Stikkord: Skyggen over steinbenken

Maria Gripe – Skyggen over steinbenken

Jeg var en flittig bibliotekbruker da jeg var yngre, mens bøker fortsatt var en luksusvare man ikke eide mange av. En av de bøkene jeg lånte om igjen og om igjen, var Maria Gripes Skyggen over steinbenken. Jeg leste den aldri, men jeg var så fascinert over det mystiske bildet på forsiden at jeg alltid endte opp med å låne den likevel. Jeg var dessuten svært betatt av det jeg visste var handlingen, fordi jeg hadde sett den svenske tv-serien som ble vist på NRK. Jeg får fortsatt frysninger av å se på forsidebildet, hvor skyggen er en like stor del av motivet som kvinnen og den lille jenta. Men nå har jeg endelig lest boken.

Året er 1911. Berta er fjorten år. Hun kommer fra en bedrestilt familie i villaen Rosengåva med husholderske og tjenestejente. Faren er forfatter og nokså fraværende (både mentalt og fysisk), og moren lar seg dominere fullstendig av den gamle husholdersken Svea. Berta har en eldre bror Roland og en yngre søster Nadja. Og en død storebror på kirkegården. Barna leker sjelden med andre barn, og særlig Berta er overbeskyttet og naiv. De får hele sin tilværelse snudd på hodet når den unge hushjelpen Carolin ankommer en mørk høstkveld. Carolin er like hjelpsom og snill som hun er gåtefull.

 

«På bordet sto en parafinlampe med hvit kuppel. Roland tok den, skrudde opp veken og gikk med lampen bort til vinduet og lyste på henne. Hun rygget med en gang. Han hevet lampen, og da dukket hun fram fra skyggen. Lyset falt over ansiktet hennes. Vi ble stående og stirre på hverandre, alle tre. For et merkverdig ansikt hun hadde… Om jeg så lever i tusen år, kommer jeg ikke til å glemme dette ansiktet slik jeg nå så det for første gang nede i hagen, før jeg visste noe om henne. Senere skulle det endre seg for meg mange ganger. Det var et så merkelig foranderlig og skiftende ansikt.»

Gripe bruker lys og skygge til å skape stemning og spenning gjennom hele boken. Rosengåva har ennå ikke fått innlagt elektrisitet, og det er stearinlys og parafinlamper som står for belysningen. Det skaper en litt grøssende stemning som understreker mysteriet Carolin. Hvem er hun egentlig? Hvor kommer hun fra? Carolin unnviker Bertas forsøk på å komme inn på henne, og hun er like omgitt av hemmeligheter som ansiktet hennes er skiftende. Den eneste ledetråden Berta har, er Carolins merkelige interesse for familiealbumet i huset. Et av fotografiene viser en liten jente foran en steinbenk, med en kvinne i bakgrunnen. Den ukjente fotografens skygge faller over steinbenken. Når Berta skal se nærmere på fotografiet Carolin er så opptatt av, er det forsvunnet.

Skyggen over steinbenken er like mystisk og spennende som jeg trodde ut fra det fascinerende omslagsbildet. Historien fortelles fra Bertas perspektiv, og hun er en naiv jente som vet lite om verden og mennesker. Det er et vellykket fortellergrep siden vi som leser ikke får vite særlig mer enn det lille Berta forstår. Etter hvert som mistanken om hvem Carolin kan være fester grepet, blir Carolins handlinger stadig mer uforutsigbare. Og boken ender bokstavelig talt med et spørsmålstegn.

Jeg er glad jeg leste denne ungdomsromanen først som voksen, og fullt ut kunne verdsette den helt spesielle atmosfæren i boken. Skyggen over steinbenken er første bok i Skygge-serien, som for øvrig består av …og de hvite skyggene i skogen, Skyggenes barn og Skyggegjemsel. Alle bøkene handler om Berta og Carolin, og virker enda mer gåtefulle enn den første. Det er perfekte bøker å lese en mørk og kald vinterkveld, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Leseåret 2010

Det er sant som det står skrevet på Migrating Coconuts, nemlig at bokbloggere elsker å kopiere hverandres lister. En av de aller fineste oppdagelsene jeg gjorde da jeg begynte å blogge var nettopp at det finnes andre som meg som synes det er kjempegøy å lage boklister. Jeg blir aldri lei av å lese andres lister, og jeg blir aldri lei av å lage mine egne. Og hva er vel mer naturlig enn å oppsummere leseåret 2010 før man med brask og bram kaster seg over 2011?

Dessverre var 2010 et labert leseår for meg, med kun 33 leste bøker. Mye av skylden for det ligger i tidsskriftet Biblioteket, som jeg startet tidligere i år. Det sier seg kanskje selv at når man bestemmer seg for å starte tidsskrift med egne sparepenger uten å ha noen tidligere erfaring som redaktør, så tar det mye tid å få til alt. I tillegg til alle de spennende redaktøroppgavene med å finne bidragsytere og lese manus, er det utrolig mye jobb med salg, økonomi, søknader, layout og distribusjon. Når jeg i tillegg har en vanlig jobb, er det ikke mye tid til overs til å lese bøker. Men tidsskriftet går over all forventning, og da gleder jeg meg bare over de bøkene jeg tross alt har hatt tid til å lese.

Det første halve året leste jeg stort sett bare krim, siden tidsskriftets andre nummer skulle være et krimnummer. Jeg er veldig glad i å lese krim, særlig når jeg har for lite tid og tilstedeværelse til å kunne fordype meg i noe som krever mye ettertanke. Dessverre var det få av krimromanene jeg leste i 2010 som var virkelig gode. Det tapte symbol av Dan Brown, Det knuste vinduet av Jeffery Deaver, The Scarpetta Factor av Patricia Cornwell var blant krimromanene som var helt greie, men ikke på langt nær kan forklare hvorfor disse forfatterne håver inn millioner på bøkene sine. Jeg tviler i hvert fall på at noen av disse bøkene vil sikre dem nye lesere. Årets beste krimbøker var for meg Hodejegerne av Jo Nesbø (ikke like spennende som Hole-bøkene, men utrolig forfriskende og annerledes), og Straff av Birger Baug, som jeg skrev om tidligere i høst. Men det er jo gledelig å kunne si at enkelte norske krimforfattere skriver fletta av sine utenlandske kolleger.

Det er vanskelig å kåre årets kjedeligste bok, for det er dessverre mange av de 33 bøkene som kjemper om prisen. Etter nøye overveielse er de nominerte: Den gamle mannen og havet av Ernest Hemingway, Veronika vil dø av Paulo Coelho, og Tribunefeber av Nick Hornby. Jeg vil ikke argumentere for at noen av disse bøkene var dårlige, men de passet ikke for meg. Den gamle mannen og havet handler om en gammel fisker som tilbringer tre dager i en liten fiskebåt på slep etter en gigantisk sverdfisk. For meg er dette like interessant som å lese en bok om en gammel dame som stirrer på potteplantene sine i en uke. Det minner meg om grunnene til at jeg ikke klarte å fullføre Moby-Dick, hvor kaptein Ahab jakter utrettelig på hvalen som tok beinet hans. Gud hjelpe meg, for en kjedelig tematikk. Joda, man kan tolke historien så allegorisk som man bare vil, men Hemingway insisterte selv på at det bare var en historie om en gammel fisker. Jeg er enig. Veronika vil dø var kjedelig fordi hovedpersonen Veronika virket om en konstruert karakter og jeg aldri klarte å tro på henne. Dermed klarte jeg heller aldri å engasjere meg i livet og tankene hennes, og dette er en bok som trenger engasjement for å fungere. Neida, jeg er ingen motstander av Paolo Coelho, og det kan godt hende jeg leser Alkymisten en dag. Den siste nominerte er Tribunefeber av Nick Hornby, rett og slett fordi jeg er for lite fotballinteressert til å kunne interessere meg for en bok som utelukkende handler om Hornbys mangeårige besettelse for Arsenal. Hornby er ellers en forfatter som kan gjøre nesten hva som helst interessant fordi han skriver så morsomt. Men bare nesten hva som helst. Vinneren av årets kjedeligste bok? Det må bli Hemingway. Jeg blir alltid sur når min forkjærlighet for verdenslitteraturens store klassikere leder meg på ville veier.

Apropos klassikere: Jeg fikk lest usedvanlig få klassikere til meg å være i 2010, og det er derfor ingen vits i å kåre noen favoritter.  Men jeg er godt fornøyd med at jeg fikk lest flere av klassikerne som har stått lengst ulest i bokhylla: Markens grøde av Knut Hamsun, Mesteren og Margarita av Michail Bulgakov, og Den fremmede av Albert Camus. Omtaler kommer så snart jeg har hatt noen inspirerte øyeblikk.

Så er tiden kommet til den hyggeligste delen, nemlig de bøkene jeg ble aller mest positivt overrasket over i 2010. To av bøkene var jeg helt sikker på at jeg kom til å mislike intenst, men i stedet endte jeg med å forelske meg helt i dem til tross for feil og mangler. Den jeg likte aller, aller best var Spis elsk lev av Elizabeth Gilbert. Jeg leser aldri bøker to ganger, men jeg kommer til å gjøre et unntak for den. Veldig snart. Jeg vil ikke engang si hvorfor den er så fantastisk før jeg kan skrive et eget laaaaaangt innlegg om den. Den andre boken er La meg synge deg stille sanger av Linda Olsson, som jeg skrev om i sommer. Intens leseropplevelse og veldig vakker. Den siste boken er Skyggen over steinbenken av Maria Gripe. Det er en bok som egentlig er beregnet for unge tenåringer, men som jeg aldri fikk lest da jeg var i riktig aldersgruppe. Jeg begynte å lese den fordi jeg i ren nostalgi ville gjenoppleve min barndoms fascinasjon over tv-serien basert på bøkene, men ble fort helt bergtatt av Gripes magiske verden av lys og skygger. Dette er virkelig en ungdomsbok man kan glede seg over som voksen uten å måtte forestille seg at man er yngre.

Det var det. Så er det bare å glede seg til alle bøkene som ligger og venter i 2011. Oversikt over hvilke bøker som er mine heldige utvalgte kommer snart. I mellomtiden gjenstår det bare å ønske alle medbloggere og lesere et fantastisk godt nytt år!