelle av mobbing i 1982 som endte med at mobbeofferet Kris tok livet av seg ved å hoppe fra danskebåten.

Straff er en engasjerende og sjeldent effektivt fortalt krimroman som det var helt umulig å legge fra seg. Nå er jo krimsjangeren generelt kjent for sin effektive språkføring og plottfokuserte oppbygging, men Baug skriver effektivt selv til krimforfatter å være. Med sine 250 sider inneholder romanen ingen overflødige deler, og det er dermed heller ingen steder hvor det virker naturlig å ta en pause. Likevel sitter jeg ikke igjen med inntrykket av at romanen manglet noe, at romanens plottfokus gjør karakterene mindre troverdig eller at det høye tempoet ødelegger muligheten for innlevelse. Tvert imot er Straff faktisk en krimroman jeg ble sterkt følelsesmessig berørt av. Den er hva jeg vil kalle en samfunnsengasjert krim der hvor andre krimromaner «bare» har et samfunnsaktuelt tema. For å si det mer presist: Det hører selvsagt sjangeren til å tematisere alt som defineres som kriminelt – overgrep, vold, prostitusjon, smugling, ran, osv. – men som regel blir tematikken enten brukt som et rent påskudd til å lage en spennende bok, eller menneskelige tragedier blir skildret med en så kjølig distanse at det er vanskelig å sympatisere med ofrene.

I Straff fortelles den gamle historien om mobbeofferet Kris parallelt med nåtidens etterforskning. Kris er i 1982 en ensom og venneløs gutt på 13 år som blir utsatt for grov mobbing av en guttegjeng i klassen. Han holdes fast mens en av guttene kaster en hoggorm på ham, de henger ham i renneløkke fra et tre, og ødelegger den nye sykkelen hans slik at han faller av i fart og nesten slår seg i hjel. Kris forteller ingen om mobbingen, og holder det skjult for moren fordi hun fortsatt sørger over Kris’ far, som døde noen år tidligere. Kris vil ikke at hun skal bekymre seg for ham også, når det likevel ikke er noe hun kan gjøre. Til slutt orker han ikke mer, og tar livet av seg ved å hoppe fra danskebåten når han, moren og hennes samboer er på vei til Danmark for å feire bursdagen hans.

Som romanens tittel antyder, er det historien om Kris og konsekvensene av mobbingen boken handler om. Begreper som skyld og straff er viktige stikkord, blant annet gjennom referanser til Dostojevskijs klassiker Forbrytelse og straff. Den empatiske skildringen av Kris’ ensomhet, strev med å unngå mobberne, og iherdige forsøk på å skjule mobbingen for andre, gjør at det skal godt gjøres å distansere seg fra ham og kun forholde seg til ham som en viktig del av et plott. For selv om Kris er en fiktiv skikkelse, er det dessverre ingenting fiktivt over det han opplever. Straff er samfunnsengasjert krim i ordets rette forstand, fordi de personlige tragediene i romanen er fortalt med et engasjement som gjør at de føles viktig i seg selv.

Og til tross for sympatien for Kris: Dette er en veldig spennende krimroman, hvor Kris trekkes inn i etterforskningen som mer enn en gammel historie. Ikke bare er ofrene forbundet til ham, men også drapsmetodene henger sammen med måten Kris ble mobbet på før han tok livet av seg. Eller gjorde han egentlig det? Etterforskerne og leseren blir stadig mer usikre på hvorvidt Kris egentlig døde den gangen han kastet seg utfor danskebåten. Liket hans ble nemlig aldri funnet, og drapene likner mistenkelig på et hevntokt.

Jeg nevnte innledningsvis at etterforsker Halvor Heming er forfriskende fri for alle de lastene man forbinder med en krimhelt. Han er en stabil og normal mann, absolutt ikke perfekt, men han sliter med gjenkjennelige og vanlige problemer. Uansett hvor viktig etterforskningen er, må Heming hente den yngste sønnen sin i barnehagen hver dag klokka fire. Han lager middag, småkrangler med kona, megler mellom ungene og strever for å få tid til alt. Samtidig som dette gjør ham til en annerledes krimhelt, gjør det ham også sårbar, fordi han har noe å miste. Kona, ungene, jobben; Heming er ikke en etterforsker som fanatisk kan kaste seg inn i jakten på en drapsmann, eller uten videre prioritere jobben foran alt. Normaliteten i livet hans danner dessuten en fin kontrast til unntakstilstanden drapene han etterforsker utgjør. Dermed likner Halvor Hemings verden mer på den verden jeg kjenner igjen, enn det dystopiske og beksvarte samfunnet uten medmenneskelighet og håp som mange andre krimforfattere prøver å overbevise meg om er det ekte samfunnet. Heming er definitivt en etterforsker jeg er forberedt på å følge gjennom et dusin bøker.

Jeg vil helt klart anbefale Straff, og gleder meg til å lese andre bok om Halvor Heming, Paradis tapt, som kom i 2009. Her er det mistenkelig hyppige overdoser blant Oslos tyngste rusmisbrukere som danner utgangspunktet for plottet, noe jeg tror passer perfekt til engasjementet Baug skriver med.