Stikkord: novelle

Nytt i bokhyllen

Endelig er det morsomt å hente posten igjen. Litt for morsomt, kanskje, for den siste uken har det strømmet på med bøker, og mine gode forsetter er over alle hauger. Jeg har selvsagt mange unnskyldninger på lager for kjøpegildet, og den beste av alle er: Det var nesten gratis. Den nest beste er: Boksamlingen har ikke vært komplett uten. Dessuten er det opptil flere 1001-bøker her som må anskaffes før eller senere, og man skal aldri utsette til i morgen det man kan gjøre i dag. Sånn, det dekket det meste. Når min samvittighet nå er vasket ren og fin, kan jeg velte meg i røverkjøpet.

Bokklubbene hadde superjanuarsalg, eller hva det het, blant annet på spesialutgaver fra serier jeg har abonnert på tidligere. Novellesamlingen Karavane, som jeg har kommet halvveis i og skrev mye om i fjor, kjøpte jeg i tilfelle Labben klarer å lese alle lesesirkelbøkene i år og skal premieres. Hun ligger godt an så langt og har ønsket seg boken. I tillegg til novellene som finnes i min eldre utgave, er det lagt til noveller av Thomas Hardy, Leonid Andrejev, James Joyce og Jean-Paul Sartre. En novelle av Conrad Aiken er fjernet. Novellene av F. Scott Fitzgerald og Alice Munro er byttet ut med andre noveller av samme forfattere. Jeg er ikke kommet til Aiken, Fitzgerald og Munro ennå, og vet derfor ikke om dette er dumt eller ei. Men jeg synes det er rart at Robert Musils «Grigia» fikk bli med i revidert utgave; jeg hadde satset på at den bare var en glipp redaktøren angret like mye på som meg. Det var i alle fall en gyselig novelle. Uansett er alle mine favoritter så langt med i den nye, og da skal jeg ikke klage for høyt.

I samme serie som Karavane – Bokklubbens Mestermøte – fant jeg Tolstojs Ivan Iljitsj’ død, klassiker og 1001-bok. Jeg leste Tolstoj for første gang i fjor, novellen «Herre og dreng», skal lese Anna Karenina i år og Krig og fred neste år. Ivan blir enten en forberedelse til de to mursteinene, eller et pausenummer mellom dem. Amalie Skrams ufullendte roman Mennesker fikk jeg også tak i i praktutgave, så nå mangler jeg bare Lucie før jeg regner Skram-samlingen min som komplett. Jeg har aldri lest noe av Skram, og burde muligens ventet med å sikre meg alle bøkene hennes til jeg visste om de var noe for meg. Men hvis jeg ikke liker dem, kan jeg alltids satse på å få unger som jeg kan tvinge til å skrive særemne om Skram. I så fall kommer de til å takke meg for at de slipper å bruke ukelønnen sin på å kjøpe Skram-bøker, slik at de (sin mor opp av dage) heller kan bruke ukelønnen sin på andre bøker.

Jeg fikk tak i tre illustrerte barneklassikere som jeg burde ha lest for lenge siden, og som for alt jeg vet kan gi ungene fra avsnittet over den litterære tyngden de trenger for å skrive særemne om Skram. Johanna Spyris Heidi fikk jeg i julegave av mamma, men den var forkortet og på nynorsk. Nå fikk jeg tak i den komplette utgaven på bokmål, og da ender den andre opp som gave til noen som ikke er like nøye på målform og grove inngrep i originalteksten som meg. Carlo Collodis Pinocchio leste jeg selvfølgelig som barn, men bare den snille versjonen hvor Pinocchio ikke blir hengt i en skog. Nå er tiden snart moden til å lese den usensurerte versjonen, og illustrasjonene av Roberto Innocenti er så praktfulle at man kan finne estetisk glede selv i voldsscener mot et tredukkebarn. Siste bok er Jules Vernes Jorden rundt på 80 dager, 1oo1-bok og klassiker. Jeg er usikker på om boken regnes som barnebok, eller om det er en voksenbok også barn kan lese. Uansett er det kjekt å ha den som barnebok. Da blir det lettere å anta at den kan leses på et par timer, og innen jeg oppdager at det er umulig, er det for sent å snu.

Det var heldigvis nesten gratis. Et godt argument for de fleste mennesker, men Ingalill var merkelig nok ikke like imponert da jeg la ut om varpet mitt forrige lørdag. Ja ja. Nå skal jeg likevel ikke kjøpe flere bøker før langt uti mai. Bortsett fra på Mammut-salget, selvfølgelig. Og bøkene jeg allerede har bestilt. 1001-bøkene i lesesirkelen er også unntatt. Samt anmeldereksemplarer.

Hmmm. Den vanntette planen begynner å slå sprekker. Kan hende den bør revideres før 2013.

Men ikke et øyeblikk før.

God helg!

Leseåret 2011

Jeg skrev en oppsummering av det kvantitative leseåret 2011 og hvordan det gikk med lesemålene mine allerede første uken i desember. Jeg endte opp med å lese 40 bøker i 2011, 12 bøker mindre enn planlagt. Nå er det på tide med en kvalitativ vurdering, den helt klart viktigste av de to.

Hvis jeg skal dømme ut fra terningkastene jeg ga fjorårets bøker hos bokelskere.no, var 2011 et godt leseår, selv om jeg noe bestyrtet måtte korrigere en del av terningkastene jeg hadde gitt in the heat of the moment. Ingen bøker fikk terningkast en. To fikk terningkast to. Tre fikk terningkast tre. Ni fikk terningkast fire. Seksten fikk terningkast fem. Seks fikk terningkast seks. Og noen har jeg ikke klart å gi terningkast. Terningkast er en dypt subjektiv greie for meg og sannsynligvis ikke min sterkeste side. Derfor bruker jeg dem heller ikke på bloggen.

Her er litt mer om mitt leseår 2011 med høydepunkter og nedturer.

Årets klassiker: Alexandre Dumas – Greven av Monte Christo

Sjelden har jeg hatt det så gøy mens jeg leste. At boken ble skrevet på 1800-tallet og er regnet som en klassiker, betydde for en gangs skyld ikke at jeg måtte anstrenge meg for å komme gjennom de nesten tusen sidene. Jeg koste meg fra begynnelse til slutt, med et velkomponert og spennende eventyr fra en av Frankrikes mest populære forfattere gjennom tidene. Vel fortjent klassikerstatus, dette var fantastisk underholdning! Men: Hvis du skal lese denne boken, hold deg unna de forkortede utgavene. Boktanker leste en av de korte utgavene, angret, og har skrevet om det her. Den lange utgaven er dessuten ikke slitsom å lese, og det var svært god flyt i Johanne Buviks norske oversettelse.

Årets positive overraskelse: Väinö Linna – Ukjent soldat

Jeg hadde overhodet ikke trodd at jeg kom til å like denne finske romanen fra andre verdenskrig, hvilket var grunnen til at den hadde støvet ned i bokhyllene mine i et tiår før jeg leste den. Men boken var en positiv overraskelse fra første til siste side. Linna skriver morsomt og skarpt om den viktigste hendelsen i europeisk historie på 1900-tallet, og karakterene hans kommer jeg ikke til å glemme med det første. Når jeg heretter blir spurt om hvilken mannlig karakter som har fascinert meg mest i litteraturens verden, kommer jeg til å svare: Rokka! For en mann. Både Rokka og Linna. Boken anbefales helhjertet.

Årets tålmodighetsprøve: Nadine Gordimer – Bevareren

Jeg legger nesten aldri fra meg bøker selv om de fenger meg aldri så lite. Jeg gjør det i hvert fall ikke når boken er bestilt fra et utenbys antikvariat, kostet flesk, og forfatteren har vunnet Nobelpris. (Riktignok ikke for denne boken, det får da finnes grenser for velvilje selv i Svenska Akademien.) Boken kunne ha vært veldig god. Gordimer skriver om det hun er kjent for – raseskiller og Sør-Afrika – og hun gir mange interessante perspektiver på temaet. Det som trakk voldsomt ned, var at Gordimer eksperimenterer så mye med de narrative grepene at det var nesten umulig å henge med i svingene. Mesteparten av tiden forstod jeg ikke hvem som sa hva og hvem de sa det til, og da har man et problem.

Årets nedtur: Knut Hamsun – Rosa

I et år da jeg leste hele tre Hamsun-romaner er det ingen overraskelse at mannen er representert på listen over skuffelser. Men jeg er ekstra skuffet over at det var oppfølgeren til den kostelige, vidunderlige nordnorske folkelivsskildringen Benoni som ikke holdt mål. Fra å skrive satirisk og skarpt i førsteboka Benoni – som må ha inspirert Falkbergets Bør Børson – gikk Hamsun tilbake til sine sutrete, navlebeskuende følerier i Rosa. Kjedelig, intetsigende og svært irriterende.

Årets debutant: Benedicte Meyer Kroneberg – Ingen skal høre hvor stille det er

Jeg leste seks debutanter i fjor, og alle klarte seg meget godt. Alle skrev bøker som overbeviste meg om at dette er forfattere jeg vil følge videre. Men en av dem skilte seg ut. Benedicte Meyer Kroneberg skrev en roman som rørte meg så dypt at jeg lurer på om jeg noensinne vil klare å tenke på boken uten å få tårer i øynene. Så sterkt, så vakkert, så solid. Aftenposten kåret henne til årets beste debutant i 2010. Det gjør jeg også.

Årets mest irriterende: Marguerite Duras – Elskeren

Å lese Elskeren var for meg omtrent like lystbetont som å trekke tenner. Det var kanskje årets korteste bok, men også årets mest irriterende. Sannsynligvis er det sånn at man enten elsker eller hater Duras’ stil. Vel, jeg hater. Hakkete, oppstykket, fragmentert – jeg har hatt min tørn med modernistene Eliot, Woolf, Joyce & co, men dette tok kaka. Jeg var nok helt feil publikum for denne boken.

Årets krim: Birger Baug – Paradis tapt

Konkurransen for denne gjeve utmerkelsen stod mellom Birger Baugs Paradis tapt og Jo Nesbøs Gjenferd. Begge bøkene har samme tematikk: Oslos rusmiljø. Begge skriver god krim, veldig god, og begge er blant mine absolutte krimfavoritter. Men Baug gikk likevel av med seieren foran Nesbø. Kanskje fordi jeg leste Baugs bok først og muligens urettferdig tenkte copycat da jeg kom til Nesbø. Men mest sannsynlig fordi Baugs bok hadde mye høyere spenningskurve og større intensitet enn Nesbøs, og fordi Baug tok for seg tematikken på en mer reflekterende og filantropisk måte enn Nesbø.

Årets novelle: Kafka/Tsjekhov/Kosztolànyi

Beklager, men blant de ca 35 novellene jeg leste i fjor, var det så mange glitrende noveller at førsteplassen må deles i tre. Kafka fortjener det fordi «I straffekolonien» er et eksempel på litterær genialitet som forklarer hvorfor kafka med tiden et blitt like mye et begrep som et navn. Tsjekhov fordi jeg med «Morsmålslæreren» oppdaget enda en forfatter som skriver akkurat slik jeg liker det: observant, intelligent og veldig vittig. Kosztolànyi fordi den korte novellen «Krisztina Hrussz’ besøk» ikke liknet noe annet jeg har lest. Fantasifullt, ironisk, poetisk og litt mystisk.

Årets mest tåredyppende: Lisa Genova – Alltid Alice

Jeg er en sjeldent lettrørt leser og kan bli grepet av mye og mangt når jeg leser. Men noen bøker er ekstra gripende, og de liker jeg ekstra godt. Alltid Alice handler om professor Alice som får Alzheimer i ung alder. Det er ingen sentimental roman, kanskje var det derfor den gjorde så stort inntrykk på meg. En varm, klok og overraskende pageturner. Genova deler for øvrig denne ærefulle tittelen med Benedicte Meyer Kroneberg. Cry me a river.

Årets barnebok: Bjørn Arild Ersland (ill. Lilian Brøgger) – Glassklokken

I 2011 leste jeg flere barnebøker enn jeg har gjort de siste tjue årene til sammen, og alle var veldig gode. Men den som stakk seg ekstra ut blant kandidatene, var Erslands billedbok Glassklokken fra 2010. Boken handler om en gammel dame som aldri sover, fordi hun samler døde dyr om natten og jobber med dem i verkstedet sitt på dagen. Hun skraper sammen hver minste lille blodflekk av påkjørte rotter, ekorn, katter og insekter, og gir dem nytt liv i glassklokken sin. En dag finner hun en påkjørt jente ved veien. «Jenta var død da hun fant henne. Den gamle damen gråt lydløst. Hun bøyde seg ned og strøk håret hennes bort fra ansiktet. ‘Du er det vakreste jeg har sett,’ hvisket hun. ‘Men du kan ikke sove her.’ Hvem den gamle damen er og hva glassklokken hennes representerer – ja, det må man finne ut av selv. Her får man ingenting ved dørene som voksen leser, og må tolke sammen med barnet. Den vakreste barneboken jeg har lest siden barndommens skjellsettende leseropplevelse med Marit Kaldhols nydelige Farvel, Rune.

Årets ukjente: Louis de Bernières – Señor Vivo and the Coca Lord

Hvorfor har ikke alle lest noe av Louis de Bernières? Bøkene hans har jo ALT! Patos, humor, alvor, substans, underholdningsverdi, sosial kritikk, magisk realisme, kjærlighet, farger, uforglemmelige karakterer og gode plott. Señor Vivo er ikke hans beste, men det sier absolutt ingenting. Les, mennesker, les!

Årets mest interessante: Charlotte Roche – Våtmarksområder

En bok mange legger fra seg før første kapittel er lest, men som jeg fikk veldig mye ut av. Våtmarksområder er en av ytterst få moderne utgivelser som faktisk evner å virkelig sjokkere og provosere leseren. Det er ikke en bok man leser mens man spiser, for å si det sånn. Men det er utrolig interessant skrevet om alle de ekle detaljene om kropp og kjønn som man ellers ikke snakker om, sett fra en atten år gammel skakkjørt barnekvinnes perspektiv.

That’s it, folks. Jeg kunne ha inkludert årets lyriker, men med kun tre å velge mellom blir det for knapt. Det får heller bli bot og bedring i år, med flere lyrikere, dramatikere og sakprosaforfattere.

Signe leseåret!

D. H. Lawrence – Mannen som elsket øyer

«No man is an island, entire of itself» skrev barokkpoeten John Donne, en linje D. H. Lawrence må ha hatt i bakhodet da han skrev «Mannen som elsket øyer». Tolket i lys av sitatet over, fungerer novellens tittel både metaforisk og bokstavelig. Hovedpersonen ønsker seg vekk fra andre mennesker, og han kommer seg vekk ved å flytte til en øy.

«Det var en mann som elsket øyer. Han var født på en, men den passet ham ikke, for det bodde altfor mange andre mennesker der. Han ville ha en øy helt for seg selv – ikke nødvendigvis for å være alene på den, men for å skape en verden som var helt hans egen.»

Mannen flytter i novellens første del til en liten øy med sin tjenerstab og noen fastboende arbeidsfolk. Øya skal være hans paradis, og de skal alle bli så lykkelige. Prosjektet lykkes ikke, og mannen gjør et nytt forsøk på en mindre øy med færre folk. Her blir han fanget i et forhold til en kvinne han ikke elsker, noe som gjør det umulig å leve slik han ønsker. I tredje og siste del stikker han seg derfor vekk på en øde øy i havgapet, uten annet selskap enn en saueflokk og noen fugler.

For hovedpersonen er «altfor mange andre mennesker» et stadig mer relativt begrep. Det begynner som en slags flukt fra den folksomme sivilisasjonen, men ender som en flukt fra skuffelser, krav og ydmykende intimitet. Det økende og etter hvert sykelige behovet han har for å være alene er fascinerende å følge. På et punkt slår særegenheten over i særhet, og denne gradvise utviklingen er svært godt skildret av Lawrence. Mannen er over gjennomsnittlig følsom for sine omgivelser allerede i begynnelsen, men blir til slutt frastøtt av ethvert nærvær av liv.

«Han ville bare høre den hviskende lyden av sjøen og måkenes skarpe skrik som kom til ham fra en annen verden. Og best av alt var den store stillheten. Han bestemte seg for å bli kvitt sauene når båten kom. De var vant til ham nå og stod og glodde så uforskammet på ham med de gule eller fargeløse øynene at det nærmet seg ren spott. De var åpenlyst uanstendige. Han kunne ikke fordra dem. Og når de gjorde sine brå hopp mellom klippene og hovene traff fjellet med en tørr og skarp lyd, mens ullen slang om de ugrasiøse bakpartene, syntes han de var motbydelige og at de fornedret ham.»

Men novellen er intet kritisk portrett av en enstøing. D. H. Lawrence er kjent for å utforske mellommenneskelige relasjoner i det moderne industrialiserte samfunn, og resultatet er sjelden oppløftende. Av sin samtid ble han stemplet som pornograf på grunn av sine skildringer av seksuelle forhold mellom mann og kvinne; et stempel som en moderne leser neppe kan si seg enig i. I denne novellen blir hovedpersonen viklet inn i et seksuelt forhold nærmest mot sin vilje. Forholdet byr ham imot, og avslører en betydelig konflikt mellom basal kjønnsdrift og idealer. Mannen vil enten oppleve «et sant og forfinet begjær», eller være begjæret foruten. «Et mekanisk seksualliv ødela ham og gjorde ham død innvendig».

Det falske ved relasjonen blir så kvelende for ham at han heller oppsøker den totale ensomheten, hvor han går til grunne. Selv om løsningen er drastisk, er dilemmaet reelt nok. Tilsynelatende er det et valg mellom to onder hvor begge uvegerlig fører til en meningsløs og nedbrytende tilværelse. Mennesket er ingen øy, komplett i seg selv, men åndelig fellesskap er ingen automatisk konsekvens av verken samliv eller samfunn. Mellom de to ondene står den fjerne tredje muligheten av sant fellesskap og ekte tilknytning; en verden hvor man ikke nødvendigvis er helt alene, men hvor man kan leve helt etter eget hode.

D. H. Lawrences har et skarpt blikk for nyansene i de mer subtile menneskelige konflikter, indre såvel som ytre, og skildrer dem med pinefull presisjon. Det tjener til forfatterens ære at novellen ikke tilbyr noen entydige svar på en kompleks tematikk.

«Mannen som elsket øyer» er oversatt fra engelsk av Helge Hagerup og er utgitt i novellesamlingen Karavane.

Uke 47

Forrige uke la jeg ut lesemålene mine for 2012. Nå som det bare er en måned igjen av året, er det på tide å oppsummere hvordan det har gått med lesemålene mine i 2011. Det er bedre å gjøre det nå, mens det fortsatt finnes en ørliten sjanse for at flere av dem kan fullføres, enn når 2011 er historie og alt er for sent. Da skal skylappene på, alt feies under teppet, og den blinde troen på morgendagens muligheter vinne en knusende seier over realiteten.

Aller best gikk det med lyrikkutfordringen. Jeg hadde som mål å lese tre diktsamlinger, og endte opp med å lese fire: To av Inger Hagerup, en av Gunvor Hofmo og debutsamlingen til Dan Aleksander Andersen. Ikke verst! Skuespillutfordringen kom dårligst ut, for jeg har så langt ikke lest et eneste skuespill i år. Dette målet er kanskje det kjipeste ikke å få til, for de fleste skuespill er korte og kan leses på en ettermiddag. Og jeg har nok av fristelser å ta av i bokhylla. Ibsen og Shakespeares samlede, Evripides, Strindberg, Pirandello, Tennessee Williams og Tsjekhov. Men det er fortsatt en hypotetisk mulighet for at jeg kan klare det, så fremt desember blir en inspirert lesemåned og julestria ordner seg selv.

Jeg er kommet litt over halvveis i utfordringen om å lese 52 noveller i år. Det skal godt gjøres å komme i mål her, men det er helt i orden siden jeg har lest så vanvittig mange gode noveller på grunn av utfordringen. De fleste novellene har vært langt over middels, og det har vært ytterst få skuffelser. Flere spennende nye forfattere har jeg også oppdaget, så her vinner kvaliteten lett over kvantiteten.

Debutantutfordringen har jeg fortsatt en mulighet til å klare. Jeg har lest fire av de seks jeg hadde bestemt meg for, og har to debutromaner (Ragnhild Kolden og Benedicte Meyer Kroneberg) på vent i hylla. De er korte, ser lettleste ut, og frister med sin tematikk. I tillegg har jeg skaffet meg fire av høstens debutromaner (Sondre Midthun, Marianne Terjesen, Olav W. Rokseth og Jan Henrik Nielsen), og trenger derfor ikke å ha et eget mål om å lese debutanter neste år. Utfordringen har rett og slett ført til at jeg er mye mer oppmerksom på debutanter enn jeg har vært før, og det er en stor bonus.

I off the shelf-utfordringen har jeg ikke klart målet om å lese alle mine eldste uleste bøker, og har bare lest fem av nitten. Jeg valgte imidlertid bare å telle med de aller eldste bøkene som off the shelf, mens mange andre bloggere regnet med alle bøker kjøpt før 2010. Hvis jeg også gjør det, klarte jeg tolv. Det er en tredjedel av bøkene jeg har lest så langt i år, og er meget bra.

Om jeg har klart utfordringen om å lese tolv klassikere i år er et definisjonsspørsmål. Siden «hva er en klassiker?» er et av de mest omdiskuterte spørsmålene i litteraturvitenskapen, ender jeg med å si ja, det har jeg. Da teller jeg med det som er utgitt før 1950, og det er tre Knut Hamsun-romaner, en roman av Sigrid Undset, to diktsamlinger av Inger Hagerup og en av Gunvor Hofmo, en novellesamling av Sigrid Undset og en av Oskar Braaten, Dumas’ Greven av Monte Christo, Chandlers Den lange søvnen og en bråte med klassikernoveller. Väinö Linnas Ukjent soldat kan også tas med under tvil, siden den er utgitt på 1950-tallet og er så sabla god at den neppe går ut på dato med det første.

Jeg har lest 38 bøker mens målsetningen var 52. Det er en påminnelse om at jeg bør lystlese mer i 2012. De store tidstyvene i 2011 var Nadine Gordimers Bevareren, Knut Hamsuns Benoni og Rosa, Marguerite Duras’ Elskeren og Alexandre Dumas’ Greven av Monte Christo. Til sammen brukte jeg flere måneder på disse bøkene, og da blir resultatet deretter. Men blant de 38 bøkene var det mange gode, og da er det greit likevel. Neste år skal jeg klare 52.

Sånn på tampen slenger jeg på noen flere fakta som jeg ikke har skrevet om tidligere. Hvis jeg har talt riktig, er kjønnsfordelingen 19-19. Dette var ikke et mål, men beviser at jeg heller ikke trenger å ha kjønnsbalanse som eget mål. Jeg leser så forbilledlig kjønnsmessig korrekt at jeg burde danne regjering.

Jeg har lest bøker som er lagt til Norge, Sverige, Finland, England, USA, Frankrike, Tyskland, Sør-Afrika, fransk Indokina (Vietnam/Laos/Kambodsja), og et fiktivt Columbia-liknende land i Sør-Amerika. Det er internasjonalt nok for meg.

Jeg har lest tre Nobelprisvinnere og seks 1001-bøker. Men jeg ligger an til å klare åtte 1001-bøker, siden jeg skal lese Tom Wolfes Forfengelighetens fyrverkeri i desember, og forhåpentligvis får fullført Karen Blixens Den afrikanske farmen i samme slengen.

Alt i alt har 2011 vært et helt greit leseår, med klart forbedringspotensiale. Hvordan har det gått med dere andre?

(Bokbildet er freidig lånt fra det store internettet)

Dezsö Kosztolànyi – Krisztina Hrussz’ besøk

Den ungarske forfatteren Dezsö Kosztolànyi var et helt ukjent navn for meg før jeg leste denne novellen. Først hadde jeg en underlig formening om at de fire z’ene ikke var et godt tegn. Smalt, sært og eksperimentelt, tenkte jeg, fordomsfulle menneske. Dessuten har jeg lenge hatt en mistanke om at Tolkien brukte ungarsk språk som modell for de onde ordene i Ringenes herre. Nazgûl, Ugluk og Grishnakh høres umiskjennelig ungarsk ut for mine utrente ører. Heldigvis leste jeg novellen likevel, og ble meget begeistret over Kosztolànyis stil.

Kabaretsangerinnen Krisztina Hrussz er død av lungebetennelse. Hun etterlater seg den dypt ulykkelige kjæresten Vidor Tass, som først bare forundres over at hun er død. Døden er en fjern tanke han ikke helt begriper. Så kommer sorgen. Han gråter over den døde kjæresten og ønsker bare at hun skal komme tilbake til ham. Ukene og månedene går, men Vidor kan ikke forsone seg med at Krisztina er borte. Minnet om henne blekner ikke, tvert imot blir hun bare penere og penere.  All sorg og tungsinn kretser rundt denne umulige tanken, at Krisztina skal komme tilbake.

 

«Han ble den dødes ledsagende skygge. I månenatten higet han, mager og blek, inderlig etter henne. Han snakket stivt. Der var kommet noe kjølig og glatt over drakten. På brystet, som en hvit stenplate på krypten, satt skjortebrystet alltid stramt og ulastelig. Det funklet og gnistret, og den som så ham, tenkte uvilkårlig på en død, på en pike, på en pikes vemodige hode, som bak dette brystet sov sin navnløse søvn.»

Vidor vandrer rundt som en levende død, nedtrykt av melankoli og lengsel, med et stivnet ansikt, hardt som flint og kaldt som en dødsmaske. Men en dag, etter åtte år, går Vidors største ønske i oppfyllelse. Krisztina kommer tilbake.

«Krisztina Hrussz’ besøk» er en nydelig novelle, mystisk og litt fandenivoldsk. Grensen mellom levende og død viskes ut når Krisztina står opp fra graven for å oppfylle Vidors ønske. Men ting går ikke helt slik man kunne forestilt seg når to elskende møtes igjen på tvers av døden.

Jeg ble frydefullt begeistret over novellen. Ove Lunds oversettelse er praktfull, og den er verdt å lese bare for språkets del. «Langs Ringveien glødet akasiene som besatt. De sprang ut av asfalten, nikket og tøyde seg, og hev sine tunge, drønnende dufter mot himmelen». Vakkert.

Men jeg fikk også sansen for måten Kosztolànyi behandler tematikken på. Kjærligheten er lett å dyrke når den aldri møter motstand. Et forelsket sinn kan umerkelig bevege seg over i idealiseringens drømmeverden. Vidor lever som en død, og den døde Kriztina gjenoppstår fra graven. Kosztolànyi leker seg med begrepet levende død, og gir det en ny betydning i møtet mellom Krisztina og Vidor. Denne blandingen av virkelighet og det overnaturlige skaper en finurlig og skjelmsk novelle hvor love everlasting får et uventet skudd for baugen. Det er gåtefullt, originalt og elegant utført.

Jeg er helfrelst, Dezsö Kosztolànyi en ny favoritt. Et par av romanene hans er oversatt til engelsk, Skylark og Kornel Esti. De blir sammenliknet med Gogol og Tsjekhov, og mer bekreftelse trenger jeg ikke. Nå må jeg bare finne ut hvordan man uttaler navnet hans.