Stikkord: One for the Money

Sizzling Sixteen

Når dusørjeger Stephanie Plums fetter og arbeidsgiver Vinnie blir kidnappet på grunn av en gamblinggjeld på 786000 dollar, er det opp til Stephanie og kollegene Connie og Lula å redde ham. De må enten skaffe den astronomiske summen innen en uke, eller prøve å redde Vinnie fra kidnappernes skjulested. Hvis de ikke lykkes, vil bakmannen drepe Vinnie for å statuere et eksempel i Trenton, New Jerseys kriminelle miljøer. Stephanies fetter Vinnie er av den svært tvilsomme sorten: “He gambled on everything, fornicated with everything”. Han ble kidnappet mens han befant seg i en penibel situasjon med en prostituert i Trentons horestrøk, og hans søkkrike mafiasvigerfar Harry the Hammer nekter derfor å punge ut løsepengene. Tvert imot lover han egenhendig å slå Vinnie i hjel dersom kidnapperne skulle komme på bedre tanker. Vinnie omgir seg ellers med “stiffed bookies, process servers, hookers with obviously active herpes, and a stream of perverted degenerates with quick-rich schemes hatched while under the influence of who-knows-what”. Det er derfor uaktuelt å anmelde saken til politiet, og Stephanie & co er de eneste som er villige til å risikere noe for å redde Vinnie.

Verken Stephanie, Connie eller Lula er særlig kvalifiserte for å hamle opp med brutale kidnappere, men det hindrer dem ikke i å prøve. De pønsker ut den ene idiotiske, dumdristige og livsfarlige planen etter den andre, og blant stikkordene for handlingen er stinkbomber, en Hobbit-festival, slaktekyr sluppet løs i Trentons gater, en alligator på flukt, en ølflaske med lykkebringende egenskaper, gatesalg av konfiskerte våpen og brownies med 60% ulovlige ingredienser, og ran av et begravelsesbyrå.

Samtidig må Stephanie ivareta sine vanlige dusørjegeroppgaver, som denne gangen består av å finne en sytti år gammel bigamist som rakk å gifte seg med fire damer før politiet tok ham; en narkolanger ved navn Chopper, som fikk tilnavnet fordi han kutter av fingrene til de som ikke betaler, og dessuten har et litt spesielt kjæledyr – alligatoren Mr Jingles; en usedvanlig høy og tjukk mann som blottet seg for tretten damer på to dager etter å ha tatt for mye viagra, og en mann som er rasende på den dårlige kvaliteten på toalettpapiret ved de offentlige toalettene i Trenton, og som protesterer ved å stjele alt dopapiret han kommer over i løpet av et år og oppbevarer det hjemme.

Med andre ord er det helt vanlige dager på jobben for Stephanie Plum.

        Connie, Stephanie og Lula fra filminnspillingen av første bok om Stephanie, One for the Money.

En av grunnene til at jeg vegrer meg for å kalle Plum-serien for krimbøker, er at krimplottet ikke har noen betydning for meg som leser. Det er graden av absurditeter som gjør bøkene til sjarmbomber og fantastisk underholdning. Alt er absurd: Karakterene, situasjonene, dialogene, logikken og handlingen.

For eksempel skal Lula og Stephanie i andre kapittel lete etter Vinnie i en falleferdig rønne av en bygård, eller som Lula sier det: “This is like where Dracula would live if he didn’t have any money and was a crackhead.” Likevel er de ved overraskende friskt mot før de – uten back-up – skal til å banke på døra til kidnapperne:

“Lula took her Glock out of her bag and stuffed it into her pants, snug to her backbone. She looked at me. ‘Don’t you want to get your gun ready to go?’

‘I don’t have a gun.’

‘What have you got?’

‘Hairspray.’

‘Is it firm hold? I might need some when we’re done here, depending on what we do for lunch.’

I dette tilfellet skjuler døren ingen kidnappere, men en gammel fyllik som stjeler Lulas smultringer. Det gjør man ikke ustraffet. Lula skyter hele magasinet i døra til gamlingen, og han dukker opp med ei avsagd hagle. Heldigvis kan Stephanie bruke hårsprayen til mer enn bare å fikse sveisen. Og som sagt, dette er bare andre kapittel.

I tillegg til den absurde verdenen Janet Evanovich har laget for karakterene sine, er Stephanies vingling mellom to menn sentral i bøkene. Hun har et lidenskapelig av og på-forhold til den barske drapsetterforskeren Joe Morelli. Den tidligere kvinnebedåreren har beholdt sjarmen og utseendet, men fått seg hus, hund og stasjonsvogn. Han og Stephanie er en perfekt match, bortsett fra at de i denne boken har gjort det slutt etter å ha hatt en opprivende krangel om toast. I stedet holder hun seg nå til mann nummer to, Ranger, som kan få ethvert kvinnehjerte til å banke fortere, selv om han ikke akkurat er av det stoffet som gode ektemenn er laget av:

“He’s former Special Forces, currently runs and partially owns a security firm, handsome in a dark, Latino kind of way, and is sex walking. […] Ranger can be addictive, and it’s a bad addiction for a traditionally raised woman like me, since his life plan doesn’t include marriage. For that matter, considering the number of enemies Ranger’s made, his life plan might not even include living.”

Evanovich har en fortid som forfatter av romantiske bøker, noe som er lett å se i kreasjonene Morelli/Ranger. Merkelig nok er de troverdige karakterer, selv om de har distinkte drømmemann/superhelt-trekk. Troverdige i bokens univers, vel og merke. De er tøffe, modige og kjekke, morsomme og smarte. Og med jevne mellomrom er de fast bestemt på å sjarmere Stephanie til sengs.

Men et minus med serien som med denne boken begynner å bli et problem, er at Evanovich har gått seg helt fast i Stephanies vingling. I de første ca ti bøkene utviklet Stephanie forholdene sine til både Morelli og Ranger, og Evanovich åpenbarte sitt store talent for å skrive dampende romantikk med humoristisk snert. Det var verdt å lese bøkene bare for å få vite hva som kom til å skje videre med Stephanie og Morelli/Ranger. Men Stephanie er nå kommet til det punktet hvor vinglingen begynner å bli kjedelig, og hun enten må velge en av dem, eller ha forhold til begge to. I virkelighetens verden ville det første alternativet nok ha vært anbefalt, men et av privilegiene ved å være romankarakter må da være å kunne få i både pose og sekk? Men neida, Stephanies moral forbyr henne det:

“I loved them each in different ways, and I was too traditional and Catholic to just enjoy them. How sick is that? I wasn’t a practicing Catholic, but I had guilt. And I was stuck with all these rules about relationships. And then there was my mother, who I suspect was mortally afraid I’d end up with Ranger. And my grandmother, who probably thought I was an idiot not to be sleeping with both of them.”

Som leser kan jeg ikke annet enn å være enig med Stephanies bestemor, og undrer meg over hvorfor Evanovich er så opptatt av at Stephanie skal ha en prydelig amerikansk jentemoral samtidig som både Lula og bestemoren er over gjennomsnittlig opptatt av nakne menn. Dessuten bryr Stephanie seg lite om hva moren synes om dusørjegerjobben, så hvorfor skal hun la henne ha innflytelse over kjærlighetslivet? For meg fremstår Stephanies skrupler mer som forfatterens måte å sikre seg mot at prektige amerikanske lesere skal ta anstøt, men det passer ikke helt inn i resten av romanuniverset, som er så til de grader preget av sex, vold, dop og banning. Hvis man ønsker å lese bøker med en oppbyggelig moral, er ikke Stephanie Plum-serien et godt valg.

Det blir stadig mer irriterende hvordan Stephanie blir saved by the bell akkurat når hun befinner seg i Rangers armer. I kraft av sine tidligere erfaringer som romanseforfatter burde Evanovich vite at man i lengden ikke kan basere spenning på noe som alltid bare nesten skjer. Etter seksten bøker har Stephanie kun vært til sengs med Ranger én gang, og da avsluttet hun attpåtil boken idet han kommer inn på soverommet hennes med ild i blikket og fagre løfter. Hvis Evanovich holder Stephanie unna et forhold med Morelli slik at hun kan flørte med Ranger med god samvittighet, er det ikke stort verken hun eller leseren sitter igjen med.

I Sizzling Sixteen løser Evanovich Stephanies (unødvendige) kjærlighetsdilemma ved å fokusere lite på det, og heller konsentrere seg om krimplottet. Men da fremhever hun samtidig en del av serien som ikke er spesielt interessant i seg selv, i stedet for det som alltid har vært seriens bærebjelke. Tidligere var det like mye fokus på Stephanies privatliv som på jobben, nå er det stort sett bare jobb.

Det innebærer dessuten at kollegaen og venninnen Lula får mer plass i romanen enn Ranger og særlig Morelli. Lula er seriens chick lit-innslag, opptatt av sko, klær, menn og merkverdige dietter. Men i motsetning til vanlig chick lit, hvor man som regel ler med heltinnen(e), er Lula en karakter man ler av. I denne boken er hun for eksempel på en diett hvor hun bare kan spise én av hver ting: En ert, en asparges, ett brød, en pizza. Salaten sliter hun mer med, siden hun ikke vet hvordan man teller salat:

“Like, what happens when you eat salad? Does it mean you eat one salad? Or does it mean you eat one piece of lettuce and one piece of tomato? It don’t matter a lot, since I don’t understand the whole salad obsession anyway. Lettuce don’t look like a food to me. And if you’re gonna eat a tomato, I say put it on a burger.”

Ikke overraskende legger Lula alltid på seg av diettene hun prøver. Man kan humre mye over Lulas mangel på logikk i enhver situasjon, men man blir litt lei i lengden. Lula er en mye mer karikert romanfigur enn Morelli, og en dårlig erstatning. Forhåpentligvis klarer Evanovich å løse Stephanies dilemma snart, for i så fall er jeg er klar for å lese seksten bøker til om Stephanie Plum. I motsatt fall bør hun heller la Stephanie ri inn i solnedgangen med Morelli og sette punktum for serien.

Hvis du først skal lese noen av bøkene om Stephanie Plum, og det anbefaler jeg helhjertet, bør du begynne med første bok, One for the Money. Ikke fordi bøkene ikke kan leses hver for seg, men fordi utviklingen av forholdene Stephanie-Morelli og Stephanie-Ranger – ved siden av den herlig absurde humoren – er grunnen til at bøkene er så fantastisk god underholdning.

Finger Lickin’ Fifteen

Jeg har tidligere beskrevet krimbøkene til Janet Evanovich som en blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park. Stikkordene er: turbulente kjærlighetsforhold og sex, mafia og kriminalitet, og absurd humor som dominerer fullstendig i skildringen av både romantikk og krim. Hovedpersonen Stephanie Plum har store problemer med å velge mellom de to mennene i sitt liv, politimannen Joe Morelli og den tidligere yrkesmilitære dusørjegeren Ranger. Morelli er italiensk-amerikaner og kjekkas, forhenværende kvinnebedårer av rang, og har hatt Stephanie på kroken siden han lurte henne til å få kikke i trusa hennes da de gitt på barneskolen. Ranger er en mystisk cubaner, tøffere enn toget med et smil som bare anes, og kvinner svetter og vifter seg hyppig i hans nærvær. (Evanovich skrev romaner innenfor sjangeren romance tidligere, og hun har unektelig talent for å lage fiktive kjekkaser som er moderne, amerikanske varianter av Jane Austens Mr Darcy.) Samtidig er stilen direkte og rett på sak, og romantiske scener blir alltid humoristisk fremstilt.

Stephanie bor i Trenton, New Jersey, og som dusørjeger roter hun seg stadig borti mafiaen og annet bråk. Avkuttede fingre og hoder dukker plutselig opp, folk «forsvinner», og minst to dusin roller italiensk-amerikanske gangstere i dress med gulltann kunne vært glimrende spilt av Joe Pesci. Selv om mafiamedlemmer ikke nødvendigvis er hovedskurken Stephanie er ute etter, er mafiaen like uunngåelig i Trentons underverden som på Sicilia. Stephanie lever i en barsk og farlig verden, men hun tar det stort sett med fatning og en doughnut. Samtidig er det heller ikke krimplottet som dominerer inntrykket av lesingen. Det er det snarere den overdrevne, absurde slapstick-humoren til Evanovich som gjør, og de ekstremt karikerte romanfigurene. Bøkene er like action-fylte som en gjennomsnittlig James Bond-film, med bilbomber, brannbomber, utallige drapstrusler og –forsøk, kidnappinger, likskjendinger og slåsskamper – men alt er vittig beskrevet. I motsetning til andre krimhelter som elegant og iskaldt fanger sine skurker, ender Stephanie som regel med maling i håret, oppkast på klærne, rullende rundt i en haug hundebæsj i slåsskamp med en naken, eldgammel mann med trusa på hodet. Mens halve Trentons politistyrke står og ser på og flirer.

Katherine Heigl spiller Stephanie Plum i filmen «One for the Money»

For Stephanie Plum er utvilsomt verdenshistoriens mest talentløse dusørjeger. Hun innleder sin tvilsomme karriere i første bok, One for the Money, etter at hun får sparken fra jobben som undertøyselger, og overrasker sin ektemann med det passende navnet Dick på spisestuebordet sitt sammen med Joyce Barnhardt, Stephanies verste fiende fra barneskolen. Hun blir ansatt av fetteren Vincent Plum (en av rollene Joe Pesci kunne spilt) som dusørjeger utelukkende fordi hun truer med å fortelle kona hans om de utenomekteskapelige affærene han har med horer og fjærkre. Hun mener selv at jobben som dusørjeger betaler regningene, og at fordelen er at hun slipper å jobbe på kontor eller en fabrikk. Vel… Hvis jeg hadde hatt samme evne til å tiltrekke meg morderiske galninger og få ting sprengt i lufta i min nærhet som Stephanie Plum, ville en fabrikkjobb faktisk virket svært forlokkende. Men da hadde det selvsagt ikke blitt noen bøker.

I Finger Lickin’ Fifteen blir hennes fravær av talent for yrket sitt oppsummert når hun skal hente en pensjonist ved navn Kaplan til arresten. Kaplan har ranet tannlegen sin med pistol, fordi gebisset han fikk laget ikke passet og han ville ha pengene sine tilbake med en gang:

If I was a television bounty hunter, I’d kick the door down and go in guns drawn to catch Kaplan by surprise. I elected not to do this because it seemed like a mean thing to do to a guy who just wanted to return his teeth, I wasn’t any good at kicking doors down, and I didn’t have a gun. My gun was home in my cookie jar, and it wasn’t loaded anyway. So I hung out in Ranger’s brand-new Cayenne, watching Kaplan’s house, telling myself I was doing surveillance. Truth is, I was snoozing. I had the seat reclined and was feeling very comfy inside the big car with the dark tinted windows.

Snill som hun er, velger Stephanie istedet å ta med seg Kaplan tilbake til tannlegen for å høre om de ikke kan ordne dette i all minnelighet. Men resepsjonsdamen Tammy nekter å høre på fornuft, og Stephanies plan A og B mislykkes. Heldigvis er Stephanie både kreativ og lite sjenert:

‘You don’t scare me,’ Tammy said. So that was when I went to plan C and broke into my imitation of Julie Andrews, singing from The Sound of Music, ‘The hills are alive…’

Og det funker. Tannlegen hører sangen og lurer på hva fanden som foregår. Alt ordner seg for tannløse Kaplan, om ikke for Stephanies lommebok. Etterpå totalvraker hun Rangers splitter nye Porsche Cayenne, og han er bare overrasket over at hun klarte det innen 24 timer denne gangen.

Sherri Shepherd spiller Lula i samme film

I første bok treffer Stephanie Lula, en svart kvinne med en ‘plus-size personality and body’ og en ‘petite-size wardrobe’. Lula er på dette tidspunktet prostituert på Stark street, en gate i Trenton som «starts down by the river, cuts through the center of the city, and runs straight to hell. Storefronts are grimy, decorated with gang graffiti and the accumulated grit of day-to-day life in the breakdown lane». Stephanie redder Lula fra å bli drept av en gal tungvektsmester i boksing, og skaffer henne arbeid i arkivet hos Vincent Plum. Men Lula skravler og spiser mer enn hun arkiverer, og vil stort sett være med når Stephanie skal hente inn lovbryterne sine, selv om hun som regel stikker av når ting tilspisser seg.

Bøkene har det mest uforglemmelige karaktergalleriet jeg noensinne har stiftet kjennskap med, og selv Charles Dickens ville hatt vanskeligheter med å utkonkurrere Evanovich sine to meter høye transvestitter, rampete gamle damer med blått hår, og hasjrøykende småkriminelle datanerder. Til sammenlikning virker Dillon, vaktmesteren i Stephanies leilighetskompleks, ganske normal:

Dillon was around my age, and he’d been the building super for as long as I could remember. He lived in the bowels of the building in a free but tomblike efficiency. He was a nice guy who’d do anything for a six-pack of beer, and he was always mellow, in part from the small cannabis farm in his bathroom. He was a little sloppy in a hip super-casual kind of way, and he tended to show some butt-crack when he came up to fix your plumbing, but you didn’t actually mind because his butt-crack was kind of cute.

Dillon er for øvrig god å ha når det skjer noe farlig i Stephanies leilighet, noe det alltid gjør. Denne gangen blir den brannbombet, men Dillon har et både praktisk og optimistisk syn på saken:

‘It was a lot worse last time you were firebombed,’ Dillon said. ‘Most of the damage this time is from water and smoke. It didn’t touch your bedroom at all. And it didn’t get to your bathroom.’

I blew out a sigh.

‘Yeah,’ he said. ‘I’m sorry it didn’t get to your bathroom. I thought about spreading some gasoline around and lighting a match in there, but I was afraid I’d blow myself up. On the bright side, I’m sure this isn’t the last time you’ll ever get firebombed, so maybe you’ll have better luck next time.’

‘There’s a cheery thought.’

‘Yeah, I’m a glass is half full kind of guy.’

‘Speaking of glasses. I could use a beer.’

‘I put some in your fridge. I figured you’d need a cold one.’

Trivelig vaktmester. Dialoger som dette er blant Evanovich sine spesialiteter, og det forundrer meg alltid hvordan hun klarer å gjøre det usannsynlige så troverdig.

Siden Stephanie i begynnelsen av Finger Lickin’ Fifteen har tatt en pause i forholdet fra Morelli, etter at de «had a disagreement over peanut butter that turned into a disagreement over everything under the sun», har Stephanies mor bestemt seg for å invitere en enslig mann hun møtte på supermarkedets grønnsakavdeling til søndagsmiddag.

Julia Child

Lula har invitert brannmannen Larry som sin date. Brannmannen Larry reddet Lula, Stephanie og bestemoren fra «et lite uhell» som skjedde da Lula laget mat og holdt på å brenne ned Stephanies leilighet. Larry liker å kle seg i dameklær, og ankommer søndagsmiddagen kledd som den amerikanske tv-kokken Julia Child. Så dukker Stephanies blind date Peter Pecker opp, og han kler sitt penisklingende navn – «tall, bald, red-faced» – noe Stephanies bestemor også påpeker høyt som en positiv ting. Men Peter Pecker og Larry finner ikke helt tonen:

‘I know all the vegetables,’ Pecker said. ‘And I know all about fruits, too.’ He looked across the table to Larry. ‘Nothing personal.’

‘What’s that supposed to mean?’ Larry asked. ‘Are you calling me a fruit?’

‘If the high heel fits.’

‘You’re a jerk.’

‘Hey, pal, I’m not the one wearing ladies’ panties.’

‘This is the United States of America,’ Larry said. ‘I can wear whatever kind of pants I want.’

‘You should stop pickin’ on him,’ Lula said to Peter Pecker. ‘You don’t watch your step, and I’ll put my foot up your runty butt.’

‘Oh, I’m so scared,’ Pecker said. ‘Now the fat chick’s going to protect pussy-boy.’

Lula was on her feet. ‘Did someone call me a fat chick? I better not have heard that.’

‘Fat, fat, fat,’ Pecker said.

‘Pecker head, pecker head, pecker head,’ Larry said.

‘Nobody calls me pecker head and lives,’ Pecker said. And he launched himself across the table and tackled Julia Child. The two men went to the floor, punching and grunting, rolling around locked together.

‘Look at that,’ Grandma said, leaning across the table. ‘He is wearing ladies’ panties.’

Lula avslutter slåsskampen ved å finne frem Glock’en sin og plante en kule i taket. På vei hjem kan ikke Stephanie annet enn å konkludere med at Morelli kanskje ikke er så verst likevel: «On nights like this, after suffering through dinner with a guy dressed up like Julia Child and a guy who looked like an ad for erectile disfunction remedies, I found myself missing Morelli. He wasn’t perfect, but at least he didn’t look like a penis». Legg merke til formuleringen “on nights like this”. Slike kvelder forekommer nemlig hyppig i Stephanies liv.

Ranger (Daniel Sunjata) og Morelli (Jason O’Mara), og deres respektive kjælenavn på Stephanie: «Babe» og «Cupcake».

Jeg oppfatter som regel plottet i disse bøkene som noe uvesentlig fordi Evanovich skriver så sinnsykt morsomt. Selv om jeg har lest alle femten bøkene og noen av vitsene går igjen, er det like morsomt hver gang. Det passer liksom ikke helt å beskrive bøkene som krim, for det er ikke selve saken Stephanie skal løse som fanger interessen min. Likevel passer det heller ikke å betegne dette som chick lit eller jentebøker, for Evanovich ironiserer så mye over ’jentegreiene’ at bøkene passer like godt for menn. Serien er utrolig underholdende, og perfekt ferielektyre. Det er noe ved skrivestilen til Evanovich som tidvis minner om den ironiske tonen til Nick Hornby. Bortsett fra at Hornby beskriver med ironi den verden som vi lever i, mens Evanovich dikter opp sin egen gale, gale verden.

Det er utgitt totalt femten bøker i serien om Stephanie Plum, og alle bøkene har navn etter hvilket nummer i serien de er. Gyldendal oversatte de første seks-sju bøkene til norsk, men jeg foretrekker å lese dem på engelsk. Språket er såpass lett å forstå at man ikke trenger verdens beste engelskkunnskaper for å henge med. Bildene over er av skuespillerne i filmen «One for the Money», som forhåpentligvis kommer på kino så snart som mulig. Jeg tror Katherine Heigl er den perfekte Stephanie Plum, så den filmen gleder jeg meg virkelig til å se!

Jeg leser, altså er jeg

Norunns bibliotek og Dipsolitteraten har tagget meg – mange takk! – og her er mine svar på de seks spørsmålene om litteratur og lesevaner.

Hvilke bøker leser du akkurat nå?

Jeg har nettopp begynt på Patricia Cornwells The Scarpetta Factor. Foreløpig er jeg positivt overrasket, for Cornwell har kommet til poenget allerede i første kapittel.

Hvor liker du best å lese?

Under parasollen på en strand, med sand mellom tærne. Ellers foretrekker jeg å lese hjemme, aller helst i horisontalen med en katt i armene. Selv om det nesten er umulig å holde seg våken. Snork.

Hvilken bok skulle du ønske ble filmatisert?

Krimbøkene til Janet Evanovich. De er en absurd blanding av Sex and the City, Gudfaren og South Park, og er verdens morsomste bøker. Heldigvis er drømmen min i ferd med å gå i oppfyllelse; etter at Columbia Pictures kjøpte filmrettighetene for en mannsalder siden, er innspillingen av første film «One for the Money» nå endelig i gang. Jeg er dessuten fornøyd med at Katherine Heigl fra Grey’s Anatomy skal spille hovedrollen som Stephanie Plum, så alt er bare velstand.

Hva er favorittboken din?

Kaptein Corellis Mandolin av Louis de Bernières. Den har alt! Livet, døden og havet, verdenskrig, kjærlighet, tragedie, godt språk, massevis av humor og uforglemmelige karakterer. Jeg fikk brukt hele spekteret av tanker og følelser da jeg leste den, og den gjorde et uforglemmelig inntrykk.

Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene?

Jeg gleder meg til å lese Edward Trencom’s Nose av Giles Milton (en roman om nese og ost, merkelig nok, men det må jo bare bli bra), Stemmen av Hilde Brunsvik, Steinar Opstads Avhymninger, og ikke minst Evighetsarbeid, debutsamlingen til min kjære samboer Dan Aleksander Andersen som kommer nå i august.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Hard konkurranse, men The Penelopiad av Margaret Atwood (bildet over) går av med seieren.

Jeg kan ikke se at Fløy en liten blåhval har svart på disse spørsmålene ennå, så stafettpinnen er herved overlevert!