Stikkord: Nytt i bokhyllen

Nytt i bokhyllen

Endelig er det morsomt å hente posten igjen. Litt for morsomt, kanskje, for den siste uken har det strømmet på med bøker, og mine gode forsetter er over alle hauger. Jeg har selvsagt mange unnskyldninger på lager for kjøpegildet, og den beste av alle er: Det var nesten gratis. Den nest beste er: Boksamlingen har ikke vært komplett uten. Dessuten er det opptil flere 1001-bøker her som må anskaffes før eller senere, og man skal aldri utsette til i morgen det man kan gjøre i dag. Sånn, det dekket det meste. Når min samvittighet nå er vasket ren og fin, kan jeg velte meg i røverkjøpet.

Bokklubbene hadde superjanuarsalg, eller hva det het, blant annet på spesialutgaver fra serier jeg har abonnert på tidligere. Novellesamlingen Karavane, som jeg har kommet halvveis i og skrev mye om i fjor, kjøpte jeg i tilfelle Labben klarer å lese alle lesesirkelbøkene i år og skal premieres. Hun ligger godt an så langt og har ønsket seg boken. I tillegg til novellene som finnes i min eldre utgave, er det lagt til noveller av Thomas Hardy, Leonid Andrejev, James Joyce og Jean-Paul Sartre. En novelle av Conrad Aiken er fjernet. Novellene av F. Scott Fitzgerald og Alice Munro er byttet ut med andre noveller av samme forfattere. Jeg er ikke kommet til Aiken, Fitzgerald og Munro ennå, og vet derfor ikke om dette er dumt eller ei. Men jeg synes det er rart at Robert Musils «Grigia» fikk bli med i revidert utgave; jeg hadde satset på at den bare var en glipp redaktøren angret like mye på som meg. Det var i alle fall en gyselig novelle. Uansett er alle mine favoritter så langt med i den nye, og da skal jeg ikke klage for høyt.

I samme serie som Karavane – Bokklubbens Mestermøte – fant jeg Tolstojs Ivan Iljitsj’ død, klassiker og 1001-bok. Jeg leste Tolstoj for første gang i fjor, novellen «Herre og dreng», skal lese Anna Karenina i år og Krig og fred neste år. Ivan blir enten en forberedelse til de to mursteinene, eller et pausenummer mellom dem. Amalie Skrams ufullendte roman Mennesker fikk jeg også tak i i praktutgave, så nå mangler jeg bare Lucie før jeg regner Skram-samlingen min som komplett. Jeg har aldri lest noe av Skram, og burde muligens ventet med å sikre meg alle bøkene hennes til jeg visste om de var noe for meg. Men hvis jeg ikke liker dem, kan jeg alltids satse på å få unger som jeg kan tvinge til å skrive særemne om Skram. I så fall kommer de til å takke meg for at de slipper å bruke ukelønnen sin på å kjøpe Skram-bøker, slik at de (sin mor opp av dage) heller kan bruke ukelønnen sin på andre bøker.

Jeg fikk tak i tre illustrerte barneklassikere som jeg burde ha lest for lenge siden, og som for alt jeg vet kan gi ungene fra avsnittet over den litterære tyngden de trenger for å skrive særemne om Skram. Johanna Spyris Heidi fikk jeg i julegave av mamma, men den var forkortet og på nynorsk. Nå fikk jeg tak i den komplette utgaven på bokmål, og da ender den andre opp som gave til noen som ikke er like nøye på målform og grove inngrep i originalteksten som meg. Carlo Collodis Pinocchio leste jeg selvfølgelig som barn, men bare den snille versjonen hvor Pinocchio ikke blir hengt i en skog. Nå er tiden snart moden til å lese den usensurerte versjonen, og illustrasjonene av Roberto Innocenti er så praktfulle at man kan finne estetisk glede selv i voldsscener mot et tredukkebarn. Siste bok er Jules Vernes Jorden rundt på 80 dager, 1oo1-bok og klassiker. Jeg er usikker på om boken regnes som barnebok, eller om det er en voksenbok også barn kan lese. Uansett er det kjekt å ha den som barnebok. Da blir det lettere å anta at den kan leses på et par timer, og innen jeg oppdager at det er umulig, er det for sent å snu.

Det var heldigvis nesten gratis. Et godt argument for de fleste mennesker, men Ingalill var merkelig nok ikke like imponert da jeg la ut om varpet mitt forrige lørdag. Ja ja. Nå skal jeg likevel ikke kjøpe flere bøker før langt uti mai. Bortsett fra på Mammut-salget, selvfølgelig. Og bøkene jeg allerede har bestilt. 1001-bøkene i lesesirkelen er også unntatt. Samt anmeldereksemplarer.

Hmmm. Den vanntette planen begynner å slå sprekker. Kan hende den bør revideres før 2013.

Men ikke et øyeblikk før.

God helg!

Nytt i bokhyllen

Jada, det er nye tider. Så nye, faktisk, at jeg kan spandere på meg et innlegg hver gang en ny bok aller nådigst får lov til å krype over dørstokken. Jeg har riktignok ikke brutt forsettet om at jeg ikke får lov til å kjøpe nye bøker i januar, for jeg måtte bytte en av bokjulegavene mine der en tittel hadde sneket seg inn på to ønskelister. Etter veldig mye om og men (man må tenke seg nøye om når man sitter med en endeløs ønskeliste og bare kan velge én bok på lange lange tider), satt jeg igjen med to kandidater: Harper Lees Å drepe en sangfugl og Candace Bushnells Sex and the City. Jeg valgte sistnevnte fordi den stod på julens ønskeliste, og angret straks bestillingen var sendt. Sangfuglen er tross alt en moderne klassiker med plass på 1001-listen jeg for tiden leser meg møysommelig gjennom. Stor var derfor gleden da jeg dagen etter fikk mail fra Bokklubben om at Sangfuglen er hovedbok i februar. Hvem sa at man ikke kan få i både pose og sekk?

Jeg angrer heller ikke når jeg blar meg nysgjerrig gjennom boken som nærmest har fått kultstatus etter HBOs tv-serie om de fire single og fabelaktige damene Carrie, Samantha, Miranda og Charlotte med høy cocktail- og glamourfaktor i det eksklusive moderne New York. Chick lit er vanligvis ikke sjangeren for meg. Jenter som skravler, shopper og sminker seg gjennom livet på evig diett og jakt etter Drømmeprinsen får jeg nok av når jeg daglig havner på msn etter å ha logget meg av hotmail-kontoen min. Jeg trenger ikke å oppsøke dem i litteraturen også.

Men Candace Bushnell er noe annet. Bushnell skriver ikke for en leser som er på utkikk etter en quick fix og happy ending. Etter å ha kikket raskt gjennom boken skjønner jeg fort at Bushnell gjør det stikk motsatte. Bushnell utforsker enkelt sagt kjærlighetens vilkår i en overflatisk moderne storbyverden fokusert på suksess, penger, utseende og evig ungdom. Hvordan kan en moderne kvinne kombinere karriere og kjærlighet? Kan de kombineres? Hvordan spiller man spillet mellom menn og kvinner for å komme seg dit man vil? Hva er det egentlig man vil? Utvilsomt fordi jeg fortsatt holder på med Tom Wolfes amerikanske åttitallssatire Forfengelighetens fyrverkeri fra det samme jappete New York, tror jeg at Sex and the City befinner seg omtrent i samme landskap. Perspektiver på en kultur som ikke er skrevet for å inspirere til søte drømmer, men snarere et analytisk blikk på verdier (eller mangelen på sådan) byen og innbyggerne styres av.

Såvidt jeg kan se, fokuserer boken mye mer på det som i tv-serien er Carries spalte – et aspekt som i serien ofte havner i bakgrunnen for hovedpersonenes liv. Men det er dette aspektet som utfordrer leseren, som gir innblikk i konteksten kvinnene lever innenfor. Det er både foruroligende, elegant og vittig.

Jeg ser veldig frem til å lese boken, og håper at jeg finner tid til å lese den allerede i år. Men Bushnell oppdager nok snart, som så mange andre forfattere har gjort før henne, at det er spisse albuer og tilfeldigheter som gjelder i bokhyllen min.