Stikkord: Raymond Chandler

Malteserfalken – klassisk hardkokt krim

The Maltese FalconTemaet for lesesirkelen 1001 bøker i mars er inspirert av påsken – årets krimhøytid. Vi leser en valgfri 1001-bok som virker skummel eller spennende, et tema som kan tolkes i ortodoks retning Agatha Christie, Stephen King og Edgar Allan Poe, eller liberal retning [fyll inn det som passer].

Selv har jeg lest krimklassikeren Malteserfalken av Dashiell Hammett. Mange har sikkert sett filmen fra 1941 med Humphrey Bogart i hovedrollen som privatdetektiven Sam Spade. Bogart spilte også Philip Marlowe, Raymond Chandlers hardkokte privatdetektiv, og etter å ha lest Malteserfalken er det ingen tvil om at jeg foretrekker Chandlers bidrag til noir-krimmen.

Sam Spade oppstår tilsynelatende som menneske i første kapittel av boken. Han har ingen fortid, ingen fritid, ingen fremtidsplaner og en diffus personlighet. Siden det aldri kom flere bøker om Sam Spade, kan Hammett ha oppdaget at Spades utviklingspotensial var i magreste laget. Men krimscenariet er klassisk nok. Historien begynner og slutter med at Sam Spade sitter på kontoret sitt i San Fransisco, med hatten og sigarettene innen rekkevidde. Inn kommer en blendende vakker kvinne i nød, og i begynnelsen av andre kapittel er første mann funnet død i ei grøft.

Som tittelen avslører, er en malteserfalk sentral for handlingen. Det er ingen levende falk, men en gullfigur fra 1500-tallet som er verdt mange nok penger til at revolveren sitter løst i hånden på griske kjeltringer. Deretter følger den sedvanlige rekken løgner, feller, drap, anklager, mistanker, konfrontasjoner, slåsskamper og klining som hører med til historien. Plottet er standard krim, og det eneste som skiller seg litt ut fra den vanlige sjangeroppskriften er at oppklaringsscenen breier seg ut over hele seksti sider – ca en fjerdedel av boken. Det funker ikke helt. Ikke noe av det.

Jeg er litt overrasket over at en såpass anonym og intetsigende bok kan ha fått status som krimklassiker. For å finne en forklaring, leste jeg litt i det som burde være en bibel for alle som liker klassisk krim – P.D. James’ Talking about Detective FictionI et eget kapittel viet de amerikanske krim noir-forfatterne, forklarer hun Hammetts prestasjon sånn:

«In a writing career of little more than a decade he raised a commonly despised genre into writing which had a valid claim to be taken seriously as literature. He showed crime writers that what is important goes beyond an ingenious plot, mystery and suspense. More important are the novelist’s individual voice, the reality of the world he creates and the strength and originality of the writing.»

Problemet mitt med Malteserfalken er imidlertid at den verken har en særegen stemme eller et spesielt troverdig/engasjerende univers, og at Hammett skriver direkte uoriginalt. Beskrivelsene er nøytrale, karakterene mangler en interessant personlighet og Hammetts stemme er det jeg vil kalle anonym. Boken er ikke dårlig, men den er litt kjedelig. Med forbehold om at jeg leste romanen i en noe ynkelig norsk oversettelse (Olav Angell 1979), og at alle de spektakulære kvalitetene kan være lost in translation. Men jeg tviler, siden samme oversetter står bak Raymond Chandlers Den lange søvnen, en bok jeg likte veldig godt.

Merkelig nok er det som utmerker seg hos Chandler, det som James hevder at Hammett er god på. Språket, stilen, den spesielle stemmen til Marlowe/Chandler og et univers fra gamle dagers Los Angeles som bare har vokst seg sterkere og fagrere i hodet mitt fem år etter at jeg leste boken. Marlowes desillusjonerte ironi fortrenger dessuten behovet mitt for intrikate plott og mye action. Malteserfalken hadde trengt i hvert fall én av dem. Sam Spade er rappkjeftet, han også, men han sier ikke ting som «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Om P.D. James ikke forklarer hvorfor Malteserfalken regnes som en Big Deal i krimtradisjonen, forklarer hun på sitt vis hvorfor Chandler skriver så mye mer særpreget enn Hammett. Han var sannsynligvis mer opptatt av det. Begge skrev de krim for magasiner som ikke ville ha unødvendige skildringer, med begrunnelsen at leserne mislikte alt som kunne forsinke spenningen. Men i motsetning til Hammett (i hvert fall i Malteserfalken), bestemte Chandler seg for at leserne tok feil, de visste det bare ikke selv.

«I set out to prove them wrong. My theory was that the readers just thought they cared about nothing but the action; that really, although they didn’t know it, the thing they cared about, and that I cared about, was the creation of emotion through dialogue and description.»

Så var det bevist igjen. Språk er viktig, også i krimromaner.

Min foreløpige dom over Dashiell Hammett (der kommer nok flere sjanser), er at han ikke står seg verken mot moderne konkurrenter eller andre klassiske krimforfattere som Chandler, Agatha Christie og Sir Arthur Conan Doyle. Men for de som har like sære krimhistoriske interesser som meg, er det ingen grunn til å unngå Malteserfalken. Plottet er helt ok, selv om den store spenningen uteblir. Og det gjør den, selv når det egentlig burde være spennende. Etter å ha lest ferdig et kapittel hvor Sam Spade svimer av etter å ha blitt bedøvd på hotellrommet til en suspekt kar, lukket jeg boken og sovnet som en stein.

Til sammenlikning ble jeg liggende våken i natt etter å ha lest de første femti sidene av Agatha Christies Og dermed var det ingen, og våknet med tilløp til panikk over at Christie-reserven min har krympet til kun ti uleste bøker! I påsken, av alle ting. (Jeg har bestilt to til.) Så hvis valget står mellom Malteserfalken og Og dermed var det ingen, vet du hva du bør gjøre.

Innleggene mine om andre 1001-bøker som passer til månedens tema finner du her:

Lesesirkeldeltakere kan lenke til innlegg eller si hvilke bøker dere har lest i kommentarfeltet under. Temaet for april er å lese en 1001-bok skrevet av en kvinnelig forfatter du aldri har lest noe av eller vet lite om. Jeg skal lese Prinsessen av Clèves av Madame de la Fayette, en fransk 1600-tallsroman som muligens vil få Malteserfalken til å fremstå i hukommelsen som en actionfylt pageturner.

Ha en fin påske!

P.D. James om detektivromanen

Jeg kommer ikke på noen nålevende krimforfatter som nyter så stor respekt som P.D. James. I skrivende stund er hun 92 år gammel, men ga imponerende nok ut sin hittil siste krimroman, Death Comes to Pemberley, så sent som i fjor høst. Jeg har i tillegg lest An Unsuitable Job for a WomanA Mind to Murder og The Black Tower. Og nå også Talking about Detective Fiction (2009), hvor James skriver om den klassiske detektivromanens utvikling.

James har avgrenset seg til å skrive om den britiske detektivromanen slik vi kjenner den fra Sir Arthur Conan Doyle, Agatha Christie, Dorothy L. Sayers m.fl., men hun tar også en avstikker til USA og blant andre Raymond Chandler og Dashiell Hammett. Stor plass vies den såkalte «Golden Age» på 1930-tallet, da detektivromanen var umåtelig populær og geskjeften virkelig blomstret. Men James gjør seg også tanker om hvordan en god detektivroman bør være, og hvorfor det er en sjanger folk enten liker eller ikke. Hun presiserer at hun ikke skriver om Sherlock Holmes og Miss Marple som en kritiker, men som en beundrer av sjangeren og sine forgjengere. James skriver heller ingen avhandling om temaene, noe som gjør boken både lærerik og underholdende. Og lettlest. Overraskende lettlest til James å være.

Det var mye jeg likte med James gjennomgang av klassisk krim, men best av alt likte jeg stilen hennes. Jeg syntes den var enda bedre enn hennes skjønnlitterære stil. James skriver respektfullt, klokt, reflektert og underfundig om forfatterskapene hun tar for seg, og kunnskapen hennes formelig siver ut av sidene, uanstrengt og lærd. James er rett og slett så gjennomført sofistikert og dannet som kun et medlem av det britiske aristokratiet kan være. Ja, for den offisielle tittelen hennes er Baroness James of Holland Park. Baronesse James sitter for øvrig også i the House of Lords i det britiske parlamentet som «life peer» for de konservative, i tillegg til å skrive mordmysterier. Hvor kul er det mulig å være?

«To say that one cannot produce a good novel within the discipline of a formal structure is as foolish as to say that no sonnet can be great poetry since a sonnet is restricted to fourteen lines – an octave and a sestet – and a strict rhyming sequence. And detective stories are not the only novels which conform to a recognised convention and structure. All Jane Austen’s novels have a common storyline: an attractive and virtuous young woman surmounts difficulties to achieve marriage to the man of her choice.»

Det er helt spesielt å lese argumenter i krimsjangerens favør som er basert på sonnetter og Jane Austen. Kriminallitteraturen har alltid vært og blir fortsatt definert som annenrangs skjønnlitteratur, og som vesentlig annerledes og mindreverdig enn andre romaner. At James bruker det ypperste innen diktekunsten og litteraturen for å bevise sitt poeng, kan jeg bare bøye meg i støvet for. Om hun ikke overbeviser alle, lykkes hun i det minste med å gi krimskeptikere en vrien utfordring når det kommer til å forklare hvorfor krim er dårlig litteratur per definisjon. Ikke at det er umulig, men du bør ha en temmelig bred (kriminal)litterær kompetanse for å motbevise hennes «octave and a sestet»-teori og unngå kategorien «foolish». Nevnte jeg hvor kul hun er?

Samtidig går utfordringen vel så mye i krimforfatterens retning, som verken kan eller skal slippe unna med dårlig språk og lite troverdige karakterer og plott bare fordi de skriver krim. Hvis krimbøker skal vurderes som annen skjønnlitteratur, må forfatterne også strekke seg etter de samme kvalitetskriteriene. Hva disse kriteriene går ut på, har James mye å si om både i historisk og moderne sammenheng. Det pussigste må være det redaktør Ronald Knox definerte i 1929: «No Chinamen must figure in the story.» Rule Britiannia. Selv ikke krimromanene unnslapp britisk kolonialisme i «the Golden Age».

Og da er vi inne på det som kanskje er mest spennende med boken, nemlig James’ evne til å kontekstualisere kriminallitteratur som tilsynelatende foregår i sitt eget univers, uten noen tilknytning til leserens virkelighet. For en moderne leser vil romanene til Agatha Christie og Raymond Chandler kunne virke enten herlig eller irriterende verdensfjerne. Men begge forfatterne speiler samfunnene og tiden de skrev i, selv om dette er mer tydelig hos Chandler. Mens den britiske krimlitteraturen stort sett gjenopprettet ro og orden på den idylliske engelske landsbygda for å gi leseren følelsen av at det fantes godhet og rettferdighet i en ellers problematisk verden, gjorde den hardkokte amerikanske krimhelten et fåfengt forsøk på å bekjempe sitt samfunns problemer med korrupsjon og lovløse tilstander.

Når James går tilbake til Storbritannia i Christies gullalder og minnes hvordan folk levde og tenkte på den tiden, blir hennes litterære univers imidlertid mer forståelig. Verdenskrigene, moderniseringen og kolonialiseringens etterdønninger; den britiske leseren lengtet seg inn i et St. Mary Mead hvor alt forblir som det alltid har vært. Denne konteksten handler spesielt om kvinners vilkår, og hvor hårreisende skjev fordelingen mellom kjønnene var etter at hele tre millioner «overflødige» kvinner satt igjen etter første verdenskrig, med få muligheter for både arbeid og ekteskap. Noe som gjør den fenomenale suksessen til kvinnelige forfattere som Agatha Christie, Dorothy L. Sayers, Josephine Tey og Ngaio Marsh ekstra spesiell. James forklarer også hvordan deres litteratur viser frem kvinners vilkår selv om det ikke er det de forsøker å gjøre. De plasserte simpelthen handlingen i verden de så rundt seg. Det er først i ettertid at man kan analysere samfunnet de levde i gjennom bøkene deres, som ifølge James er et bedre materiale enn de fleste populære sosialhistorier kan tilby.

Men det er som sagt slike ting som ettertiden ser, for der og da var kriminalromanens primære oppgave den samme som i dag: Å underholde leseren. Det er også noe av grunnen, ifølge James, til at språklige kvaliteter og psykologisk dybde ofte måtte vike til fordel for plottet. Leserne forventet et skikkelig saftig plott, og sannsynlighetsprinsippet måtte virkelig ikke komme i veien for sensasjonslysten og gleden over en snedig og intrikat gåte.

«Readers of the 1930s expected that the puzzle would be both dominant and ingenious, and that the murderer in his villainy would exhibit almost superhuman cunning and skill. It was not sufficient that the victim should be murdered; he must be ingeniously, bizarrely and horribly murdered. Those were not the days of the swift bash to the skull followed by sixty thousand words of psychological insight.»

Det tilfører James sine refleksjoner en ekstra dimensjon når man tenker på at hun ble født samme år som Agatha Christie debuterte med Styles-mysteriet i 1920. James husker «the Golden Age», og hvordan det var å lese mange av bøkene for første gang. Jeg er virkelig glad for at hun bestemte seg for å skrive om det. Og enda gladere for at jeg leste.

Talking about Detective Fiction gir en velskrevet og underholdende innføring i de mest betydningsfulle krimforfatterne fra Sir Arthur Conan Doyle og første halvdel av 1900-tallet. Hele fem av forfatterne er for øvrig godt representert på 1001-listen. I tillegg kan man få noen gode tips om krimforfattere man kanskje ikke har hørt om før. Jeg har allerede bestilt The Case of the Gilded Fly (1944) av Edmund Crispin, debuten til en forfatter som ifølge James skal være sjeldent vittig. Det får bli min sommerlektyre.

Den lange søvnen

Den lange søvnen (1939) var Raymond Chandlers første roman, og både mannen og boken har hatt stor innflytelse på krimsjangerens utvikling i ettertid. Filmen The Big Sleep med Humphrey Bogart i hovedrollen som den hardbarkede privatdetektiven Philip Marlowe er i seg selv en klassiker innen film noir. Jeg har jukset som vanlig og lest Olav Angells norske oversettelse fra 1954.

Philip Marlowe får i oppdrag av den søkkrike general Sternwood å løse en utpresningssak mot generalens yngste datter Carmen, til tross for at generalen har mer enn nok penger til å betale det beskjedne beløpet. Carmen og storesøster Vivian er to villstyringer som stadig havner i trøbbel, ofte på grunn av penger. Hele familien er nokså tvilsom, godt oppsummert av Vivian selv: “Sternwoodene har penger. Det eneste vi greier å kjøpe for dem, er bråk”. Marlowe aner raskt at pengeutpressingen av Carmen ikke er den egentlige grunnen til at han har fått oppdraget, men at Sternwood i stedet ønsker å finne den forsvunne svigersønnen, brennevinssmugleren Rusty Regan. Marlowe begynner å nøste opp trådene i saken, som er mer kompleks enn man skulle tro. I mellomtiden dør bokens bifigurer som fluer, og det er ingen enkel sak å skjønne hvem som lurer hvem.

Høydepunktet med boken ble for meg tidskoloritten. Barske menn i hatt og frakk som kjederøyker og drikker store mengder whiskey, vakre kvinner med smaragdgrønne øyne og dårlige vaner, biljakter langs Sunset Boulevard, hasardspill, utpressing, kruttrøyk og kjappe replikker; dette er virkelig det gode, gamle Hollywood. Miljøet passer perfekt til Chandlers nedstrippete og kjølige språk, og jeg skjønner godt hvorfor han er anerkjent som en ypperlig stilist. Han kombinerer ofte det rent deskriptive med litt overraskende bilder: “Øynene hennes ble smalere helt til de bare var en svak grønnaktig stripe, som et skogstjern langt inne mellom trærnes skygger.” Slike kombinasjoner tilfører teksten spenst, siden Chandlers stil ellers er sober og svært lite poetisk. Jeg falt dessuten pladask for tekstens tørre humoristiske innslag: “Han hørtes ut som en mann som hadde sovet godt og ikke hadde altfor stor gjeld”, “Jeg tok av meg solbrillene og dasket dem lett mot innsiden av den venstre hånden. Hvis det er mulig å veie nitti kilo og se ut som en homo, så gjorde jeg mitt beste”, «Folk som bruker penger på brukt smusslitteratur er like nervøse som enkefruer som ikke finner veien til toalettet».

Foruten å være tøff i kjeften, hard på flaska og en geskjeftig privatdetektiv, er det ikke mye vi får vite om Philip Marlowe. Derfor stiller jeg meg noe skeptisk til at Chandler hedres for sine gode personskildringer. Samtlige karakterer i boken er svært lite troverdige, og da spesielt kvinnene. Carmen Sternwood beskrives som umoden og barnslig på grensen til å være tilbakestående, uten at jeg fikk inntrykk av at det helt var meningen. I Chandlers univers er kvinnene først og fremst seksualobjekter, og deretter en kilde til masse bry og mas for mannfolkene som må rydde opp i kaoset de steller i stand. Umodne, manipulerende, bortskjemte, forfengelige og fjollete; Chandlers syn på kvinnekjønnet er ikke helt patent. Men siden de mannlige karakterene heller ikke er spesielt nyanserte eller sympatiske, er det vanskelig å la seg provosere av de overdrevne kjønnsstereotypiene boken byr på. I Den lange søvnen er det kort sagt plottet og stilen som er i fokus.

Jeg likte boken godt nok til at jeg absolutt kunne tenke meg å lese Chandlers nest mest kjente roman om Philip Marlowe, Det lange farvel. Jeg fikk dessuten lyst til å lese Dashiell Hammett, en annen svært anerkjent forfatter av hardkokt krim fra samme periode som Raymond Chandlers bøker. Likevel er det i mine øyne ingen tvil om at krimsjangerens utvikling i ettertid har vært av det positive slaget.

Elskeren, De besatte og Barnas bok

Søndag var det bloggdato for lesesirkelens første bok, Marguerite Duras’ Elskeren. Om leseropplevelsen var ganske laber for min del, var det en desto mer positiv opplevelse å blogge om boken. Det var veldig gøy å se hva andre bloggere mente, selv om de fleste i likhet med meg ikke likte boken noe særlig. Jeg hadde bare skummet gjennom de siste sidene før jeg skrev innlegget, men merker at nå når jeg leser de siste sidene mer nøye, er jeg utrolig påvirket av Karins opplevelse av moren til hovedpersonen. Jeg synes det er spennende å se hvor mye andres opplevelse av boken kan bety for min egen oppfatning av den. Derfor håper jeg at du også er med på å lese neste bok i lesesirkelen, Raymond Chandlers Den lange søvnen. Mer info om boken finner du her. Du trenger ikke å melde deg på på forhånd, men det er en fordel om du gir meg et lite vink sånn at vi andre samlesere finner bloggen din.

Nok om det. Endelig har jeg noen boknyheter å rapportere om, selv om det nok ikke er bøker som står veldig høyt på prioriteringslisten min. Jeg abonnerer på Bokklubbens Verdensbibliotek, og månedens bok er første bind av Dostojevskijs roman De besatte (1871-72).

Den karismatiske adelsmannen Nikolaj Stavrogin vender tilbake til hjembyen i den russiske provinsen og blir sentrum i en krets av unge menn med det Fjodor Dostojevskij har kalt “umodne ideer”. Kretsen består av den slavofile Sjatov, Kirillov som forkynner “det logiske selvmord”, teoretikeren Sjigaljov med detaljerte planer for den nye verdensordenen, og ikke minst nihilistenes fanatiske anfører, Pjotr Verkhovenskij. De besatte er Dostojevskijs oppgjør med de russiske nihilistene.

Det er sjelden jeg leser forfatterpresentasjonen og tenker at den høres mer spennende ut enn innholdet i boken. I dette tilfellet ville jeg mye heller lest Dostojevskij skrive om sitt eget liv. Hør bare på dette:

I 1849 ble Dostojevskij dømt til døden for revolusjonær virksomhet. Han ble benådet i siste øyeblikk foran eksekusjonspelotongen og sendt til straffarbeid i Sibir. Årene i tukthuset og det tette samværet med de andre fangene ble avgjørende for forfatteren. Han fikk stor innsikt i den menneskelige psyke, og han fant frem til en dyp kristentro. Først i 1859 kom han tilbake til St. Petersburg, der han startet to tidsskrifter og skrev noveller og kortromaner, men slet med elendig økonomi.

For et liv. Hvilken dramatikk. Selv ikke Dostojevskij selv kunne funnet på en bedre bakgrunn for en roman. Men så ble det altså nihilisme, øksemord og mistenkelige brødre i stedet. Ja, ja. Dette blir nok ikke den første boken jeg kaster meg over, for først må jeg få lest Brødrene Karamasov, og den står godt der den står og støver ned i hylla. Men De besatte er blant de 1001 bøkene, så det var nok en mening med det likevel.

Andre nye bok siden sist er A. S. Byatts Barnas bok, som jeg fikk til bursdagen min. Jeg må innrømme at jeg bleknet litt da jeg så størrelsen på boken, for man kan slå i hjel mer enn insekter med den, det er jeg helt sikker på. Om den er god i tillegg, gjenstår å se. (God å lese, mener jeg, ikke som drapsvåpen). Jeg har Besettelse av samme forfatter, men har av en eller annen grunn fått det for meg at den er fryktelig tunglest og har unngått den hittil. Men Barnas bok er faktisk en av de eksklusive elleve titlene som ble tilføyd i revisjonen av 1001 bøker i 2010, så den skal nok krysses av en gang i fremtiden. Jeg begynner forresten å ane at det er et mønster bak mine nyanskaffelser, til tross for at jeg ikke valgte dem selv. Hmmm…

Sør-England på slutten av 1800-tallet. Familien Wellwood bor med sine mange barn i det store gamle gårdshuset Todefright [Dødsfrykt? Bra navn på et hus!]. Moren Olive er barnebokforfatter som skriver fantasifulle fortellinger i tråd med tidens trend. Hun er familiens store kreative sentrum, samt forsørger, mens ektemannen Humphrey har sine erotiske sidesprang og politiske avispetiter og gir opp sin faste bankjobb. Til Todefright inviteres kunstnere, kulturradikale personligheter, suffragetter og landflyktige anarkister. Her vokser barna opp i et hus fullt av hemmeligheter. Friheten er stor, og voksenlivets mørkere sider er alltid truende nære.

Barnas bok fanger de sydende bevegelsene innen kunst, kultur, livsstil, økonomi og politikk i årene som fulgte etter Viktoriatiden. A. S. Byatt skriver frem en hel verden i årene 1895-1919, der barn fødes og blir voksne i en verden som endrer seg raskere enn noen gang før. Det er en gyllen tid som ender i en verdenskrig.  

Ifølge NRKs anmelder Anne Cathrine Straume er boken “overdådig og overveldende. Det er en passende betegnelse på Antonia S. Byatts nye roman, som fyller 730 tettskrevne sider. Her er uendelige beskrivelser av klesdrakter og kunstgjenstander, av dukketeater-oppsetninger og midtsommernattsfester. Vil du ha kjapp action, er ikke dette boken for deg.”

Er det bare jeg som kom til å tenke på Thomas Manns Buddenbrooks? Og tenkte at én overveldende detaljrik bok i tiåret er nok…?

Bøker på salg

Det vanskelige valget. Brød eller bok?

Jeg har utsatt kanossagangen så lenge jeg klarte, men nå er det på tide å bryte sammen og tilstå. Etter å ha vært eksemplarisk nøktern under Mammutsalget, med bare tre nye bøker, glapp det helt for meg da Bokklubbene hadde sitt supersalg. Plutselig, etter bare å ha trykket på et par uskyldig utseende taster på pc’en, var fem bøker på vei til meg i posten. Som om ikke det var nok, fikk jeg ny hovedbok samtidig. Pluss at jeg hadde tigget meg til en krimroman fra Schibsted på et dårlig valgt tidspunkt. Og endte altså på sju nye bøker forrige uke. Hvor mange bøker leste jeg? Null.

Men: Boken jeg fikk fra Schibsted – Glenn Coopers De dødes bibliotek – leste jeg ut allerede nå på mandag, så alle disse bøkene havner i det minste ikke i haugen over dårlig samvittighet. De dødes bibliotek er forresten en super krimroman, og var like finurlig og djevelsk som baksideteksten lovet:

Den 7. juli år 777 blir et guttebarn født på Isle of Wight. Det er en skjebnesvanger dag å bli født på, særlig hvis du er den syvende sønn av en syvende sønn. I 1947 gjør arkeologer på Isle of Wight et helt eksepsjonelt funn, så urovekkende at det må skjules for all ettertid. I mai 2009 går en drapsmann omkring i New Yorks gater, i mediene kjent som Dommedagsmorderen. Seks personer er hittil drept på høyst forskjellige måter, og befolkningen er vettskremt. Det eneste som knytter ofrene sammen, er at alle har fått et kort i posten – et postkort som kunngjør dødsdagen deres…

Dette var akkurat det jeg trengte etter et par måneder med Sigrid Undset og Knut Hamsun – før jeg kommer ordentlig inn i Thomas Manns Buddenbrooks.

Jeg har tenkt mye på dette med ukontrollert bokshopping etter at Ellikken skrev sine bokshopoholiske bekjennelser. De negative konsekvensene av å være bokshopoholiker er åpenbare: Det koster penger, krever plass, og er bortkastet så lenge man ikke leser dem. Men hva med for eksempel å tenke på det som en investering i eget dødsbo?

Mens du grubler over dette, presenterer jeg neste røverkjøp, John Ajvide Lindqvists Menneskehavn:

«Det er en strålende vinterdag på øya Domerö i Stockholms skjærgård. Anders og hans seks år gamle datter Maja leker på den tykke isen som er dekt av snø så langt øyet rekker. Så begynner marerittet. Til tross for at det ikke fins et eneste sted Maja kan forsvinne, er det akkurat det som skjer. Hun forsvinner. Sporløst.»

Det er det fine med litteratur. Akkurat mens man begraver seg i sine egne nevroser og bittesmå hverdagslige problemer, dukker litteraturen opp med sine forsvunne barn og setter en total mangel på impulskontroll i et større perspektiv. En bok her og en bok der – hvem bryr seg? Ungen min er i hvert fall ikke sporløst forsvunnet i en bok skrevet av en forfatter som vet ubehagelig mye om vampyrer og zombier.

Apropos nevroser: Min største boknevrose (utover at jeg kjøper for mange bøker) er at jeg MÅ lese bøker i riktig rekkefølge. Jeg kan ikke lese bok nummer fire i en serie, for så å lese nummer to. Dette høres sikkert fornuftig ut der en viss kronologi følges, men det er kanskje ikke like fornuftig der hvor bøkene ikke er knyttet til hverandre utover at de er skrevet av samme forfatter. Det er tilfellet med Lindqvists bøker: La den rette komme inn og Håndteringen av udøde er ikke forløpere til Menneskehavn. Likevel føler jeg nå en viss uro ved tanken på å lese Menneskehavn før de andre. Note to self: Kjøp La den rette komme inn og Håndteringen av udøde.

Heldigvis er kronologien nesten på plass med neste kjøp, Åsa Larssons Til din vrede går over. Innbundet, 50 kr. Ching-ching!

Tenåringene Wilma Persson og Simon Kyrö dykker etter et gammelt flyvrak i islagte Vittangijärvi. Sikkerhetslinen har de festet i et kryss over råken de sagde i isen. Men noen kutter linen og legger en dør over åpningen. Simon greier ikke å finne veien tilbake, mens Wilma i desperasjon hakker et nytt hull i isen med dykkerkniven sin. Noen griper hånden hun stikker opp i luften. Med sine siste krefter sliter hun seg løs. Hva slags hemmeligheter ligger gjemt i flyet? Hvem er villig til å begå drap for å skjule sine spor?

Hva er det egentlig med svenske forfattere og karakterer som forsvinner i isen? Vel, vel. Jeg har allerede lest første bok om advokat Rebecka Martinsson og har nummer to, Spilt blod. Til din vrede går over er nummer fire i serien, så nå mangler jeg bare treeren, Svart sti.  Jeg vet hva jeg må gjøre. Er jeg forresten den eneste som opplever at bokkjøp formerer seg? Som har en hviskende stemme i hodet som kontinuerlig messer: Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe. Flere. Bøker. Må. Kjøpe…

Siste nye krimroman er Raymond Chandlers klassiker Det lange farvel. Her er min samvittighet hvit som snø. Boken var hovedbok i Bokklubben for et par år siden, og jeg avbestilte KUN fordi jeg trodde at jeg hadde boken allerede. Det viste seg at jeg tok feil, jeg hadde Den lange søvnen. Fort gjort å ta feil av titlene dine, Mr. Chandler. Men jeg valgte å være slu som en rev. Istedenfor å bestille boken i desperasjon, ventet jeg til den skulle komme på salg (alle hovedbøker gjør det før eller senere). Dette teller derfor ikke som en glipp, for jeg har faktisk spart masse penger på kjøpet. Siden handlingen egentlig høres ganske kjedelig ut, hopper jeg direkte til bokgarantien på baksiden som lover at jeg ikke har kastet bort pengene mine, ei heller ventet forgjeves:

Raymond Chandlers mesterverk Det lange farvel er en av de mest anerkjente krimklassikerne gjennom tidene. Romanen kom første gang ut i 1953, og har siden den gang befestet sin posisjon som banebrytende innenfor krimsjangeren.

Klassikere er alltid verdt å kjøpe, selv når de virker litt kjedelige. Jeg vet ikke helt hvor jeg har hørt det, men jeg er ganske sikker på at det er sant. En annen hovedbok jeg også har spart noen kroner på er Sigurd Hoels Møte ved milepelen. Jeg husker ikke hvorfor jeg i min tid avbestilte den, men jeg tror det var fordi jeg ennå hadde Syndere i sommersol litt for friskt i minnet etter å ha lest den på videregående.

Møte ved milepelen kom første gang ut i 1947, og handlingen i romanen foregår i Norge under okkupasjonen. Bokens jeg-forteller bruker sitt hjem som skjulested for folk som må holde seg unna tyskere. En dag får han vite at hans ungdomsvenn Hans Berg er blitt nazist. Sjokket ved å høre dette får ham til å spørre seg selv: Hvorfor? Hva er det som får et menneske til å bli landssviker?

Jeg liker bøker fra og om andre verdenskrig, så jeg stiller meg helt uforstående til at jeg avbestilte denne. Nå er feiltakelsen heldigvis rettet opp, med ren profitt til yours truly.

En annen klassiker jeg sikret meg er en bok jeg overhodet ikke har lyst til å lese, nemlig Luigi Pirandellos skuespill Seks personer søker en forfatter. Men heldigvis er jeg skapt slik at jeg alltid har lyst til å kjøpe, selv om jeg ikke har lyst til å lese. Det avgjørende var prisen, innbundet til kr 50. Og så kan man si hva man vil om skuespill, men selv om de er kjedelige har de i hvert fall den fordelen at de er så korte. Denne passer godt til målet om å lese skuespill i år. Ifølge Bokklubbenes nettside handler stykket om dette:

Handlingen er lagt til en teaterscene. Der pågår innstuderingen av et Pirandello-stykke, som imidlertid blir avbrutt av at seks mennesker kommer inn fra gaten og insisterer på å få sine liv utspilt på scenen. De brenner etter å fortelle, og hevder at det er de som er skuespillere.

Det gikk akkurat opp for meg at dette kanskje er et av de skuespillene som faktisk er ment å skulle fremføres, ikke leses. Bomkjøp.

Siste bok ut er tilfeldigvis med denne uken, nemlig månedens hovedbok: Rohinton Mistrys Balansekunst. Dette kjøpet er litt annerledes enn andre bokkjøp, fordi man strengt tatt ikke kjøper den. Man lar bare være å foreta seg noe som helst, og så får man den i posten med en giro. For å kvalifisere som kjøp må man ha trykket på knapper og sånn. Hovedbøker får man ved å la være å trykke på knapper. Vesentlig forskjell, ikke sant? Aktiv vs passiv, osv. Jeg har fått med meg at det er delte meninger om denne boken i bloggverdenen. Noen elsker den og har den blant sine favoritter, mens andre mildt sagt er ambivalente. Det gjør meg nysgjerrig.

Året er 1975. Stedet er en navnløs indisk by ved havet. Det er blitt erklært unntakstilstand i landet. Fire ulike mennesker møtes og stuer seg sammen i en liten byleilighet for å tjene til livets opphold og spare penger. Gjennom historien til disse fire fører Mistry leseren fram og tilbake i Indias nære fortid, fra selvstendigheten i 1947 til unntakstilstanden i 1975. Det er en brutal, men også sterk og vakker historie, som bringer India i fokus på en enestående måte.

Høres veldig spennende ut. Dessverre er boken en murstein, og slike har en tendens til å blomstre jomfruelig i bokhyllene mine i årevis før jeg noe motvillig forbarmer meg over dem. Men de blir lest. Til slutt. Dette var i hvert fall det jeg tenkte da jeg kjøpte to mursteiner av Tom Wolfe i 2000. Men de står der fortsatt. Om ikke annet, lover dette godt for fremtidige «off the shelf»-utfordringer.

I mellomtiden er det enkelte ting jeg trøster meg med. For det første at jeg er et voksent menneske og kan kjøpe så mange bøker jeg vil. For det andre at summen av laster er konstant, og at bøker er en bedre last enn opium. Nevnte jeg forresten at jeg ikke har lånekort på Deichmanske selv etter å ha bodd nesten fjorten år i Oslo? Men hvis jeg fortsetter som dette, løser det problemet seg helt av seg selv. Deichmanske kommer rett og slett til å åpne ny filial i stua mi.

Ha en strålende, nevrosefri leseuke!