Stikkord: skuespill

Bøker jeg leste i januar

  • Haruki Murakami Kafka på stranden 
  • Alessandro Baricco Silke
  • Linda Eide Oppdrag Mottro
  • Henrik Ibsen En folkefiende

Kafka på strandenInntil nylig har jeg alltid blitt nedstemt når folk snakker begeistret om Haruki Murakamis forfatterskap, fordi jeg har hatt følelsen av at alle bøkene jeg leser som er skrevet av en annen forfatter enn Murakami er å kaste bort tiden på fjas. Men etter å ha brukt hele januar på å slite meg sukkende og stønnende gjennom Kafka på stranden, innser jeg at jeg i et drøyt tiår har unngått Murakamis bøker på grunn av min blodhundaktige teft for bøker jeg ikke kan fordra. Kafka på stranden satte i alle fall ny personlig rekord for hvor lite en forfatter kan engasjere meg, og fremdeles være aktuell for Nobelprisen i litteratur. Men så har jeg ikke lest noen av Bjørnstjerne Bjørnsons romaner ennå, så jeg er åpen for at det blir mye verre enn dette.

Da jeg skrev om Kafka på stranden for et par uker siden hadde jeg knapt lest halve romanen, og den endelige dommen er nå klar til avsigelse. Det jeg likte med boken er kjapt oppsummert: Brevet fra skolelærerinnen om hva som egentlig skjedde den dagen i skogen (intenst og vakkert). Kapitlet der Oshima diskuterer kjønn med avsindig teite feminister (slagferdig og overraskende). Kapitlet der Hoshino møter Colonel Sanders og den smellvakre prostituerte gir Hoshino «en fellatio utført med superslagskipspresisjon» mens hun siterer Henri Bergson og Hegels teori om selvbevissthet (akkurat dét kapitlet fortjener faktisk Nobelprisen).

Sist, men ikke minst, likte jeg meget godt at jeg i innlegget mitt om boken påstod hardnakket at Murakami bedriver bevisst dekonstruksjon her, bare for etterpå å snuble over denne linjen et par hundre sider senere: «som om alle håndgripelige ting ble dekonstruert til sine enkelte bestanddeler, for så å bli satt sammen igjen». Som på en måte er en oppsummering av hele Kafka på stranden. Var det ikke det jeg visste? Jeg er en snedig liten djevel, og det der kaller jeg knakende godt samarbeid mellom Murakami og meg. Han dekonstruerer, jeg dekonstruerer hans dekonstruksjon, og Derrida gir oss en high five fra det stedet i det hinsidige hvor poststrukturalister drar når de dør.

Men det er likevel ikke et spesielt godt tegn når det jeg liker aller best med en bok faktisk er min egen skeptiske lesning av den. Ok, så har Kafka på stranden sine øyeblikk. Enkelte gode observasjoner, noen hundre knallgode setninger og et og annet gnistrende avsnitt. En håndfull ideer som funker utrolig bra. Men de druknes altfor ofte i tullprat og trivialiteter, og boken burde ha vært minst 150 sider slankere. Minst.

Det som til slutt kvalte enhver spire til kjærlighet jeg måtte føle for Kafka på stranden, var at den ikke hadde et fnugg av substans under alle sofistikerte filmtriks. Den eneste silver liningen jeg klarte å trekke ut av det hele, liknet så mye på billig New Age-åndelighet at jeg for å være snill med Murakami-fansen er villig til å avskrive boken som overfladisk smart. Eller jeg kan si det jeg egentlig mener, men da må jeg advare den Murakami-frelste leser om at vi kanskje blir uvenner for livet på grunn av det jeg nå skal si. Nemlig at budskapet i Kafka på stranden mest av alt minner meg om Paolo Coelho.

Livsfilosofien hos Murakami er like påtrengende finne-seg-sjæl-banal som hos Coelho, Murakami er bare utrolig mye dyktigere til å håndtere stoffet slik at det virker godt tenkt og helt nytt. I realiteten vil man finne mye av «underteksten» hos Murakami brodert inn som visdomsord i glass og ramme på veggen hos veldig gamle damer, og broderte visdomsord er som kjent Paolo Coelhos fremste inspirasjonskilde. Kafka på stranden er som en spirituelt vinklet amerikansk selvhjelpsbok med store litterære kvaliteter. Det jeg prøver å si er at jeg virkelig ikke likte Kafka på stranden, og at jeg kommer til å gråte mine modige tårer hvis Murakami vinner Nobelprisen i litteratur.

Jeg sa innledningsvis at jeg brukte hele januar på å slite meg gjennom Kafka på stranden. Det er ikke helt sant, for egentlig brukte jeg mesteparten av måneden på å unngå den. Ikke fordi den var kjedelig, må vite. Jeg er tross alt litteraturviter, og selve grunnprinsippet i litteraturvitenskapen er å kunne tvangslese litteratur man ikke kan fordra på løpende bånd uten å heve et øyenbryn. Neida, det var kattemordene som gjorde at jeg ga Murakami the silent treatment i noen uker. Universitetet lærer oss nemlig ikke hvordan vi skal håndtere vold mot dyr i bøker, og derfor begynte jeg å hyperventilere da Johnnie Walker drepte en tigerstripet kattegutt, mens jeg satt lamslått og holdt for øynene på den tigerstripete kattegutten jeg hadde på fanget. Da hadde jeg fått nok. Ærlig talt, sånne ting skriver man bare ikke om! Jeg vurderte faktisk å avbryte boken for godt, noe jeg ellers aldri gjør på grunn av god oppdragelse og alminnelig høflighet.

Men så var det dette med lesesirkelen, da. Vi skulle jo lese boken i lesesirkelen min, og jeg hadde lovet meg selv og alle deltakerne at jeg for en gangs skyld skulle ha lest lesesirkelboken selv, og ikke bare freidig nærlese de første femti sidene med godt humør og overlate grovarbeidet til alle andre. To be or not to be? Mens jeg lurte på dette, var jeg fornuftig nok til å gå løs på en annen bok istedenfor å gjøre det jeg vanligvis gjør når jeg blir uvenner med bøker, dvs sover halve døgnet mens jeg venter på at det skal gå over.

Valget falt på Alessandro Bariccos knøttlille roman Silke, som jeg aldri i livet ville ha lagt merke til eller kjøpt hvis det ikke var for at boken er med på 1001-listen, er bitteliten og superkort, og kostet nesten ingenting på et salg hos Aschehoug i fjor. Jeg tenker det kan være kjekt for all verdens forfattere å vite at deres litterære prestasjoner i praksis vurderes ut fra en brutal likning der pris, sideantall og antallet drepte dyr spiller en vesentlig rolle. Idealet mitt er en bok som koster 169 kr, er på 169 sider og sørger for at Lassie kommer hjem til slutt. Jo dårligere utslag på surmunnskalaen min, desto bedre blir kritikken.

SilkeSilke kostet femtilappen, måler 135 luftige små sider og inneholder null dyrelik. Med andre ord: Jeg elsket den! Handlingen foregår i Frankrike på Flauberts tid, det vil si midt på 1800-tallet, og handler om en helt alminnelig mann som må reise til Japan, verdens ende på den tiden, for å finne verdens beste silkeormer og bringe dem hjem til storstilt silkeproduksjon på den franske landsbygda. I Japan treffer han en vakker ung kvinne som han blir vilt forelsket i, til tross for at han er godt gift hjemme. Han snakker aldri med den unge kvinnen, men reiser tilbake år etter år for å se henne igjen.

Jeg liker vanligvis ikke så korte romaner, og jeg liker vanligvis ikke kjærlighetshistorier. Silke er både kort og kjærlig, men likevel smakte den godt. Kjærlighetshistorier blir som regel bare kleine og klisjéfylte i litteraturen, siden få forfattere klarer å gjenskape den samme intensiteten i fiksjonen som virkelighetens (dvs mine) kjærlighetsforhold har. Kanskje kan man si det så enkelt som at kjærlighet føles splitter ny hver eneste gang, mens den i litteraturen lukter enten mugg eller svette.

Men Bariccos beskrivelse av kjærlighet i Silke har faktisk en new car smell. Enten det, eller så er det bare fryktelig lenge siden jeg leste om kjærlighet og har rukket å glemme oppskriften. Boken er sanselig, poetisk og vittig på en Louis de Bernières-aktig måte (som er den aller beste måten å være vittig på) og hadde en fin vri på slutten som var veldig rørende.

Baricco har peilet seg inn mot det som gir næring til ethvert kjærlighetsforhold man kun får ta del i gjennom en tekst: Måten man ser den andre på, ikke hva som faktisk skjer. Silke er en motgift mot klamme erotiske romaner som tøyer grensene for det antatt pirrende, og går istedet inn i de bittesmå detaljene et menneske kan la seg pirre av. Når det er sagt, er det relativt mange episoder i Silke der mann og kvinne tar av seg benklærne. Blant annet i et kjærlighetsbrev som er så fint skrevet at jeg rødmer over alle kjærlighetsbrevene jeg aldri har skrevet, for de ville ha trengt betydelig mer velvilje av leseren enn dette.

…til jeg endelig kysser deg på hjertet, fordi jeg vil ha deg, jeg skal bite huden der den dirrer over hjertet ditt, fordi jeg vil ha deg, og med hjertet mellom leppene mine skal du bli min, fullt ut, med min munn i hjertet skal du bli min, for bestandig, hvis ikke du tror meg, så åpne øynene, min elskede herre og mester, og se på meg, det er meg, hvem skal noensinne slette ut dette øyeblikket som nå skjer, og denne kroppen min som ikke lenger er dekket av silke, hendene dine som rører ved den, øynene dine som ser på den…

Silke ble lest på null komma niks, og den gjorde faktisk et visst inntrykk selv om den var aldri så kort. Stilen minnet meg litt om enten Flaubert eller Balzac – jeg vet ikke hvem av dem, for jeg klarer aldri å skille. Jeg vet at de var to forskjellige mennesker som levde nesten samtidig, og at den ene av dem brukte hele formuen på å kjøpe nipsfigurer og derfor døde i fattigdom blant hundrevis av porselsensgjetere m/hund. Det holder for meg.

mottro Silke var såpass god at jeg syntes Murakami gjerne kunne ligge i fred en stund til. Istedet kastet jeg meg over Linda Eides Oppdrag Mottro. Jakta på gamle dagar. I fjor høst var jeg og den skjønne Ellikken på bokmøte hos en drøss forlag, og da var Linda Eide der for å underholde oss. Eller promotere boken, som det sikkert heter – det er ikke så lett å skille når man har med en humorist av Eides kaliber å gjøre. Uansett var Spartacus forlag generøse nok til å spandere leseeksemplarer på hele hurven, og boken ble lest i en tilstand av ekstrem fryd. Jeg sier det bare: Hvis du har lest deg lei på Paolo Coelho-aktige forfattere som er grusomme mot dyr, er dette riktig bok å lese istedet.

Jeg antar at du allerede vet at Linda Eide er Norges morsomste dame. Jeg antar at du i alle fall vet hvem Linda Eide er, ellers synes jeg virkelig synd på deg. På grunn av Oppdrag Mottro vet jeg nå at eplet ikke faller langt fra stammen. Kanskje lurer mor og datter Eide av og til på om Linda egentlig er adoptert, men humoren avslører slektskapet like sikkert som en DNA-test.

Linda Eide har i en årrekke intervjuet moren sin om gamle dager pr telefon. Eides mor, Gudrun, kan ikke fatte at noen skulle være interessert i å lese en bok som handler om hennes minner fra gamle dager, og synes ideen er det dummeste hun har hørt om i hele sitt liv. Hun stiller opp kun fordi hun synes synd på datteren, og blir fort lei av intervjuene om ting hun ikke ser noen vits i å diskutere, blant annet krigen, politikk, strømpriser, idrett, barneoppdragelse, bunad vs sari, kultur, familie og teknologi. Mottro (= muttern) svarer etter beste evne, mest for å få det overstått.

Men jeg forstår Linda Eide godt. Det kan ikke være lett å finne et morsommere, mer overraskende og klokt intervjuobjekt enn Gudrun Eide hvis man først skal lete i rekkene av mennesker som har levd et langt liv i lykkelig anonymitet. Dersom min egen mor etter 32 års uavbrutt moderlig omsorg skulle ymte frampå om at hun trenger avlastning, ville Gudrun Eide være den første personen jeg ba om å vikariere for henne.

MOTTRO: … Ho Moste budde jo på Enkjeheimen etter at han Kristian døydde, hugsar du ikkje det?

MEG: Jo, eg hugsar det. Det var der ho sat i stolen sin og såg leeenge på meg for å finna noko positivt ho kunne seia om utsjånaden min.

MOTTRO: Det hugsar eg ikkje.

MEG: Du nei, men eg var i min mest følsame alder. Og eg hugsar godt at ho endeleg lente seg mot meg og sa: «Ja ja, Linda, du har no fine tenner.»

MOTTRO: Haha, sa ho det?

MEG: Ja, eg har aldri gløymt det.

MOTTRO: Men det stemmer jo ikkje eingong.

MEG: Og takk til deg.

MOTTRO: Eg har faktisk aldri skjønt kvifor Terjen og Geiren skulle ha tannregulering og ikkje du.

MEG: Kan me halda oss til saka?

MOTTRO: Det var ikkje eg som kom inn på tennene dine fyrst.

De fleste samtaleemnene i Oppdrag Mottro er forankret i Gamlevegen i Bjørgum på Voss. Sånn sett er boken et lite stykke Norge, gjenfortalt med nøktern og bitende morsom Vosse-humor. Jeg blir rent nostalgisk på vegne av en fortid jeg aldri har opplevd mens jeg leser. Det fineste med boken er likevel forholdet mellom de to småkranglende hovedpersonene. Linda Eide var nok ikke helt som andre småjenter da hun vokste opp; hun ville heller ha trillebår enn dukkevogn, og ønsket seg en øks i julepresang da hun var seks år. Etter noen forsøk på å kjøpe kjoler og oppdra henne som en typisk jente, ga Mottro opp og lot datteren være akkurat som hun var. Det er ikke så ofte man leser om så kloke mødre, men desto mer rørende er det når man gjør det. Hvis jeg ikke hadde vært sent ute som vanlig, ville jeg ha anbefalt alle å gi boken i morsdagsgave. Jeg skulle selvfølgelig ha gitt den i morsdagsgave til min egen mor, som også alltid har latt meg være akkurat den jeg er, men hun leste boken før meg, ti ganger raskere, som vanlig.

Etter denne lengre ferien fra Murakami følte jeg meg fremdeles ikke det minste klar for å lese om kattemordene. Jeg måtte finne noe annet å lese som var kort nok til ikke å bli enda en av mine ufullførte bøker jeg skal fullføre en annen gang. Siden jeg har blogg og derfor må avlegge jevnlig og offentlig rapport om min bokrelaterte gjøren og laden, kan jeg ikke snike og skulke og improvisere og avbryte like mye som før. Jeg må fremstå som en leser med klart definerte mål, og med en sterk vilje til gjennomføring. Men hjelpen er ofte nærmere enn man tror, for helt ut av det blå fikk jeg plutselig en overveldende trang til å lese en konsis og knusende dom over borgerskapet på slutten av 1800-tallet med detaljerte interiørbeskrivelser. Og det var sånn Henrik Ibsen ble min guilty pleasure. Jeg var faktisk ikke klar over at Ibsen var noe man kunne smuglese med dårlig samvittighet over å sluntre unna moderne, hipp asiatisk litteratur. En ny erfaring for meg, og sikkert også for Henrik Ibsen.

en folkefiendeJeg gjetter blindt på at En folkefiende er Ibsens forsøk på å skrive komedie. Han har litt å gå på før han går Oscar Wilde i næringen, men det er faktisk et ganske morsomt skuespill – i alle fall dersom man forventer et blodig borgerlig alvor. Jeg vet riktignok ikke hvor mye av humoren som er tilsiktet fra Ibsens hold, og hvor mye av komedien som oppstår fordi jeg ikke klarer å ta det som skjer seriøst. Uansett var En folkefiende en fin avveksling fra de fem andre Ibsen-skuespillene jeg har lest, hvor det alltid er en karakter som dør utstudert og horribelt og legger en demper på stemningen. Unntaket er Nora i Et dukkehjem, som kun gjør seg skyldig i den (etter dagens målestokk) trivielle handlingen å forlate mann og barn.

En folkefiende er det ikke mer dramatikk enn noen vindusruter knust med småstein, et par usaklige oppsigelser, dårlig fordøyelse, baksnakking, velformulert kjefting og ondt blod mellom to brødre. Og utrolig mye krangling og flisespikkeri mellom folk som står så høyt oppe på behovspyramiden at de har altfor mange ord å flisespikke med. Siden jeg ikke i min villeste fantasi kan forestille meg at noen av leserne mine kommer til å lese En folkefiende på min anbefaling, kan jeg like gjerne spoile hele skuespillet.

Doktor Stockmann har oppdaget at vannet rundt småbyens nybygde badeanlegg er giftig, og at pasienter som lokkes dit for å bli friske risikerer å bli sykere. Byens mektige menn vil ikke at doktor Stockmann skal avsløre det han vet, for det koster altfor mange penger å rense opp i giften, og byens mektige menn vil ha pengene sine for seg selv. Derfor blir doktor Stockmann fremstilt som en folkefiende – noe han i grunnen hjelper godt til med selv. Han kunne ha overbevist folket om at de lar seg lure av pengegriske og feige øvrighetspersoner. Istedet går han til angrep på folkets intelligens og sammenlikner dem med løshunder som pisser på veggene og skadedyr som ødelegger samfunnet og derfor fortjener å utryddes som fiender av demokratiet. Det kan godt hende at han har rett, det er ikke det. Men som politisk strateg har doktor Stockmann et og annet å lære om hvordan man får folket på sin side.

Først og fremst lærte En folkefiende meg mange nye måter å banne på. Gud døde meg, død og plage, fan flytte meg, i pokkers skinn og ben, nei så fan hente meg, osv. Jeg er skuffet over at jeg aldri lærte meg disse uttrykkene da jeg vokste opp nordpå, hvor man burde kunne klare å overgå et skarve borgerlig Ibsen-drama i banning hundre år senere, med frisk amerikansk innflytelse og null sensur. Doktor Stockmann er for øvrig ikke spesielt begeistret over Nord-Norge eller imponert over nordlendingene, etter å ha bodd der betraktelig kortere tid enn meg.

Så satt jeg i mange år inne i en forskrekkelig avkrok langt der nordpå. Når jeg kom sammen med noen av de folk som lever hist og her mellom stenrøsene, så syntes jeg mangen gang det hadde vært tjenligere for de stakkars forkomne skapninger om de hadde fått en dyrlæge der oppe i stedet for en mann som jeg.

Hehe, Ibsen skal ha for den. Jeg kjenner meg igjen, fra mine år blant stenrøsene i en forskrekkelig avkrok nordpå. En folkefiende er artig, men antikvarisk lesning, og jeg klarer til syvende og sist ikke å kjøpe problemstillingen. Hvis doktor Stockmann har rett i at badevannet er giftig – som han sikkert har – vil de høye herrer ikke komme særlig langt med å feie alt under teppet. Sannheten er sannheten, uavhengig av hvordan man vrir og vender på den, og her er sannheten mulig å bevise selv med datidens vitenskapelige apparater, eventuelt med pasienter som dør i hopetall etter å ha besøkt badeanlegget. Byen vil ruineres uansett, spørsmålet er bare hvor lang tid det tar.

Hvis du ønsker å lese mer om Ibsen og bading, anbefaler jeg den illustrerte barneboken Henrik og badesvampen. Der kan man se fine tegninger av en kjempeglad Henrik Ibsen som såper inn den tjukke magen sin og hele badekaret med en badesvamp som han er veldig glad i. Tro det eller ei, men boken er ikke så vovet som den høres ut.

Etter flere ukers prokrastinering ble jeg ferdig med Kafka på stranden til slutt, selv om den var farlig lett å legge fra seg. Boken er 575 sider lang, og da jeg var på side 470 var jeg fortsatt ikke spent på slutten. Jeg kunne faktisk ha lagt vekk boken for godt uten å føle at jeg hadde gått glipp av noe. Men med en siste trassig kraftanstrengelse kom jeg gjennom, bare for å oppdage at det overhodet ikke var verdt det. Så i februar skal jeg teste ut noe helt nytt, nemlig lystlesing eller lesing etter innfallsmetoden. Jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, for impulskontrollen min er meget sterk og jeg mangler nødvendig erfaring på området. Men det kan umulig være vanskeligere enn å kjempe seg gjennom Kafka på stranden i strak oppoverbakke.

Nye bøker:

  • Sylvia Plath Ariel
  • Toril Moi Språk og oppmerksomhet
  • George Eliot Middlemarch
  • Peter Franziskus Strassegger Stasia
  • Maria Lang Mord på kirkegården
  • A. J. Kazinski Den siste gode mann
  • Carl Frode Tiller Innsirkling 2
  • Gaute Heivoll Før jeg brenner ned
  • Toni Morrison En nåde
  • Samuel Beckett Molloy / Malone dør / Den unevnelige
  • D. H. Lawrence Regnbuen
  • Janet Evanovich Explosive Eighteen

Om mus og menn

John Steinbeck fikk sitt litterære gjennombrudd med Om mus og menn i 1937. En amerikansk kritiker hevdet at det er en roman det tar to timer å lese og 20 år å glemme. Jeg brukte mer enn to timer på den, og har nok glemt den innen 2032. Men det var en fin liten roman, og virker som et bra sted å starte i Steinbecks forfatterskap. John Steinbeck ble for øvrig tildelt Nobelprisen i litteratur i 1962.

George og Lennie er løsarbeidere i California på tredvetallet. I likhet med mange andre fattige arbeidskarer reiser de fra gård til gård, arbeider hardt noen måneder på markene, og reiser videre til neste gård. Drømmen er å legge opp nok penger til å kunne kjøpe seg sitt eget lille jordstykke og leve av egen avling – den fattige mannens versjon av den amerikanske drømmen. For George og Lennie er drømmen spesielt viktig, men også vanskeligere å realisere. Store, sterke Lennie er en enkel sjel med stor forkjærlighet for dyr. Men han har ikke helt kontroll på kraften i hendene sine, og dreper som regel dyrene han koser med. Lille, intelligente George må vokte ham som en smed slik at han ikke skader noen. Ofte ender det med at de må flykte fra gården før de har tjent pengene de trenger til å kjøpe jordstykket sitt. I begynnelsen av boken ankommer de en gård sør for Soledad, hvor de skal jobbe for en hissig og sjalu ung mann som nylig har giftet seg med en forfengelig og eventyrlysten femme fatale. Katastrofen er under oppseiling.

Om mus og menn er en roman, men minner mer om et skuespill. Mens jeg leste, tenkte jeg stadig på Steinbecks samtidige amerikanske dramatikerkolleger Tennessee Williams og Eugene O’Neill, og på de antikke tragediene. I etterordet av Haagen Ringnes fikk jeg forklaringen: John Steinbeck skrev senere en dramaversjon av boken, og den var allerede fra starten av tenkt som en forstudie til skuespillet. Det er mye dialog og beskrivelser av karakterenes gester og mimikk, og det er dette som formidler karakterenes tanker og personlighet. Hvert kapittel er lagt til en avgrenset setting, med karakterer som går inn og ut av settingen. Dette gjør miljøet veldig tydelig, og jeg må gi Ringnes rett når han sier at Steinbeck klarer å gjøre det spill levende for lesere som aldri har satt sine bein i Steinbecks California.

Men det er først og fremst funksjonen til den amerikanske drømmen i karakterenes psyke som får meg til å tenke på Williams og O’Neill. Den enkle og fattige amerikaneren som har arvet sine forfedres altoverskyggende drøm om å eie et lite stykke Amerika eller – for kvinnens del – å være en omsvermet skuespiller. Drømmen fungerer som en slags ryggrad som holder mennesket oppe under ensformig og tungt arbeid, maktesløshet og mangel på frihet. I en av bokens beste scener snakker Lennie, den gamle og funksjonshemmede oppasseren Candy og negeren Kroken om planen om å kjøpe en liten eiendom – drømmen som holder Lennie og George oppe. For en stakket stund er drømmen innen rekkevidde, og utsikten til å kunne klare det får frem styrken og pågangsmotet i dem.

Drømmen er så sterk fordi den er selve motsetningen til deres daglige virkelighet, og troen på at forandring er mulig er det eneste de virkelig lever for. Det sørgelige hos Steinbeck er i likhet med Williams og O’Neills skuespill ikke bare at drømmen er dømt til å mislykket, men at den er det fordi karakterene har et eller annet svakt punkt som gjør drømmen umulig. Det virker som et tragisk paradoks: De trenger drømmen på grunn av sine svake punkter, men det er de samme svake punktene som forhindrer dem fra å nå målet. Den amerikanske drømmen er en virkelighetsflukt for de som aldri vil kunne lykkes.

Jeg har sett hundrevis av fyrer komme rekendes på veiene og rundt på farmene med knyttene sine på ryggen og den samme fordømte tingen i hue. Hundrevis. De kommer og de kvitter og de labber videre, og hver eneste jækel av dem har et lite støkke land i hue. Og ikke en av dem får det noen gang. Det er akkurat som med himmer’n. Alle så ska’rem ha et lite støkke land. Jeg leser en bråte med bøker her ute. Aldri kommer noen tel himmer’n, og aldri får noen noe land. Det er bare noe som er i hue på dem. De snakker om det hele tia, men det fins bare i hue på dem.

Om mus og menn er like skjebnetung som de antikke tragediene. Man vet fra starten av at det kommer til å gå dårlig, spørsmålet er hvordan og hvorfor. Svaret ligger også her i hybris; mennesket som går under på grunn av en skjebnesvanger karakterbrist. Det tragiske hos Steinbeck er at så mange uskyldige dras med i fallet.

I etterordet av Haagen Ringnes beskrives John Steinbeck som et litterært problembarn. Ringnes siterer Verdens litteraturhistorie, og jeg må flire av både sitatet og Ringnes sin dom:

«Det er ingen sak å påvise at Steinbeck er sentimental, smakløs, ensidig i sin politiske bedømmelse og filosofisk som et kålhode. Det er straks mye vanskeligere å forstå hvorfor han tross alt er en stor forteller.» Arme litterater! Det er så man nesten føler trang til å befri dem fra dette tyngende tankekorset.

Ringnes befrir i alle fall denne arme litteraten for et eventuelt tyngende tankekors med sin formulering av Steinbecks evner: «Han er en stor forteller fordi han viser oss at også det hellige, alminnelige menneske er ualminnelig. Han er en stor forteller fordi han skriver nært og likefrem, uten sjenerende kunstgrep eller anmassende bruk av symboler.» Det synes jeg i grunnen er en passende beskrivelse av Om mus og menn.

Uke 47

Forrige uke la jeg ut lesemålene mine for 2012. Nå som det bare er en måned igjen av året, er det på tide å oppsummere hvordan det har gått med lesemålene mine i 2011. Det er bedre å gjøre det nå, mens det fortsatt finnes en ørliten sjanse for at flere av dem kan fullføres, enn når 2011 er historie og alt er for sent. Da skal skylappene på, alt feies under teppet, og den blinde troen på morgendagens muligheter vinne en knusende seier over realiteten.

Aller best gikk det med lyrikkutfordringen. Jeg hadde som mål å lese tre diktsamlinger, og endte opp med å lese fire: To av Inger Hagerup, en av Gunvor Hofmo og debutsamlingen til Dan Aleksander Andersen. Ikke verst! Skuespillutfordringen kom dårligst ut, for jeg har så langt ikke lest et eneste skuespill i år. Dette målet er kanskje det kjipeste ikke å få til, for de fleste skuespill er korte og kan leses på en ettermiddag. Og jeg har nok av fristelser å ta av i bokhylla. Ibsen og Shakespeares samlede, Evripides, Strindberg, Pirandello, Tennessee Williams og Tsjekhov. Men det er fortsatt en hypotetisk mulighet for at jeg kan klare det, så fremt desember blir en inspirert lesemåned og julestria ordner seg selv.

Jeg er kommet litt over halvveis i utfordringen om å lese 52 noveller i år. Det skal godt gjøres å komme i mål her, men det er helt i orden siden jeg har lest så vanvittig mange gode noveller på grunn av utfordringen. De fleste novellene har vært langt over middels, og det har vært ytterst få skuffelser. Flere spennende nye forfattere har jeg også oppdaget, så her vinner kvaliteten lett over kvantiteten.

Debutantutfordringen har jeg fortsatt en mulighet til å klare. Jeg har lest fire av de seks jeg hadde bestemt meg for, og har to debutromaner (Ragnhild Kolden og Benedicte Meyer Kroneberg) på vent i hylla. De er korte, ser lettleste ut, og frister med sin tematikk. I tillegg har jeg skaffet meg fire av høstens debutromaner (Sondre Midthun, Marianne Terjesen, Olav W. Rokseth og Jan Henrik Nielsen), og trenger derfor ikke å ha et eget mål om å lese debutanter neste år. Utfordringen har rett og slett ført til at jeg er mye mer oppmerksom på debutanter enn jeg har vært før, og det er en stor bonus.

I off the shelf-utfordringen har jeg ikke klart målet om å lese alle mine eldste uleste bøker, og har bare lest fem av nitten. Jeg valgte imidlertid bare å telle med de aller eldste bøkene som off the shelf, mens mange andre bloggere regnet med alle bøker kjøpt før 2010. Hvis jeg også gjør det, klarte jeg tolv. Det er en tredjedel av bøkene jeg har lest så langt i år, og er meget bra.

Om jeg har klart utfordringen om å lese tolv klassikere i år er et definisjonsspørsmål. Siden «hva er en klassiker?» er et av de mest omdiskuterte spørsmålene i litteraturvitenskapen, ender jeg med å si ja, det har jeg. Da teller jeg med det som er utgitt før 1950, og det er tre Knut Hamsun-romaner, en roman av Sigrid Undset, to diktsamlinger av Inger Hagerup og en av Gunvor Hofmo, en novellesamling av Sigrid Undset og en av Oskar Braaten, Dumas’ Greven av Monte Christo, Chandlers Den lange søvnen og en bråte med klassikernoveller. Väinö Linnas Ukjent soldat kan også tas med under tvil, siden den er utgitt på 1950-tallet og er så sabla god at den neppe går ut på dato med det første.

Jeg har lest 38 bøker mens målsetningen var 52. Det er en påminnelse om at jeg bør lystlese mer i 2012. De store tidstyvene i 2011 var Nadine Gordimers Bevareren, Knut Hamsuns Benoni og Rosa, Marguerite Duras’ Elskeren og Alexandre Dumas’ Greven av Monte Christo. Til sammen brukte jeg flere måneder på disse bøkene, og da blir resultatet deretter. Men blant de 38 bøkene var det mange gode, og da er det greit likevel. Neste år skal jeg klare 52.

Sånn på tampen slenger jeg på noen flere fakta som jeg ikke har skrevet om tidligere. Hvis jeg har talt riktig, er kjønnsfordelingen 19-19. Dette var ikke et mål, men beviser at jeg heller ikke trenger å ha kjønnsbalanse som eget mål. Jeg leser så forbilledlig kjønnsmessig korrekt at jeg burde danne regjering.

Jeg har lest bøker som er lagt til Norge, Sverige, Finland, England, USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Afrika, fransk Indokina (Vietnam/Laos/Kambodsja), og et fiktivt Columbia-liknende land i Sør-Amerika. Det er internasjonalt nok for meg.

Jeg har lest tre Nobelprisvinnere og seks 1001-bøker. Men jeg ligger an til å klare åtte 1001-bøker, siden jeg skal lese Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri i desember, og forhåpentligvis får fullført Karen Blixens Den afrikanske farmen i samme slengen.

Alt i alt har 2011 vært et helt greit leseår, med klart forbedringspotensiale. Hvordan har det gått med dere andre?

(Bokbildet er freidig lånt fra det store internettet)

Krim, Nord og sør, og høstens lesemål

Ferien er snart over, og det er på tide å bytte ut den lettbeinte sommerlektyren med litt tyngre saker. Det vil si, jeg skal lese og anmelde Jonas Jonassons Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant og Heidi Lindes Nu, jävlar for neste nummer av Biblioteket, så tyngden setter ikke inn før med lesesirkelboken i august,  Karen Blixens Den afrikanske farm. Og kanskje aller helst den dagen jeg skal plukke opp Buddenbrooks og Bevareren igjen. For tiden er de på en forlenget og velfortjent sommerferie som ser ut til å vare helt til høstferien.

Jeg har lest seks bøker i juli, og det er første gang på lenge at jeg har lest flere bøker enn jeg har kjøpt. Sånn kan man selvfølgelig ikke ha det, og forrige uke ble boksamlingen derfor utvidet enda noen hakk. Første nye bok er Jørn Lier Horsts andre kriminalroman om William Wisting, og heter Felicia forsvant. Jeg leste første bok Nøkkelvitnet i fjor og likte den veldig godt. Jørn Lier Horst er den eneste krimforfatteren jeg kommer på som ikke ustanselig veksler i perspektiver og hopper frem og tilbake i tid, og det er en av grunnene til at jeg likte første bok så godt. Rett på sak, ingen kronglete avstikkere, og upåklagelig flyt.

Hvem er kjekkest? Orry eller George?

Andre kjøp var et impulskjøp, som jeg likevel er veldig fornøyd med nå som kjøperusen har lagt seg. Det er John Jakes’ North And South (1982), boken som tv-serien fra 1985 er basert på. Selv om jeg ikke var store jenta da serien ble vist på NRK på åttitallet, husker jeg fortsatt de ivrige debattene om hvem som var kjekkest, Orry eller George, og hvem som var penest, Madeline eller Constance. Jeg tror serien til og med hadde flere kvaliteter enn bare smukke hovedrolleinnehavere. For den uinnvidde er Orry sørstatsmann og George nordstatsmann. De er nære venner til tross for store forskjeller i levesett og politisk overbevisning. Boken er en historisk roman som handler om dem og familiene deres i borgerkrigstidens USA, og virker fryktelig spennende. Jeg lider fortsatt nød etter å ha lest ferdig borgerkrigsdramaet Tatt av vinden i altfor ung alder, og denne boken skal forhåpentligvis fylle det gapende tomrommet Scarlett O’Hara og Rhett Butler etterlot i mitt hjerte.

Tredje bok er Janet Evanovich’ One for the Money, en bok som neppe trenger flere presentasjoner på denne bloggen. Jeg leste den for mange år siden, men lånte den bort uten å få den tilbake. Snøft. Siden jeg har anbefalt serien om Stephanie Plum i hytt og pine det siste året og første bok snart er fiks ferdig film, fant jeg ut at jeg skal lese den på nytt nå snart. Foreløpig har jeg tenkt at den skal være min oase i ørkenen når jeg kjemper meg gjennom Knut Hamsuns Sult i forbindelse med lesesirkelen i september. Med godt skal ondt fordrives.

Ellers er slutten på sommerferien en fin tid til å oppsummere hvor langt man er kommet i å nå årets ymse lesemål, og planlegge når og hvordan man skal fullføre dem. Oppsummeringen min er enkel: Det blir en travel høst.

Jeg skal lese 30 bøker og blogge om 35. Pluss at jeg skal blogge om de åtte bøkene jeg leste, men ikke rakk å skrive om i fjor. Et lyspunkt er at tre av titlene skal være diktsamlinger og tre skal være skuespill, og det går fort å lese. De fire debutantene som gjenstår i debutantutfordringen har dessuten skrevet nokså korte bøker som jeg går ut fra er drivende gode og lettleste. Jeg skal lese 40 noveller, og det må nesten løses gjennom dugnad. Før du rekker å si vann over hodet, sier jeg at jeg sterkt vurderer å gå til anskaffelse av en sekretær som kan skrive blogginnlegg etter diktat mens jeg leser. Gjerne en som aksepterer betaling i form av knapper og glansbilder, eventuelt å bli tilgodesett med en hyggelig hilsen i mitt testamente.

«Off the shelf»-utfordringen står det dårligst til med. Åtte av bøkene jeg har lest i år har riktignok kommet i hus før 2010, men bare to av dem var blant de eldste nitten som opprinnelig stod på listen. Hvis jeg anstrenger meg veldig, kan jeg klare 10 til sammen, godt hjulpet av lesesirkelen og 1001-inspirasjon. Note to self: Neste år skal utfordringen være å lese kun de nyeste bøkene i samlingen, og helst ingen av de eldste. Da kommer min rebelske underbevissthet til å få et uforklarlig behov for å kaste seg over James Joyces Ulysses og Robert Musils Mannen uten egenskaper. Omvendt psykologi = suksess!

Vil du skrive for Biblioteket?

Neste nummer av Biblioteket har temaet tragedie/komedie. Dette innebærer for det første en utforskning av tragedie og komedie som sjangre innen drama og teater. For det andre vil vi utforske komedie og tragedie som tema og motiv i litteraturen. Spørsmål vi stiller oss er: Hvorfor er den tragiske karakteren så spennende? Hvorfor er det ofte regnet som lettere å skrive morsomt enn å skrive tragisk? Og hvorfor skrives det så lite komisk litteratur på norsk i dag?

Vi skal trykke bidrag fra blant andre Are Kalvø og Magne Hovden, så det ligger an til å bli en fest av et nummer. Det er imidlertid to bøker vi gjerne ønsker å ha med i nummeret: Tolstojs roman Anna Karenina og Marit Kaldhols barnebok Farvel, Rune. Hvis du har lest en av disse bøkene og kunne tenke deg å skrive om den, ber vi om at du tar kontakt med oss!

Du trenger ikke å være profesjonell skribent eller utdannet litteraturviter for å skrive for Biblioteket. Du velger selv om du vil skrive to eller ti sider, og om du ønsker å være personlig eller formell i tonen. Du kan skrive en artikkel, et essay, en anmeldelse eller en omtale. De eneste kravene vi stiller til deg, er at du henvender deg til et bredt bokelskende publikum, at du skriver om litteratur, og at du ikke skriver i skjønnlitterær form.

Hvis dette høres fristende ut, ikke vær beskjeden; send en epost til tidsskriftet.biblioteket@gmail.com og fortell oss hva du kunne tenke deg å skrive om. Mer informasjon om hva vi har publisert tidligere finner du på www.biblio.no. Deadline for første utkast er 20. august.