Stikkord: Señor Vivo and the Coca Lord

Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Dionisio Vivo er en ung professor i filosofi som gjør seg bemerket gjennom sine “Coca letters”; en serie leserbrev trykket i landets mest prestisjetunge avis hvor han går til angrep på konsekvensene av landets omfattende kokainindustri. Den gjengse oppfatningen i befolkningen er at produksjonen av kokain er et gode for landet, fordi kokainkartellene tjener store penger og sikrer arbeidsplasser for mange. Men Dionisio avslører at lederne av kartellene også står bak utallige kidnappinger, drap og overgrep mot lokalbefolkningen. Blant annet avslører han at kartellene ødelegger landsbyer i mils omkrets rundt plantasjene ved å kidnappe småjenter til gjengvoldtekter og betale foreldrene med narkotika. De som gjør opprør mot overgriperne blir drept. Kokainkartellene turer frem som de vil, men presidenten nekter likevel å erklære unntakstilstand i håp om å kunne motta bestikkelser som kan redde landet fra konkurs.

Dionisios leserbrev går ikke upåaktet hen i en befolkning som er lei av vold, borgerkrig og korrupsjon. I et land hvor aviser er den eneste formen for kultur befolkningen har råd til, blir Dionisio snart utpekt som en frelserskikkelse på lik linje med Jesus. Brevene setter landet på hodet, men selv lever Dionisio helt upåvirket av dramatikken rundt ham. Han er forelsket i Anica, og drømmer bare om en fremtid med henne. Kokainherren i Dionisios eget distrikt, El Jerarca, er fast bestemt på å få en slutt på Dionisios brevskriving. Etter at en stor mengde lemlestede lik er blitt dumpet i Dionisios hage uten at han gir seg, setter El Jerarca leiemordere på saken. Men Dionisio er en vanskelig mann å myrde. For hvert drapsforsøk han kommer uskadet fra, vokser mytene om at Dionisio er en udødelig trollmann som det er livsfarlig å forsøke å drepe. Både Anica og politivennen Ramon prøver forgjeves å advare ham til å være mer forsiktig. For sent oppdager Dionisio at det finnes andre måter å ta livet hans på enn å drepe ham.

Señor Vivo and the Coca Lord (1991) er andre bok i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika med sterke likhetstrekk med Colombia. De andre bøkene heter The War of Don Emmanuel’s Nether Parts (1990) og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman (1992). Etter å ha lest to av de tre bøkene har det dannet seg et sterkt inntrykk av at forfatteren her tar opp de tre store maktinstitusjonene i Sør-Amerika som er velkjente for sine overgrep, maktmisbruk og korrupsjon. I første bok var temaet det korrupte og dysfunksjonelle samspillet mellom det militære og politikerne. I denne boken er det den store kokainindustrien med deres ubegrensede makt over lokalbefolkningen. I siste bok er det de katolske biskopene og kardinalene, som svikter sine trossamfunn og heller lever et luksuriøst og utsvevende liv. Bøkene er tungt politiske, man mangler helt den dystre og alvorstunge stemningen som ellers preger slike bøker. Den politiske analysen presenteres heller i form av skarp satire, hvor menneskelig tåpelighet fremstilles i all sin komiske og grelle prakt. Bøkene bærer dessuten preg av en så sterk humanisme og et så glødende engasjement at man kan holde ut selv de mest forferdelige skildringer av elendighet, tortur og vold.

Señor Vivo and the Coca Lord er en glitrende blanding av tragedie og komedie. Ofte er det i de delene hvor bifigurer beskrives at Louis de Bernières’ grep om språket og skarpe blikk for menneskelig atferd kommer til sin rett. Siden det samtidig er de delene det er mulig å avsløre uten at man ødelegger for potensielle lesere, lar jeg Dionisio, Anica og Ramon være i fred til fordel for deres mer perifære medkarakterer. Som her, når den ubarmhjertige skjebnen til unge prostituerte indianerjenter i landets El Dorado beskrives:

 “Indian girls with drooping breasts and malnourished stomachs, with dead eyes and the assurance of an early grave, gave away their favours to drunks in return for home-made rum and a few centavos. As they died of syphilis and influenza their little babies were abandoned by the river to what wild animals were left, and new girls arrived who had been rounded up by armed canoes or bribed with promises of beads and powerful husbands wearing cloaks made out of the pelts of pure black jaguars. After many rapes and beatings the girls would learn that they could suffer the present and forget the past with a bottle to their lips and a man with glassy eyes and a tubercular cough heaving between their thighs.”

Hvis Louis de Bernières hadde gjennomført denne stilen i hele boken, ville den vært uutholdelig å lese. Han er en forfatter som vet hvilke knapper han skal trykke på for at budskapet hans skal nå frem, og det er til tider hjerteskjærende lesning. Men heldigvis er Louis de Bernières også en forfatter med et grunnleggende positivt budskap i bøkene sine, og han har en upåklagelig sans for humor. Det er nesten verdt å lese bøkene bare for å få med seg noen av de forskrudde og eksentriske skapningene hans. Som den nakne admiralen, en bifigur som har fått tilnavnet sitt fordi admiralen som ung mann formulerte en teori om at det å gå med klær ville ødelegge sædkvaliteten, og dermed har gått naken hjemme og bare hatt på seg klær utenfor sin egen eiendom (inntil han blir så senil at han glemmer å ta på seg klær uansett hvor han skal). Kona hans har vært så beskjemmet over admiralens nakenhet at hun har utviklet en overdrevet høflighet, og hun dør til slutt i forferdelse over mannens skammelige nudisme:

“She felt the obligation to make up for him by affecting exquisitely old-fashioned manners. She would break into compliments so lyrical and embroidered that some people thought that she was sarcastic, others that she was being ironical, and others were reminded of funeral orations over the catafalques of national heroes. She had been engaged for years in a shadowy academic project that took up nearly all her time, and would speak at length about her archival delvings without ever intimating the subject of her burrowing. When, after her death, her papers were finally sorted, it transpired that she had for twenty years been collecting all references to rabbits in European literature since the time of the Romans. Her executors never found out what she had been on the point of proving when she had died of mortification at her desk with her pen in her hand, and the word ‛Conclusion’ written at the head of an otherwise blank sheet of paper.”

Den nakne admiral med frue har lite med handlingen for øvrig å gjøre, men er et godt eksempel på hvor mye fortellermessig overskudd Louis de Bernières legger i selv de karakterene han bare såvidt sveiper innom.

Mer sentrale karakterer i boken blir imidlertid også skildret i sin pinlige latterlighet. Landets overhode, president Veracruz, figurerer i trilogien som et skrekkens eksempel på hvor talentløs en president kan være, og han er så idiotisk at man nesten blir glad i ham til tross for den hårreisende inkompetansen han besitter. Kortversjonen er at han får George Bush til å fremstå som en klok, sindig og reflektert president. Langversjonen er at president Veracruz får de fleste av meningene sine fra damebladene som presidentfruen leser. Presidentfruen møtte han for øvrig på et bordell i Havana, og han bruker mesteparten av kontortiden sin på å utforske seksuell alkymi, en form for seksuell magi som blant annet har resultert i at presidentfruen har nedkommet med en sort jentekatt (i et mørkt øyeblikk sender han en forespørsel til landets rettsmedisinske institutt om de kan ta en prøve av katten for å bekrefte farskapet). Når de ekteskapelige gleder kommer i veien for arbeidet som president, stenger han likeså godt kontoret. President Veracruz er et overhode som står i veien for all politisk reformasjon i landet, men som likevel anses for å være så maktesløs at kokainkartellene ikke gidder å bestikke ham engang – til tross for at de til og med bestikker hans unge bimbo-stripper-trofé-frue. Veracruz lever lenge i håpet om at kokainkartellene vil inngå et økonomisk samarbeid, slik at han kan få den korrumperte og rævkjørte statsøkonomien på fote igjen. Når de ber ham om å “go fuck yourself”, er det en mildt sagt overraskende omstendighet som får ham til likevel å ville imøtegå amerikanernes ønske om å motarbeide kartellene. Han har nemlig hørt om en fantastisk operasjon amerikanerne utfører, hvor man får bygget inn en penispumpe i kroppen, slik at man alltid er klar til dyst:

“The ingenuity and the humanitarian nature of the concept, however, altogether changed his perception of the United States, and he began to regard that enterprising country as a model of civilization. This predisposed him to a greater sympathy towards the demands of their government that something should be done to crush the coca cartels.”

Men selv om president Veracruz blir aldri så mye sympatisk innstilt til ønsket om å knuse kokainkartellene, er det likevel de sivile i landet, deriblant Dionisio Vivo og hans disipler, som må ta på seg oppgaven med faktisk å knuse dem.

President Veracruz har for øvrig ansatt en utenriksminister som tidligere var eier av det samme bordellet i Havana hvor presidenten møtte sin kone. Utenriksministeren er ikke stort bedre enn presidenten, han får nemlig sine instruksjoner fra erkeengelen Gabriel. Budskap det er svært viktig at man følger til punkt og prikke, ellers vil det få ubehagelige konsekvenser: “If one ignores Gabriel’s messages, he becomes extremely unpleasant. I once did that, and for six months he gave messages consisting entirely of the most revolting obscenities”. Det hører selvsagt med til bokens magiske univers at Gabriels budskap faktisk er til å stole på, og at karakterene kan kommunisere med både engler, guder og døde mennesker på lik linje med – men som regel bedre enn – sin nabo. Mens man flirer av presidentens vanvittige påfunn og merkelige sans for logikk, skjønner man samtidig hvorfor ildsjeler som Dionisio Vivo er helt nødvendige for å skape endring i et land som har gått fullstendig av hengslene, og hvor de ansvarlige bare hever skyhøy lønn for å leve ut sine mest absurde tilbøyeligheter. Under den lattervekkende overflaten finner man alltid det urovekkende alvoret.

Louis de Bernières er en sjeldent dyktig historieforteller med et viktig budskap som appellerer like mye til både hjerte og hjerne. Han er inspirert av søramerikansk magisk realisme, og overnaturlige elementer blandes sammen med livets harde realiteter til en selvfølgelig enhet. Trilogien er en varm kjærlighetserklæring til det søramerikanske folk og deres kultur.

Det jeg har forelsket meg helt i ved Louis de Bernières forfatterskap, er de store kontrastene: Himmel og helvete, ondskap og kjærlighet, realisme og overtro, egoisme og nestekjærlighet, idioti og klokskap, rikdom og fattigdom, galskap og snusfornuft, vennlighet og forakt, feighet og mot. Louis de Bernières er ikke en forfatter for de som vil lese historiene til nøkterne mennesker som lever kjedelige A4-liv med lunkne følelser. Jeg unner alle lesere å oppdage hans fantastiske univers.

Lesesirkelbøker og lykkelige bøker

På søndag skulle vi ha blogget om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Jeg hadde akkurat lest ut boken da jeg hørte nyhetene på fredag. Jeg fikk begynt på innlegget, men kom ikke langt før jeg ble sittende klistret til nyhetssendingene. Etter det har det blitt lite skriving og enda mindre lesing. Det er bare Bente som har skrevet om boken så langt, en veldig fin omtale av en nydelig bok. Jeg synes det er så fint at Bente avslutningsvis kommenterer boken i lys av fredagens hendelser, for jeg fikk nesten frysninger over hvor godt det passet å lese boken akkurat nå. Jeg planlegger å legge ut min omtale denne søndagen i stedet, hvis det er noen flere som ønsker å legge ut omtalene sine samtidig.

Her er en gjennomgang av de tre neste lesesirkelbøkene med omtaler og hvem som hittil har sagt at de vil være med å lese. Jeg skal snart få somlet meg til å opprette noe på bokelskere, slik at de som ikke har egen blogg også kan være med å lese. Det er bare å melde seg på for de som vil være med, blogg eller ikke.

Karen Blixen – Den afrikanske farm (bloggdato 28. august)

Den afrikanske farm er en av de mest fascinerende bøker i nordisk erindringsdiktning. Den kom ut første gang i 1937 og har senere, høyst fortjent, funnet og vunnet lesere over hele den vestlige verden.

Årene på farmen i Kenya sto alltid for Karen Blixen som de rikeste i hennes liv. Hun elsket naturen i Afrika, hun var betatt av dyreverdenen der og utviklet en eiendommelig kontakt med den innfødte befolkningen, som hun etter hvert ble leder, lærer, lege og dommer for. Og det var her hun møtte den mannen hun kom til å elske, Denys Finch-Hatton. Den afrikanske farm er en besettende og klok historie om en kvinnes sterke følelser for et kontinent og mannen hun elsker. Boken dannet grunnlaget for Sydney Pollacks suksessfilm Mitt Afrika (1985), med Meryl Streep og Robert Redford i hovedrollene.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. De som har meldt seg på så langt er: Elida, Ann Helen, Askeladden, Astrid Terese og selvfølgelig meg.

Knut Hamsun – Sult (bloggdato 25. september)

Sult utkom første gang i 1890. Det skulle bli hans gjennombruddsbok og et verk som samtidig innebar noe nytt i norsk litteratur.

Hamsun skildrer både den fysiske sult og den psykiske pine hos den navnløse hovedpersonen på en måte som gjør at leseren vanskelig glemmer ham. Sult er en klassiker i moderne diktning som har bevart sin fascinasjonskraft også i dag. «Sult er utvilsomt en av de viktigste romaner i moderne tid. En kompleks roman med umåtelig kraft.» – Duncan McLean.

Omtalen er hentet fra Gyldendal. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig er det bare jeg og Astrid Terese som skal lese denne, hvis ikke du også har lyst til å samlese den.

Alexandre Dumas – Greven av Monte Cristo (bloggdato 30. oktober)

Greven av Monte Cristo av den franske forfatteren Alexandre Dumas ble utgitt i 1844, og regnes som en klassiker.

Sjømannen Edmond Dantès blir satt i fengsel på grunn av falske anklager om forræderi. Han blir plassert i det beryktede fengselet Châteu d’If. Han frykter at livet hans er over, men etter over tjue år i fangenskap klarer han å flykte. Han finner en skatt på klippeøya Monte Cristo, og nå gjenoppstår Edmond som Greven av Monte Christo. Tiden er inne for hevn, og han oppsøker sine fiender.

Omtalen er hentet fra Bokkilden. Boken er nevnt på 2006-listen og i den norske utgaven fra 2008. Foreløpig skal jeg, Astrid Terese og Elida lese denne.

Jeg holder fortsatt på med boken jeg begynte på forrige fredag, Plum Lovin’, og planlegger å lese den ut i løpet av en dag eller to. Egentlig hadde jeg kjøpt den til lesemaraton fordi den så utrolig lettlest ut. Den faller vel inn under kategorien chick lit, en sjanger jeg sjelden leser ellers, men som passer helt perfekt akkurat nå. Glade, snille mennesker som finner kjærligheten, uten blod, tårer og vold. Takk og pris for at det skrives lykkelige bøker også.

Louis de Bernières, ferielesing og hvordan jeg velger bøker

Månedene går unna i et forrykende tempo. Jeg synes ikke det er lenge siden jeg skrev innlegg om Raymond Chandler og Nadine Gordimer, og nå er det plutselig tid for ny lesesirkelbok igjen. Gordimer-boken ligger fortsatt halvlest på nattbordet, og boken fremprovoserer en stadig voksende følelse av skyld overfor det afrikanske kontinent. Jeg er nå offisielt en europeer som bekrefter koloniherrenes overgrep mot afrikanerne ved å unngå å interessere meg for bøker om temaet. Intet mindre. Jeg får trøste meg med at Gordimer i det minste er en hvit afrikaner.

På søndag blogger lesesirkelen om Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. For en gangs skyld ligger jeg godt an, og slipper å sprenglese ferdig boken på bloggdagen. Jeg begynte i går, men har allerede lest en drøy tredjedel. Så langt har hovedpersonen Dionisio Vivo klart å vri seg unna alle leiemorderne som kokain-lorden har sendt etter ham, og nå går det rykter om at det skyldes Dionisios magiske krefter. Det siste jeg leste i går var at presidenten og utenriksministeren i det fiktive søramerikanske landet tok avgjørelser basert på budskap de hadde mottatt fra erkeengelen Gabriel. Jeg håper at dere som skal være med å samlese har fått tak i boken, for jeg tviler på at dere kommer til å angre. Her kommer et kostelig sitat om å utvise forsiktighet i omgang med fremmedspråk og ordbøker:

“‛Look at that,’ said Anica. ‘What language is it?’ ‘English, I think,’ said Dionisio, scrutinising the graffito that someone had painted neatly on the wall. ‘Earl is a real cool dude,’ he read, mispronouncing all the words. When he got home he borrowed a bilingual dictionary from Ramon, and was puzzled to find that it meant something like, ‘The English nobleman ranking between a marquis and a viscount is an actually existing townsman of a moderate temperature.’ He was tormented for days by the question of why anyone should want to inscribe such a gnomic utterance on a wall.”

Forrige uke leste jeg J. R. Wards Mørkets elsker, en svært fornøyelig leseropplevelse om hissige og brunstige vampyrer i trange skinnbukser. Innlegg kommer i løpet av uken. Hva jeg skal lese etter at lesesirkelboken er fullført, er mer uklart. Selv om jeg har med meg bare et lite utvalg bøker på ferie, er valgets kvaler like store som ellers. Det finnes rett og slett for mange bøker jeg vil lese, og for liten tid å gjøre det på. Valget står i hovedsak mellom de krimforfatterne jeg pleier å lese i ferien: Jeffery Deaver, Patricia Cornwell, Janet Evanovich og Agatha Christie. Men for å gjøre det ekstra vanskelig har jeg to bøker av alle jeg kan velge mellom.

Det har fått meg til å tenke over hvordan jeg ellers velger ut hva jeg skal lese. Jeg er ikke en forfatterskapsleser, som liker å lese ett forfatterskap i slengen. Jeg blir fort lei av en stil, og det som appellerer til meg ved forfatterens skrivemåte i mindre doser, slår over til irritasjonsmomenter hvis jeg holder på for lenge. De fleste forfattere har dessuten sine kjepphester, og de er sjelden sammenfallende med mine egne. Jeg er heller ikke en leser som liker å holde meg til en sjanger, en periode, et område eller et tema. Jeg liker å veksle mellom krim, klassikere, korte og lange bøker, humor og alvor, fortid og nåtid, seriøse/tunge bøker og lette underholdningsbøker.

Ikke minst liker jeg tydeligvis å veksle mellom mannlige og kvinnelige forfattere, for da jeg gjennomgikk det foreløpige leseårsregnskapet mitt i dag, oppdaget jeg at jeg har lest ti kvinnelige og ni mannlige forfattere. Når jeg er ferdig med Señor Vivo, er det jevnt. Når jeg fullfører Gordimer og Mann er det fortsatt jevnt. Da jeg gjennomgikk vurderingen min av bøkene fordelt på kjønn, var det også helt jevnt. Det er litt rart, for kjønn er en av de få faktorene ved lesing jeg aldri forholder meg bevisst til når jeg velger bøker. Men det ser det ut til at jeg heller ikke trenger å gjøre det.

Nå lurer jeg på hva det er som egentlig styrer hvordan man velger hva man skal lese. Innfall og tilfeldigheter? Dagsform? Lesemål/-prosjekter? Andres anbefalinger? For min del tror jeg det er en kombinasjon av alt, noe som i seg selv virker litt tilfeldig.

Ha en strålende leseuke uansett hva, hvor og hvorfor du leser!

Krise, bursdag og en anbefaling

Jeg kan like gjerne bryte sammen og tilstå først som sist: Jeg har ikke kjøpt en eneste bok siden sist. Ikke en eneste. Og nå begynner jeg å tvile på at det er tilfeldigheter ute og går. Jeg mener, det pleier jo ikke å kreve anstrengelse å få bøker i hus? Ellers dukker de jo bare opp i postkassen helt uten videre? Men altså ikke nå lenger. Jeg må virkelig gjennomgå bestillingsrutinene mine på nytt, for her er det noe som ikke stemmer.

Det mest umiddelbare tiltaket jeg har iverksatt, er en panikkbestilling jeg sendte av gårde i dag tidlig; tre bøker fra bokklubben som forhåpentligvis kan fylle det gapende kapitalisteksistensielle tomrommet i sjelen min. Tre bøker som jeg må ha for at det skal bli sommerferie, og for at jeg skal føle meg levende igjen. Leveringstid er 4-7 dager (takk og pris!), så neste uke bør jeg være i rute igjen.

Forresten, når jeg tenker meg om henger mangelen på bokkjøp kanskje sammen med mangelen på entusiasme over litteratur generelt for tiden. Jeg kommer liksom ikke videre i noen av bøkene jeg leser, og da frister det ikke spesielt mye å utvide boksamlingen heller. Hva er vitsen, liksom? Jeg er desillusjonert og forvirret. Men Ingalill nevnte i dag at hun bare leser om vampyrkrigersex for tiden, så kanskje det kan være en måte å komme over kneika på.

Men. Nå på søndag skal det blogges om første bok av de 1001 bøkene, Marguerite Duras’ Elskeren. Så hvis du har glemt det, er du herved påminnet. Neste bok ut er Raymond Chandlers krimroman The Big Sleep/Den lange søvnen, med bloggdato 19. juni. Det er fortsatt ikke for sent å samlese noen av bøkene, for begge er korte.

Siden jeg ikke har noen nye kjøp å boltre meg med denne uken, tenkte jeg å gjøre alvor ut av ideen min fra forrige uke om å skrive om bøker jeg eier allerede, selv om de har stått i bokhyllen en stund. Jeg kombinerer det med en oppfordring om å bli med i samlesingen av lesesirkelens tredje bok, Louis de Bernières Señor Vivo and the Coca Lord. Romanen er nummer to i en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika, og etter min mening burde trilogien hatt navnet “The Wonderful Title Trilogy”, siden første og tredje bok heter henholdsvis The War of Don Emmanuel’s Nether Parts og The Troublesome Offspring of General Guzman.

Señor Vivo and the Coca Lord har følgende baksidetekst:

Dionisio Vivo, a young South American lecturer in philosophy, is puzzled by the hideously mutilated corpses that keep turning up outside his front door. To his friend, Ramon, one of the few honest policemen in town, the message is all too clear: Dionisio’s letters to the press, exposing the drug barons, must stop; and although Dionisio manages to escape the hit-men sent to get him, he soon realizes that others are more vulnerable, and his love for them leads him to take a colossal revenge.

Dette høres kanskje ut som en beskjeden bok, men ikke la deg lure av baksideteksten. Boken er fenomenal, jeg bare vet det. Selv om mange av trilogiene på 1001 bøker-listen ikke anbefales lest i sin helhet av redaktørene, anbefaler jeg at du leser alle disse bøkene likevel. Man bør starte med The War of Don Emmanuel’s Nether Parts før man starter på bok nummer to. Allerede den første karakteren man møter i Señor Vivo and the Coca Lord er blitt introdusert i første bok, og det kan være greit å ha lest den for å henge med. Men den viktigste grunnen til å lese boken, er at det er fantastisk god litteratur. For en mer detaljert anmeldelse av The War of Don Emmanuel’s Nether Parts henviser jeg til Labben, som med rette ga den terningkast seks. Vanligvis anbefaler jeg bøker med forbehold, men denne kan jeg anbefale helhjertet til alle. Du kommer neppe til å angre.

Og før jeg glemmer det: Jeg har bursdag i dag!! Hurra for meg!!

Jeg har fått en award

Jeg har fått en flott og rosa award fra Bokelskerinnen! Det synes jeg er veldig stas, og jeg satte særlig stor pris på å få den fra en av mine favorittbloggere. Tusen takk! På Bokelskerinnens blogg finner jeg alltid mye interessant stoff om bøker, og jeg har lagt meg flere av hennes anbefalinger på minnet.

For ikke å gjenta meg selv når det gjelder yndlingsforfattere og -bøker, starter jeg med en favoritt som jeg ikke tror jeg har nevnt tidligere, nemlig Margaret Atwood. Den første boken jeg leste av henne var Lady Oracle, som handler om en kvinne, Joan Foster, som iscenesetter sitt eget selvmord og flykter til Italia. Joan er en tafatt og usikker kvinne som aldri har tatt et standpunkt i sitt liv, men latt andre bruke henne som de vil. Den dramatiske flukten står i en noe lattervekkende kontrast til kvinnens unnvikende personlighet, og Atwood skildrer både henne og livet hun har levd med et fandenivoldsk glimt i øyet. Boken er en perfekt kombinasjon av humor, innsikt og skarpe observasjoner.

Charles Dickens er en annen stor favoritt. Jeg er ikke spesielt glad i korte romaner, fordi jeg aldri rekker å leve meg ordentlig inn i boken før den er ferdiglest. Dickens er derfor herlig å lese, siden mursteinene hans føles som om de aldri vil ta slutt. Romanene har en helt særegen atmosfære, og karakterene hans er uforglemmelige. Bleak House er regnet som en av de beste bøkene han skrev, også av meg, selv om jeg riktignok bare har sett tv-serien – foreløpig. Den vrimler av de sære og forunderlige bifigurene som Dickens er så kjent for, og har flere mindre plott som tangerer hovedplottet. Charles Dickens er en av de få forfatterne jeg vet om som klarer å beskrive regnet i Londons skitne gater på en så levende måte at jeg lengter etter å oppleve det.

Louis de Bernières har jeg nevnt flere ganger allerede, og fremfor Kaptein Corellis mandolin vil jeg derfor heller trekke frem debutbøkene hans – en trilogi fra et fiktivt land i Sør-Amerika. Bøkene har helt fantastiske navn, og er like fargerike som titlene antyder: The War of Don Emmanuel’s Nether Parts, Señor Vivo and the Coca Lord og The Troublesome Offspring of Cardinal Guzman. Louis de Bernières har et eget talent for å skrive episke skildringer fra land i krig hvor både de store «offisielle» historiene og de små hverdagslige fortellingene fra vanlige mennesker får like stor plass og settes i sammenheng med hverandre. Romanene er brutale, sentimentale, komiske, absurde, ironiske og tragiske på en gang, og han formidler en innsikt i mennesker og samfunnsmekanismer som er utrolig fascinerende. Jeg lærer alltid noe nytt av å lese bøkene hans, og føler at det er lærdom for både hjerte og hjerne.

Jeg begrenser meg til å gi videre tre awards, men tar det igjen ved å begrunne valgene. Disse tre bloggerne skriver ofte om bøker som jeg enten har lest, eller har på skal lese-listen min.

1. Ellikkens bokhylle (stort pluss for humor, begeistring og innlevelse)

2. Migrating Coconuts (stort pluss for innlegg om klassikere, som jeg synes det er altfor lite av ellers)

3. Fløy en liten blåhval (stort pluss for lange, grundige innlegg og nydelige bilder av utrolig skjønn kattunge)