Stikkord: Paradis tapt

Birger Baug – Paradis tapt

I Birger Baugs andre kriminalroman med Halvor Heming i hovedrollen, blir et skjelett funnet på en øde øy langs Helgelandskysten. Ingen vet hvem skjelettet kan tilhøre, eller hvorfor noen har oppholdt seg på øya i lang tid. Politiet kommer ingen vei med undersøkelsene sine, og saken forblir et mysterium. Noen år senere lever Oslos rusmisbrukere i frykt etter at en rekke misbrukere har mistet livet av mistenkelige overdoser. Politiet har en hypotese om at det er noe galt med stoffet som er i omløp, men klarer ikke å få tak i stoffprøver til analyse. Misbrukerne er unormalt lite snakkesalige, for det kan virke som om noen bevisst prøver å ta livet av dem.

Paradis tapt er som nevnt Birger Baugs andre kriminalroman og ble utgitt i 2009. Jeg leste debuten Straff i fjor og var veldig begeistret. Jeg er ikke mindre begeistret over oppfølgeren, for dette er virkelig fengende og gjennomført krim. Boken er spennende fra første kapittel, og spenningen holder seg konstant gjennom hele boken. Baug er utrolig dyktig til å snekre sammen gode plott, og å strukturere det slik at man hele tiden må lese enda et kapittel for å få vite hvordan det går. Samtidig er mye av spenningen i boken knyttet til karakterene, for Baug er like dyktig til å skape karakterer jeg blir nysgjerrig på, og som jeg engasjerer meg sterkt i. Paradis tapt er klassisk norsk politikrim, men har mer å by på enn ren underholdning.

I Straff skrev Baug engasjerende om mobbing. I Paradis tapt er det historier om de tunge rusmisbrukerne som danner bakgrunnen for krimgåten. Politietterforsker Halvor Heming har selv opplevd å miste en høyt elsket storesøster i en overdose, noe han aldri har klart å komme helt over. I innskutte dagboknotater fra en ukjent far får vi lese om hvordan han prøver å etablere kontakt med sønnen som har falt utpå etter morens død. En av Halvors kolleger blir sterkt fascinert av en ung alenemor han treffer på Plata i forbindelse med etterforskningen. Hun ser ut som en ung og frisk Blindern-student, og kan neppe være misbruker. Eller?

Rusmisbrukernes skjebner er knyttet til selve krimgåten, men er vel så spennende lesning i seg selv. Slik jeg oppfatter det, er et av romanens prosjekter å viske ut skillet mellom rusmisbrukere og «vanlige mennesker», ved å vise fram mennesket bak misbruket. Spesielt i møtet mellom politimannen Hans Petter og alenemoren Irene. Hans Petter er glad i damer, og føler seg sterkt tiltrukket av henne. Han vakler mellom å finne argumenter for hvorfor hun neppe er rusavhengig, og å ta innover seg tegnene på at hun er nettopp det. Ambivalensen Hans Petter føler ved å skulle forholde seg til at en kvinne kan være både vakker, intelligent og rusavhengig avslører mye om hvordan den rusfrie delen av befolkningen oppfatter narkomane. Ikke minst viser Baug hvordan samfunnet ser ut fra den andre siden:

«De begynte å gå mot Oslo City. Hans Petter holdt på å kollidere med en fyldig kvinne med hvit bluse og halvlangt, trangt skjørt. Hun så på ham med utilslørt vemmelse og hveste mens spyttdråpene haglet: «Hvorfor kan dere ikke bare fjerne dem? Dette stedet er det første turistene ser når de kommer hit! Og dere kaller dere politi!» Hans Petter overså henne, og fortsatte bortover mot patruljebilen. Han mer ante enn så den svake rødmen i kinnene til den unge kvinnen som gikk ved siden av ham. Med ett følte han seg nært beslektet med henne.»

Harmen mot rusmisbrukerne på Plata er velkjent, men fremstår annerledes når den betraktes fra en annen vinkel enn den snusfornuftige og selvrettferdige. Det er interessant hvordan man tilsynelatende er fritatt fra å vise alminnelig folkeskikk og medmenneskelighet når man har med rusmisbrukere å gjøre. Oppfatningen om at de er annenrangs mennesker uten følelser og verdighet står sterkt i samfunnet, og det er denne oppfatningen boken utfordrer hos karakterer og lesere.

Paradis tapt er en meget god kriminalroman. Baug forholder seg lojalt til den norske politikrimsjangeren, men samfunnsengasjementet som gjennomsyrer romanen gjør at den likevel skiller seg ut i mengden. Baug fortjener dessuten mye ros for sin evne til å skape spenning på høyt nivå. Hvis jeg skal innvende noe, er det at boken gjerne kunne vært nesten dobbelt så lang. Når karakterene er så troverdige og interessante, plottet så gjennomført, og spenningskurven så stabil, kunne de ulike karakterene og historiene godt fått mye større plass. Men det er strengt tatt ingen innvending, snarere et uttrykk for at stoffet er svært spennende og tåler utbrodering. Birger Baug får det til å virke enkelt å skrive gode kriminalromaner, og jeg har skyhøye forventninger til neste bok. Jeg håper han skrur ambisjonsnivået til himmels neste gang Halvor Heming skal i ilden.

Takk til Aschehoug forlag for leseeksemplar.

Gode bøker, nytt i bokhyllen og lesesirkel

For første gang i år leste jeg forrige uke to bøker fra begynnelse til slutt. Ikke bare det, men bøkene var veldig gode. Hvis jeg hadde hatt for vane å gi terningkast, ville jeg ikke havnet under femmeren på noen av dem. Bøkene det er snakk om er Birger Baugs andre kriminalroman Paradis tapt, hvor plottet er lagt til Oslos tunge rusmiljø. Utrolig spennende bok, og umulig å legge fra seg. I går begynte jeg på Karine Nyborgs novellesamling Ikke rart det kommer kråker, som er andre debutant ut i debutantutfordringen. Og jeg klarte faktisk ikke å legge den heller fra meg før jeg hadde lest alle novellene. Glimrende samling, så det er bare å sikre seg et eksemplar hvis man ikke allerede har den. Anmeldelse av begge bøkene kommer om ikke lenge, så fremt jeg fortsatt har ånden over meg.

Siden jeg var så godt i gang i går, begynte jeg likeså godt på Harry Potter og de vises stein før jeg la meg. Og har allerede rukket å lese en god del om McSnurp og Humlesnurr og Voldemort. Her går det unna! Det må være våren.

Noe nytt i bokhyllen ble det også forrige uke. Jeg fikk enda en hovedbok i Bokklubben (er det hovedbøker annenhver uke nå?), denne gangen var det en av Colin Dexters kriminalromaner om Inspector Morse. Veien gjennom skogen heter den. Min mor er den personen jeg kjenner som har lest mest krim, og hun er stor fan av Colin Dexter. Derfor tror jeg at dette er enda en god kandidat til påskekrimmen, selv om jeg nå begynner å bekymre meg for overvekt på flyet. Note to self: Husk kredittkort.

Andre nye bok er Gjørme – En kjærlighetshistorie av romandebutant Øyvind Strand, som Aroundbooks skrev helt uimotståelig om for noen uker siden. Jeg måtte i hvert fall bare ha boken, og nå er den min.

Jeg var bare en liten gutt da jeg ble inntatt av redsel og dødsangst, og jeg var gjennomvåt, avkledd, lurt, overmannet og gjennomboret, og siden har jeg hatt en mer eller mindre konstant redselsfull og råtten smak i munnen, og det finnes ingen trøst, bare en loslitt drøm om Ina og Juni.

Først nå kom jeg til å tenke på at denne boken teller i debutantutfordring, så da ligger jeg an til å lese hele sju debutanter i år. Og kanskje blir det enda flere. Ikke verst.

Siste punkt på ukens agenda er at jeg har fundert litt på om jeg kanskje muligens skal opprette en slags samlesningslesesirkelgreie basert på boken 1001 bøker du må lese før du dør. Vagheten i formuleringen skyldes at jeg ikke har klart å bli enig med meg selv om hvordan den eventuelt kan organiseres. Å lese flere av de 1001 bøkene er et av mine litterære forsetter for 2011, men jeg har oppdaget at det er mye morsommere å lese bøker noenlunde samtidig med andre.

Samlesningslesesirkelgreia vil kunne fungere omtrent slik: Jeg annonserer god tid i forveien at jeg skal starte på en av bøkene som er nevnt på listen. Jeg kommer til å velge en bok som er med på 2006/2008/2010-listen pluss den norske utgaven. Først og fremst skal jeg velge ut bøker som finnes i norsk oversettelse, og som enten er forholdsvis korte eller blir regnet som lettleste/underholdende. Det blir med andre ord IKKE Robert Musils Mannen uten egenskaper. Siden jeg utvilsomt er blant de tregeste bloggerne, vil nok alle som ønsker å bli med ha god tid til å kjenne etter om de vil lese boken, skaffe seg et eksemplar, og lese ut boken innen fristen. Og man trenger selvsagt ikke være med på alle bøkene. Min oversikt over bøkene finner du her. Jeg kommer tilbake etter hvert med det som forhåpentligvis er en mer håndfast plan.

I mellomtiden: Ha en inspirerende og flott leseuke!

Buddenbrooks og krim

I går skulle jeg egentlig ha blogget om Thomas Manns Buddenbrooks for Labbens lesesirkel, men tankene mine har levd sitt eget omflakkende liv i noen måneder nå, og det er ikke alltid at de er like samarbeidsvillige når det gjelder å skrive blogginnlegg. Siden jeg ikke er halvveis i boken engang, er jeg heller ikke klar for å skrive et eget innlegg om den. Men å ta mine foreløpige inntrykk av boken med i ukesoppdateringen virker som et fornuftig kompromiss. For detaljer om hva Buddenbrooks handler om, sjekk positive omtaler hos Karin og Bokelskerinnen, og Labben for mindre positiv omtale.

Altså: Buddenbrooks er en imponerende roman, som ikke blir mindre imponerende med tanke på at Thomas Mann bare var 24 år da han skrev den. Boken er nærmest utmattende detaljert og omstendelig språklig, og det går treigt å lese. Men likevel er dette en bok jeg virkelig er enig i at fortjener klassikerstatus. Jeg har studert tysk ved universitetet, og må si at denne boken så langt har lært meg mer om tidsånden i de tyske småstatene på 1800-tallet enn selv den glitrende undervisningen på universitetet ga meg. Særlig entusiastisk ble jeg da jeg oppdaget at romanens omstendelige fokus på gester, klesdrakt, penger, tradisjon osv. faktisk speiler karakterene i romanen. Sagt med andre ord: Fortellerinstansen er like lite interessert i karakterenes indre liv som karakterene er selv. Det er et genialt grep, og for de som måtte være like interessert i narrativ teori (og praksis) som jeg selv er, vekker boken stor begeistring.

Nå merker jeg imidlertid at jeg begynner å ordlegge meg som Thomas Mann, og da er det på tide å skrive om noe annet.

Nytt i bokhyllen denne uken er den påskekrimmen jeg gleder meg aller mest til: Birger Baugs Paradis tapt. Hva jeg synes om Baugs debutroman kan du lese her. Jeg likte faktisk Straff enda bedre enn det jeg ser kommer til uttrykk i anmeldelsen, og jeg gleder meg veldig til å lese Baugs neste bok. Birger Baug tar opp samfunnsaktuelle temaer i krimromanene sine og jeg har stor sans for måten han gjør det på, fordi han kombinerer spenning med troverdighet. I første bok var temaet mobbing. I Paradis tapt er det samfunnets kanskje aller svakeste mennesker som står i fokus, nemlig de tunge rusmisbrukerne.

Et skjelett blir funnet på en ubebodd øy ytterst i havgapet langs Helgelandskysten. Snart blir det avdekket at to mennesker har oppholdt seg på øya i lang tid. Hvem de var eller hva de gjorde der, forblir et mysterium for lokalbefolkning og politi.

Sommeren fem år senere rår frykten blant Oslos mest nedslitte narkomane. Folk dør som fluer av overdoser, uten at noen kan forklare hva som er galt med stoffet som omsettes på gata.

Etterforskningsleder Halvor Heming, Kristine Holm og resten av etterforskningsgruppa ved Oslo politidistrikt jobber dag og natt for å nøste opp trådene. Men for noen er det ikke raskt nok, og Hemings høye idealer blir satt på prøve mot ondskapen i sin pureste form…

Dette blir en perfekt innledning til årets påskekrim, og så får heller de andre krimromanene hoppe etter Wirkola.

Den andre nye boken er jeg også spent på, for ENDELIG, etter TJUE ÅR, skal jeg få vite hvordan Kanonene på Navarone ender. Boken er skrevet av Alistair MacLean, og handlingen er lagt til andre verdenskrig.

I 1943 står 1200 soldater overfor et tilintetgjørende tysk angrep. Kanonene på Navarone må sprenges, og fem utvalgte menn får det umulige sabotasjeoppdraget. De må ta seg i land på øya Navarone, som ligger utenfor kysten av Tyrkia, og uskadeliggjøre kanonene. Nå er tiden inne til å ta tilbake øya.

Boka ble filmatisert i 1961 med Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven. Filmen ble nominert til 7 Oscars.

Det er filmen som har forårsaket min voldsomme entusiasme over endelig å skulle lese boken, for jeg så nesten hele filmen da den gikk som nattkino på NRK på slutten av åttitallet. Men jeg var så liten og filmen ble vist så sent at jeg sovnet akkurat da gutta hadde kommet til kanonene og helvete brakte løs. Jeg var rasende på mamma da hun vekket meg etter filmen, fordi hun ikke hadde pirket i meg med pinner for å holde meg våken. Og skjønte dermed ikke at det ikke var noen selvfølge at en åtte-ni-åring fikk være våken til over midnatt for å se en film som sannsynligvis ikke var beregnet på barn. Men mamma var fin sånn; jeg fikk se Dynastiet og Falcon Crest og Miami Vice og Die Hard og Twin Peaks og Dødelig våpen og Derrick før jeg skjønte hva det handlet om, og lærte mye om livet generelt ved å få lov til det. For eksempel hva utroskap, skilsmisse, narkotika, svindel, mafiadrap og korrupsjon er for noe. Tv’en i ene øret og mammas moralske forklaringer i andre. Man kan si hva man vil om denne typen barneoppdragelse, men det funket på meg. Hva man ikke lærer av tv og mamma! Jeg gleder meg derfor ekstra mye til påske i år, for da skal jeg hjem til mamma i Nord-Norge og vi skal lese masse krim.

Ellers har jeg fått en svært hyggelig oppfordring fra Dipsolitteraten i dag om å skrive et innlegg om hvorfor jeg startet Tidsskriftet Biblioteket og hvordan det er å drive et tidsskrift. En slik oppfordring kan jeg ikke motstå, og innlegg kommer så fort jeg får tenkt meg om.

Ha en fantastisk leseuke alle sammen!